torsdag 3. november 2016

Feighetens nådegave

Feighetens nådegave

I to blogger de siste månedene har undertegnede tatt opp den hissige uenigheten internt i LO-familien om oljepolitikken: «Når sprekker LO?» (23.8) og «Faretruende utvikling i LO» (19.10). Jeg advarte om at denne uenigheten er så fundamental at den har et potensial for sprengning av Landsorganisasjonen, og at den norske velferdsstaten kan miste sitt økonomiske fundament dersom olje- og gassmotstanderne får gjennomslag for sitt krav om at petroleumsindustrien skal fases ut, dvs. nedlegges, innen kort tid. Av hensyn til «klimaet», den globale oppvarmingen, 2-gradersmålet og Paris-avtalen. Hundretusener av arbeidsplasser skal ofres, og det så fort som overhodet mulig.

Krever evig vern
Det er fem fagforbund for offentlig ansatte som krever varig vern av oljeforekomstene. De er blitt overtalt av klima-lobbyen til å gå inn for å endre LO-kongressens vedtak som fortsatt er gjeldende: «LO vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak». De grønne partiene og miljøorganisasjonene jubler, oppmuntrer og presser på. Det er typisk at det nettopp er offentlige ansattes forbund som ikke bryr seg om inntektssiden i den totale samfunnsøkonomien. Som ikke ser linken mellom overskudd og skatt og arbeidsplasser i privat sektor – og deres egen lønn og velferd via offentlige budsjetter.

Utmeldelse og eget kartell
Mot fagorganisasjonene for offentlige ansatte, spesielt Fagforbundet, står de som organiserer oljearbeidere og industriarbeidere over hele landet. Og avledede næringer. Ledelsen i Fellesforbundet og Industri Energi truet på Lo´s olje- og gasskonferanse i Bodø denne uken med å starte en prosess for å melde sine forbund ut av LO dersom kongressen endrer sin holdning til olje- og gasspolitikken.
   LO-leder Gerd Kristiansen sto lojalt på LO-kongressens vedtak om at blant annet mulige oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal konsekvensutredes, og hun ga uttrykk for dette på konferansen, samtidig som hun mente kongressen til våren ville fatte et lignende vedtak. Hun fikk stående applaus.

Taus tåkefyrste
Til stede på konferansen var også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Tåkefyrsten mente ingenting. Han holder seg i skyggene for å se hvilken vei vinden blåser. Og det til tross for at Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 er tydelig på hva partiets politikk er (side 33): «Arbeiderpartiet vil legge til rette for fortsatt høy aktivitet og verdiskaping fra petroleumsvirksomheten gjennom økt (!) utvinning fra produserende felt og ved at nye og gamle funn blir satt i produksjon.»
   Det heter videre i programmet – som gjelder inntil et nytt er vedtatt på landsmøtet til våren – at man gjennom lisenstildelinger i nummererte runder og årlige tildelinger i modne områder (TFO) skal stimulere letevirksomheten.
   Som om dette ikke er nok, heter det i programmet: «Sammen med åpning av nye områder fra petroleumsvirksomhet vil disse strategiene dempe fallet i olje- og gassproduksjonen og sikre at kompetansen ivaretas og at vi får langsiktig verdiskaping og inntekter fra våre petroleumsressurser» (min utheving).
   Man lover å legge til rette for utvikling av petroleumsvirksomheten i nord og åpne for letevirksomhet i de områdene nær den nye grensen til Russland som tidligere var omstridt.
Hele avsnittet videre er i samme stil og ånd. Detaljert beskriver Arbeiderpartiet en politikk som nærmest er en blåkopi av Solberg-regjeringens.

Han sier ingenting
Men hva gjør Jonas Gahr Støre? Han sier ingenting. Han forsvarer ikke partiets egne programløfter i forsamlinger der det er naturlig å gjøre nettopp det. Etter min mening er det en partileders forbannede plikt å stå på landsmøtevedtak og vedtatte programmer inntil et nytt landsmøte eventuelt har endret innholdet. Han kan ikke lettvint vise til programarbeidet som er igangsatt for neste periode og spille «nøytral» i hele denne fasen frem til våren.
   Da var det mer «hel ved» i LO-leder Gerd Kristiansens klare uttalelse på olje- og gasskonferansen i Bodø.

Ingen stor leder
I mitt hode viser dette en feig partileder, en taktiker og ingen stor politiker. Velgerne, og spesielt i nord, må leve i uvisshet. En landsdel som mer enn andre trenger nye lønnsomme arbeidsplasser og fremtidstro. Som iallfall har behov for å vite hvilke verdier som finnes der ute på havbunnen like ved strandkanten. Fellesskapet, velferdssamfunnet som omfatter oss alle, trenger også å få vite hvordan velferden skal finansieres i tiårene fremover. I dag henter statsbudsjettene over 200 milliarder kroner årlig fra oljeinntektene for å opprettholde trygder, helsehjelp og omsorg. Hvilke finansieringskilder skal overta om LO, og deretter eventuelt Arbeiderpartiet, velger å knele for klima-lobbyen og legge ned norsk olje- og gassvirksomhet?

Sitter musestille
I stedet for å gå foran og vise vei, sitter Støre musestille i båten og opptrer som en blanding av mumie og sfinx. Han er besk i sin kritikk mot dagens regjering, men viser ikke fram alternativer. Han bare kritiserer og kritiserer, smått som stort. Hvor er den konstruktive opposisjonen?
   Det heter i avslutningen av olje-kapitlet i Aps program: «Fremme ytterligere internasjonalisering og eksport fra den petroleumsrettede leverandørindustrien». Mener man fortsatt det? Står partiet fortsatt for oljepolitikken vedtatt for perioden 2013-2017?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar