I cyberkrigens tidsalder

«Lame duck» president Obama har latt verden se de siste krampetrekninger fra en frustrert presidents siste dager i Det hvite hus. For egen del tror jeg ikke Barack Obama vil bli sett på som en av USAs virkelig store presidenter når det er gått noen tid og historikerne får hans 8-årsperiode på avstand. Det han muligens vil bli husket for, er forsøket på å innføre en nasjonal obligatorisk helseforsikring, ObamaCare. Han sørget videre for å trappe ned USA`s internasjonale nærvær på noen krigsskueplasser der de varige resultatene har vært så ymse, og der problemene har økt i takt med tilbaketrekningen.

   Han har de siste dagene forsøkt å spille rollen som en tøff leder som står opp mot Putin og alt hans vesen ved å «straffe» Russland for det statlige hackerangrepet mot Demokratenes valgmaskin. Putin benyttet Wikileaks som kanal for spredning av hackerfunnene som kan ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen. Den russiske innblandingen var alvorlig nok, men er utvisning av diplomater den rette reaksjonen? Obama visste på forhånd at Putins motreaksjon ville bli nøyaktig den samme, pluss litt til.

En stor og reell fare

Cyber Warfare er en reell og økende utfordring for vestlige demokratiske land, spesielt medlemmene av NATO og EU, som Russlands Putin ønsker å splitte og svekke. Men hva er en adekvat reaksjon?

   Under et Europaseminar i Bergen denne høsten stilte jeg spørsmål rundt nasjonalt initiert hacking og mulig cyberkrig på globalt plan. Spørsmålet ble rettet til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, men pensjonert generalløytnant Robert Mood var også i panelet. Svaret var uklart, men jeg forsto det slik at Norge – og selvsagt NATO – har tilsvarende evne og kapasitet til storstilte hackerangrep «den andre veien», altså mot land som Nord-Korea, China og Russland.

   Jeg antydet at det rette svaret på problemet måtte være å sørge for en slags terrorbalanse, slik stormaktene de facto har opprettet når det gjelder atomvåpen: Flere parter har våpnene, men ingen «tør» bruke dem fordi de i neste omgang vil ramme dem selv med katastrofale følger for hele verden. Hirosjima og Nagasaki er en stadig påminnelse.

Gjennomføre motangrep

Tilsvarende cyberkrig: Det er ikke nok at «de på den andre siden» vet om motstanderens mulige kapasitet. Det Obama kunne og burde ha gjort var å la militære etterretningsorganisasjoner gjennomføre et så kraftig hackerangrep mot russisk infrastruktur og hemmelige kilder at det satte en støkk i Kreml. Det er det eneste språket Putin og hans oligarkstyre forstår og respekterer. Det er ikke nok bare å ha et «forsvar», en brannmur mot angrep, det samme våpen må rettes den andre veien.

   Det er selvsagt én hake ved en slik «tann for tann»-strategi: Russland vil bli klar over sine egne svake punkter og sette alt inn på å bygge opp nye beskyttelsesmekanismer.

Cyber Warfare er allerede brukt, og vil bli brukt, i mindre taktiske operasjoner som ved rakettangrep og angrep fra våpenplattformer av ymse slag. I de større regionale konfliktene vi har sett i Midt-Østen og lenger øst, er alt fra lokal jamming til mer avanserte angrep på telekommunikasjoner blitt utført. Det er imidlertid en helt annen sak når nasjoner setter inn angrep mot kjernen i rivaliserende lands demokratiske prosesser. Den amerikanske presidentens ordre om utvisning av diplomater var for svak og vil fort bli glemt.

En ubalansert resolusjon

Like ille er Barack Obamas opptreden overfor Israel gjennom å unnlate å legge ned veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet som ensidig stemplet den jødiske staten som skurken i Palestina-spørsmålet. I åtte år har Obama forsøkt å få sin vilje igjennom når det gjelder en tostatsløsning der land skal byttes ut mot fred. Han har hele tiden visst innerst inne at det ikke er bosetningene på Vestbredden som er det eneste hinderet for en fredsslutning, men like mye det endelige, erklærte målet til Hamas og Fatah: Oppløsning av Israel som nasjon, opphør av landets rett til å eksistere. Israel forlot Gaza og rev ned bosetningene der. Men fred ble det ikke – bare noen tusen raketter som regnet over den staten FN i sin tid opprettet..

   Her har president Obama nærmest opptrådt som en furten guttunge: Israel skal straffes, klandres og demoniseres fordi landet ikke har gjort som presidenten ønsket, ikke gjort «som mora di sier». Alle presidenter som forlater Det hvite hus er opptatt av sitt ettermæle, av at de retoriske brageløftene ved innsettingen er oppfylt. Det vil ikke ha skjedd pr. 20. januar 2017.

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?: Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe s...

Hva nå, Syria?

Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe slutten på den syriske borgerkrigen, men kanskje begynnelsen som fører til slutten. Uansett formen på en slags "fred" eller våpenstillstand som blir oppnådd i 2017, vil en gjenoppbygging starte, enten i det små av innbyggerne selv, eller som ledd i en storstilt nasjonal gjenreisningsplan med bidrag fra verdenssamfunnet. Sannsynligvis en kombinasjon.

   Da vil landet trenge alle de materielle og menneskelige ressurser som er tilgjengelig. Millioner av syrere bor i nærområdet, enten i sivilsamfunnene i Libanon, Jordan og Tyrkia, i de overfylte flyktningleirene, eller spredt rundt om i Vest-Europa. De sistnevnte hører til de mest ressurssterke. I en konflikt som denne er det alltid de med flest økonomiske midler som har mulighet for å skaffe seg buss-, tog- eller flybilletter for seg og sin familie, eller som er i stand til å betale menneskesmuglere det de forlanger.

    Spørsmålet om retur av krigsflyktninger blir uansett aktualisert neste år eller i de aller nærmeste årene. Men vil de reise hjem frivillig? Det er grunn til å anta at de aller, aller fleste vil reise tilbake til fødested, bosted i by eller landsby med forventning og innsatsvilje i gjenoppbyggingen. Spesielt vil veien være kort for flyktninger i nærområdet. Fra enkelte steder i Jordan er avstanden i luftlinje kun noen kilometer eller mil, ja, i beste fall kan man på klare dager "se hjem".

   Den humanitære situasjonen vil i lang tid fremover være prekær og utfordrende, og det knytter seg alltid stor usikkerhet til hva "seierherrene" finner på av hevn, oppgjør og forfølgelse av taperne. Vi får neppe noe "rettsoppgjør" med forbilde fra tiden etter 1945 i en del europeiske okkuperte land, blant dem Norge.

   Av hensyn til Syria selv skal vi være glad for at norske myndigheter, storting og regjering, ikke lot seg overmanne av følelser og ønske om å vise maksimal "hjelpsomhet" og "godhet" ved å åpne døren på vid gap i fjor. I ettertid ser vi hvor viktig og riktig det var å gå inn for storstilt hjelp i nærområdet hvor norske kroner er mer verdt fremfor å løfte titusener syrere til høykostlandet Norge.

   For det er liten tvil om at mennesker som få en smak av den norske velferdsstatens velsignelser, trygde- og sykeordningene våre, mulighetene på arbeidfsmarkedet og de gode utdanningstilbudene, lett vil velge å forbli fremfor å reise hjem for å bygge opp fedrelandet. Syria vil om relativt kort tid trenge alle flyktninger og utvandrere i gjenreisningen. Mange av de syriske flyktningene i Vest-Europa er velutdannede og ressurssterke. Det vil bli behov for dem hjemme.

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk: Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre ...

Noen trenger kurs i folkeskikk

Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre og KrF vært på krigsstien med sine velkjente bannbuller og entusiastiske avskyerklæringer mot alt som lukter av Frp-politikere. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og olje- og energiminister Tord Lien er gått av som statsråder – begge etter en fremragende innsats på hver sin post – og blir erstattet av Per Willy Amundsen og Terje Søviknes.

   Mange er etter hvert blitt luta lei de to vippepartienes utpressingspolitikk og symbolske klima-krav, arbeidsnedbrytende kontantstøtte og de to partiledernes selvoppnevnte vokterroller over det de mener er korrekte puritanske norske standpunkter i innen- og utenrikspolitikk.

Bør vise mer respekt

Det er blitt langt flere av oss som mener at KrF og Venstre bør vise mer respekt for andre demokratiske partiers ideologi og samfunnssyn, og slutte med demoniseringen, fordømmelsen og den allvitende fundamentalistiske moralpoliti-overvåkningen. Vi ser reaksjonene på meningsmålingene. Fortsetter trenden, vil helt klart Venstre og KrF komme under sperregrensen og bli to likegyldigheter i norsk politikk. Det vil i så fall være en mektig lettelse og en befrielse.

   De to partilederne i Venstre og Kristelig Folkeparti bør vise mer folkeskikk enn de synes å være i stand til. Å hevde at Erna Solbergs regjering «er gått flere skritt til høyre», er tøv, og det vet de som sier det. De redaktørstyrte tradisjonelle papir- og etermediene bør dessuten holde seg for gode til å sende kobbelet av uprofesjonelle medarbeidere i strupen på nye statsråder på det grunnlaget vi har sett til nå. Verst gikk det ut over den nye justis- og beredskapsministeen Per Willy Amundsen, som i kveld er blitt konfrontert med alle tidligere uttalelser som Frp-politiker.

   Alle statsråder har krav på å bli bedømt ut fra hva de gjør og hva de sier som statsråder, ikke hva de sa som partipolitikere.

Elementærundervisning

Amundsen parerte alle beske spørsmål med stil og integritet: Han måtte forklare, igjen og igjen, at en statsråd går inn i en regjering, og der er det hans eller hennes oppgave å forfekte og gjennomføre regjeringens politikk, ikke forfekte og jobbe for egne synsinger. Det er så enkelt at det er flaut å minne om det. Sylvia Listhaug har for eksempel hele tiden stått for regjeringens plattform i innvandrings- og integreringsspørsmål – og den er igjen basert på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene. 

   Det samme har vært tilfellet med Anders Anundsen, som har jobbet mer for, og fått til mer, av nødvendige reformer i rettsvesen, politi og totalberedskap enn alle de rødgrønne middelhavsfarerne til sammen maktet gjennom deres åtte år.

   Det sterkt venstreorienterte NRK`s medarbeidere stilte i 2005 og 2009 (og ved senere statsrådsskifter) ikke de samme kritiske spørsmålene som Amundsen får nå. De stilte ikke SV-statsrådene infame og ledende spørsmål om deres egentlige syn på norsk EØS-medlemskap, monarkiet og republikken, NATO-medlemskap, det sosialistiske samfunnet, den trivelige «frukt- og grønnsaksskolen», den vidåpne døren for alle flyktninger som ville til Norge. SV-statsrådene ble ikke minnet om deres egentlige holdninger og syn, deres ekstreme uttalelser som politiske uteliggere.

Skaper kunstige fiendebilder

Verst er likevel forsøket Venstre og Kristelig Folkeparti («folkeparti»? Jeg ler.) gjør for å skape fiendebilder som skaper større avstand enn det er grunnlag for i norsk politikk – skyve enkelte politiske partier og deres ærlige standpunkter (som deles av langt flere velgere enn sperregrensepartienes reduserte flokk) ut i kulde og isolasjon og forfølge enkeltstatsråder. Det er de samme partiers rett til å være uenig og jobbe mot Fremskrittspartiets innflytelse. Men de har ingen rett til å opptre som selverklærte, svulstige godhetsposører og antyde at andre demokratiske partiers politikere ikke har de samme moralske kvalitetene som de selv strutter av.

   Jeg har skrevet og sagt det før: De redaktørstyrte tradisjonelle mediene, som på mange måter vel er de største medietrollene av alle, er heldigvis på retur som meningsdannere. De setter ikke i samme grad dagsorden i samfunnsdebatten, de mister definisjonsmakt for hver dag som går. De sosiale mediene er en mektig motkraft til medie-eliten og deres sneversynte, uprofesjonelle medarbeidere som har sluttet å stille kritiske spørsmål til venstresiden og «sentrumspartiene».

Står for fall

Hovmod står for fall. Det vil vi se i månedene fremover.

   Så kan de to «samarbeidspartiene» begynne å reflektere over hva de har fått til, hvilke ublu krav de har fått innfridd, hvilken makt de har oppnådd i vippeposisjon – takket være en Høyre-Frp-regjering som har kommet dem i møte på en utrolig generøs måte i sak etter sak. Angrepene på Frps nye statsråder er altså takken.

   Jeg gjentar: Knut Arild Hareide og Trine Schei Grande trenger et kurs i folkeskikk, i alminelig anstendig oppførsel. Om de ikke blir kursdeltagere frivillig, vil velgerne sørge for en bratt læringskurve.

Når vikarierende argumenter trumfer

Jeg kunne innledningsvis ha skrevet at «vikarierende argumenter Trumper», for det er nettopp den nyvalgte presidentens teknikk og metode – det postfaktuelle – som sørget for valgseieren. Altså at faktisk, objektiv opplysning blir skjøvet til side og ikke tillates å påvirke meningsdannelsen i samme grad som gale eller løgnaktige påstander av følelsesmessig karakter. Noe velgere, lesere og seere ønsker å tro på selv om det ikke er sant.

Men tro bare ikke at fenomenet er nyoppfunnet og materialiserte seg i 2016, det er gammelt som alle haugene. Men vi kalte det noe annet: Vikarierende argumentasjon, for eksempel. Problemstillingen slo meg under lytting og bivåning av Dagsnytt atten her forleden der man hadde lærertethet som debattema. En grundig SSB-undersøkelse har nylig slått fast at den rødgrønne regjeringens satsing på flere lærere pr. elev på ungdomsskoletrinnet ikke har ført til mer kunnskap i form av bedre karakterer. Tiltaket har ikke hatt effekt. Internasjonal forskning forøvrig slår fast det samme: Det er ingen entydig sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte.

Det var interessant å registrere Utdanningsforbundets forsvar av økt lærertetthet da fakta ble presentert i studio. «Ja, men... økt lærertetthet kan ha virket positivt på andre områder enn målbar kunnskap i kjernefag, og de få fagene som ble undersøkt er bare en del av helhetsbildet...». Og dessuten: Lærerne har jo fått bedre arbeidsmiljø og en lettere hverdag....osv.

Javel? Der slapp antagelig katta ut av sekken. Men hvorfor var Utdanningsforbundet så skråsikre på at flere lærere i klasserommet ville føre til økt kunnskap og kompetanse at forbundets tillitsvalgte nesten utelukkende brukte dette argumentet for å få de rødgrønne til å innføre flere lærerstillinger og nå presser på Solberg-regjeringen for å fortsette samme kurs? Hvorfor kan man ikke være ærlig og si: Vi er en fagforening, og som valgte tillitsvalgte er det vår primære oppgave å sørge for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser, i form av færre oppgaver og mindre stress i skolens hverdag?

I stedet skyver man elevene foran seg: Bare vi lærere får en lettere hverdag, færre elever å ta oss av, mulighet for å «se» flere elever i klasserommet, ta oss mer av dem, fange opp kunnskapshull, ja, da vil elevene oppnå mer kunnskap og bedre karakterer! Dette har Utdanningsforbundet messet omatt og omatt i adskillige år. Økt kunnskap har vært kronargumentet. For vi lærere er der for elevene, og jo flere vi er, desto bedre er det for kunnskapstilegnelse og trivsel – ikke sant? Det er logisk og rimelig.

I stedet viser det seg at lærernes største fagforening egentlig mente å forbedre arbeidssituasjonen for seg selv. Økt kunnskapstilegnelse var et påskudd, et vikarierende argument.

Det er ingen som setter spørsmålstegn ved Utdanningsforbundets rett og plikt til å arbeide for medlemmenes økonomiske og velferdsmessige intereser. Men så si det, da! Vær ærlige!

I Dagsnytt atten-studio ble Utdanningsforbundets talsperson så avkledd under debatten at man nærmest følte medynk med vedkommende. Forskere og andre sakspersoner henviste igjen og igjen til undersøkelsens usminkede resultater, lærernes tillitsvalgte klippet og klippet over vannflaten - «men det er så mange andre positive sider ved økt lærertetthet, og nå må vi vente på de neste rapportene og alle delundersøkelsenes samlede konklusjoner».

Jeg synes man burde si det som det er: Vi er en faaagforening og skal kjempe for våre medlemmers interesser, Basta!

Tilløp til oppgjør med medie-eliten

Den politiske redaktøren i det sosialdemokratiske Aftenposten, Trine Eilertsen, er på flere måter et friskt vestlandspust i en ellers størknet og stillestående Oslo-pøl av forutinntatte og (i mine øyne) venstrevridde medier.

Hun skriver selv i en kommentar 26. november at mediefolk i hovedstaden har en ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt: «Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der».

Eilertsen påpeker at at Norge er et sentralisert mediesamfunn. Hun slutter ikke å la seg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. Alle kjenner hverandre, og har gjort det lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge. Men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og de som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Tilsynelatende variert

Hun elaborerer rundt dette temaet: «Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert – her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land – men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.»

Hun minner om dette: Som mange andre har oppdaget, er det i dag mye lettere å identifisere journalistenes personlige ståsteder i den aktuelle debatten. Leserne og seerne oppdager nå lett via de sosiale mediene hvem medarbeiderne kjenner og hva de er opptatt av. De kan se likes og delinger, dialoger og diskusjoner som tydelig viser hvordan alle kjenner hverandre, hvordan de omgås og hvordan de engasjerer seg i de samme temaene. Det blir lagt merke til andre steder.

Evne til å balansere?

Aftenpostens politiske redaktør skriver videre: «En nyhetsjournalist som viser frem alle sine meninger gjennom likes på Facebook, må heller ikke bli forbauset hvis kilder og lesere stusser når den samme journalisten insisterer på sin evne til å balansere».

Trine Eilertsen er endelig ærlig nok til å lufte følgende innrømmelse: «Utfordringen til redaksjonene – i tillegg til at vi må erkjenne at vi er noe nærsynte, er at vi må prioritere beinhardt hva vi bruker ressurser på. Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter Twitter-meldingene til Trump og Facebook-postingene til Listhaug, desto mindre kan vi bruke på andre ting».

Utgangspunktet for kommentaren er særlig amerikanske og britiske mediers dekning av Trumps valgkamp. Hos enkelte er en selvransakelsesprosess i gang. Man er begynt å undersøke den praksisen alle kunne observere gjennom den amerikanske presidentkampanjen: Medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Trump-tårnet. Det bidro til så mye gratis reklame at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Vektla ikke faktasjekken

Det seriøse politiske stoffet i amerikanske og internasjonale medier forsvant i all Twitter- og Facebook-gnålet. Enda verre var det at mediene – også de norske – ikke tar seg bryet med den helt grunnleggende faktasjekken, både i dette tilfellet og generelt. Den er ressurskrevende, og med færre redaksjonelle stillillinger må mediehusene ty til de mest lettvinte løsningene: Ta utgangspunkt i utspill og debatt i sosiale medier og gjøre maksimalt ut av dem i markskrikerske oppslag. Det er en tendens vi ser spre seg helt ned til lokalavis-nivå i Norge der man ikke lenger gidder å søke nyheter med substans som har bæring på folks hverdagsliv, jobb, inntekt og velferd, men hausser opp overfladiske metadebatter fra sosiale medier.

Selv nærer jeg ingen illusjoner om at norske medier vil ta opp slike problemstillinger seriøst innomhus. Til det har en yngre generasjon likt tenkende journalister bitt seg altfor godt fast i sine posisjoner, med ryggstøtte fra «klikk-redaktørene».

Hanker inn kompisene

Vi vil fortsatt se NRK-journalister hente inn sine ideologiske kompiser fra ytterste venstre hver gang et aktuelt tema dukker opp. Man vil fremdeles hanke inn «forskere», «eksperter», «spesialister» og rikssynsere som stort sett deler redaksjonenes verdensbilde. Det er for eksempel ganske påfallende hvor ofte SV`ere dukker opp i programmer som Dagsnytt 18 i forhold til partiets 3-4-prosentoppslutning, mens selv Arbeiderpartiets talsmenn og -kvinner med åtte ganger så stor velgerbase blir oversett.

Heller ikke har jeg noen tro på at selv Aftenposten vil ta et oppgjør internt om hvem man benytter som kilder, sannhetsvitner, »forskere» og «eksperter». Til det har for eksempel personlig engasjerte klimajournalister fått en alt for dominerende posisjon og definisjonsmakt internt - med full støtte fra ansvarlig redaktør.

Balanse og kampanjejournalistikk

Det er lenge siden balanse i reportasjer og nyhetsoppslag var et hellig prinsipp i mediehusene. De fleste har en mer eller mindre uttalt personlig agenda for sin personlige kampanjejournalistikk.

Det er derfor de sosiale mediene har fått en så stor utbredelse og betydning. De blir en motmakt til medieeliten, den som tenker likt, skriver likt og mener likt.

Men Trine Eilertsen skal ha takk for at hun våger å sette problemstillingen på dagsorden.

Løgn og infotainment "trumpet"

Det har kanskje liten hensikt å jakte på syndebukker etter en amerikansk valgkamp vi nå ser faciten til. Meningsmålerne tok feil, de maktet ikke å fange opp understrømningene fra «the silent majority» - til tross for at den langt fra var stille og forsagt denne gang. De knyttede nevene kom opp av lomma og grep fast om stemmeseddelen.

Det som interesserer meg, er medienes rolle som nyttige idioter for såvel en Hillary Clinton som en Donald Trump. Fristelsen ble for stor, både for de tabloide kanalene og de påstått «mainstream»- og «kvalitetsavisene» til å la seg lokke av alle de grove utsagnene, de rasistiske og minoritetsfiendtlige anklagene, den sexistiske sølekastingen og de forenklede løsningene på kompliserte problemer såvel innenriks som utenriks.

   Gjermund Stenberg Eriksen minner i dagens Aftenposten («Medierevisjonen») om at amerikanske medier lot seg bruke – helt bevisst – til å formidle budskapene fra verdens største realitykjendis (Trump) kontra verdens mest utskjelte kvinne (Clinton). Eriksen siterer sjefen i en av USA`s største TV-kanaler, Leslie Moonves i CBS, som allerede i februar uttalte at dekningen av valgkampen «may not be good for America, but it`s damn good for CBS».

Klikkredaktørene

Selvsagt gjelder det samme for europeiske – og norske – medier. «Klikk-redaktørene» i aviser, radio og fjernsyn som er presset hardt økonomisk av sine toppsjefer, tyr i disse tider til de sterkeste virkemidlene de har til rådighet, for å skaffe seg oppmerksomhet, mange lyttere, seere og «klikkere» som igjen er bra for business (annonsører). Resultatet blir konsentrasjon rundt de mest bisarre skandaleuttalelsene – velplassert av kombattantene selv. Mediene gikk rett på limpinnen og ble igjen mikrofonstativer for de profesjonelle aktørene i valgkampen. Selvsagt hadde de «gode» motiver: De ville sette søkelyset på svakheter ved kandidatenes moral, holdninger og kvalifikasjoner. De aller, aller fleste ville advare mot at Donald Trump ble verdens mektigste mann. Kampanjejournalistikken og kommentatorers kreativitet når det gjaldt å formulere edder og galle nådde nye høyder.

   Egentlig er det ikke nødvendig å forsvare en slik redaksjonell linje. Det er nok å si «samfunnsoppdraget, stupid».

Gjengi også "det andre"

Men så har vi en annen side ved problemstillingen: Overraskelsen vi alle opplevde valgnatten kunne vært unngått dersom mediene – i tillegg til de moralsk forankrede angrepene på Donald Trump, i det minste hadde gjengitt de «fakta-arkene» han sendte ut på politikkområde etter politikkområde. For det gjorde faktisk staben hans, og i mange tilfelle hadde den republikanske presidentkandidaten selv seriøse og begrunnede avsnitt i talene sine. Det brydde mediene seg mindre om. Det var de saftige anklagene, de bisarre beskyldningene, de krenkende angrepene som ble heist opp i titler, ingresser, «faktabokser». Fakta er noe kjedelige greier, ikke sant?

Amatøren har noen poenger

Hadde denne informasjonen vært en del av dekningen, ville vi ihvertfall ikke blitt så til de grader blitt tatt på senga. Dessuten: Innimellom amatørpresidentens virkelighetsfjerne standpunkter og forslag, var det faktisk en og annen fornuftig tanke: Som for eksempel at de europeiske NATO-allierte må ta et større ansvar for egen sikkerhet ved å betale mer til militære formål. I dag betaler USA`s skattebetalere tre fjerdedeler av alliansens militære styrke. Nølende og motvillig har de mindre og mellomstore landene i forsvarsalliansen satt seg et mål og avgitt en forpliktelse til å avsette 2 prosent av BNP til eget forsvar. Nå vil Trump sette makt bak ordene. Riset bak speilet er hans tvetydige antydninger om at USA kanskje likevel ikke vil stå så beinhardt på alliansens paragraf 5 dersom ikke de andre landene ydte sin skjerv.

Good for business

Der er flere andre slike trekk ved Donald Trumps politikk som blant annet fikk amerikanske børser og aksjeindekser til å fyke i været dagene derpå. Trump oppfattes som «good for business», inklusive arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det kan innebære et nytt håp og en ny drive for den hvite underbetalte arbeider- og middelklasen.

Fremfor alt bør vi skyve litt i bakgrunnen «hva han sa» (selv om det var avskyelig å høre på), og heller følge med på «hva han gjør».

   De som formidler nyheter, kommentarer og fri debatt bør iallfall få fram flere syn og flere kjensgjerninger – selv om redaksjonen ikke liker dem.

Feighetens nådegave

Feighetens nådegave

I to blogger de siste månedene har undertegnede tatt opp den hissige uenigheten internt i LO-familien om oljepolitikken: «Når sprekker LO?» (23.8) og «Faretruende utvikling i LO» (19.10). Jeg advarte om at denne uenigheten er så fundamental at den har et potensial for sprengning av Landsorganisasjonen, og at den norske velferdsstaten kan miste sitt økonomiske fundament dersom olje- og gassmotstanderne får gjennomslag for sitt krav om at petroleumsindustrien skal fases ut, dvs. nedlegges, innen kort tid. Av hensyn til «klimaet», den globale oppvarmingen, 2-gradersmålet og Paris-avtalen. Hundretusener av arbeidsplasser skal ofres, og det så fort som overhodet mulig.

Krever evig vern

Det er fem fagforbund for offentlig ansatte som krever varig vern av oljeforekomstene. De er blitt overtalt av klima-lobbyen til å gå inn for å endre LO-kongressens vedtak som fortsatt er gjeldende: «LO vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak». De grønne partiene og miljøorganisasjonene jubler, oppmuntrer og presser på. Det er typisk at det nettopp er offentlige ansattes forbund som ikke bryr seg om inntektssiden i den totale samfunnsøkonomien. Som ikke ser linken mellom overskudd og skatt og arbeidsplasser i privat sektor – og deres egen lønn og velferd via offentlige budsjetter.

Utmeldelse og eget kartell

Mot fagorganisasjonene for offentlige ansatte, spesielt Fagforbundet, står de som organiserer oljearbeidere og industriarbeidere over hele landet. Og avledede næringer. Ledelsen i Fellesforbundet og Industri Energi truet på Lo´s olje- og gasskonferanse i Bodø denne uken med å starte en prosess for å melde sine forbund ut av LO dersom kongressen endrer sin holdning til olje- og gasspolitikken.

   LO-leder Gerd Kristiansen sto lojalt på LO-kongressens vedtak om at blant annet mulige oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal konsekvensutredes, og hun ga uttrykk for dette på konferansen, samtidig som hun mente kongressen til våren ville fatte et lignende vedtak. Hun fikk stående applaus.

Taus tåkefyrste

Til stede på konferansen var også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Tåkefyrsten mente ingenting. Han holder seg i skyggene for å se hvilken vei vinden blåser. Og det til tross for at Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 er tydelig på hva partiets politikk er (side 33): «Arbeiderpartiet vil legge til rette for fortsatt høy aktivitet og verdiskaping fra petroleumsvirksomheten gjennom økt (!) utvinning fra produserende felt og ved at nye og gamle funn blir satt i produksjon.»

   Det heter videre i programmet – som gjelder inntil et nytt er vedtatt på landsmøtet til våren – at man gjennom lisenstildelinger i nummererte runder og årlige tildelinger i modne områder (TFO) skal stimulere letevirksomheten.

   Som om dette ikke er nok, heter det i programmet: «Sammen med åpning av nye områder fra petroleumsvirksomhet vil disse strategiene dempe fallet i olje- og gassproduksjonen og sikre at kompetansen ivaretas og at vi får langsiktig verdiskaping og inntekter fra våre petroleumsressurser» (min utheving).

   Man lover å legge til rette for utvikling av petroleumsvirksomheten i nord og åpne for letevirksomhet i de områdene nær den nye grensen til Russland som tidligere var omstridt.

Hele avsnittet videre er i samme stil og ånd. Detaljert beskriver Arbeiderpartiet en politikk som nærmest er en blåkopi av Solberg-regjeringens.

Han sier ingenting

Men hva gjør Jonas Gahr Støre? Han sier ingenting. Han forsvarer ikke partiets egne programløfter i forsamlinger der det er naturlig å gjøre nettopp det. Etter min mening er det en partileders forbannede plikt å stå på landsmøtevedtak og vedtatte programmer inntil et nytt landsmøte eventuelt har endret innholdet. Han kan ikke lettvint vise til programarbeidet som er igangsatt for neste periode og spille «nøytral» i hele denne fasen frem til våren.

   Da var det mer «hel ved» i LO-leder Gerd Kristiansens klare uttalelse på olje- og gasskonferansen i Bodø.

Ingen stor leder

I mitt hode viser dette en feig partileder, en taktiker og ingen stor politiker. Velgerne, og spesielt i nord, må leve i uvisshet. En landsdel som mer enn andre trenger nye lønnsomme arbeidsplasser og fremtidstro. Som iallfall har behov for å vite hvilke verdier som finnes der ute på havbunnen like ved strandkanten. Fellesskapet, velferdssamfunnet som omfatter oss alle, trenger også å få vite hvordan velferden skal finansieres i tiårene fremover. I dag henter statsbudsjettene over 200 milliarder kroner årlig fra oljeinntektene for å opprettholde trygder, helsehjelp og omsorg. Hvilke finansieringskilder skal overta om LO, og deretter eventuelt Arbeiderpartiet, velger å knele for klima-lobbyen og legge ned norsk olje- og gassvirksomhet?

Sitter musestille

I stedet for å gå foran og vise vei, sitter Støre musestille i båten og opptrer som en blanding av mumie og sfinx. Han er besk i sin kritikk mot dagens regjering, men viser ikke fram alternativer. Han bare kritiserer og kritiserer, smått som stort. Hvor er den konstruktive opposisjonen?

   Det heter i avslutningen av olje-kapitlet i Aps program: «Fremme ytterligere internasjonalisering og eksport fra den petroleumsrettede leverandørindustrien». Mener man fortsatt det? Står partiet fortsatt for oljepolitikken vedtatt for perioden 2013-2017?

Svarteperspill i NRK-regi

Lokførerstreiken er over, og titusener arbeidspendlere og andre togpassasjerer kan puste lettet ut, ihvertfall fra tirsdag av når alle tog igjen er i rute.

   Streiken var i og for seg en lovlig tariff-tvist der arbeidslivets lover regulerer hvordan partene skal oppføre seg. Det er partene – arbeidsgiver og arbeidstagere – som har ansvaret for å forhandle seg frem til enighet gjennom kompromisser eller andre grep. Myndighetene, les: regjeringen, skal bare foreslå tvungen lønnsnevnd når liv og helse og store samfunnsverdier står på spill.

   Det vet partene godt, og det vet mediene. Ved avslutningen på en streik, enten det skjer på den ene eller andre måten, strever de involverte vettet av seg for å stå fram i best mulig lys, og det er viktig å skylde på motparten siden streiken ble langvarig og skapte problemer for en uskyldig tredjepart – de reisende. I dette tilfellet var det om å gjøre for Lokførernes streikeledere sammen med NRK å gi regjeringen ved samferdselsministeren «skylden» for at myndighetene ikke løste konflikten tidligere.

Tydelig mønster og vinkling

NRK spiller her en viktig rolle. Gjennom søndagen var mønsteret helt tydelig: Man kalte som vanlig inn en kritisk røst fra SV som hamret inn budskapet om at regjeringen kunne ha løst konflikten tidligere ved å komme «raskere på banen» (skinnegangen heter det vel her). SVs stortingsrepresentant mener at «regjeringen er blitt presset på plass», og det bildet NRK tegner gjennom sin vinkling er at «samferdselsministeren måtte gi seg».

   Både partene og NRKs medarbeidere vet utmerket godt at en samferdselsminister ikke kan gripe inn før partene direkte eller gjennom riksmeglingsmannen gjør en henvendelse for å få løst den floken de selv har skapt og ikke har klart å håndtere. Dersom regjeringen for fjorten dager siden hadde engasjert seg, ville NRK ha kjørt en hylekampanje med håndplukkede sannhetsvitner fra opposisjonen.

Stedfortredende argument

Der er andre sider ved denne streiken vi bør merke oss. Det å presse kompetansekrav og standarder for lokførerutdannelse inn i en tariffavtale, er så uvanlig at langt flere burde ha reagert på det fra streikens første dag. Det er norske utdanningsmyndigheter som har ansvaret for hvilke krav som skal settes til spesielle yrker. Det er ikke lastebileiere og lastebilsjåfører som bestemmer hva en sjåfør skal kunne og beherske i jobben. Det er nasjonale kompetanseorganer som avgjør hva en lege skal kunne, en sykepleier, en lærer osv.

   Lokførerstreiken var en politisk streik først og fremst, satt i scene av folk i fagbevegelsen som ikke vil akseptere den jernbanereformen Stortinget har vedtatt. NSB skal nemlig få konkurranse om noen år: Flere togselskaper enn det gamle statlige monopolet skal få anledning til å legge inn anbud på å kjøre visse togstrekninger – på jernbaneskinner og annen infrastruktur Jernbaneverket disponerer. Det vil bli skjerpet konkurranse, ansatte og ledelse i NSB får et puff i ryggen til å skjerpe seg, bli mer effektive, være enda mer serviceminded. NSBs ledelse er klar for dette, og vil etter all evne gjøre togselskapet mer konkurransedyktig. Slik at det blir i stand til å vinne anbud.

Konkurranseutsetting er bra

Det er bra for togpassasjerene, bra for folk flest. Konkurranseutsetting er allerede blitt vanlig når det gjelder bussruter og på en rekke andre områder. Leverandører til det offentlige Norge må konkurrere om anbud. Entreprenører konkurrerer om statlige bygg og om veibygging. Lenge hadde det gamle Televerket monopol, det samme hadde Posten – tungrodde byråkratier som ikke alltid var kjent for sin konkurranseånd og service. Nå må alle skjerpe seg, og det tjener kundene på. NRK var monopol før medierevolusjonen og politiske grep fra høyresiden tvang fram en modernisering, slik det var vanlig i alle andre land. Norge var en sinke på så mangt.

   Lokførerstreiken var som sagt politisk. Til tross for at forskrifter for lokførerutdannelse foreligger, Jernbaneskolen har sine standarder, og det jobbes i departementet om nasjonale kompetansekrav. Her var det mange vikarierende utsagn.

Vise sin misnøye

Men fagforbundene Lokomotivmannsforbundet og LO Stat kunne eller ville ikke vente. De ville streike, vise muskler, vise sin misnøye med den vedtatte jernbanereformen.

   Mest av alt minner lokførerstreiken om 70-årenes ulovlige, «ville» streiker (selv om den vi nettopp har hatt, var formelt lovlig). Så var da også dagens streikeleder Rolf Ringdal i sin tid medlem både av Norges Kommunistiske Parti, senere Arbeidernes Kommunistparti (m-l) som støttet «væpna revolusjon» i Norge og hadde Mao-Tse Tungs China, Pol Pots Kambodsja og Albania som forbilde og ideologiske veiviser. Etterfølgerne ble som kjent Rød Valgallianse, nå bare kalt «Rødt». De samme overvintrerne som sto bak flere års uro på norske arbeidsplasser med en serie ville og ulovlige arbeidsnedleggelser. Med store tap av inntekter for bedriftene, tap av skatteinntekter og andre skadelige utslag som resultat.

Fra Linjegods til CargoNet

Det går en linje fra Linjegodsstreiken på Alnabru i 1976 (AKP m-l-inspirert) til de siste ukenes streik. Det er neppe noen tilfeldighet at de som først ble tatt ut i streik, var de ansatte i etterfølgeren til Linjegods og NSB Gods – CargoNet.

   Dette bør alle de som ble rammet av streiken merke seg. De får ikke slike opplysninger, sammenligninger eller problemstillinger fra NRK-reportere. De har knapt stilt ett kritisk spørsmål til streikelederne. Til syvende og sist gjaldt det å gi Svarteper til regjeringen og en populær samferdselsminister som nøye har fulgt regelverket og de uskrevne lover som gjelder under under arbeidskonflikter.

Rotasjonsbaserte øvelser

Det er bra for forsvaret av Norge at regjeringen har sagt ja til å ta imot 330 amerikanske marinesoldater til Værnes fra januar 2017. Soldatene skal øve på rotasjonsbasis, det vil si at de jevnlig blir byttet ut med tilsvarende antall kampfeller. Det er ikke de samme som skal være her permanent hele året, men det vil være amerikanske soldater til enhver tid i Trøndelag.

   Dermed får etter noen år tusenvis av amerikanske elitetropper kjennskap til norske forhold, værmessig og topografisk. Med materiell som egner seg i vært lende, vår geografi, våre avstander. De øver sammen med norske og andre allierte styrker som også har øvelser i Norge.

Helst «til enhver tid»

Helt fra jeg forlot redaktørstolen i bladet Norges Forsvar i 1998, har undertegnede gått inn for et øvingsmønster som gjør at allierte NATO-styrker fysisk er til stede på norsk jord store deler av året, helst «til enhver tid». Det øker terskelen for andre land som kan ha noen tanker om å «forsøke seg» på lille Norge. Én ting er å øve press, drive hybrid- eller reell krig mot vårt lilleputt-forsvar, en helt annen ting er å utfordre NATOs sterkeste stormakt som fysisk er til stede på norsk jord.

   Norsk basepolitikk er ikke fundamentert på noen avtale med Stalins Sovjet eller hans etterkommere, men på en «selverklært restriksjon» (1949) som i prinsippet kan løftes vekk når som helst situasjonen krever det. Kanskje nærmer vi oss et slikt punkt når Putin-Russland til de grader ruster opp og opptrer mer og mer truende overfor sine naboer, og når øvingsmønsteret tyder på at Russlands marine og dets flystyrker vil skyve sitt «hjemmehav» langt vestover og sydover ved utbruddet av en krise eller konflikt, slik at Norge blir liggende bak en linje som strekkes mellom Island og Storbritannia.

Forhåndslagring

Allierte forsterkninger må komme raskt til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon. Det er derfor vi har forhåndslagre av tungt militært utstyr i Midt-Norge. Det er lagre som må beskyttes og hentes ut når det trengs. Da er det beroligende å vite at der finnes iallfall noen hundre US Marines i det samme område – hele året rundt.

   Selvsagt har en del forståsegpåere, partier og medier tatt til motmæle mot regjeringens standpunkt om å si ja til øvelsene med roterende mannskap. Noen er helt forutsigbare (SV, Sp og Venstre, Fredsforskningsinstituttet, løssalgsaviser, NRK). Dagsavisen er skeptisk på autopilot, og kanskje halter Aftenposten etter.

Kritiske røster blir alltid spurt

Det er interessant å se hvem NRK hanker inn til kommentarer når denne typer saker dukker opp. Det forsvarsfiendtlige og USA-kritiske, anti-NATO-partiet SV ser ut til å ha stående invitasjon til å kommentere en hvilken som helst sak i almenkringkasteren. Fredsforskningsinstituttet vil alltid ha motforestillinger, det vet deres kompiser i radio- og fjernsynskanalene. Senterpartier, som ser ut til å ønske én mo i hver bygd av hensyn til distriktene, ser på de roterende øvelsene som en slags erstatning, eller motsetning, til det primære ønsket om å styrke vår egen hær. Venstre er uklar som vanlig, men heller nok mot noe av det samme.

Putin-Russland viser muskler

Vi er inne i en tid da Russland viser muskler både på verdensscenen og i våre nærområder. Krim er fortsatt okkupert, hybridkrigen i Ukraina pågår på tredje året, Norge må finne seg i å leve i skyggen av den russiske slagbjørnen.

   Det har aldri vært forutsetningen at Norge skal kjempe en forsvarskrig alene mot ytre fiender. All forsvarsplanlegging forutsetter allierte unnsetningsstyrker, i luften, på havet og i form av landstyrker. Da er det bra at de siste øver i og gjør seg kjent med norsk terreng og med det materiellet de og andre allierte forsterkninger har forberedt seg på å bruke.

   Også den norske hæren og det norske heimevernet bør og må styrkes i årene fremover, heller før enn senere. Men i en «overgangstid» før en styrking er på plass, er det bra at våre nærmeste allierte faktisk er til stede i landet.

   Ellers står basepolitikken fast. Faktisk. Til det blir aktuelt å endre den.

Faretruende utvikling i LO

Jeg har tidligere advart mot den ideologiske utviklingen innen LO-familien av fagforbund («Når sprekker LO?»). Den dype splittelsen er de siste dagene kommet enda klarere fram. Og det dreier seg ikke om noen bagatell, ett og annet høyrøstet krav om mer lønn og bedre arbeidsvilkår. Nå står det om selve det økonomiske fundamentet under det norske velferdssamfunnet om ganske få år – samtidig som eldrebølgen flommer inn over helse-Norge og krever enda større ressurser enn i dag.

Oljevirksomhet og EØS

Saken dreier seg om 1. olje: Konsekvensutredninger for nye olje- og gassfelt, leteboring, produksjon, salg til verdensmarkedet og tilsvarende inntekter for Norge som nasjon og tilskudd til Pensjonsfond utland. Sak 2: Vraking av EØS-avtalen, som siden 1994 har gitt norske virksomheter adgang for produkter, tjenester, mennesker og kapital til et marked som omfatter 300 millioner forbrukere.

I klartekst krever LO`s største forbund, Fagforbundet, at farvannet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal vernes fullstendig og til evig tid. Det meste av oljen skal bli liggende igjen på bunnen (omtrent slik partileder Jonas Gahr Støre lovet AUF på Utøya for noen år siden), og dagens oljevirksomhet skal trappes ned «i tråd med målene i Parisavtalen». Med andre ord: En styrt avvikling av en norsk næring som forsyner statsbudsjettet og velferdssamfunnet vårt med godt over 200 millioner kroner årlig, som i dagens situasjon står for mellom 150.000 og 200.000 arbeidsplasser direkte, og som ikke kan erstattes fra andre kilder annet enn å heve skattenivået til prohibitive høyder.

En uerstattelig næring

Glem «grønne næringer» og «omstilling» i en kortere tidshorisont. Forskningsstiftelsen IRIS har funnet ut at oljerelaterte arbeidsplasser fantes i 415 av landets 428 kommuner da virksomheten var på det høyeste. SSB regner med et noe lavere tall, særlig etter nedturen som følge av lav oljepris, effektivisering av virksomheten og nedbemanning i leverandørindustrien. Det dreier seg likevel om bortimot hver femte arbeidsplass her i landet og kompetansemiljøer på internasjonalt nivå.

Det handler om store verdier som det norske samfunnet sårt trenger i mange år fremover. Å avvikle norsk petroleumsindustri, produksjon og salg gir selvsagt ingen klimaeffekt. Det Norge ikke produserer, vil bli levert av andre oljeproduserende land.

Historieløst

Det er typisk at det nettopp er et fagforbund av offentlige ansatte som vil totalfrede og avvikle, og som tar saken opp på LO-kongressen neste år. Her tror man åpenbart at offentlige budsjetter er uavhengig av inntektene til de samme budsjettene, det som betaler lønnen til medlemmene. Man synes å leve i en egen boble fjernt fra konkurranseutsatte og eksportrettede næringer. Det er og blir det private næringslivet som betaler offentlige ansattes lønn.

Forslaget fra Fagforbundet bryter kraftig med handlingsprogrammet som ble vedtatt på LO-kongressen for fire år siden: «LO vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak».

Forbundsleder Leif Sande i LO-forbundet Industri Energi sier det blir kamp om forslaget fra Fagforbundet: «Vi står på at det er viktig å konsekvensutrede Lofoten og Vesterålen fordi det er viktig for arbeidsplasser og Norges inntekter.» Han mener at om Norge legger ned sin olje- og gassproduksjon, vil det ikke gi noen klimaeffekt, fordi etterspørselen er der, og andre vil levere.

Ser ikke sammenhengen

Andre kaller Fagforbundets holdning toppen av historieløshet: Fagforbundet ser ikke sammenhengen mellom finansieringen av offentlig sektor og arbeiderbevegelsens mantra om å skape for å dele, og at vi har en enestående offentlig sektor i Norge, bygd opp av blant annet inntektene fra oljesektoren.

Neste faresignal kommer fra fagforbundet Handel og Kontor, der flere regionsledere nå krever EØS-Exit. Forbundet er Los tredje største med organiserte medlemmer i blant annet varehandel, kontor og administrasjon. Uansett utfallet på landsmøtet i dise dager, er initiativet fra flere regionledere urovekkende. De tror ikke en gang at en regjering med Ap i spissen «vil sikre norske interesser». Man mener Brexit er tidenes mulighet for Norge.

Støre støtter EØS

Jonas Gahr Støre gir foreløpig ikke støtte til EØS-motstanderne. Han viser til den grundige gjennomgangen av Norges forhold til EØS og EU i 2012, som konkluderte med at avtalen er god for Norge. Han mener det ikke er behov for å forhandle fram en ny avtale.

Men hva om EØS-motstanden vokser og sprer seg til de store og enda sterkere LO-forbundene som finansierer partiets valgkamp? Hvor lenge står EØS-avtalen sterkt i Arbeiderpartiet da?

Ikke så hvite riddere likevel?

Advokat og medlem av Arbeiderpartiet, Sigurd J. Klomsæt, hadde fredag 7. oktober en kronikk i Aftenposten der han tordner mot tidligere statsminister og Arbeiderpartileder Jens Stoltenberg. Bakgrunnen var Stoltenbergs opptreden og uttalelser under et Skavlan-program i fjernsynet:

   «Jeg er sjokkert og forbannet – over Jens Stoltenberg, som i en gutteaktig, lett leende stil fortalte at han hadde holdt hemmelige møter for å få avsatt Thorbjørn Jagland. Sjokkert og forbannet over norsk presse som gjør ham til en helt på grunn av dette.» Han fortsetter:

«Har man ikke forstått alvoret i det mannen sa – som han nå erkjenner som «konspiratorisk» - med bevisst bruk av udemokratiske metoder i den hensikt å få avsatt den gjentatte ganger landsmøtevalgte lederen av Arbeiderpartiet? Og hva som mulig er verre: Han mer enn indikerer at visse presseorganer og journalister ble brukt til å spre negativ omtale av Jagland.»

Lekkasjer og drittpakker

Det er det siste som interesserer meg som blogger: Et tydelig «samarbeid» med medier gjennom lekkasjer og plantede «drittpakker». Journalister og partikompiser som driver sitt spill i en rå kampanjestil milevidt fra pressens ideelle samfunnsoppdrag.

   Klomsæt vil finne solid støtte for sine påstander i Grete Knudsens selvbiografi «Basketak» (Kagge Forlag 2013). Her beskriver den tidligere statsråden i tre Ap-regjeringer i detalj hvordan Stoltenbergfløyen i partiet drev sitt spill i det skjulte for å få avsatt Jagland. Hun nevner konkret navnet på hvilke aviser og hvilke journalister som lot seg bruke i tiden fra Thorbjørn Jagland ble valgt til partileder i 1992 og frem til han måtte kaste inn håndkleet. «Statsråder som plapret» kalles det sentrale kapitlet i boken. Et avsnitt har fått mellomtittelen «Hofforganet VG».

En regjerings fall

Der finnes flere andre bøker som beskriver vanhellige allianser mellom journalister, redaktører og partier i nyere tid. I Petter Thomassens bok «En regjerings fall» forteller den tidligere stortingsrepresentanten og næringsministeren fra Høyre om det tette forholdet mellom sentrale NRK-folk og Arbeiderpartiet. Om hvordan Dagsavisen, Ap-regjeringen og NRK utvekslet medarbeidere: «Inntrykket av nære forbindelser mellom Arbeiderpartiet (og andre sosialister) og NRK blir ikke svekket når man iakttar at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon henter medarbeidere fra NRK til viktige posisjoner i regjeringsapparatet. 

   Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering i 1986, hentet hun Arne Strand fra NRK (hvor han hadde en sentral lederstilling i Dagsnytt-Radio) til den viktige stillingen som pressetalsmann på statsministerens kontor. Per Arne Bjerke, reporter i Dagsnytt-Radio, ble forøvrig engasjert som informasjonsmedarbeider i Finansdepartementet. Dette er i prinsippet en byråkratjobb og ikke en politisk jobb. Da Gro Harlem Brundtland i november 1990 igjen dannet regjering, hentet hun den samme Per Arne Bjerke, nå var han blitt leder for politisk avdeling i Dagsnytt-Radio, til den viktige jobben som pressetalsmann på statsministerens kontor. Til alt overmål ble Helga Hernes, assisterende fjernsynsdirektør, hentet til den sentrale stillingen som statssekretær for Thorvald Stoltenberg i Utenriksdepartementet.» Som kjent ble Arne Strand etter hvert sjefredaktør i Dagsavisen.

Føler seg sveket

Tilbake til Klomsæts kronikk – som er blitt forbigått i taushet. Han skriver:

«Som samfunnsborger føler jeg meg sveket. I stedet for å rapportere – fortelle sannheten om konspirasjoner – har disse journalistene gjort seg til rapportører, eller klakkører, til mikrofonstativ uten filter – for hva som er uverdig i et demokratisk samfunn.»

   Så kan man spørre: Er mediefolk blitt mer profesjonelle, er de blitt mer balanserte, nøytrale, mer uavhengige siden tidlig på 2000-tallet? Langt ifra. Både i riks-, region- og lokalpresse ser vi eksempler på kampanjejournalistikk med en agenda, med særdeles god dekning av enkeltpartier, likegyldighet overfor eller boikott av andre. Redaktører og journalister som åpenbart har et bestemt politisk ståsted.

   Det behøver ikke være noe galt. Redaktører, journalister og faste kommentatorer har en selvfølgelig rett til å gi uttrykk for hvor de står i samfunnsdebatten – på lederplass og i kommentarer. De kan gi ris og ros så mye de vil. De kan anbefale velgerne å gi sin stemme til et bestemt politisk parti, eller til partier på venstre- eller høyresiden. Det er slik vi vil ha det – klare standpunkter med gode og relevante argumenter. Som eventuelt kan imøtegås på leserbrevplass av andre.

Forskjell på kommentarer og nyheter

Men nyhetsoppslagene, reportasjene og referatene skal være nøytrale og balanserte, og ha med flere synspunkter i en omstridt sak. Oppslagene skal ikke vinkles slik at det tydelig fremgår hvor journalisten personlig står i saken. Det skal heller ikke dreie seg om enkildejournalistikk med «sterke» oppslag inneholdende påstander og beskyldninger den ene dagen, for så kanskje å ta inn noen andre nyanser en dag eller to senere.

   Advokat og Ap-medlem Sigurd J. Klomsæt får neppe respons og støtte for sin kronikk. Mange med svin på skogen vil forsøke å tie ham ihjel, ikke minst fordi dagens Ap-leder Jonas Gahr Støre nok tilhørte den fløyen som ville kvitte seg med Jagland med ufine midler. Det går fram av Grete Knudsens bok.

   Ikke alle pressefolk opptrer som hvite riddere i blankpolert rustning.

Støres skrekkscenario

Det verste scenariet Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet nå ser for seg, er at ledigheten synker, sysselsettingen øker og økonomien henter seg inn igjen frem mot valget i 2017 og videre.

Vi er ikke der ennå. Fortsatt er det skjær i sjøen og ikke alt ser rosenrødt ut for norsk økonomisk vekst. Men vi skimter lyset i enden av tunnelen. Norges Bank sier det, Statistisk Sentralbyrå mener det, bankenes sjefsøkonomer er temmelig samstemte. Og nå kom altså den LO-støttede rapporten som gir Solberg-regjeringens økonomiske politikk og virkemidler en usedvanlig god attest: Denne politikken har vært kraftfull, sier ekspertene.

Har dempet nedgangen

Det er rapporten fra Cappelen-utvalget vi snakker om. Den forteller at den økonomiske politikken har dempet nedgangen, og at det har skjedd raskere enn LO, NHO og resten av partene i arbeidslivet trodde. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre står dermed alene og isolert om å mene at regjeringen handler på etterskudd, «for lite og for sent».

Høyres nestleder Jan Tore Sanner kan under henvisning til rapporten med full rett hevde at Solberg-regjeringen har reagert raskere og sterkere enn det partene i arbeidslivet forventet med den politikken som har vært ført.

Konklusjonen er at den økonomiske politikken har bidratt til å dempe konsekvensene av oljenedturen, og norsk økonomi synes å ha nådd bunnen. Dette er iallfall en god trøst og oppmuntring for alle de familiene, spesielt på sørvestlandet, som har følt på usikkerheten.

Står temmelig alene

Arbeiderpartiet står nå alene om sin virkelighetsbeskrivelse.»Økonomisk krise for landet», har vært gjentatt igjen og igjen det siste året. Samtidig klarer ikke Støre å hoste opp en eneste anerkjent økonom uten tilhørighet til partiet som går god for sammenligningen mellom den rødgrønne regjeringens tid og tiden etter 2013: Støre har vist til den sterke veksten i tallet på arbeidsplasser under Stoltenberg og pekt på redusert vekst under Erna Solberg. Men er det noe merkelig i at norsk arbeidsliv viste solid veksi en periode da oljemilliardene fosset inn i samfunnsøkonomien og oljeprisen lå på 120 dollar fatet, mens bransjen siden 2014 har opplevet en pris på mellom 30 og 50 dollar?

I den offentlige debatten har det virket som om Arbeiderpartiet mener Høyre har skylda for at oljeprisen ble halvert, med de problemene det har skapt for økonomien og dem som jobber i de berørte bransjene. Det er en urederlig påstand. Jonas Gahr Støre forsøker konsekvent å å gi inntrykk av at regjeringen har ansvaret for problemene oljenedturen har skapt.

Sitter musestille

Nå kommer stadig flere positive signaler. Støre sitter nær musestille og unnlater å gå inn på den faktiske utviklingen. Cappelen-utvalget viser at responsen, virkningen av regjeringens mange tiltak mot økt ledighet, har dempet nedturen i økonomi og sysselsetting: «Den økonomiske politikken har gitt vesentlige bidrag til at oljenedturen ikke har ført til en enda mer betydelig nedgang i norsk økonomi.» Man viser til at finanspolitikken har vært ekspansiv, det vil si at statsbudsjett og oljefond har vært brukt for å motarbeide økt ledighet. Nøyaktig slik Støre selv hevder er nødvendig. Selvsagt plusser han på noen milliarder til. Men nå viser det seg at Solberg-regjeringens pengebruk har vært tilstrekkelig for å oppnå hensikten.

SSB bekrefter

Statistisk Sentralbyrå skrev i forrige uke: «Den økonomiske politikken har gitt vesentlige bidrag til at oljenedturen ikke har ført til enda mer betydelig nedgang i norsk økonomi.» Cappelen-utvalget mener faktisk at det ser lysere ut ved dette tilbakeslaget sammenlignet med tidligere kriser. SSB viser til at tilbakeslaget i norsk økonomi denne gangen er av mer strukturell karakter, og behovet for omstilling er større.

Høyres nestleder Jan Tore Sanner har opplagt rett når han påpeker at norsk økonomi har flere bein å stå på. Det er derfor regjeringen i nært samarbeid med privat næringsliv investerer i vekstfremmende tiltak som kunnskap, forskning, innovasjon, samferdsel – og skattelettelser. Noen av tiltakene er av langsiktig karakter, men gradvis vil de styrke bedriftenes konkurranseevne og dermed skape nye jobber som bidrar til å finansiere vår velferd.

Å øke skattene for dem som skal skape de nye jobbene, slik Joinas Gahr Støre vil, er ingen god løsning. Det er motsatt medisin av det bedriftene trenger.

Mer skattelette

Det er å håpe at neste års statsbudsjett fortsatt vil inneholde skattelettelser, gjerne kombinert med økte bunnfradrag som lar det dryppe mer håndfaste beløp på dem med lavere og midlere inntekter. Det vil føre til at skattyterne har mye å tape ved en Arbeiderparti-regjering som lover høyere skatter. Det er en opplagt vinneroppskrift. Utsikten til tap i den personlige økonomien er mye viktigere for folk flest enn etterspørselen etter økte generelle tjenester i velferdsstaten. Særlig når bevilgningene til kunnskap, helse og omsorg har økt betraktelig under Solberg-regjeringen.

Fortsatt storm i oljepytten

Olje- og energiminister Tord Lien har fått kjørt seg etter den såkalte feilinformasjonen rundt 24. konsesjonsrunde. Forholdet til statsministeren og samarbeidsavtalen med KrF og Venstre ble imidlertid raskt avklart. Feil ble rettet opp og beklaget i løpet av noen timer. Statsråden har fortsatt tillit hos statsministeren, etter det jeg forstår. Ingen ting tyder på at statsråden bevisst feilinformerte.

   Det er helt naturlig og forutsigbart at NRK og landets sosialdemokratiske organer forlenger og forsterker saken som ledd i sin opposisjonsiver. Og at de hanker inn Knut Arild Hareide til et langt intervju for å forsterke inntrykket av motsetninger og krise er helt som forutsatt.

   Selv gjesper jeg litt av hele affæren. De oljeselskapene som så departementets kart uten tydelig skraverte vernesoner, vet utmerket godt at de ikke i denne stortingsperioden kan vise interesse for soner utenfor Møre eller Lofoten.

   Men om så var, om de i vanvare skulle komme til å nominere noen av disse blokkene, ville det bare fortelle verden at de faktisk er interessante i geologisk forstand. Stortinget bestemmer om det skal konsekvensutredes og deles ut lisenser for leting, boring og produksjon.

   Det som er mer interessant er forholdet til iskanten. Skrikhalsene i miljø- og klimabevegelsen har jo i mange år brukt som ett av sine sterkeste argumenter at isen ved Arktis smelter og iskanten trekker seg markant tilbake. Veldig langt tilbake mot nord. Som et ugjendrivelige bevis  på at Klimapanelet har rett, at den globale temperaturen stiger bratt og at verden går undergangen i møte.

   Da har regjeringen rett og slett tatt konsekvensen av klimaforkjempernes egne påstander og "bevis" og fulgt etter iskanten. Så enkelt er det. Regjeringen har fulgt både definisjonen av iskanten og samarbeidsavtaler. Nå møter klimafolket seg selv i døra. Når blokkene helt klart ligger i isfritt farvann, hva er da i veien for å undersøke hva som befinner seg under havbunnen? 

   Vi trenger å vite mest mulig om muligheter og reserver der nord. Gjør ikke vi det, så gjør russerne det. Og tilbake til Tord Lien: Han eller noen i departementet gjorde en formell og reell feil. Lien tar ansvaret uansett hvem som personlig har begått den. Det står det respekt av.

Vakler Kristelig Folkeparti?

Dagens innlegg i Aftenposten av Knut Arild Hareide er interessant, i den forstand at det viser hvilken utpressingstaktikk KrF driver med som vippeparti mellom blokkene. Men det åpenbarer også hvilket behov partiet har for å late som om det "får til ting". Man tar eierskap til prinsipper og bevilgninger som antagelig ville vært gjennomført uansett.

   Hareide brisker seg med at KrF har oppfunnet "tidlig innsats" i skolen og 1.700 nye lærerstillinger i barneskolens første trinn de siste årene. Samtidig som han tar æren for denne tidlige innsatsen for dem som ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter godt nok, raljerer han mot Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fordi dette partiet bare fikk til et par håndfuller flere lærere i sin lange regjeringstid. Hareides underliggende utfordring er likevel: Se hva KrF fikk til sammen med Ernas regjering - byr du over?

   På overflaten viser kronikken at KrF har fått til mye mer med Erna enn med Jens og Jonas på et politikkområde som er viktigste sak for velgerne. Hvilket i bunn og grunn burde være et argument for å fortsette støtten til Solberg-regjeringen, eller gå inn i den som fullverdig medlem. Men dette er sikkert ikke hensikten. Hareide vil se hvor mye han kan "shoppe" for mellom regjeringsalternativene. Ikke basert på argumenter og dyktig politisk håndverk, men på et avgjørende antall stortingsrepresentanter som avgjør en regjerings fremtid. De fattige 4-5 prosentene som KrF får i oppslutning blant velgerne brukes til utpressing og nærmest førstegangs utrop i et auksjonslokale.

   Meningsmålingers underlagsmateriale viser at KrF-velgere søker mot Høyre denne høsten. For å ta dem tilbake burde egentlig Hareide legge seg tettere opp mot Solbergregjeringen. Men han vil høyst sannsynlig gjøre det motsatte: satse på at kristensosialistene skal oppveie det han taper i sentrum og mot høyre.

   Et sentrumsalternativ er bare å le av. Aldri har det vært større avstand mot "sentrumspartiene" i ideologi og praktisk politikk. Hareide bruker Fremskrittspartiet i regjering som skremsel og hoggestabbe, selv om han har fått mer enn nok støtte fra dette regjeringspartiet de siste tre årene, med unntak av flyktningspørsmålet. Men der har jo de fleste partier inngått forlik.

   Jeg gjentar: Det er for meg ubegripelig at ikke KrF, og Venstre, faktisk benytter anledningen til å gå  i n n  i regjeringen Solberg. Det er lett å regne seg til hvor mange statsråder de to partiene kan få, samtidig som FrPs innflytelse reduseres av ren matematikk. I svært mange saker vil det oppstå en "front" mellom Høyre, Venstre og KrF. 

   Det er lenge siden KrF var et regjeringsparti, og det haster. Regjeringserfaringene fra tidlig på 2000-tallet er ingenting verd i 2017. Dessuten er oppslutningen halvert siden den gang.

Storm i et vannglass

Dagens store politiske sak i blant annet NRK er at olje- og energiminister Tord Lien visstnok skal være uenig med statsminister Erna Solberg når det gjelder oljeselskapenes nominasjoner av oljefelt, altså en invitasjon til å vise interesse for de og de blokkene i neste konsesjonsrunde. I nominasjonsbrevet var det ikke tatt forbehold om at de ikke skulle vise interesse for noen få felt utenfor Møre og Lofoten. Dersom disse feltene skal legges ut (spørre oljeselskapene om de kunne være interessert, ikke mer), må Høyre og FrP først ta kontakt med Venstre og Krf i Stortinget. Det ligger i samarbeidsavtalen.

   Man kan tolke utspillet fra olje- og energiministeren på to måter: enten tok han for gitt at selskapene visste om forbeholdene, eller så hadde han i farten glemt den vesle setningen i samarbeidsavtalen. Det første er logisk, det andre en mindre glipp som raskt ble rettet opp.

   Som man kunne vente, har opposisjonens medier gjort maksimalt ut av saken, men de to støttepartiene har for lengst akseptert forklaringen og presiseringen. På kammerset.

   Selv ser jeg på nominasjonen som et uttrykk for et sterkt oljeengasjement hos en ansvarlig regjering. Det gjelder å beholde dynamikken og momentum for å skape stabil oljeproduksjon i tiårene fremover. Av hensyn til verdens behov for olje, av hensyn til hundretusener av norske arbeidsplasser og av hensynet til finansieringen av velferdsstaten. Ryktene om oljbransjens død er høyst overdrevet. Innerst inne er de store, ansvarlige partiene som Høyre, FrP og Arbeiderpartiet enig i oljepolitikken. De er bare bastet og bundet av småpartiene på vippen, de som bare representerer rundt 25 prosent av velgerne, maksimalt.

   Det svake leddet her er Arbeiderpartiet, som trenger å frigjøre seg fra vippe- og utpressingspartiene til venstre, mens Høyre/FrP har tilsvarende behov i forhold til Venstre og KrF. Begge regjeringsalternativer bør etter min mening gå inn for å danne mindretallsregjeringer uten for faste avtaler. Verst posisjon har Arbeiderpartiet og Støre surret seg inn i. Med Sp, SV og MDG på sin side i en regjeringskoalisjon vil det aldri bli noen utvikling i norsk oljeproduksjon. De små vil nedlegge veto. Derfor er det i grunnen litt underlig at Støre til de grader smisker for KrF. Hans handlingsrom i mange saker vil bli kraftig innsnevret. Med KrF vil det bli enda vanskeligere å tilfredsstille oljenæringen og distriktene som er av den, for ikke å snakke om Fellesforbundets medlemmer.

   Problemet med Støre er nemlig at han er så til de grader uklar og vinglete. I to år på rad sa han til AUF på Utøya at 1. To tredjedeler av våre oljeressurser skal forbli under havbunnen. 2. Året etter sa han at Norge trenger høy, stabil oljeproduksjon. Ingen vet egentlig hva han mener og vil lande på.

   Med Solberg-regjeringen er det annerledes. Der er marsjordren klar: Undersøk, konsekvensutred, let etter og produser olje og gass! For å få en enda klarere retning må imidlertid de to partiene frigjøre seg fra de små.

Vingle-Støre slår til igjen

I april i år stemte Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre sammen med Høyre og Fremskrittspartiet mot en ekstern evaluering av Norges bidrag til å redde Libyas befolkning fra Gadafis myrderier under opprøret der. På oppdrag fra FN deltok norske F16 jagerfly i bombingen av Gadafi-hærens militære stillinger, hovedkvarterer og infrastruktur. Flyangrepene reddet trolig livet til tusener på tusener libyere som hadde fått nok av diktatorens skrekkvelde.

   Situasjonen var prekær, og en avgjørelse måtte tas raskt for å redde liv. Stoltenberg-regjeringen med Jonas Gahr Støre som utenriksminister fulgte raskt opp FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973. Den ga verdenssamfunnet fullmakt til å bruke «alle tilgjengelige midler» for å stanse Gadafis drap på sivile. NATO fikk koordineringsansvaret, og Norge sendte på anmodning et antall av våre jagerbombere. Beslutningen ble tatt 17. mars etter hektiske konsultasjoner i regjeringen og med opposisjonen. Stoltenberg og Støre fikk klarsignal.

   I ettertid, etter hvert som utviklingen i Libya etter Gadafi er gått til det verre, er det kommet kritikk og krav om en form for ekstern «granskning». Bakteppet er at noen har «angret» når de ser hva som har skjedd i landet etter 2011. Jonas Gahr Støre har hele tiden forsvart beslutningen i den daværende rødgrønne regjeringen. Det gjorde han så sent som i et innlegg i Aftenposten 24. september 2015. Og i april i år var han med på å stemme ned småpartienes ønske om ekstern evaluering.

   Men nå – ett år før stortingsvalget 2017 har han, sammen med utenrikskomiteens leder og partifelle Anniken Huitfldt, funnet at en evaluering bør skje likevel. Han lar Huitfeldt ta initiativet og stå fram, mens han selv lurer i kulissene for å ha ryggen fri. Denne usmakelige og taktisk motiverte helomvendingen er typisk for Støre. Når tiden har løpt tilstrekkelig lenge, lister han seg over til et annet standpunkt. Som et ledd i «kjøret» mot Solberg-regjeringen.

I disse dager får han seg til å kritisere statsminister Erna Solberg som i et innlegg i FNs generalforsamling vil ta opp den globale veksten i antibiotika-resistente bakterier. Ifølge Støre har Solberg reagert for sent, eller noer sånt. Støre er ikke fornøyd.

   Sier han, som var helseminister så sent som i 2013. Var ikke problemet like stort da? Det har da ikke oppstått sommeren og høsten 2016? Tok han noe initiativ? Typisk for «hakkespetten» Jonas Gahr Støre som nå kritiserer alt han kan, på alle områder og med bred penn som et ledd i den lange valgkampen. En lite konstruktiv holdning, spør du meg.

Hva er i ferd med å skje med oss?

«Alle» er offisielt bekymret for det høye sykefraværet i Norge, men få eller ingen tør gjøre noe med det. Mest bakstreversk er LO med sitt beskyttelsesbehov overfor medlemmene, og Arbeiderpartiet tør ikke gjøre noe mot LO´s vilje. NHO vil ha ro rundt hele spørsmålet og satser sammen med sin motpart på alle andre virkemidler som ikke virker.

Det var befriende å lese uttalelsene fra fastlege Jørgen Skavland i mandagens Aftenposten, som sier at sykmelding, det er noe du skal ha når du er for syk til å jobbe. Punktum. Det er egentlig ingen i dette landet, med noen få unntak, som ikke kan jobbe noe, sier han. Den vanligste grunnen til sykefravær er ryggvondt og psykiske plager, og all forskning og erfaring sier at den beste medisinen likevel er å delta i arbeidslivet.

Trenger å gå på jobb

Han mener det er galt å sykmelde og dermed ekskludere sykmeldingssøkerne fra det man faktisk trenger: Gå på jobben eller iallfall jobbe litt. Det er tilpasning som er løsningen, som kortere dager, fysioterapi, tilrettelagte oppgaver.

Skavlan møter faktisk også mennesker som ber om å ikke bli sykmeldt, selv om de har fysiske smerter eller psykiske lidelser. Jobben, samværet med kolleger og følelsen av å bidra er sterkere enn trangen til å «ta det rolig», ta ut to-dager´n. De fleste av oss har vært borti tilfelle der ansatte faktisk tror egenmeldingsperioder er noe de har krav på, som en kvote ekstra fridager, en rettighet.

Holdninger avgjør

Som ellers i livet er det holdninger som avgjør, arbeidsmoral eller ganske enkelt moral. Er vi for «velferds-pleiet», spør fastlegen med god grunn. Han viser til tilfeller og samtaler der «pasienter» synes de må ta seg fri med sykmelding fordi de har dårlig råd, føler seg sliten, har kranglet med kona eller sjefen. Det er ingen gode grunn, sier Skavlan: Er du i stand til å jobbe litt, bør du gå på jobb. Da får du tankene bort fra deg selv og dine egne plager, ja, du kan risikere å glemme eller fortrenge dem. De fleste er som kjent i stand til å føle «vondter» bare de leter intenst nok. Og det gjør jo vi nordmenn.

65 milliarder

Sykefraværet i Norge koster skattebetalere, det opphøyde «fellesskapet» og ikke minst arbeidsgivere, 65 milliarder kroner i året – tre-fire ganger mer enn skattelette på arbeidende kapital i norske bedrifter (også kalt formuesskatten). Nordmenn har dobbelt så høyt sykefravær som svensker. Er vi mindre robuste, er vi sykere enn svensker? Nei, men velferdsordningene våre på dette området oppmuntrer til sykmelding raskere siden det ikke koster oss noe å sykmelde seg. Vi får sykepenger lik lønn fra første dag. Hele debatten i Norge handler ikke om dette, men om hvordan man skal få ned sykefraværsprosenten fra 6,5 til 5,6 prosent. Med tiltak som vi nå vet ikke virker på generell basis, selv om det lar seg gjøre å finne gode enkelttilfeller. Det arbeidet må selvsagt fortsette. Sykelønnsordningen er ellers hellig og skal ikke røres. For det har LO sagt.

Ingen karensdager

Innføring av karensdager som i Sverige får vi nok ikke før tidligst i perioden 2017-2021. Det avhenger av hvilken regjering vi får om ett år. Sannsynligvis vil ikke småpartier på vippen ha noen endringer, for da fremstår de som «snillere» og mer «humane», mer «på de sykes parti».

Fra tidligere perioder vet vi at sykefraværet har en tendens til å gå ned når det er dårlige tider på arbeidsmarkedet. Statistikken taler sitt tydelige språk. Er det mye ledighet, er folk litt reddere for å sykmelde seg. Dagens høye sykefravær er faktisk i seg selv et bevis på at der ikke er noen «krise» i norsk økonomi, slik Arbeiderpartiet og andre rødgrønne messer om.

Så har vi pressgrupper og lobbymiljøer som ser ut til å ville sykeliggjøre og stakkarsliggjøre nordmenn til det ytterste. Det er snakk om profesjonskamp, det å skaffe seg klienter og pasienter. Da trenger man mange mennesker som har det vondt. Eller som har vondt for å jobbe – litt iallfall.

Han satte tingene på plass

Det var en fornøyelig forestilling NRK sist torsdag hadde iscenesatt for diskusjonen rundt fraværsgrenser i den videregående skolen. Arrangørene hadde riktignok mobilisert en gruppe unge tilhørere man visste ville heie på den ene part – de som opponerte mot kunnskapsministeren, men klakkørene klarte ikke å overskygge konklusjonen: Torbjørn Røe Isaksen vant denne duellen suverent, godt understøttet av lærernes fagforeninger, forskning, fagkunnskap og erfaringer fra Pøbelprosjektet.

   I Aftenpostens referat ville man ha det til at Isaksen ble «grillet». Tvert imot, han parerte elegant alle støt og oppstøt fra skulkernes talspersoner og de andre stakkarsliggjørerne. Hans Olav Lahlum var bare herlig som entertainer. Han var ikke akkurat saklig, men en som får latterdøra opp i slike sammenhenger. Helt greit med en klovn i denne settingen.

   En ti prosent fraværsgrense for å få karakter i et fag – og med et visst slingringsmonn opp til hele 15 – er for meg alt for høy. Jeg ser bort fra dem som er reelt kronisk syke, fysisk eller psykisk. Det er bare riktig at de går utenom regelverket som tok til å gjelde for fire uker siden. Elevene dette dreier seg om, er kjent fra før, de er over radaren og skal ha den behandlingen de har behov for.

Lærer og elev må være sammen

Skal du lære noe på skolen, må du faktisk være til stede under undervisningen. Ingen bestrider at interaksjonen mellom lærer og elev er den beste form for formidling av kunnskap og modning. Det forutsetter at begge er til stede i samme rom. Å gå på skolen selv om nesa drypper litt eller du er tung i skallen pga for mye databruk og selvpålagt mangel på søvn natta før, er en selvfølge. Det er en plikt å møte opp når en først har sagt ja til å en skoleplass. Samfunnet satser store ressurser på deg, og det å holde seg borte er en hån mot læreren som har forberedt seg, og mot sosiale relasjoner med medelever. Å gå på skole er ikke bare et forslag. Det er en mulighet, et tilbud som millioner på millioner av barn i andre land misunner bortskjemte norske tenåringer.

   Regelverket ble endret noe (i feil retning) under forhandlinger med andre, men det er godt vi har en regjering og en kunnskapsminister som tør å sette foten ned, stille krav og holde riset bak speilet inntil det blir bruk for det. Skulk er og blir en moralsk brist, en svakhet i karakteren.

Sykeliggjørerne

Som seg hør og bør rant venstresiden over av sykeliggjøring og stakkarsliggjøring. Noen mente alt var blitt så «byråkratisk». Faktisk må lærerne føre regnskap over timer og dager elevene er til stede, og måle fraværet opp mot grunnlaget for å sette karakter. Du verden for en byrde! Noen fastleger har åkket seg over at det blir så mye renn på legekontoret for å få attest når noen kjenner snufs fra neseregionen og ønsker å bli hjemme. Svaret fra fastlegene må selvsagt være: Her konsentrerer vi oss om dem som er mer syke enn stort sett friske, unge mennesker i sin beste fysiske alder. Vi prioriterer ikke dere – gå hjem, eller rettere sagt, på skolen!

   Kjøreskolelærere er over seg i harnisk over at kjøretimene deres blir oppført som ulovlig fravær. Av kommersielle og latmannsårsaker vil man ha kjøretimene i skoletida og ikke på fritiden om ettermiddagen. Tenk det!

Rettet opp misforståelser

Igjen og igjen måtte Røe Isaksen rydde opp i påtatte misforståelser fra skulkernes forsvarere. Som at man måtte starte tidlig hos legen for å komme 10-prosenten i forkjøpet. Det er jo først når grensen er nådd og man har skulket tilstrekkelig at alvoret bør gå opp for latsabbene. Da kan de jo forsøke seg hos en snill almenpraktiserende.

   Å gå på skole er som å gå på arbeid. Du gjør din plikt og kan kreve motsatsen i form av kvalitet på undervisningen og et godt, mobbefritt arbeidsmiljø. Det er ingen ting fremtidige arbeidsgivere ser nøyere på, enn en elevs fraværsstatistikk. Ikke nødvendigvis den dokumenterte lovlige med forklaring, men den udokumenterte – skulk. Med mye ulovlig fravær stiller man ikke akkurat først i køen for jobb eller lærlingplass. Det er viktig at dette siger inn fra skoledag én.

Blir mer robust

En del av oss har mang en gang følt seg uopplagt og umotivert foran en skoledag. Men det merkelige er at når man først entrer skolebygningen, møter medelever og dyktige pedagoger, så forsvinner som regel ulysten og ubehaget. Å komme seg opp om morran og bruke litt viljestyrke og stayerevne i et «kjedelig» fag og undervisningssituasjon, det gjør en mer robust for senere utfordringer i livet.

   Resultatet av de nye fraværsgrensene er entydig: Flere elever stiller nå på skolen – hele dagen. Lærerne trenger ikke skue ut over tomme pulterader og føle nederlag, avmakt og frustrasjon. Elevene vil gradvis føle større tilfredshet fordi de har overvunnet lysten til å skulke. De vil lære mer og vil være bedre forberedt til prøver og eksamener. Det motvirker frafall i skoleløpet. Skolevenner man setter pris på i frikvarterene, er til stede i en normal hverdag, man trenger ikke søke dem opp på kjøpesenteret til fordekt passiar.

Følger utviklingen

Det skal bli artig å følge utviklingen ut i dette skoleåret. Dersom deler av regelverket ikke fungerer etter hensikten, er departement og kunnskapsminister villig til å vurdere noen detaljer på nytt. Et forskningsprosjekt følger med. Det siste er egentlig unødvendig. Alle med fornuften i behold vil være enig i at fraværsgrenser har langt flere positive trekk ved seg enn negative. Utglidningen i norsk skole på dette feltet har vart lenge nok. Det var på høy tid at noen tok ansvar.

Det ville ikke skjedd under en rødgrønn regjering.

Facebook er bra for de fleste

De norske og utenlandske mediehusenes frontalangrep på Mark Zuckerberg og Facebook-imperiet har preget den offisielle diskusjonen de siste dagene, og jeg kan meget godt forstå hvorfor. Aftenpostens oppslag fredag var riktignok preget av en selvsentrert redaktør og hadde vel store dimensjoner. Det må antagelig til for å synes i mediebildet og «vekke» papiravisleserne. Noe i meste laget tabloid etter min smak, men la gå: Den prinsipielle diskusjonen er viktig nok, og alle avisfolk som kritiserer Facebook for sensur av det ikoniske nakenbildet fra Vietnam i 1972, har selvfølgelig rett i at slikt ikke skal skje.

   Etter noen timer gjorde Facebook retrett og slapp nakenbildet fra Vietnam gjennom filteret. Selveste statsminister Erna Solberg engasjerte seg og bidro til at Zuckerberg tenkte seg om én gang til. Det er greit. Men målt opp mot det monumentale toppoppslaget ble avslutningen lik Æsops fabel: Berget barslet og fødte en mus.

Aksepterer reglene

Generelt er det på sin plass å minne om at Facebook-teamet med Mark Zuckerberg øverst på pyramiden har satt noen regler som svært få har satt spørsmålstegn ved til nå. Facebook-brukerne sier seg enig i kjørereglene når de registrerer seg. Selv om den daglige bruken av det populære sosiale mediet kan ta overhånd til tider, har Facebook etter min oppfatning vært en stor og positiv ny hendelse i medieverdenen og i relasjoner mennesker imellom. Kanalen for kontakt, utveksling av ideer og spredning av meninger kan sammenlignes med opphevelsen av NRK-monopolet på 1980-tallet. Monopolets begravelse var uten tvil en lykke for landet, en frigjøringskraft for friere diskusjon og utvidet ytringsfrihet.

   Mark Zuckerberg burde absolutt ha lyttet til kritikken før den nådde de store høyder og handlet deretter. Men: Jeg har en godt begrunnet mistanke om at Aftenposten og andre ikke bare har en prinsipiell plattform for kritikken. Den er også et selvforsvar for de tradisjonelle medienes egen maktposisjon, som de ønsker å beholde så lenge det står i deres makt, nøyaktig slik NRK og Arbeiderpartiet gjorde mot slutten av 1970-tallet da etermonopolet ble diskutert.

En økonomisk dimensjon

I våre dager har det prinsipielle temaet også fått en annen dimensjon, den økonomiske. Papiraviser liker ikke at annonsørene flytter sin markedsføring over til medier der folk faktisk er. Man får lyst til enten å begrense de sosiale medienes økonomiske virksomhet, selv benytte Facebook for å hanke inn noe av det tapte – eller som nå: True med å trekke seg fra Facebook. Det siste er selvsagt ikke noen trussel. Facebook trenger ikke de tradisjonelle mediene. Zuckerberg har direkte adgang til de samme «kundene» og klarer seg utmerket godt uten.

   Det som også har skjedd de siste årene, er at meningsdannelsen har flyttet seg bort fra mediehusene og de tradisjonelle politiske miljøene. Mediehus, politiske partier og andre institusjoner som er blitt mer og mer kvalmende politisk korrekte i folks øyne, har brukt sensuren (forkledd som redaktørenes portvokterrolle) mot dem som ikke har «de riktige» meningene. Vi ser det godt på hvem og hva som slipper frem til spalteplass. Jeg bruker det lett sosialdemokratiske Aftenposten som eksempel: Her får du ikke noe oppslag i debatten om du ikke er representant for regjeringen, partileder, generalsekretær i store organisasjoner, talsperson for fagbevegelsen, har en akademisk tittel, er amanuensis, høyskolerektor, kjent forfatter eller selvoppnevnt kulturpersonlighet. For ikke å snakke om alle dem som brisker seg med en forskertittel fra et kjent institutt. Avisens debattredaktør synes ikke å se så mye på kvaliteten i innholdet, formuleringsevne, sannhetsgehalt, saklighet eller substans, men på hvilke grupper vedkommende leserbrevforfatter representerer, hvor mange som står bak leserskribenten.

Like andres meninger

Mangelen på kontrære synspunkter, skribenter som tør gå i rette med konsensus, korrektheten og de oppleste og vedtatte sannheter, de som setter spørsmålstegn ved dem som fremmer sykeliggjøringen og stakkarsliggjøringen av samfunnet, som skriker på større innsats fra pappa stat og mamma kommune i enhver forbindelse – er stadig mer fremtredende.

   Da blir det uinteressant for svært mange å sende meninger til Aftenposten og de andre mediehusene. De slipper ikke til, kommer ikke til orde. Og gjør de det en sjelden gang, er det som skrives godt bortgjemt i små tekster, vinklet på en bestemt måte og med utsikt til å bli sablet ned i store bestilte oppslag en dag eller to senere. Av professorer (særlig emeritus), amanuenser, generalsekretærer, «forskere», «eksperter» og «spesialister». Folk som selvsagt har, og det har de lov til, personlige, ideogiske og politiske synspunkter i tillegg til merkelappen forsker.

En redningsplanke

Når det engang er blitt slik i manges bevissthet, står de sosiale mediene der som et alternativ og en redningsplanke. Antall bloggere stiger kraftig, og samfunnsdebattanter som tyr til Facebook, yngler daglig. Selvsagt er terskelen av og til svært lav i denne kanalen. Mye grums stiger opp folkedypet, og tribunebrølet er ikke alltid like vakkert fremført. Hets og mobbing er en beklagelig del av helhetsbildet. OK, der har alltid eksistert folk med hissig og ukontrollert gemytt, dårlig oppdragelse og manglende folkeskikk. I gamle dager kalte vi det buskagitasjon. Den var der, men mindre synlig for kondisjonerte og korrekte kretser som kun leste Aftenposten.

   Jeg tror altså at der finnes en del redaktører der ute som er redd for å miste grepet, oppleve redusert maktposisjon i samfunnet, få mindre kontroll over meningsdannelse, tape påvirkningskraft. Altså blir Facebook syndebukken og hoggestabben. I noen tilfelle med en viss grunn, men ikke i hovedsak.

   Jeg bruker Facebook, jeg sender meninger ut på Twitter, jeg lar meninger bli fanget opp av Google. Måtte enda flere gjøre det samme, skaffe seg venner og delere, stå opp mot det store vassauet som gjennomborer så godt som samtlige av dagens mediehus.

Facebook er bra – bruk Facebook!