Gavepakker til opposisjonen

Arbeiderpartiets landsmøte ga så mange «seire» til den radikale fløyen at de borgerlige opposisjonspartiene bare kan glede seg til valgkampen og valgdagen 9. september. Samtidig øker både sprik og avstand til regjeringspartnerne Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Nå er det «full krig» på det ene saksområdet etter det andre.

   Spesielt er det spørsmålet om konsekvensutredning før leteaktivitet og olje- og gassproduksjon i nord som vil svekke partiets troverdighet kraftig i de tre nordnorske fylkene. Oljemotstanderne oppnådde en tredjedel av stemmene i den betente saken, og har varslet intenst påvirkningsarbeid for å skaffe seg flertall frem til 2015, da den endelige avgjørelsen skal falle. Da kan det bli satt bom for all leteboring på store, lovende felt.

   Dette vil selvfølgelig øke usikkerheten blant velgerne i nord: Vil de oppnå alle de nye hardt tiltrengte arbeidsplassene med de positive ringvirkningene fra oljeaktivitet, og få ta del i den verdiskapningen som Sør-Norge har nytt godt av siden 1970-tallet – hvis de stemmer Arbeiderpartiet? Svaret hos stadig flere må bli nei. Det er sikrere å stemme Høyre eller Frp om man ønsker økonomisk vekst i landsdelen. Om de to nåværende opposisjonspartiene skulle få flertall på Stortinget alene, er saken grei. Går Arbeiderpartiet i opposisjon mot et klarsignal for oljeboring fra en borgerlig regjering – landsmøtevedtak eller ikke – er partiet dømt til å miste enda mer oppslutning.

Tilbaketog

Miljøvernministeren fra SV måtte senest mandag denne uken gjøre et ynkelig tilbaketog i byttehandelen Barentshavet-Jan Mayen: Han trodde Jan Mayen var «fredet» for oljeleting av en samlet regjering, og kunne da «gå med på» åpning i Barentshavet. Så viste det seg at Jan Mayen-spørsmålet ikke på noen måte var ferdigbehandlet.

   Mens de borgerlige partiene mer og mer samler seg om hovedlinjene i en regjeringsplattform, er det gjenoppstått store sprik og uavklarte standpunkter mellom de rødgrønne – større forskjeller enn på åtte år: EU- og EØS-spørsmålet er en konstant kime til uenighet og dårlig kjemi. Schengen-spørsmålet har avslørt dyp splittelse mellom Ap og Sp. Lederne i de to partiene krangler åpenlyst i mediene, og Stoltenberg har lagt ned veto mot endringer i Norges forhold til EU-samarbeidet. Navarsete tviholder på sitt.

   Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å nedlegger norsk pelsdyrnæring, Senterpartiet slåss for en næring som skaffer partiet sårt tiltrengte velgere, spesielt i Trøndelagsfylkene. Partiene spriker i spørsmål om bioteknologi, eggdonasjon og surrogatfødsler. SV vil ha Norge ut av NATO, vil avskaffe kongehuset og innføre republikk. Formelt har partiet «gått bort fra» marxismen, men politikken oser av motvilje mot markedsøkonomi, konkurranse og næringsfrihet.

Negativ valgkamp  

Den borgerlige opposisjonen har nok en grunn til å glede seg: Partisekretær Raymond Johansen har offentliggjort Arbeiderpartiets strategi for å vinne stortingsvalget. Det skal skje via skrekkpropaganda a la «velferden er i fare», påstand om «privatisering» av skolevesenet og «kommersialisering» av helse-Norge. Blant annet. En slik negativ kampanje, der det først og fremst gjelder å sverte motstanderne fremfor å fortelle om egen politikk, er dømt til å mislykkes. Høyre har hatt suksess med det motsatte: Man forteller om egen politikk, egne løsninger. Arbeiderpartiet vil tviholde på det gamle, det eksisterende. Hvem er konservative nå?

En stor statsleders ettermæle

Man gjør seg noen tanker under seremonien for Margareth Thatchers gravferd. Få statsledere i forrige århundre etterlot seg mer fundamentale samfunnsendringer. Hun overtok i 1979 et Storbritannia nær økonomisk kollaps etter fem års Labour-styre og etter lange sosialistiske regjeringsperioder på 60- og 70-tallet. Hun forlot statsministerposten i 1990 etter 11 år og hadde i mellomtiden gjennomført store reformer som bragte Storbritannia på fote igjen, økonomisk, mentalt og moralsk.

   Hele sommeren 1965 bodde jeg i London som «paying guest» i en familie der alle stemte Labour og der alle forsøkte å påvirke en ung nordmann til å bli en god sosialdemokrat. Når det ikke lyktes, hadde det sammenheng med at virkeligheten rundt meg var for åpenbar, påtrengende og avslørende. Ved siden av engelskstudiene var jeg levende opptatt av politikk og samfunnsdebatt, leste aviser og tidsskrifter over et bredt politisk spekter, lyttet til radiodebatter og så BBC-nyhetene på TV. Jeg fikk anledning til å besøke flere byer og landsbysamfunn utenom London.

Antikapitalistisk propaganda

Denne sommeren så jeg arbeidsvaner og holdninger jeg knapt trodde var mulig, observerte de skarpe sosiale skillelinjene, oppdaget klassehatet og opplevde den voldsomme antikapitalistiske propagandaen – med tilsvarende beundring for Krustsjovs økonomiske politikk i Sovjetsamveldet. Marxismen, både ny og gammel, var den blodrøde tråden hos alle som snakket ned britiske tradisjoner, verdier og samfunnsmoral.

   Jeg forsto snart at i dette samfunnet var det ikke mulig for arbeidsgivere og arbeidstagere å snakke fornuftig sammen, ingen sjangse i havet for en Hovedavtale med myndighetenes medvirkning som i Norge. Og jeg nøler ikke med å si at det faktisk ikke var arbeidsgivernes skyld. Dypt i den britiske fagbevegelsen kunne jeg gjenkjenne de syndikalistiske ideene og de innbitte og uforsonlige holdningene mot «de andre».

Tilbake som radioreporter

Noen få år senere fikk jeg anledning til å dekke landsmøtene i fagbevegelsen TUC i Blackpool som reporter for NRK Radio flere ganger, samtidig som jeg også var på tilsvarende kongresser i CBI, det britiske NHO. Igjen fikk jeg under en syvårs periode mulighet til å reise på kryss og tvers i England, Skottland og Wales. Intet hadde forandret seg siden 60-tallet: Det var den samme motviljen mot helt nødvendige reformer blant fagorganiserte, som alle holdt hardt på sine oppsplittede organisasjonsområder. På en og samme byggeplass kunne arbeiderne være organiserte i 14 ulike fagforbund, og alle hadde makt og vilje til å fremprovosere ødeleggende streiker og kreve helt hinsides lønnsøkninger.

Gruvearbeiderne verst

Gruvearbeiderne var verst. De tviholdt på sine nedarvede jobber, sine gammeldagse arbeidsmetoder, gjorde sterk motstand mot nye produksjonsteknikker og forlangte at regjeringen skulle dekke underskuddet ved driften av gruvene – og deres egne inflasjonsdrivende lønnskrav. Det interessante var at jeg ved et par anledninger fikk reise sammen med norske LO-ledere til britiske bedrifter. De var ikke i tvil om hva som var årsaken til Storbritannias økonomiske problemer, og fikk hakeslipp over reaksjoner hos sine fagforeningsfrender når de forsiktig forklarte «den nordiske modellen» og dens resultater.

   Jeg skal ikke gå inn i dagens polariserte debatt om Margareth Thatchers ettermæle. Det er nok å slå fast følgende: Ingen Labour-regjering etter Thatcher har reversert de grunnleggende reformene jern-ladyen gjennomførte. Det sier vel det meste.

Planen enda verre enn fryktet

Ved fremleggelsen av Nasjonal Transportplan for de neste 10 årene har den rødgrønne regjeringen benyttet tidenes skrytevokabular i kjent og etter hvert temmelig desperat valgkampstil. Hundrevis av milliarder skal visstnok brukes på vei og bane i årene som kommer. Og det er ingen tvil om at beløpene og ambisjonene er høye. Det skulle også bare mangle etter så mange år med etterslep på vedlikehold, forsinkede veianlegg, uendelig lang planleggingstid, klattvis og dyr utbygging og svære beløp benyttet til «flytteveier» i utkant-Norge. De aller fleste prosjekter der uten samfunnsøkonomisk gevinst.

   I forrige uke ble det for eksempel lagt fram tall på hva bro- og tunnelbygging i grisgrendte strøk har kostet det norske samfunnet. 70 milliarder kroner har de siste tiårene vært bevilget for å knytte knøttsmå øysamfunn sammen. De aller fleste prosjektene har rett og slett ført til at enda flere mennesker har flyttet ut, bort og vekk fra øyene. Det motsatte var hensikten. Folk skulle bo der de «alltid» har bodd og i tillegg pendle til arbeid og skole. Også distriktspolitikken har med andre ord slått feil. Menneskene i utkant-Norge ønsker å bo sentralt og urbant, som alle oss andre.

Stanser midt i fylket

Systematiske lekkasjer før NTP ble lagt fram fortalte vestfoldingene at Intercityutbyggingen på jernbanen skal stanse midt i fylket. For å forsvare stansen i Tønsberg bestilte Samferdselsdepartementet en analyse som ga nøyaktig det svaret den rødgrønne statsråden ønsket seg slik at man med et skinn av «vitenskapelighet» kunne skyve en fullført jernbaneutbygging ut i det blå. Nok en gang opplever vi at de som bor mellom Sandefjord og Skien blir behandlet som annenrangs borgere. Jernbaneverket selv la fram vurderinger som helt klart viste at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å forsere en tospors jernbane til Skien. I regnestykket ligger blant annet de enorme kostnadene ved å la være å fullføre trianglet, både når det gjelder transportøkonomi, miljøbelastninger og ulempene ved et dårlig pendlertilbud. Midt på strekningen har man forsiktig satt i gang Eidangertunnelen, mens resten av sydfylket og Grenland fortsatt skal slite med en jernbanetrasé fra 1880-årene.

Hva med tog til Torp?

Når Intercity med to spor skal stanse i Tønsberg, oppstår det usikkerhet om hva som vil skje med jernbanestasjon på Torp flyplass den dagen terminalen flyttes over til østsiden. Som ikke-statlig flyplass er ikke regionens egen lufthavn akkurat velsett i rødgrønne kretser. Men man burde iallfall kunne se fordelene ved at folk kan benytte tog direkte til flyplassen fremfor å kjøre privatbil.

   Regjeringen forsøker å innbille folk at de 500 milliardene som skal settes inn de neste ti årene, er «sikre» bevilgninger. Det er langt fra tilfellet. De største beløpene er skjøvet ut til siste del av perioden, da de rødgrønne likevel ikke har ansvaret. Planen skal revideres hvert fjerde år, det skaper i seg selv usikkerhet. Tilbake står vi med årlige bevilgninger over statsbudsjettet, nøyaktig slik Stortinget har gjort i hundre år.

   Regjeringen har ikke avsatt en krone til de helt nødvendige nye tunnelarbeidene under Oslo, ingen penger til Fornebubane, T-banetunnel eller jernbanetunnel. Det reises tvil om Oslopakke 3. Om få år oppstår det her en propp i transportsystemet, både for Intercity- og lokaltrafikken. Problemene vil forplante seg langt utover Østlandet, inklusive Vestfold. Byrådet i hovedstaden karakteriserer NTP som at Oslo har trukket spillkortet: «Rykk tilbake til start». Eller som Venstres leder Trine Skei Grande sa det på partiets landsmøte: «Fuck Oslo» (regjeringens hilsen til hovedstaden).

Valgflesk

NTP dreier seg om ambisjoner og luftslott, ønskedrømmer – og valgflesk. Når man lover 42 milliarder kroner til en fergefri E39 langs vestlandskysten, er det igjen et tegn på at utsatte stortingsmandater der er viktigere enn sunn fornuft. De store passasjer- og godsvolumene fra Vestlandet går østover: Stavanger-Østlandet, Bergen-Østlandet, Møre-Østlandet (og tilbake igjen), de går ikke opp og ned vestlandskysten. Her er gode fergeforbindelser fortsatt tilstrekkelig, om man er interessert i samfunnsøkonomisk gevinst eller tap. Det er på Østlandet, der størstedelen av Norges befolkning bor og arbeider, at milliardene trengs. Men med Senterpartiet i vippeposisjon i en rødgrønn koalisjon, blir det presset fram veibygging der få mennesker bor fremfor jernbanebygging dit befolkningen søker og der man forventer den største befolkningsøkningen. Alle taper på det, også distriktene.

Subsidiering på tvers

Som om dette ikke var nok, introduserer de rødgrønne et nytt, klamt grep: Bomfinansiering på veiene skal kunne brukes til jernbanebygging! En kryssubsidiering som kommer i tillegg til de alt for høye bomsatsene vi allerede har. Det er noe bilister over hele landet nok vil merke seg i valgåret.

   Som sagt: Denne NTP`en var enda verre enn fryktet.

Sosialdemokrater med virkelighetssans

Det er interessant å følge de svenske sosialdemokratene programsamling i Gøteborg i disse dager. Ikke fordi de har så mye spennende nytt å komme med, men på grunn av den virkelighetssans iallfall partiledelsen står for.

   To hovedsaker står sentralt ifølge referat i Aftenposten: Tiltak mot ungdomsledigheten, og ønsket om å begrense fortjenesten til private selskaper innen skole og omsorg. I det første spørsmålet leker sosserna med den samme «rettighets»-tenkningen som i Norge, altså gi en «ungdomsgaranti» for skolegang eller arbeid, slik vår egen rødgrønne regjering har mislykkes så ettertrykkelig med.

   En lovtekst, en garanti, en «føring» eller noen vakre målformuleringer skaper ingen arbeidsplasser, hverken for ungdom eller voksne arbeidstagere. Garantier av denne typen skaper kanskje forhåpninger, men desto større frustrasjon når de ikke innfris. Det er bare en fornuftig, realistisk og verdiskapende økonomisk politikk og en stimulerende skattepolitikk - som legger forholdene til rette for økt sysselsetting og redusert ledighet - som virker i det lange løp.

Høy troverdighet

«Garantien» blir nok vedtatt i Gøteborg, men får neppe noen stor betydning i valgkampen foran neste års riksdagsvalg. Til det har den høyreledede svenske regjeringen alt for stor troverdighet når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk og økonomisk politikk generelt.

   Vi så det under og etter finanskrisen i 2008-2009: Moderaterna tok grep som i stor grad virket. Sverige kom godt gjennom krisen til tross for at man ikke har oljeinntekter å smøre samfunnsmaskineriet med. I Norge var oppgaven lett, i vårt naboland var det nødvendig å sette i verk en politikk som sved – i en overgangsperiode. Men landet kom bemerkelsesverdig raskt på fote igjen. Med unntak, kan man si, av den store ungdomsledigheten. Forbedringer her vil ta lenger tid.

   De svenske velgerne ga Reinfeldt-regjeringen godt skussmål ved å gi Moderaterna enda større oppslutning ved det første riksdagsvalget etter krisen.

Konkurranseutsetting

Når det gjelder konkurranseutsetting av tjenester innen helse og omsorg og friskoleslippet i Sverige, er det interessant å merke seg at de svenske sosialdemokratene ikke legger opp til noen omkamp. Et visst privat tilbud på disse samfunnsområdene er akseptert og kommet for å bli. Det svenske arbeiderpartiet har ikke den samme ideologisk betingede og nesten fanatiske holdningen mot alt som ikke er offentlig driftet slik vi opplever det under vår egen rødgrønne regjering. Her er SV`s gammelmarxistiske politikk er i førersetet, bejublet av den radikale delen av LO.

   I stedet nøyer de svenske sosialdemokratene seg med å ville begrense gevinsten («profitten») i de selskapene som på profesjonelt og faglig grunnlag driver skoler og omsorgsinstitusjoner – til kommunenes og befolkningens tilfredshet. I 2010 kjøpte svenske kommuner og fylker velferdstjenester for 110 milliarder svenske kroner totalt – 71 av disse milliardene gikk til private selskaper ifølge utregninger foretatt av Dagens Nyheter. Her ønsker svensk LO og det sosialdemokratiske partiet altså å kutte gevinstene og sørge for at mer penger blir pløyd tilbake i virksomhetene for å oppnå høyere kvalitet.

   Men dette er noe helt annet enn å gå imot konkurranseutsetting og offentlig kjøp av velferdstjenester som prinsipp slik de rødgrønne gjør. Det er ikke vanskelig å spå at noe av det samme vil skje i Norge etter den første fireårsperioden med borgerlig regjering: Skremselspropagandaen og «privatspøkelset» vil bli drevet tilbake når folk flest oppdager at private virksomheter faktisk kan være like gode som offentlige produsenter av utdanning og velferd. Og det til en lavere pris. Det vil også føre til at kommunale og statlige virksomheter i de samme sektorene blir nødt til å skjerpe seg og bedre sin egen kvalitet.

   Det svenske arbeiderpartiet har skjønt noe, det norske intet.

Nasjonsbyggingen ennå ikke fullført

2014 og det store grunnlovsjubileet nærmer seg. Historikere finkjemmer hva som er skjedd i Norge i løpet av de siste 200 årene, og gir svar på spørsmålet: Hva er egentlig nasjonen Norge, hva kjennetegner det norske, hva er identiteten vår og hva knytter oss sammen som folk?

   Noen av svarene: Grunnloven i seg selv var og er – grunnleggende. Den etablerte de senere styrende organene på nasjonalt nivå: Stortinget, Statsrådet, domstolene. I 1837 kom formannskapslovene som la grunnlaget for det lokaldemokratiet som etter hvert utviklet seg. Poenget var at de samme lover og regler skulle gjelde for hele riket, alle landsdeler. Gradvis ble byprivilegiene opphevet, skillet mellom byer og ladesteder forsvant, til slutt også spesialreglene for bykommuner og landkommuner.

   I årene før 1814, mens Norge fortsatt var et lydrike under Danmark, ble drømmen som oppsto blant norske studenter i København (Norske Selskab), til virkelighet: Et eget norsk universitet (Universitas Regie Fredericiana, nå UiO) ble åpnet i Christiania i 1813. En meget viktig institusjon for nasjonsbygging.

Knyttet landet sammen

Landet Norge ble på 1800-tallet etter hvert knyttet sammen med moderne infrastruktur og kommunikasjon: Vei, jernbane, kystruter, telegraf og telefon gjorde det praktisk mulig å sende varer, reise og knytte forbindelser over større avstander og kommunisere lettere med andre. Tidligere hadde størstedelen av folket levet mesteparten av sine liv i isolerte dalfører og kystsamfunn. Norge ble ett felles økonomisk marked. Egen myntenhet og norske frimerker bidro ytterligere til en følelse av å være innbyggere av samme land.

   Et utrolig viktig samlende element var skolelover som gjorde lese- og skriveferdigheten almen, fastsatte noenlunde samme pensum og ga muligheter for enhver til å erverve den samme grunnleggende kunnskapen - og det i faste skolebygg reist for formålet. Innholdet i historiefaget bidro sterkt til å forme nordmenns oppfatning av seg selv, og føle stolthet over forfedrenes verk. Gullalderen innen litteratur, drama, musikk og bildende kunst mot slutten av 1800-tallet styrket selvfølelsen. Det samme gjorde innhentingen og publikasjonen av de norske folkeeventyrene, sagnene og folkevisene. De ble allemannseie.

Kirken, en samlende kraft

Den norske kirke var og er fortsatt en samlende kraft. Bibel-, salmebok- og prekensamlinger fant veien til så godt som alle hjem, ikke bare embedsmannsstuene. Liturgien ble etter hvert norsk, og prestene med. Splittelsen i «to målføre» fra 1885 virket i motsatt retning, men ikke verre enn at de fleste forsto hovedinnholdet av det trykte religiøse ord.

   Forestillingen om å være norsk fikk en kraftig vitamininnsprøytning etter løsrivelsen fra personalunionen med Sverige. Kongefamiliens kloke nasjonsbygging kan knapt verdsettes høyt nok. De norske navnene i denne familien knyttet forbindelsen bakover til middelalder og vikingtid - «storhetstiden» da Norge var et eget rike med samlende kongemakt. Vi må heller ikke glemme de «norske» bragdene i isødet både i nord og sør: Amundsens og Nansens oppdagelser og eventyrferder i Arktis og Antarktis. Også de var elementer i nasjonsbyggingen.

   Oppfatningen av at nordmenn hadde en felles kultur i vid forstand, med felles ritualer og symboler, utviklet seg raskt mot slutten av 1800-tallet og inn i det 20. århundre frem til første verdenskrig. Det rene flagget ble et opphøyd symbol, og den nye arbeidsdagen i arbeids- og næringsliv etter 1900 satte fart i moderniseringen av landet.                                             Verdensutstillingen i Frognerparken i 1914 ble et stolt høydepunkt. Selv den revolusjonære mellomkrigstiden da hjemlige kommunister og sosialdemokrater gjorde hva de kunne for å rive samfunnet fra hverandre og torpedere følelsen av fellesskap, maktet ikke å rokke ved hovedelementene i det som tross alt virket samlende.

Krigsårene styrket samholdet

På toppen av det hele kom erfaringene fra krigen og okkupasjonen 1940-45. Den relativt fåtallige flokken av NS-medlemmer og frontsoldater som gikk okkupantenes ærend, styrket samholdet blant det store flertall, og dette samholdet varte et godt stykke inn i etterkrigstidens gjenreisningsstrev. Da oppsto også en ny samlende kraft: Filmavisen, rikskringkastingen, radioen og fjernsynet. Så lenge NRK-monopolet sto urokket, fikk nordmenn i hus og hytte, fra fjord til fjell, de samme daglige nyhetene, kommentarene, barnetimene og underholdningsinnslagene. Norske filmer ble sett overalt fra kinopalasser til bygdekinoen. Kulturen ble brakt «ut til folket» gjennom riksteater og rikskonserter.

   På 60-tallet og et par tiår framover forsøkte riktignok rabiate 68`ere som dyrket kommunismen og proletariatets diktatur med væpnet revolusjon og undergravning av samfunnsautoritetene, å knuse fellesskapets institusjoner og innføre elitetenkeres romantiske forestillinger om det perfekte sosialistiske samfunn. De besatte i en viss utstrekning høydedragene i norsk kultur- og samfunnsliv og hadde stor indoktrineringskraft helt fram til 90-tallet. Så rullet bølgen av fanatisme og ensporethet tilbake til dyphavet, sammenfallende med nye medier og flere uavhengige kilder for kunnskap og meningsdannelse.

Velferdssamfunnet

Jeg legger også vekt på det norske velferdssamfunnet som alle politiske partier omfavnet og utviklet fra 30-årene av, uavhengig av hvem som hadde regjeringsmakten. Dette nasjonale fellesprosjektet er kanskje noe av det mest dyrebare og samlende i dag. Kanskje er det ikke helt korrekt å kalle prosjektet «norsk» eller «nordisk», men det føles sånn (eller vi er blitt hjernevasket til å tro det). Myter blir realiteter når bare tilstrekkelig mange tror på dem.

   Mye av det som føles som særnorsk er utviklet i konflikt og konkurranse mellom ulike ideretninger. Men på de store høytidsdager da ritualene og tradisjonene leves ut, er det liten tvil om at vi føler tilhørighet til én nasjon. Det er en stor styrke i møtet med utfordringer som innvandring og andre kulturelle (eller ukulturelle) impulser utenfra representerer. Det globale trykket vokser, og det er ikke åpenbart at nasjonsbyggingsverket vil bestå helt uten riper, sprekker og skader.

Språket splitter

Én bit av nasjonsbyggingen gjenstår: Felles skriftspråk og en landsgyldig norsk uttale. De aller, aller fleste kulturnasjoner i vår del av verden har, til tross for dialekter og provinsielle varianter, samlet seg om én skriftnorm og én standard nasjonal uttale når journalister, nyhetsopplesere, entertainere og politikere henvender seg til hele folket, hele nasjonen. Ikke slik i Norge. Her er vi sære, «alternative» og dyrker det kuriøse og individuelle.

   Selvsagt benyttes en lang rekke honnørord for å tillate og forsvare «mangfoldet»: Toleranse, raushet, inkluderende holdninger. Med denne argumentasjonen er vi blitt tvunget til å godta et dialektvirvar i riksmediene som andre nasjoner slipper. Den forrige kringkastingssjefen åpnet slusene for alle slags former og personlige språkvrier. Da tillot han også utydelig, munnslapp og grammatikalsk ukorrekt språk. Ingen medarbeidere i NRK behøvde lenger å forholde seg til en norm, en tydelig uttale og vise et minimum av respekt for lyttere og seere.

Manglende respekt

I min tid i NRK Radio på Marienlyst hadde vi strenge instrukser om å vise denne respekten, å uttale oss distinkt slik at de som lyttet kunne konsentrere seg om innholdet, ikke måten ting ble sagt på. Å snakke kav dialekt var bannlyst. De to normerte målførene skulle gjelde. I dise tider stanser mye av budskapet på veien inn i hodene våre under dagsnytt og dagsrevy. Først må vi konsentrere oss om å forstå hva vedkommende egentlig sier, deretter følger den møysommelige prosessen med å lagre innholdet.

   Noen programmer er verre enn andre. Formiddagssendingene i radio er desidert verst. Programlederne snakker utydelig og ustrukturert, er dårlig forberedt, blir «private» og strever vettet av seg for å være «folkelige», hverdagslige – men oppnår bare å fremstå som dialektisk heslige tomtønner.

   Aldri før i radio- og TV-historien har vi hørt så mye kjatring, plapring, skvalder og intetsigende vås som i disse dager. Den nye kringkastingssjefen har en jobb å gjøre – om han våger.

Språkåret

Det offisielle språkåret vi er inne i, kunne vært benyttet til å sette søkelyset på bevissthet rundt språk og fremme språkinteressen, kanskje også normering og landsgyldige uttaleregler. I stedet opplever 90 prosent av nordmennene med riks- og bokmål i dagliglivet som språkform at «året» nok en gang blir misbrukt for nynorskens sak, ikke flertallets foretrukne målform. Dessverre har nynorskfolket alltid benyttet rå statsmakt og deler av statsbudsjettet for å bevare og fremme sin egen offisielle målform. Men det er ikke, slik jeg ser det, i nynorskens interesse at den drukner i dialektvirvar og upresis muntlighet.

   Jeg er ikke ute etter å ta livet hverken av nynorsken eller dialektene. Sistnevnte har sin naturlige plass i mangfoldet. Dialektkjennetegn er artig å støte på, de gir en innfallsport til samtale om tilhørighet og oppvekststed. De hører hjemme i portrettintervjuer der språket forteller mye om intervjuobjektets karakter og personlighet. I lokalsendinger der lytterne er forutsatt å kjenne til språklige særegenheter, kan også dialekter ha sin naturlige plass.

   Nynorsken er dessuten innfallsporten til en rik nasjonal litteratur som undertegnede har hatt ufattelig mye glede av fra ungdommen til denne dag. Det gjelder både klassikere og samtidsforfattere som benytter vårt andre målføre. Slik måtte det bare bli etter norskstudiet på Blindern og ikke minst i tiden med Hartvig Kiran som avdelingssjef i NRK.

Det landsgyldige

Men på riksnettet bør andre regler gjelde enn et fritt fram til å kakle med ethvert nebb. Der bør det noenlunde landsgyldige være hovednormen. For språket vårt er og blir en samlende kraft i nasjonsbyggingens tjeneste.

   Jeg har i ganske lang tid hatt omgang med nye landsmenn, både fra Baltikum, Balkan, Midtøsten og mer fjerne strøk. De er fortvilt over språkvirvaret i sitt nye hjemland. De lærer å lese, snakke og forstå språket på obligatoriske norskkurs ved bruk av normerte lærebøker, og går så begeistret ut i det norske samfunnet for å søke arbeid, skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og lære det norske samfunnet bedre å kjenne. Så møter de en muntlig uttale i riksmediene som ligger fjernt fra det lærerne på språkkurset benyttet. Nyhetssendingene blir en stengt port på veien inn til det norske.

   At dette er et hinder for integrering og inkludering, sier seg selv. Språket mister formidlingsverdi og blir noe man irriterer seg over, ikke noe som gir større forståelse, innsikt og kunnskap. Og tilhørighet.