Feighetens nådegave
I to
blogger de siste månedene har undertegnede tatt opp den hissige
uenigheten internt i LO-familien om oljepolitikken: «Når sprekker
LO?» (23.8) og «Faretruende utvikling i LO» (19.10). Jeg advarte
om at denne uenigheten er så fundamental at den har et potensial for
sprengning av Landsorganisasjonen, og at den norske velferdsstaten
kan miste sitt økonomiske fundament dersom olje- og gassmotstanderne
får gjennomslag for sitt krav om at petroleumsindustrien skal fases
ut, dvs. nedlegges, innen kort tid. Av hensyn til «klimaet», den
globale oppvarmingen, 2-gradersmålet og Paris-avtalen. Hundretusener
av arbeidsplasser skal ofres, og det så fort som overhodet mulig.
Krever evig vern
Det
er fem fagforbund for offentlig ansatte som krever varig vern av
oljeforekomstene. De er blitt overtalt av klima-lobbyen til å gå
inn for å endre LO-kongressens vedtak som fortsatt er gjeldende: «LO
vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og
uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak». De
grønne partiene og miljøorganisasjonene jubler, oppmuntrer og
presser på. Det er typisk at det nettopp er offentlige ansattes
forbund som ikke bryr seg om inntektssiden i den totale
samfunnsøkonomien. Som ikke ser linken mellom overskudd og skatt og
arbeidsplasser i privat sektor – og deres egen lønn og velferd via
offentlige budsjetter.
Utmeldelse og eget
kartell
Mot
fagorganisasjonene for offentlige ansatte, spesielt Fagforbundet,
står de som organiserer oljearbeidere og industriarbeidere over hele
landet. Og avledede næringer. Ledelsen i Fellesforbundet og Industri
Energi truet på Lo´s olje- og gasskonferanse i Bodø denne uken med
å starte en prosess for å melde sine forbund ut av LO dersom
kongressen endrer sin holdning til olje- og gasspolitikken.
LO-leder
Gerd Kristiansen sto lojalt på LO-kongressens vedtak om at blant
annet mulige oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal
konsekvensutredes, og hun ga uttrykk for dette på konferansen,
samtidig som hun mente kongressen til våren ville fatte et lignende
vedtak. Hun fikk stående applaus.
Taus tåkefyrste
Til
stede på konferansen var også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr
Støre. Tåkefyrsten mente ingenting. Han holder seg i skyggene for å
se hvilken vei vinden blåser. Og det til tross for at
Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 er tydelig på
hva partiets politikk er (side 33): «Arbeiderpartiet vil legge til
rette for fortsatt høy aktivitet og verdiskaping fra
petroleumsvirksomheten gjennom økt (!) utvinning fra produserende
felt og ved at nye og gamle funn blir satt i produksjon.»
Det
heter videre i programmet – som gjelder inntil et nytt er vedtatt
på landsmøtet til våren – at man gjennom lisenstildelinger i
nummererte runder og årlige tildelinger i modne områder (TFO) skal
stimulere letevirksomheten.
Som
om dette ikke er nok, heter det i programmet: «Sammen med åpning av
nye områder fra petroleumsvirksomhet vil disse strategiene dempe
fallet i olje- og gassproduksjonen og sikre at kompetansen ivaretas
og at vi får langsiktig verdiskaping og inntekter fra våre
petroleumsressurser» (min utheving).
Man
lover å legge til rette for utvikling av petroleumsvirksomheten i
nord og åpne for letevirksomhet i de områdene nær den nye grensen
til Russland som tidligere var omstridt.
Hele
avsnittet videre er i samme stil og ånd. Detaljert beskriver
Arbeiderpartiet en politikk som nærmest er en blåkopi av
Solberg-regjeringens.
Han sier ingenting
Men
hva gjør Jonas Gahr Støre? Han sier ingenting. Han forsvarer ikke
partiets egne programløfter i forsamlinger der det er naturlig å
gjøre nettopp det. Etter min mening er det en partileders forbannede
plikt å stå på landsmøtevedtak og vedtatte programmer inntil et
nytt landsmøte eventuelt har endret innholdet. Han kan ikke lettvint
vise til programarbeidet som er igangsatt for neste periode og spille
«nøytral» i hele denne fasen frem til våren.
Da
var det mer «hel ved» i LO-leder Gerd Kristiansens klare uttalelse
på olje- og gasskonferansen i Bodø.
Ingen stor leder
I
mitt hode viser dette en feig partileder, en taktiker og ingen stor
politiker. Velgerne, og spesielt i nord, må leve i uvisshet. En
landsdel som mer enn andre trenger nye lønnsomme arbeidsplasser og
fremtidstro. Som iallfall har behov for å vite hvilke verdier
som finnes der ute på havbunnen like ved strandkanten. Fellesskapet,
velferdssamfunnet som omfatter oss alle, trenger også å få vite
hvordan velferden skal finansieres i tiårene fremover. I dag henter
statsbudsjettene over 200 milliarder kroner årlig fra oljeinntektene
for å opprettholde trygder, helsehjelp og omsorg. Hvilke
finansieringskilder skal overta om LO, og deretter eventuelt
Arbeiderpartiet, velger å knele for klima-lobbyen og legge ned norsk
olje- og gassvirksomhet?
Sitter
musestille
I
stedet for å gå foran og vise vei, sitter Støre musestille i båten
og opptrer som en blanding av mumie og sfinx. Han er besk i sin
kritikk mot dagens regjering, men viser ikke fram alternativer. Han
bare kritiserer og kritiserer, smått som stort. Hvor er den
konstruktive opposisjonen?
Det
heter i avslutningen av olje-kapitlet i Aps program: «Fremme
ytterligere internasjonalisering og eksport fra den petroleumsrettede
leverandørindustrien». Mener man fortsatt det? Står partiet
fortsatt for oljepolitikken vedtatt for perioden 2013-2017?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar