En stor statsleders ettermæle

Man gjør seg noen tanker under seremonien for Margareth Thatchers gravferd. Få statsledere i forrige århundre etterlot seg mer fundamentale samfunnsendringer. Hun overtok i 1979 et Storbritannia nær økonomisk kollaps etter fem års Labour-styre og etter lange sosialistiske regjeringsperioder på 60- og 70-tallet. Hun forlot statsministerposten i 1990 etter 11 år og hadde i mellomtiden gjennomført store reformer som bragte Storbritannia på fote igjen, økonomisk, mentalt og moralsk.

   Hele sommeren 1965 bodde jeg i London som «paying guest» i en familie der alle stemte Labour og der alle forsøkte å påvirke en ung nordmann til å bli en god sosialdemokrat. Når det ikke lyktes, hadde det sammenheng med at virkeligheten rundt meg var for åpenbar, påtrengende og avslørende. Ved siden av engelskstudiene var jeg levende opptatt av politikk og samfunnsdebatt, leste aviser og tidsskrifter over et bredt politisk spekter, lyttet til radiodebatter og så BBC-nyhetene på TV. Jeg fikk anledning til å besøke flere byer og landsbysamfunn utenom London.

Antikapitalistisk propaganda

Denne sommeren så jeg arbeidsvaner og holdninger jeg knapt trodde var mulig, observerte de skarpe sosiale skillelinjene, oppdaget klassehatet og opplevde den voldsomme antikapitalistiske propagandaen – med tilsvarende beundring for Krustsjovs økonomiske politikk i Sovjetsamveldet. Marxismen, både ny og gammel, var den blodrøde tråden hos alle som snakket ned britiske tradisjoner, verdier og samfunnsmoral.

   Jeg forsto snart at i dette samfunnet var det ikke mulig for arbeidsgivere og arbeidstagere å snakke fornuftig sammen, ingen sjangse i havet for en Hovedavtale med myndighetenes medvirkning som i Norge. Og jeg nøler ikke med å si at det faktisk ikke var arbeidsgivernes skyld. Dypt i den britiske fagbevegelsen kunne jeg gjenkjenne de syndikalistiske ideene og de innbitte og uforsonlige holdningene mot «de andre».

Tilbake som radioreporter

Noen få år senere fikk jeg anledning til å dekke landsmøtene i fagbevegelsen TUC i Blackpool som reporter for NRK Radio flere ganger, samtidig som jeg også var på tilsvarende kongresser i CBI, det britiske NHO. Igjen fikk jeg under en syvårs periode mulighet til å reise på kryss og tvers i England, Skottland og Wales. Intet hadde forandret seg siden 60-tallet: Det var den samme motviljen mot helt nødvendige reformer blant fagorganiserte, som alle holdt hardt på sine oppsplittede organisasjonsområder. På en og samme byggeplass kunne arbeiderne være organiserte i 14 ulike fagforbund, og alle hadde makt og vilje til å fremprovosere ødeleggende streiker og kreve helt hinsides lønnsøkninger.

Gruvearbeiderne verst

Gruvearbeiderne var verst. De tviholdt på sine nedarvede jobber, sine gammeldagse arbeidsmetoder, gjorde sterk motstand mot nye produksjonsteknikker og forlangte at regjeringen skulle dekke underskuddet ved driften av gruvene – og deres egne inflasjonsdrivende lønnskrav. Det interessante var at jeg ved et par anledninger fikk reise sammen med norske LO-ledere til britiske bedrifter. De var ikke i tvil om hva som var årsaken til Storbritannias økonomiske problemer, og fikk hakeslipp over reaksjoner hos sine fagforeningsfrender når de forsiktig forklarte «den nordiske modellen» og dens resultater.

   Jeg skal ikke gå inn i dagens polariserte debatt om Margareth Thatchers ettermæle. Det er nok å slå fast følgende: Ingen Labour-regjering etter Thatcher har reversert de grunnleggende reformene jern-ladyen gjennomførte. Det sier vel det meste.