Gavepakker til opposisjonen

Arbeiderpartiets landsmøte ga så mange «seire» til den radikale fløyen at de borgerlige opposisjonspartiene bare kan glede seg til valgkampen og valgdagen 9. september. Samtidig øker både sprik og avstand til regjeringspartnerne Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Nå er det «full krig» på det ene saksområdet etter det andre.

   Spesielt er det spørsmålet om konsekvensutredning før leteaktivitet og olje- og gassproduksjon i nord som vil svekke partiets troverdighet kraftig i de tre nordnorske fylkene. Oljemotstanderne oppnådde en tredjedel av stemmene i den betente saken, og har varslet intenst påvirkningsarbeid for å skaffe seg flertall frem til 2015, da den endelige avgjørelsen skal falle. Da kan det bli satt bom for all leteboring på store, lovende felt.

   Dette vil selvfølgelig øke usikkerheten blant velgerne i nord: Vil de oppnå alle de nye hardt tiltrengte arbeidsplassene med de positive ringvirkningene fra oljeaktivitet, og få ta del i den verdiskapningen som Sør-Norge har nytt godt av siden 1970-tallet – hvis de stemmer Arbeiderpartiet? Svaret hos stadig flere må bli nei. Det er sikrere å stemme Høyre eller Frp om man ønsker økonomisk vekst i landsdelen. Om de to nåværende opposisjonspartiene skulle få flertall på Stortinget alene, er saken grei. Går Arbeiderpartiet i opposisjon mot et klarsignal for oljeboring fra en borgerlig regjering – landsmøtevedtak eller ikke – er partiet dømt til å miste enda mer oppslutning.

Tilbaketog

Miljøvernministeren fra SV måtte senest mandag denne uken gjøre et ynkelig tilbaketog i byttehandelen Barentshavet-Jan Mayen: Han trodde Jan Mayen var «fredet» for oljeleting av en samlet regjering, og kunne da «gå med på» åpning i Barentshavet. Så viste det seg at Jan Mayen-spørsmålet ikke på noen måte var ferdigbehandlet.

   Mens de borgerlige partiene mer og mer samler seg om hovedlinjene i en regjeringsplattform, er det gjenoppstått store sprik og uavklarte standpunkter mellom de rødgrønne – større forskjeller enn på åtte år: EU- og EØS-spørsmålet er en konstant kime til uenighet og dårlig kjemi. Schengen-spørsmålet har avslørt dyp splittelse mellom Ap og Sp. Lederne i de to partiene krangler åpenlyst i mediene, og Stoltenberg har lagt ned veto mot endringer i Norges forhold til EU-samarbeidet. Navarsete tviholder på sitt.

   Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å nedlegger norsk pelsdyrnæring, Senterpartiet slåss for en næring som skaffer partiet sårt tiltrengte velgere, spesielt i Trøndelagsfylkene. Partiene spriker i spørsmål om bioteknologi, eggdonasjon og surrogatfødsler. SV vil ha Norge ut av NATO, vil avskaffe kongehuset og innføre republikk. Formelt har partiet «gått bort fra» marxismen, men politikken oser av motvilje mot markedsøkonomi, konkurranse og næringsfrihet.

Negativ valgkamp  

Den borgerlige opposisjonen har nok en grunn til å glede seg: Partisekretær Raymond Johansen har offentliggjort Arbeiderpartiets strategi for å vinne stortingsvalget. Det skal skje via skrekkpropaganda a la «velferden er i fare», påstand om «privatisering» av skolevesenet og «kommersialisering» av helse-Norge. Blant annet. En slik negativ kampanje, der det først og fremst gjelder å sverte motstanderne fremfor å fortelle om egen politikk, er dømt til å mislykkes. Høyre har hatt suksess med det motsatte: Man forteller om egen politikk, egne løsninger. Arbeiderpartiet vil tviholde på det gamle, det eksisterende. Hvem er konservative nå?