For mye snillisme

Det norske samfunnet går mer eller mindre tilbake til "normaltilstand" fra lørdag 25. september 2021, og verden gleder seg. Solbergregjeringen har fått mange vel fortjente godord for innsatsen, ledelsen og håndteringen av pandemien, også fra politiske motstandere. Det er vanskelig å se for seg en annen ledelse som kunne klart håndteringen bedre enn nåværende statsminister, helseminister og fagmyndigheter. 

Utfordringene har vært formidable: Innledningsvis svikt i helseberedskap, mangel på smittevernutstyr i starten, krangel om karantenepolitikk (kfr. debatten om isolasjon på landets 400.000 hytter ved påsketider i fjor), mangel på vaksine. Kommuner i distrikts-Norge som ville isolere seg fra utenbygds innbyggere, hetsingen av "søringer", all verdens vikarierende argumenter for å beskytte egne bygder. For ikke å snakke om de katastrofale følgene for deler av landets økonomi, arbeidsplasser, kultur- og idrettsliv. Livsverk lagt i grus, drømmer knust, inntektsbortfall helt til fattigdomsgrensen.

Stor belastning i et lite land

Facit så langt er mer enn 185.000 smittede personer, 5.161 innlagte på sykehus hvorav nær 1.000 på intensivavdelinger, 850 døde av Chinaviruset Covid-19. Det er en uhyggelig statistikk i et lite land med 5,4 millioner innbyggere. Mange har vært utsatt for formidable belastninger, ikke så rent få har lidd under eller fått forsterket psykiske lidelser. Ettervirkningene av de siste har vi ikke full oversikt over, delvis fordi profesjonsgrupper har en tendens til å overdrive når mennesker ikke bare er pasienter og klienter, men også "kunder".

Mange yrkesgrupper fortjener takk og anerkjennelse, ros og respekt. Det er unødvendig å ramse dem opp - alle forstår at helsepersonell og alle som har holdt samfunnet i gang uansett egen risiko under en pandemi, har vært nøkkelen til en tross alt lykkelig utgang. Jeg tenker ikke minst på alle i transportnæringen som har holdt vareflyten i gang, sørget for mat, klær og tak over hodet her opp ved Europas iskant vinterstid.

For mange sviktet

Men når vi skal oppsummere, kan vi likevel ikke komme utenom svake punkter, svikt i holdninger og oppførsel. Ikke for å henge ut i utrengsmål, men slå fast erfaringer som kan komme til nytte i neste pandemi, under neste krise.

For det første vet vi nå at store deler av ungdommen sviktet. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at de utgjorde et problem for andre: Russ som insisterte på å feire avslutningen på videregående opplæring med sanseløs utagering - i tilfluktsrom, i bortgjemte leiligheter og på samlingssteder utendørs. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at smitten spredte seg mer enn nødvendig. Studenter som feiret innledningen til "voksne" studier med fyll og fest og tett samvær i fadderuker (som selvsagt burde vært avlyst). Det er nok å se på smitteutbruddene i landets høyskole- og universitetsbyer. 

Vi hadde grupper av "unge voksne" som ga blaffen i smittevernregler både privat og på utesteder der alkohol svekket vurderingsevnen med hensyn til avstander og sosial kontakt.

Et trist hovedfaktum

Noe av det mest påfallende var likevel den store overvekten blant de smittede, de syke og døde som hadde opphav i etniske minoriteter, spesielt i Oslos østlige og sørlige bydeler, grundig og fortjenstfullt dokumentert av blant andre Aftenposten. Det viste seg etter hvert at fattigdom og trangboddhet ikke ga den fulle forklaringen. Noen spekulerte i genetiske forhold, andre pekte klart og tydelig ut kulturelle særtrekk med blant annet hyppige utenlandsopphold og storfamiliesamlinger som forklaring.

Det nytter ikke å rope "stigmatisering", "stigmatisering" i denne sammenheng, advare mot at noen ville komme til å føle "skam" over denne påpekningen. Fakta er fakta, i dette tilfellet lyver ikke statistikken. Det dreier seg om kjensgjerninger vi bør huske når nye pandemilignende tilstander oppstår.

Det er blant annet ikke sant at språkproblemer hadde hovedskylden for den relativt store smitten, innleggelsene og dødsfallene i innvandrerbefolkningen. Corona-informasjonen ble utgitt på nesten 50 ulike språk, og opplyste representanter for minoritetene gikk på hjemmebesøk der analfabetismen rådet. Det ble opplyst om farene i moskeer. "Ikke vant til å ha tillit til myndigheter"? Vel, så er de ikke blitt norske nok.

Ja, vi hadde noen kristne minoriteter også som ikke brydde seg om smittevernråd i trange gudshus, og fikk svi for det.

Vaksinemotstanderne

Men det som har forsinket åpningen av samfunnet etter at vaksinen nærmest ble alment tilgjengelig, og som fortsatt utgjør en fare for resten av samfunnet, er vaksinemotstanden. Motstanderne kan ha hvilken som helst begrunnelse for meg - hovedpoenget er at om de ikke tar til fornuft, og stiller seg i den siste vaksinekøen, så bør de presses til det. Enten ved at de ikke får tilgang til de samme godene og reisene som de vaksinerte, eller at arbeidsgivere sier klart ifra at jobben deres er avhengig av de få stikkene det er snakk om.

De som lider av konspirasjonsfantasier, gidder jeg ikke kommentere.

Det er blant annet hårreisende, slik vi er blitt informert om de siste dagene, at noen helsearbeidere på norske sykehus og andre helseinstitusjoner nekter å la seg vaksinere. Jeg unntar spesielle medisinske tilfelle, selvsagt. For alle andre bør man gjøre som den franske presidenten Macron - permittere helsepersonell som nekter å la seg vaksinere (i Frankrike uten lønn). Det samme bør gjelde personer som jobber i for eksempel kollektivtrafikken, dagligvarehandelen og på alle arbeidsplasser ellers som fronter mot publikum. Selvsagt skal en arbeidsgiver kunne spørre ansatte - også under jobbintervjuer - om vedkommende er vaksinert er villig til å vaksinere seg.

For mye snillisme

Her er vi alt for "snille" i dette landet, for opptatt av at den enkelte skal kunne velge fritt og uhemmet uten hensyn til andre. En pandemi er alvor, ikke lek. Det er mer på sin plass å peke på manglende solidaritet, manglende lojalitet mot samfunn og medmennesker. 

Jeg er også skeptisk til opphevelsen av beredskapslovgivningen med forskrifter. Pandemien er på det nærmeste over - for denne gang - men forskrifter kan ligge i en skuff til det er bruk for dem - selvsagt under Stortingets demokratiske kontroll.