Den bærekraftige grønne omstillingen

I løpet av de siste årene har vi i Norge, og i Europa og verden ellers, blitt introdusert for nye begreper i politikk og offentlig debatt: Alt mulig skal bli "bærekraftig", det meste skal bli "grønt", og fremfor alt skal samfunnet, bedriftene og enkeltmenneskene satse på "omstilling". FNs idealistiske og opphøyede bærekraftsmål sluses inn i all verdens planer og programmer på lokalt, regionalt og statlig nivå. Rundt disse begrepene skvalper flere andre honnørord rundt i andedammen. Politikere og journalister, spesielt de uten realfagsbakgrunn, kappes i å fremstå som mest mulig miljøriktige, klimavennlige og fremoverlente i forhold til de omdiskuterte og bastante konklusjoner fra FNs klimapanel. Ufattelige store summer skal brukes på å sparke i gang klimatiltak innen EU, der Norge tilsynelatende fortjenstfullt henger seg på. Alt er selvfølgelig velment og høres veldig riktig ut. Ingen er vel mot et stabilt og lagelig klima i alle verdens land? Global temperaturøkning må jo bekjempes for at kloden ikke skal gå under, ikke sant?

Surstoff til kuvøsebedrifter

Fra nesten alle hold blir det oppmuntret til å gi offentlige tilskudd til både eksisterende bedrifter og særlig gründere som nettopp satser på "det grønne skiftet". Stat  og kommune skal sørge for økonomiske bidrag (skattepenger, andre inntekter fellesskapet disponerer) som skal gi surstoff til kuvøselignende virksomheter. Det gjelder bare å støtte omstillingsbedriftene finansielt i den første tiden slik at de skaffer seg et marked. Det er vel enkelt og greit?

   Men vil bedriftene innen rimelig tid virkelig klare å skaffe seg dette markedet, møte tilstrekkelig etterspørsel og klare å stå på egne bein økonomisk uten kontinuerlige, permanente tilskudd fra skattebetalerne, altså fra det høyt bejublede "fellesskapet"?

   Det som taler for en slik politikk og en slik ressursbruk, er at nesten ingen går i mot det, få viser skepsis  eller advarer. Det dreier seg om noe som er "in i tiden". Ingen har lov til å vise tvisyn eller presentere motforestillinger, da er man ikke med på "laget", følger ikke trenden, er fornekter på sett og vis.

Coronaen ssom øyeåpner

Så kom Coronaen, og mye er blitt endret. Nå slåss Norge og andre land som er rammet av pandemien for å komme tilbake til normalen, begrense skadene og bygge opp igjen det som er blitt rasert. Brannslukkingen er i full gang. Norge har hatt oljeinntekter å sette inn - flere hundre milliarder kroner til permitterte og arbeidsledige, i form av dagpenger, kontantstøtte, lån og garantier, ekstrabevilgninger til å holde aktivitet og sysselsetting oppe. Man sørger for at kommunene, som leverer livsviktige velferdstilbud og hverdagstjenester, ikke lider for store tap, og mye gjøres for å motvirke konkurser, få flest mulig tilbake i jobb.

   Andre land låner astronomiske beløp for å sette inn virkemidler med samme formål: å få økonomien på fote, øke folks kjøpekraft og stimulere til ny vekst. Men heller ikke Norge går uberørt ut av denne krisen. Heller ikke vi kan basere oss på oppsvulmede offentlige budsjetter, permanente støttetiltak eller subsidier til all verdens gode formål i lengden. Stemmene som for få måneder siden snakket om at vi har et for høyt forbruksnivå og spiser feil mat, særlig i Norge og den rike, industrialiserte del av verden, er blitt litt mindre høyrøstede i debatten. Det var kanskje ikke sånn de hadde tenkt seg bærekraften i den sirkulære økonomien der vanlige mennesker er lykkelige med lavere inntekt, som baserer seg på brukte, omsydde klær, gjenbruk, som flyr mindre, spiser mindre rødt kjøtt, handler lokalt, reiser mest i eget land og blir mer moralske fordi de forurenser mindre og redder klimaet.

Kan ikke bli permanent
Et bredt politisk flertall på Stortinget er fullt klar over at de sterkt subsidierte virkemidlene ikke kan fortsette i det uendelige. Særlig ved innføringen av de første krisetiltakene var regjeringens talspersoner nøye med å understreke at tiltakene var midlertidige og skulle opphøre når krisen var overvunnet. Opposisjonen var enig i dette, iallfall verbalt.
   Professor emeritus Eirik Schrøder ved Universitetet i Bergen og København og tidligere vismann i Det Økonomiske Råd i Danmark, har gitt en veiviser for hva som antagelig vil skje med norsk økonomi. Han påpeker at det kan ta tid for Norge å vende tilbake til normalen, men det er også det eneste fornuftige å gjøre. Han spår lavere etterspørsel blant forbrukere, blant annet fordi permitterte og ledige vil være forsiktigere med å bruke penger i tiden fremover. Redusert formuesverdi på boliger kan også bli en følge av pandemien. Mange virksomheter vil måtte sette opp prisene på grunn av restriksjonene som er innført (som større avstand mellom kafebord, flyseter og i butikker). Så minner han om det selvfølgelige i at store deler av den lille norsk økonomien er åpen og at vi er avhengig av å kunne selge til andre land. Men "andre land", våre handelspartnere, opplever også betydelig økonomisk nedgang. Det er om å gjøre å få det internasjonale varebyttet tilbake. Trumps mest trofaste disippel i Norge, Senterpartiet, oppfordrer til å handle norsk. Det er en kortsynt og drepende medisin for å få pasienten frisk, men helt på linje med revehi-ideologien.

Subsidier har en bakside
Eirik Schrøder advarer mot å sette i gang prosjekter som ikke inngår i langsiktige planer. Klimaområdet er et område hvor man risikerer at dette vil skje. Han påpeker at Norge satser stort på å nå sine klimamål. Men Schrøder er skeptisk til at det under påskudd av å stimulere økonomisk aktivitet, blir satt i verk dårlig gjennomtenkte tiltak med betydelig innslag av subsidier. "Subsidiene skal finansieres, og vil til syvende og sist måtte belaste andre deler av norsk økonomi. Derfor vil dette kunne føre til redusert konkurranseevne, reallønnsnedgang og lavere sysselsetting i andre virksomheter. På denne måten kan det bli dyrere å nå klimamålene enn det ellers ville vært."
   Jeg ser dette rådet i sammenheng med de høyrøstede kravene om at nå er tiden inne for omstilling, det vil si svekke og deretter fase ut petroleumsvirksomheten til fordel for de velsignede grønne løsningene. Til tross for at det nettopp er olje- og gassindustrien og oljefondet som redder oss ut av coronakrisen. Hadde de "grønne" løsningene vært realistiske og konkrete, kunne de saktens vurderes. Men vi ser hvor løse og luftige denne type forslag er. De fremføres stort sett i generelle vendinger med ideologiske overtoner. Der forslagene er litt mer konkrete, som storskala hydrogenproduksjon, bunnfast og flytende havvind og tilsvarende på land, mer miljøvennlig aluminiumsproduksjon og tilsvarende batterifabrikasjon, er det alltid, alltid snakk om til dels store offentlige subsidier, rene månelandinger. Med fare for enorme tap.

Tilbake til normalen
Selv mener jeg at vi først og fremst må komme tilbake til normalen og ut av krisen. Tiden er ikke inne til dyre omstillingsprosjekter som i utgangspunktet ikke er "bærekraftige" hvis vi ser dem ut fra frivillig etterspørsel i et marked. Omstillingen får komme når samfunnet er kommet til hektene igjen. Det er dyrt nok som det er å sørge for at bedrifter ikke går konkurs og at folk har en jobb å vende tilbake til.
   Apropos bærekraft: Et innslag i Distriktsnyhetene i NRK nylig fortalte at steinindustrien i Larvik nå skulle bli mer "bærekraftig" ved at skrotsteinen skulle utnyttes bedre. I dag utnytter man rundt 40 prosent av "råfjellet". Dette har lite med pynteordet bærekraft å gjøre, det handler rett og slett om å utnytte råvaren bedre, altså bestrebelser som steinbrudd og gruveselskaper fra tidenes morgen har vært opptatt av. Når det er økonomisk regningssvarende. En parallell er utviklingen av norsk hvalfangst. I starten tok man stort sett bare spekket og kokte olje av det. Resten av dyret ble avfall i sjøen. Først senere ble hele hvalskrotten utnyttet (kjøttet selvsagt når fryseteknikken var utviklet), deretter ble skjelettet til beinmel. Og det skjedde uten at man hadde klima- og bærekraftsmål i øyekroken eller fikk statlige subsidier. Det var bare fornuftig å gjøre det - når teknologien var på plass.