tirsdag 26. mai 2020

Nå som dengang

I siste nummer av Aftenposten Historie gjengir tidsskriftet et 100-årsminne, "Stor norsk hjelp mot skrikende nød i Tyskland". Det dreier seg om den norske innsatsen i 1920 som blant annet besto i å sende "18 jernbanevogner med levnetsmidler til Dresden" der den norske konsulen, arbeidere og skolebestyrere står for utdelingen av nødhjelpen. Representanten for den norske hungersnødkomiteen, Emil Frøen, har studert forholdene i Berlin og andre steder i landet, og gir rystende rapporter om tilstanden: ""Familiene spiste utelukkende grøt laget av potetskall, nesle og løvetann, men uten spor av mel. Selv til grisemat ville man hjemme i Norge ikke ha benyttet sådan føde". Frøen forteller om barn som er satt redselsfullt tilbake i vekt og vekst. De stivt stirrende øynene avslører sulten, og "legemet er oftest ligesom et skelet med hud".

Frarådet overføring til Norge
Videre blir det opplyst at norske Røde Kors har sørget for å anbringe 50 berlinerbarn på sanatorier. Frøen fraråder å sende barn til Norge, "da reiseutgiftene sluker for meget". Han foreslår at barna anbringes på norsk bekostning i Tyskland, og ernæres med mat fra Norge. Røde Kors har dessuten kjøpt sjøbadssanatoriet Nordholz ved Cuxhafen med plass for 500 barn. Syke barn får opphold etter en turnusordning.
   Noe gjenkjennelig her? Det norske hjelpearbeidet konsentrerte hjelpen "der de er". Vi husker diskusjonen for noen år siden da Assadregimet i Syria sendte millioner av landsmenn på flukt til nabolandene Jordan og Libanon. Hjelpearbeidere i felten ba innstendig om norske kroner til å kjøpe lokal mat og andre tjenester i landene der flyktningene oppholdt seg, og pekte på den enorme forskjellen i kjøpekraft her og der. I Midtøsten var den norske kronens kjøpekraft mellom 11 og 14 ganger høyere. Likevel var det en del, sikkert velmenende, mennesker som stilte seg i moralsk positur og tryglet om at Norge tok imot et maksimalt antall krigsflyktninger.

Ny symbolsak for de snille
Vi hører ikke så mye om akkurat den diskusjonen nå. Men til gjengjeld er ropene høyrøstede og den moralske pekefingeren tilsvarende høyt hevet rundt barna i Moria-leiren. I stedet for å lette presset på forholdene i leiren på stedet, kreves nærmest en luftbro til Norge. Hvorfor er det etisk forkastelig å påpeke at norske penger får større effekt og bidrar til å hjelpe langt flere om man bistår greske myndigheter lokalt - redusere antall flyktninger i leirene gjennom relokasjon og overføring til bedre forhold på fastlandet?
   Ett av problemene med Moria-leiren er de mange asylsøkende afghanere og andre, der det er berettiget tvil om de overhodet har rett til opphold. Fra hele Europa sendes unge afghanere tilbake til Afghanistan fordi de rett og slett er økonomiske immigranter som ønsker en bedre fremtid i Europa. Etter FNs konvensjoner har de ikke rett til opphold. Bildene fra leiren viser utelukkende småbarn som aldri skulle vært sendt ut på farefulle reiser av eller med uansvarlige foreldre. Vi ser ikke de mange afghanske ungguttene i 16-18-årsalderen som er sendt ut for fotfeste ("anker") i Europa - i håp om å få penger sendt hjem i posten, eller i håp om familiegjenforening. Afghanistan er ikke det eneste landet som byr på slike historier. Fra land sør for Sahara kommer hundretusener av lignende økonomiske immigranter.

Mer enn 70 millioner på flukt
Der er mer enn 70 millioner mennesker på flukt i dagens verden, enten internt fordrevne eller flyktninger som har tatt opphold i naboland. Selv med oljemilliarder på bok er det ikke mulig å løse verdens flyktningproblem ved å ta imot selv en brøkdel av dem. Jo, om vi kan hjelpe noen, skal vi gjøre det. Men "noen" kan bli til langt flere. Da er vi imidlertid nødt til å tenke realistisk og med fornuft. Norge er et rikt land som selvsagt skal hjelpe mennesker i nød, og vi ligger langt over andre land i mottak av flyktninger i forhold til folketallet og vårt eget brutto nasjonalprodukt.
   Men Moria-leiren er en kunstig oppblåst symbolsak, elsket av medier og fremmet av partier og institusjoner som håper å tjene på saken politisk (og moralsk) i opinionen. Dem om det. Jeg lar meg ikke påvirke fordi jeg vet at ved å bruke fornuft og kjølig kalkulasjon, hjelper vi flere mennesker i nød på alternative måter.
   Som den norske hungersnødkomiteen gjorde i 1920: Ta ikke barna til Norge. Vi hjelper best der de er.
 

torsdag 14. mai 2020

Den bærekraftige grønne omstillingen

I løpet av de siste årene har vi i Norge, og i Europa og verden ellers, blitt introdusert for nye begreper i politikk og offentlig debatt: Alt mulig skal bli "bærekraftig", det meste skal bli "grønt", og fremfor alt skal samfunnet, bedriftene og enkeltmenneskene satse på "omstilling". FNs idealistiske og opphøyede bærekraftsmål sluses inn i all verdens planer og programmer på lokalt, regionalt og statlig nivå. Rundt disse begrepene skvalper flere andre honnørord rundt i andedammen. Politikere og journalister, spesielt de uten realfagsbakgrunn, kappes i å fremstå som mest mulig miljøriktige, klimavennlige og fremoverlente i forhold til de omdiskuterte og bastante konklusjoner fra FNs klimapanel. Ufattelige store summer skal brukes på å sparke i gang klimatiltak innen EU, der Norge tilsynelatende fortjenstfullt henger seg på. Alt er selvfølgelig velment og høres veldig riktig ut. Ingen er vel mot et stabilt og lagelig klima i alle verdens land? Global temperaturøkning må jo bekjempes for at kloden ikke skal gå under, ikke sant?

Surstoff til kuvøsebedrifter
Fra nesten alle hold blir det oppmuntret til å gi offentlige tilskudd til både eksisterende bedrifter og særlig gründere som nettopp satser på "det grønne skiftet". Stat  og kommune skal sørge for økonomiske bidrag (skattepenger, andre inntekter fellesskapet disponerer) som skal gi surstoff til kuvøselignende virksomheter. Det gjelder bare å støtte omstillingsbedriftene finansielt i den første tiden slik at de skaffer seg et marked. Det er vel enkelt og greit?
   Men vil bedriftene innen rimelig tid virkelig klare å skaffe seg dette markedet, møte tilstrekkelig etterspørsel og klare å stå på egne bein økonomisk uten kontinuerlige, permanente tilskudd fra skattebetalerne, altså fra det høyt bejublede "fellesskapet"?
   Det som taler for en slik politikk og en slik ressursbruk, er at nesten ingen går i mot det, få viser skepsis  eller advarer. Det dreier seg om noe som er "in i tiden". Ingen har lov til å vise tvisyn eller presentere motforestillinger, da er man ikke med på "laget", følger ikke trenden, er fornekter på sett og vis.

Coronaen ssom øyeåpner
Så kom Coronaen, og mye er blitt endret. Nå slåss Norge og andre land som er rammet av pandemien for å komme tilbake til normalen, begrense skadene og bygge opp igjen det som er blitt rasert. Brannslukkingen er i full gang. Norge har hatt oljeinntekter å sette inn - flere hundre milliarder kroner til permitterte og arbeidsledige, i form av dagpenger, kontantstøtte, lån og garantier, ekstrabevilgninger til å holde aktivitet og sysselsetting oppe. Man sørger for at kommunene, som leverer livsviktige velferdstilbud og hverdagstjenester, ikke lider for store tap, og mye gjøres for å motvirke konkurser, få flest mulig tilbake i jobb.
   Andre land låner astronomiske beløp for å sette inn virkemidler med samme formål: å få økonomien på fote, øke folks kjøpekraft og stimulere til ny vekst. Men heller ikke Norge går uberørt ut av denne krisen. Heller ikke vi kan basere oss på oppsvulmede offentlige budsjetter, permanente støttetiltak eller subsidier til all verdens gode formål i lengden. Stemmene som for få måneder siden snakket om at vi har et for høyt forbruksnivå og spiser feil mat, særlig i Norge og den rike, industrialiserte del av verden, er blitt litt mindre høyrøstede i debatten. Det var kanskje ikke sånn de hadde tenkt seg bærekraften i den sirkulære økonomien der vanlige mennesker er lykkelige med lavere inntekt, som baserer seg på brukte, omsydde klær, gjenbruk, som flyr mindre, spiser mindre rødt kjøtt, handler lokalt, reiser mest i eget land og blir mer moralske fordi de forurenser mindre og redder klimaet.

Kan ikke bli permanent
Et bredt politisk flertall på Stortinget er fullt klar over at de sterkt subsidierte virkemidlene ikke kan fortsette i det uendelige. Særlig ved innføringen av de første krisetiltakene var regjeringens talspersoner nøye med å understreke at tiltakene var midlertidige og skulle opphøre når krisen var overvunnet. Opposisjonen var enig i dette, iallfall verbalt.
   Professor emeritus Eirik Schrøder ved Universitetet i Bergen og København og tidligere vismann i Det Økonomiske Råd i Danmark, har gitt en veiviser for hva som antagelig vil skje med norsk økonomi. Han påpeker at det kan ta tid for Norge å vende tilbake til normalen, men det er også det eneste fornuftige å gjøre. Han spår lavere etterspørsel blant forbrukere, blant annet fordi permitterte og ledige vil være forsiktigere med å bruke penger i tiden fremover. Redusert formuesverdi på boliger kan også bli en følge av pandemien. Mange virksomheter vil måtte sette opp prisene på grunn av restriksjonene som er innført (som større avstand mellom kafebord, flyseter og i butikker). Så minner han om det selvfølgelige i at store deler av den lille norsk økonomien er åpen og at vi er avhengig av å kunne selge til andre land. Men "andre land", våre handelspartnere, opplever også betydelig økonomisk nedgang. Det er om å gjøre å få det internasjonale varebyttet tilbake. Trumps mest trofaste disippel i Norge, Senterpartiet, oppfordrer til å handle norsk. Det er en kortsynt og drepende medisin for å få pasienten frisk, men helt på linje med revehi-ideologien.

Subsidier har en bakside
Eirik Schrøder advarer mot å sette i gang prosjekter som ikke inngår i langsiktige planer. Klimaområdet er et område hvor man risikerer at dette vil skje. Han påpeker at Norge satser stort på å nå sine klimamål. Men Schrøder er skeptisk til at det under påskudd av å stimulere økonomisk aktivitet, blir satt i verk dårlig gjennomtenkte tiltak med betydelig innslag av subsidier. "Subsidiene skal finansieres, og vil til syvende og sist måtte belaste andre deler av norsk økonomi. Derfor vil dette kunne føre til redusert konkurranseevne, reallønnsnedgang og lavere sysselsetting i andre virksomheter. På denne måten kan det bli dyrere å nå klimamålene enn det ellers ville vært."
   Jeg ser dette rådet i sammenheng med de høyrøstede kravene om at er tiden inne for omstilling, det vil si svekke og deretter fase ut petroleumsvirksomheten til fordel for de velsignede grønne løsningene. Til tross for at det nettopp er olje- og gassindustrien og oljefondet som redder oss ut av coronakrisen. Hadde de "grønne" løsningene vært realistiske og konkrete, kunne de saktens vurderes. Men vi ser hvor løse og luftige denne type forslag er. De fremføres stort sett i generelle vendinger med ideologiske overtoner. Der forslagene er litt mer konkrete, som storskala hydrogenproduksjon, bunnfast og flytende havvind og tilsvarende på land, mer miljøvennlig aluminiumsproduksjon og tilsvarende batterifabrikasjon, er det alltid, alltid snakk om til dels store offentlige subsidier, rene månelandinger. Med fare for enorme tap.

Tilbake til normalen
Selv mener jeg at vi først og fremst må komme tilbake til normalen og ut av krisen. Tiden er ikke inne til dyre omstillingsprosjekter som i utgangspunktet ikke er "bærekraftige" hvis vi ser dem ut fra frivillig etterspørsel i et marked. Omstillingen får komme når samfunnet er kommet til hektene igjen. Det er dyrt nok som det er å sørge for at bedrifter ikke går konkurs og at folk har en jobb å vende tilbake til.
   Apropos bærekraft: Et innslag i Distriktsnyhetene i NRK nylig fortalte at steinindustrien i Larvik nå skulle bli mer "bærekraftig" ved at skrotsteinen skulle utnyttes bedre. I dag utnytter man rundt 40 prosent av "råfjellet". Dette har lite med pynteordet bærekraft å gjøre, det handler rett og slett om å utnytte råvaren bedre, altså bestrebelser som steinbrudd og gruveselskaper fra tidenes morgen har vært opptatt av. Når det er økonomisk regningssvarende. En parallell er utviklingen av norsk hvalfangst. I starten tok man stort sett bare spekket og kokte olje av det. Resten av dyret ble avfall i sjøen. Først senere ble hele hvalskrotten utnyttet (kjøttet selvsagt når fryseteknikken var utviklet), deretter ble skjelettet til beinmel. Og det skjedde uten at man hadde klima- og bærekraftsmål i øyekroken eller fikk statlige subsidier. Det var bare fornuftig å gjøre det - når teknologien var på plass.
   

tirsdag 5. mai 2020

Norwegian på vingene igjen?

Mandag 4. mai var en dårlig dag for Aftenposten, og spesielt for kommentator Andreas Sletholm og ansvarlig redaktør Trine Eilertsen. Sletholm skrev tidlig i diskusjonen rundt regjeringens redningspakke for luftfarten at det slett ikke var noen selvfølge at Norwegian burde få hjelp fra fellesskapet. Selskapet var i en så elendig økonomisk forfatning at å låne det 2,7 milliarder kroner ikke kunne anbefales. Samme dag Aftenposten flagget dette standpunktet på lederplass (åpenbart godkjent av redaksjonsledelsen), bekreftet og utdypet Sletholm det overraskende standpunktet i Dagsnytt 18. Norwegian var så skakkjørt og hadde så mye gjeld at selskapet burde gå konkurs. Det hadde ikke livets rett.

Norwegian lyktes, så langt
Likevel: Mandag 4. mai lyktes Norwegian Air Shuttle mot alle odds å innfri myndighetenes krav til en redningsplanke i form av det avgjørende statlige lånet. Eierne, dvs aksjonærene, gjorde det som var nødvendig for å redde selskapet fra konkurs og opphørssalg. Kreditorene gjorde pengene de hadde til gode, om til eierandeler. Leasinghusene som leier ut flyene til Norwegian, gjorde om det de hadde til gode til aksjekapital. Man fikk altså til en ordning rundt obligasjonslånene, og det var helt avgjørende for å kunne overtale aksjonærene på den ekstraordinære generalforsamlingen til å støtte opp om redningsplanen. Mange har tapt mye, men alternativet fortonte seg mye verre. Det ble et overveldende flertall for ledelsens plan om refinansiering.
   Norwegian Air Shuttle kan nå starte den vanskelige og bratte take-off-operasjonen i takt med at europeiske og andre land åpner for normal flytrafikk til forretnings- og feriedestinasjoner. Det er all mulig grunn til å ønske selskapet lykke til. Mer om hvorfor senere.

Bort fra det liberalkonservative
Men for å gjøre meg ferdig med Aftenposten: På papiret har den gamle og tidligere stødige konservative avisen en liberalkonservativ formålsparagraf. Ved sin tiltreden som ny sjefredaktør antydet Trine Eilertsen at hun ville drøfte denne paragrafens ordlyd internt med sikte på endringer. Dette arbeidet bør hun sette fortgang i. Og konklusjonen bør være: Stryk den liberalkonservative formuleringen. Situasjonen nå er nemlig at avisen hver eneste dag ikke lever opp til forventningene paragrafen skaper. Man lurer leserne dersom de tror at paragrafen er veiledende for redaktører og journalister. I mai 2020 - og det har vært tilfellet i ganske mange år - har Aftenposten  utviklet seg i retning nærmest et sosialdemokratisk vassaue samtidig som MDG-journalistene har så stor innflytelse på det daglige utvalget av artikler, reportasjer, meningsytringer og lederkommentarer at hovedbudskapet er et helt annet enn liberalkonservativt.
   Det blir ikke "skikk" på Aftenposten før de Hilde Haugsgjerd-ansatte er gått ut på dato. Redaktør Haugsgjerd (2008-2013), som tidligere var medlem av Rød Ungdom, og svært aktiv i Rød Valgallianse og det kommunistiske AKP (m-l), klarte å drepe den konservative ånden i veggene og gjorde ansettelser som leserne plages med daglig. Hennes etterfølger hadde andre prioriteringer i sin ellers vellykkede redaktørtid.

Viktig å redde Norwegian
Så litt mer Norwegian. Hvorfor er det så viktig at et gjeldstynget norsk selskap i luftfarten overlever og leverer sine tjenester? Fordi Norwegian har gitt SAS-konsernet konkurranse innenlands og åpnet for at millioner av norske og utenlandske passasjerer har kunnet velge reise- og feriemål som bare "de rike" kunne tidligere. Norwegian har demokratisert luftfarten. Om ikke Norwegian hadde vært på vingene i Norge og i Skandinavia, ville vi helt sikkert blitt møtt med ågerpriser fra ordinære ruteflyselskaper. Norwegian har bydd SAS konkurranse og presset billettprisene ned. Det har vært en lettelse både for det offentliges økonomi, for næringslivet og for norske familier.

Har begått feil
Så må det riktignok sies at Bjørn Kjos og selskapets ledelse forøvrig har ført en dristig, for ikke å si dumdristig, linje i flere år. Konsernet er drevet med store underskudd og har flere ganger måttet ty til  nye emisjoner for å holde seg i luften. På den annen side kan selskapet neppe belastes for å ha satset på førstegenerasjonsflyene Dreamliner og 737-MAX. Om flyfabrikkene hadde holdt hva de lovet, ville Norwegian med disse flyene revolusjonert langdistanserutene og holdt prisene på et nivå som ville gitt enda flere "vanlige mennesker" rimelige flyreiser til andre verdensdeler - med gode utsikter til egen fortjeneste og utbytte for aksjonærene.
   Det er ikke gitt noen å kunne forutse slike problemer som Dreamliner og Max-flyene skapte. Norwegian var maksimalt uheldig i en kritisk fase. Så kom Coronaen. Ifølge selskapet lå 2020 an til å bli et bedre år enn de tre foregående. Og det var lite som tydet på noe annet i internasjonal luftfart og dermed Norwegians økonomisk utvikling. I stedet ble det altså bråstopp.

Gode arbeidsplasser
Så må det minnes om at Norwegian har skapt tusener på tusener av gode arbeidsplasser. Alle vi som har benyttet selskapets flyseter har vært svært fornøyd med avviklingen på bakken og servicen om bord. Det kan jeg si som i mange år har flydd med SAS, Widerøe, KLM, Ryanair, Wizz Air, British Airways, Air France, Emirates og en serie pakketurist-selskaper.
   Det er slett ikke alltid jeg er enig med Dagsavisens kommentatorer. Men de vurderingene jeg tirsdag 5. mai leste av politisk redaktør Lars West Johnsen var både opplysende, kloke og til å få forstand av: "Norge trenger Norwegian. Her går det ikke alltid et tog. Derfor er det bra at selskapet nå overlever." West Johnsen er selvfølgelig ikke bastant og skråsikker: Han minner om gjeldsbyrden på hele 50 milliarder kroner, og at konsernsjef Schram ikke kan hvile på halefinnene særlig lenge. "Mer turbulens venter i eventyret om Norwegian."
   Det har han sikkert rett i. Men han og Dagsavisen er iallfall villig til å gi Norwegian en sjanse, og ser de positive sidene ved flyselskapets drift og fortsatte eksistens. Den lykkeønskningen får Norwegian ikke i Aftenposten.