Bjørn Hoelseths blogg: Et godt år for Norge

Bjørn Hoelseths blogg: Et godt år for Norge: Høsten 2014 ble en "turbulent" tid for den borgerlige Solberg-regjeringen. Forslaget til statsbudsjett var som helhet godt og inne...

Et godt år for Norge

Høsten 2014 ble en "turbulent" tid for den borgerlige Solberg-regjeringen. Forslaget til statsbudsjett var som helhet godt og inneholdt tydelige prioriteringer av helse og omsorg, skole og samferdsel, samtidig som de første skritt ble tatt for å forberede Norge på en mer olje-uavhengig næringsstruktur.
   Helt som forutsatt krevde samarbeidspartiene Venstre og KrF endringer i budsjettet. Det var det rom for, det var Høyre og Frp forberedt på, og det fikk de.
   At budsjettet var godt tilpasset lavere oljepris, lavere kronekurs og lavere rente viser seg ved at det ikke er nødvendig å gjøre store endringer i det økonomiske opplegget for 2015. At vi kan få enkelte mindre tilpasninger gjennom revidert nasjonalbudsjett er en annen sak. Det skjer hvert år i mai/juni.
   Det endelige budsjettet for 2015 ble temmelig nøyaktig slik det ville blitt dersom Venstre og KrF hadde vært likeverdige medlemmer av Regjeringen. Hvorfor da lage så mye støy i Stortingets vandrehall og korridorer? Hvorfor de illsinte utfallene gjennom mediene? Hvorfor truslene og krokodilletårene, de tilsynelatende frustrerte og fornærmede positurene? Forklaringen ligger i den svake oppslutningen om de 4-5-prosents vippepartiene, der særlig Venstre i flere galluper har ligget under sperregrensen.
   Det ligger mye desperasjon i de kravstore utspillene og innspillene, beskyldningene og alt taktikkeriet. Begge partier har vært kurtisert av Arbeiderpartiet som ved siden av å kritisere budsjettet etter gammel og utterpet oppskrift har sittet stille i båten og tjent på den innbyrdes borgerlige krangelen i full offentlighet.
   Venstres og Kristelig Folkepartis opptreden i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget har gitt som resultat at Arbeiderpartiet har oppnådd en oppslutning på drøye 40 prosent på meningsmålinger. Det er ris til egen bak for samarbeidspartiene. Nå er de stilt i utsikt - om de skulle velge å fjerne seg fra Høyre-Frp-regjeringen og støtte Arbeiderpartiet i stedet - at kjøttvekta blir seende helt annerledes ut: De to vippepartiene på borgerlig side vil være så små i forhold til et stort og maktarrogant sosialdemokrati at de vil ha små muligheter til å påvirke Arbeiderpartiets budsjetter og generelle politikk. Venstre og KrF vil ha begrenset innflytelse for å få gjennomslag for hjertesaker som betyr noe for disse partienes velgere.
   De vil ha mye lettere for å få gevinster i en koalisjon der Høyre har en velgeroppslutning på 22-25 prosent og et Frp som vaker i området 12-15 prosent.
   For folk flest vil budsjettet for 2015 bety fortsatt økt reallønn, et høyere velferdsnivå og lavere skatter og avgifter. Alle inntektsgrupper får skattelettelser, ingen får høyere skatt. Formuesskatten blir redusert, men ikke fullt så mye som det Høyre og Frp foreslo - 0,85 prosent. "Innslagspunktet" for formuesskatt blir 1,2 millioner kroner for enkeltpersoner, 2,4 millioner for ektepar. Toppskatten blir redusert for store grupper skattebetalere fordi innslagspunktet blir hevet fra 527.400 kroner til 550.550 kroner. Minstefradraget øker til 89.150 kroner. Det betyr 769 kroner i skattelette. For studenter, skoleelever og andre heves frikortbeløpet til 50.000 kroner.
   Så blir en rekke engangsavgifter redusert eller helt tatt bort, slik at bl.a. bilkjøp blir billigere. Flere vil få råd til å kjøpe nyere bruktbiler. Deri ligger også en klimagevinst fordi nyere biler forurenser mindre enn eldre. Avgiften på oppladbare hybridbiler går kraftig ned og betyr et prisavslag på 15-20.000 kroner. Omregistreringsavgiften for bruktbiler settes kraftig ned, fra 17.223 kroner til 3.700 kroner.
   Det blir fra nyttår gjennomført forenklinger for arbeidsgivere, kampen mot "tidstyver" i skolen er teappet kraftig opp, det samme gjelder innsatsen for et mindre byråkratisk Norge. Endringene i uførereformen (foreslått også av Arbeiderpartiet i 2011) har som mål å få flere ut i arbeid. I løpet av 2015 vil forslaget om noe mer adgang til midlertidige ansettelse og utvidet adgang til å holde søndagsåpent i varehandelen gi bedre muligheter for store grupper på arbeidsmakedet - med større skatteinntekter og mindre trygdeutbetalinger som resultat.
   Den store kommunereformen er kommet godt i gang, en politireform er i startfasen. Landbrukspolitikken legges om. Det skjer positive endringer i sykehuspolitikk og eldreomsorg. Det store taktskiftet i utbygging av veier og jernbane er godt dokumentert og mye omtalt.
   Regjeringen setter fart på Norge. Mange av reformene ville ikke kommet med en rødgrønn regjering, der museumsvokterne og bremseklossene sørget for nær stillstand i åtte år.

2015 blir et farlig år 3

Når dette leses, har Putin allerede trappet opp propagandakrigen i NATO- og EU-land gjennom den russiske TV-kanalen RT. Den sender «nyheter» og giftige kommentarer døgnet rundt fra hovedkvarteret i Moskva, men har også skaffet seg en base i vest gjennom et søsterselskap i London. Språket er engelsk og arabisk, i løpet av 2015 blir det opprettet en fransk og en tysk kanal. Inkorporert i sendingene er YouTube-visninger.

   Den statseide, Putin-kontrollerte fjernsynskanalen koster 3 milliarder kroner i året å drive, men det mener dagens russiske herskere er vel anvendte penger. Hensikten er å undergrave Vesten, skape forvirring, presentere «alternative» forklaringer på ting som skjer, legge til «andre perspektiver». Russlands geopolitiske status skal bedres. Det trengs etter Krim-anneksjonen, det russisk-initierte opprøret i Øst-Ukraina og nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet – høyst sannsynlig ved hjelp av russiske operatører.

Hybridkrig i mediene

Det er lite NATO og EU kan stille opp med sammenlignet med den russiske propagandamaskinen. NATO-hovedkvarteret har 20 medarbeidere i sin presseavdeling. Putin skal ha opprettet «nettroll-farmer» der det er ansatt 600 mennesker med en rekke Facebook- og Twitter-kontoer. Alle er svært aktive.

   Tiden er overmoden for å trappe opp vestlige sendinger av typen Voice of America og Radio Free Europe, som var så aktive under det kommunistiske diktaturet i Sovjet og den kalde krigen. De fulgte vanlige journalistiske prinsipper om faktabasert informasjon og frie kommentarer, og fikk høy status blant lytterne bak Jernteppet – rett og slett fordi innbyggerne i USSR og vasallstatene kjente igjen sin egen virkelighet i sendingene.   Denne gang er det TV-sendinger som må matche desinformasjonen fra Putin. I tillegg må man stole på at vestlige medier gjør den jobben de vanligvis gjør med å arrestere feil og referere hva som faktisk skjer på en nøytral og balansert måte.

Støtte til det ekstreme Høyre

Putin bruker også andre metoder for å påvirke opinionen. Sterke påstander er dukket opp om økonomisk støtte til ekstreme høyrepartier som er imot EU. Det franske Front National fikk for ikke lenge siden låne 9 millioner euro, 80 millioner kroner, fra en russisk bank med nære forbindelser til den russiske presidenten. Pengene skal brukes i valgkamp. Som «motytelse» har Front National gått kraftig imot EUs sanksjoner mot Russland og forlangt at de to franskbygde marinefartøyene Russland har bestilt, skal leveres. Leveransene er stanset av EUs sanksjoner.

   Den ungarske tenketanken Policy Capital har slått fast at 15 av de 24 partiene i Europaparlamentet har en «åpen» eller «vennligsinnet» holdning til Russland. Flere tyske og østerrikske aviser har hatt artikler om de nære forbindelsene mellom EU-skeptiske partier og maktsentra i Moskva, og de økonomiske overføringene som har foregått i skjul. En av det ungarske Jobbik-partiets parlamentsmedlemmer, Bela Kovacs, etterforskes for å ha mottatt penger fra russisk etterretning. Det samme gjør Tatjana Zdanoka fra partiet Latvias Russiske Union.

Vil neppe lykkes

Putin ønsker å hamre inn det russiske verdensbildet i vestlig opinion nøyaktig slik Sovjet-Unionens ledere i sin tid gjorde. Metodene er de samme, men mer sofistikert og raffinert denne gang. Dagens digitale medier gjør det lettere å fabrikere bilder, scener og kart, og kommentarene kan inneholde litt sant og litt usant, samt tvilsomme fortolkninger. På den annen side har vestlige seere adgang til flere kanaler og sosiale medier som kan rette opp desinformasjonen fra øst.

   Det gjelder å være på vakt overfor det som skjer, iallfall oppmerksom. Selv tror jeg ikke russerne vil lykkes – denne gangen heller.

2015 blir et farlig år 2

Hva består trusselen fra Russland i? Putin har høye ambisjoner om å gjenreise Russland som «respektert» stormakt. Det vil i hans tankeverden si: Fryktet av alle naboer. I Putins paranoide tankeverden er fedrelandet «innringet». Det krever en «ny» militærdoktrine, lansert nå ved juletider. «Farlige» NATO-medlemmer som Estland, Latvia, Litauen og Polen (som grenser mot den russiske Kaliningrad-enklaven, det tidligere Øst-Preussen med Königsberg) er alle hoppet over til «fienden». De tidligere Warszawa-paktlandene Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria er kommet med i NATO, det samme gjelder tidligere østblokkland som Slovenia, Albania og Kroatia.

   Dagens russiske makthavere hevder at dette er en villet politikk fra USA og de opprinnelige NATO-medlemmenes side, hva det slett ikke er. Det var folkene i alle disse uavhengige nasjonene, gjennom demokratiske valg og vedtak i frie nasjonalforsamlinger som ønsket NATO-medlemskap. Ikke for å «ringe inn» Russland, men for å være føre var og sikre seg nasjonal uavhengighet i fremtiden. De ønsket beskyttelse, og kom seg bak NATO-skjoldet i tide. Samtlige av de nye statene etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har sterke negative erfaringer med å være del av Sovjet-Russland eller beliggende i den russiske bjørnens slagskygge.

Skepsis mot utvidelse

Noen av oss husker skepsisen som hersket på høyeste plan i daværende NATO-hovedsteder: Hva skulle alliansen med alle de nye medlemmene? De ville kreve høyere forsvarsutgifter fra felleskassa, større forpliktelser og et mer tungrodd beslutningssystem. Mange hadde en følelse av at man strakk seg lenger enn skinnfellen rakk. Kommandosystemer, våpenstandarder og taktiske prosedyrer var helt ulikt de som gjaldt i NATO. Det ville kreve store ressurser å få maskineriet til å gå sånn noenlunde smurt etter at alle nye medlemmene var kommet til.

   På den annen side: De nye sentraleuropeiske frie nasjonene ønsket og mente de hadde behov for beskyttelse av forsvarsalliansen. Etter at Tyskland ble forent og hele Europa-kartet endret, følte vestlige land nærmest en moralsk forpliktelse til å ta imot de nye medlemmene. Søkerlandene levde i et maktpolitisk tomrom som på sikt kunne bli farlig såvel for dem selv som for alliansen. Altså ble de sluppet inn, både i NATO og i EU.

Ikke noe løfte

Det er verdt å merke seg at ingen vestlige stormakter, unioner eller allianser avga noe som helst løfte om at «NATOs grenser ikke skulle flyttes vestover» etter Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Det ville vært helt i strid med prinsippene om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Det var de enkelte land langs Russlands grenser eller i Russlands innflytelsessfære som på selvstendig grunnlag ba om medlemskap. Putins propagandamaskin hevder i disse dager noe annet. Russerne og Putin lyver.

   Dersom USA og NATO hadde hatt noen strategi om å gå offensivt til verks, ringe inn Russland og svekke eller true landet etter Gorbatsjovs avgang, ville de ha benyttet sjansen på 90-tallet. Da eksisterte bare én supermakt, USA. Russland lå med brukket rygg, staten gikk konkurs og eierskap til selskaper, bedrifter og konserner var i oppløsning etter korrupte privatiseringslover. Det reneste kaos hersket, både økonomisk og sosialt.

Utnyttet ikke situasjonen

Det motsatte av kynisk utnytting skjedde. Vestlige land benyttet ikke mulighetene for egen vinning, men hjalp Jeltsin, senere Medvedev og Putin, til å komme på fote igjen gjennom et finmasket nett av samarbeidsavtaler, inntreden i de store internasjonale økonomiske organisasjonene, likeverdige handelsavtaler, økonomisk gunstige gassleveranser, etterlengtede kontrakter om teknologi, forskning og utvikling og utnyttelse av felles ressurser (eks. Barentshavet), osv. Med andre ord: Velkommen inn i en sivilisert verden bygget på likeverd, respekt og internasjonal lov.

   Når Putin og Lavrov nå hevder at NATO- og EU-utvidelsene er en slags sammensvergelse rettet mot Russland, er det løgnpropaganda som først og fremst skal øke oppslutningen om Putin-regimet på hjemmebane. Den samme konspirasjonsteorien ligger bak strupingen av uavhengige mediekanaler, lover som holder den politiske opposisjonen nede og den systematiske forfølgelsen av alle som tenker annerledes.

   Russland er ikke noe demokrati av vestlig modell, men et diktatur. Landet kan best sammenlignes med Tyskland på midten av 1930-tallet litt før nazistene fikk uinnskrenket makt og gjorde landet til et totalitært diktatur.

2015 blir et farlig år 1

Alt tyder på at det året vi går i møte, blir et av de farligste siden den forrige kalde krigens tid. Det har selvsagt noe med Putins Russland å gjøre, men også manglende samhold, manglende strategisk respons og mangel på virkelig resolutte sanksjoner fra EUs side - stilt overfor Russlands eklatante brudd på folkerett og inngåtte internasjonale avtaler i nyere tid.

   Russland har dette året annektert del av et annet land, sendt tusenvis av umerkede tropper og mye militært utstyr inn i russisktalende opprørsområder øst i Ukraina, trappet opp spion- og propagandakrigen, testet ut beredskap og reaksjonstider både overfor NATO-land og nøytrale stater, sendt ubåter inn i svensk skjærgård og gjennomført provoserende flytokter langs Norges og andre NATO-lands kyster.

2-prosentmålet

Flere europeiske land var i 2014 i ferd med å gjenvinne det økonomiske fotfestet etter en delvis selvforskyldt, ikke bærekraftig velferdspolitikk, da forpliktelsen om å styrke forsvaret av Vest-Europa og det nordamerikanske kontinentet fikk fornyet aktualitet. Når politikere som gjerne vil bli gjenvalgt ser at et økonomisk oppsving og bedring av velferden kan bli forsinket som følge av høyere forsvarsutgifter, kvier de seg for å følge NATOs omforente mål om 2 prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvaret. Vegringen svekker alliansens totale troverdighet og slagkraft. Kun fire land oppfyller retningslinjene: USA, Hellas, Storbritannia og Estland. Ikke Norge. Vi ligger riktignok like under «streken», men har ennå en vei å gå.

Svekket norsk forsvar

Vårt eget land har i dag ikke noe sterkt eller avskrekkende forsvar. Den politiske ledelsen vil aldri innrømme det, men siden 90-tallet, fra og med forsvarsminister Johan Jørgen Holst (A), har samtlige regjeringer redusert forsvarsbudsjettene, «tatt ned» Forsvaret i alle våpengrener, riktignok med noen kvalitets- og kapasitetsøkninger i smale nisjer – og da mest for å tilfredsstille NATO- og USA-krav i utenlandsoperasjoner.

   Vår vernepliktsmasse blir ikke utnyttet, de stående hærstyrkene er kraftig redusert, dybde- og utholdenhetsforsvaret eksisterer ikke lenger. HV er svekket og ikke til stede der du bor, marinefartøyene ligger stort sett ved kai uten personell og reservedeler, og F-16-flyene skulle vært fornyet for lenge siden.

Ikke tilpasset utfordringene

Forsvaret har i 25 år vært trimmet etter prinsippet «vi må tilpasse Forsvaret til budsjettene», altså ikke i forhold til trusler eller utfordringer utenfor landets grenser. For hvor var trusselen? Sovjet var jo borte, og landet var svakt. Den kalde krigen over, og vi vant... Det er på tiden at noen leser seg opp og minner om de lange linjene i europeisk historie.

   Ikke det at et lite lands forsvar har noen mulighet for å stå imot en stormaktsnabos overveldende styrke på egen hånd. Men det gjelder at Norge viser vilje til forsvar, at vi er i stand til å holde havner og flyplasser intakt inntil allierte forsterkninger er på plass. Vi må kunne beskytte forhåndslagre og sørge for at et minimum av infrastruktur og kommunikasjonslinjer er operative. Reaksjonstiden må ned, beredskapen høyere.

Tegn til nytenkning

Først med Solberg-regjeringen ser vi de første svake tegnene til en ny kurs og en forsiktig opptrapping. Det skal bli spennende å se om Arbeiderpartiet - i opposisjon - tar ansvar og støtter regjeringen i en nødvendig styrkeoppbygging. Et styrket norsk forsvar vil møte sterk motstand, eller kun halvhjertet oppslutning, hos Sosialistisk Venstreparti, KrF, Sp og Venstre.

Selvbestemt arbeidsslutt

Regjeringen ved arbeidsminister Robert Eriksson åpner for at arbeidstagere kan velge å stå lenger i jobb enn både 62, 67 og 70 år. Den nye offisielle pensjonsalderen blir først 72 år, og kan komme til å øke ytterligere til 75. Pensjonsreformen gjør at man kan betale inn til pensjon helt fram til fylte 75 år, og etter hvert jobbe like lenge.

   Det er en helt naturlig utvikling etter hvert som den voksne delen av befolkningen stadig får bedre helse og enda bedre anledning til å gi skatteinntekter og verdier tilbake til samfunnet. Legemlig og åndelig kraft er riktignok noe individuelt, så de fleste vil nok velge et kortere arbeidsliv. Det viktige er at samfunnet ikke skjærer alle over en kam og beordrer friske mennesker ut av arbeidslivet. Det er noe kunstig og dypt aldersdiskriminerende over det lovverket vi hittil har hatt.

Skulle stått lenger

Selv måtte jeg gå av ved fylte 67 år, men ser i ettertid at jeg fint kunne ha hamlet opp med adskillig yngre medarbeidere både i produktivitet og kvalitet – til denne dag.

   Selvsagt murrer det blant yngre som gjerne skulle hatt stillinger og posisjoner til eldre kolleger, og (unge) lederskribenter og kommentatorer fyrer opp under eldrehetsen. De peker på at selv NHO er skeptisk til lovendringen. Men årsaken til det siste er ikke at eldre arbeidstagere jevnt over yter mindre. Grunnen er at bedriftene får høyere pensjonskostnader knyttet til de eldre, og gjerne vil slippe å bidra til tjenestepensjonene ut over et sjablonmessig aldersoppsett i forsikringsavtalene.

Økende ubalanse

Det norske samfunnet står overfor et økende problem i årene som kommer: Forholdstallet mellom den delen av befolkningen som lever på pensjon og de som er i aktivt, produktivt og verdiskapende arbeid reduseres med negativt utslag når det gjelder bærekraften til pensjonssystemet vårt, i første rekke folketrygden.

   Den kunstig lave pensjonsalderen på 62 år oppsto mot slutten av 80-tallet, da noen fant på at de ville hjelpe «sliterne» i manuelle yrker til å gå av med verdighet og brukbare økonomiske pensjonsvilkår (AFP). Det var en god og riktig tanke. Men ikke før fikk én gruppe arbeidstagere tilkjent denne retten, så dukket kravet om likestilling opp fra alle andre, både slitere og slett-ikke-slitere. 62-årsregelen, et spleiselag mellom arbeidsgivere og staten, ble almengjort. Plutselig skulle «alle» ha rett til å gå av tidlig. Selvfølgelig valgte da et økende antall å pensjonere seg lenge før de måtte, selv om svært mange hadde restarbeidsevne i massevis.

Pensjonssystemet under press

Den almengjorte 62-årsgrensen satte hele pensjonssystemet under sterkt press. Produktive mennesker deltok ikke lenger i det økonomiske kretsløpet. Det var en ulykke for norsk arbeidsliv. Førtidspensjonering med eller uten delvis uføretrygding svekket det økonomiske grunnlaget for velferden. Høy kompetanse forsvant fra bedriftene og fra offentlige virksomheter. Og problemet har bare vokst siden.

   I perioder med høy ledighet på 90-tallet og etter finanskrisen løste man riktignok et kosmetisk problem på statistikken ved altså å kjøre 62-åringer ut av arbeidslivet. Ledighetstallene ble ikke så høye som de ellers kunne blitt. Den massive uføretrygdingen bidro til det samme. Sammenligner man og benytter de statistiske definisjonene på uføretrygd i OECD-land, skulle våre ledighetstall være langt høyere.

Stenger ikke for de yngste

Det at eldre står lenger i jobb, betyr slett ikke at de «stenger for» de yngste, de i alderen 18-25 år som har problemer pga hull i CV`en, funksjonshemninger, avbrutt videregående eller manglende yrkesopplæring. Denne gruppen har problemer på egne premisser. Kompetansen, eller manglende kompetanse, svarer ikke til de krav arbeidsgivere setter. Derimot vil det hjelpe godt om de fikk utvidet adgang til midlertidig ansettelse slik at de kan vise seg frem, vise hva de duger til. Men det vil jo LO heller ikke tillate. 

En utmerket fengselsavtale

Solberg-regjeringen leverer der den rødgrønne sviktet. Etter åtte år ved roret hadde Stoltenberg og hans mannskap ikke klart å få ned soningskøen i fengslene våre. 1.200 «innsatte» (jeg kaller dem fortsatt fanger siden de sitter i, eller skal i, fengsel) venter og venter, lenge etter at rettskraftig dom er klar.

   Den rødgrønne regjeringen klarte ikke å få fingeren ut i sin lange regjeringsperiode. Det sto miserabelt til med fangeutvekslingsavtaler med land der alt for mange kriminelle kommer fra, og byggeplaner for nye fengsler gikk sin vante sendrektige ørkenvandring. Politisk vilje og gjennomføringskraft manglet på dette området, som på så mange andre.

Avtale med Nederland

Etter at svenskene ikke ville ta imot norske soningsfanger, har vår handlekraftige justisminister oppnådd en avtale med Nederland. Soningskøen vil bli kraftig redusert ved å fylle opp et nederlandsk fengsel – med norske soningsforhold og norsk direktør. Like sikkert som amen i kjerka protesterer det sosialdemokratiske Aftenposten og klarer å produsere en så snillistisk protest på lederplass at det nærmest er lattervekkende.

   I Norge utnyttes soningskapasiteten maksimalt ved å sende dømte fanger til andre landsdeler der det er plass. Det er ikke verre for pårørende å måtte fly til Nederland for eventuelle besøk enn det er for de samme pårørende å fly fra Sør- til Nord-Norge eller omvendt. Flytiden er omtrent den samme, eller kortere. Reisene er dyrere også.

Omtrent som i Norge

Jeg kan heller ikke se at den nødvendige «rehabiliteringen» vil lide skade med utgangspunkt i et sivilisert nederlandsk fengsel. Også der vil fangene få tilgang til yrkesopplæring eller studier som forberedelse til et liv utenfor murene. De får de samme dagpenger, de samme pensjonspoengene og den samme oppfølgingen som det snille norske samfunnet er så flink på.

   Når fagforeningene innen «kriminalomsorgen» er bekymret, har det nok andre årsaker.

Fortsatt trenger Norge flere fengsler fordi kriminaliteten på enkelte områder har økt. Det er jeg overbevist om at Solberg-regjeringen makter å få til der de rødgrønne sviktet. Den beste måten å få ned soningskøene på, er imidlertid å få sendt ut alle de utenlandske kriminelle som nærmest har fått operere fritt og uhemmet i et naivt og snillistisk land. De bør selvfølgelig få sone i hjemlandet, for eksempel i Baltikum eller Polen, under egne lands soningsforhold. Norge kan gjerne betale regninga. Det er billigere enn å la fanger sone etter norsk hybelstandard - som våre eldre på institusjon bare kan drømme om.

Konfliktråd og fotlenke?

Å redusere soningskøen ved å innføre mer behandling i konfliktråd og ved fotlenke i «hjemmesoning» er ingen god løsning der vi har med å gjøre alvorlig kriminialitet som helt klart fortjener vanlig fengselsopphold. Konfliktråd og fotlenke er i mange tilfelle skinnløsninger som hverken forebygger kriminalitet eller bidrar spesielt mye til «rehabilitering». For en del hardkokte kriminelle gjelder det å holde dem utenfor sirkulasjon i samfunnet, rett og slett for å unngå at de begår nye forbrytelser. Hvor lenge avgjør de selv.

   Ingen dømte fanger er like. Noen kan komme seg ut av den onde forbrytersirkelen ved fornuftig og human rehabilitering. Men vi har altfor lett for å tro at bare straffen er mild nok, vil det hjelpe på trangen til å begå forbrytelser. Verden er ikke sånn, ei heller menneskene. Det viktigste er å beskytte den lovlydige delen av befolkningen, og markere grensen for hva vi aksepterer i et sivilisert samfunn.

   Den markeringen kan like gjerne finne sted i Nederland som i et norsk landsdelsfengsel.

Lageret bør tømmes

De siste ukene har vi opplevd en øredøvende og tåresprutende debatt om de altfor mange grunnløse asylsøkere som prøver å klore seg fast i den norske velferdsstaten ved å nekte å oppgi hvor de kommer fra eller ved å lyve om sin identitet og tilhørighet - eller de finner på historier om forfølgelse som ikke holder vann. Mange av dem flykter ikke fra politisk undertrykking der de risikerer liv og lemmer, men har et naturlig og forståelig ønske om å forbedre sin livs- og levestandard, skaffe barna utdannelse og kanskje senere få anledning til å ønske slektninger velkommen etter.("familiegjenforening").

Grundig behandling

Søknadene deres er grundig og samvittighetsfullt behandlet av norske myndigheter ut fra gjeldende regelverk. UDI konkluderer i mange tilfeller med at betingelsene for opphold ikke er til stede og gir beskjed om at familiene må reise tilbake til "hjemlandet", som enkelte altså vegrer seg mot å oppgi. Dermed blir de kanskje boende likevel, i år etter år.

    De får hjelp av norske "asyladvokater" som har gjort det til et godt levebrød å tale asylsøkernes sak  (både de med en god sak og de med en dårlig sak), og trenere avgjørelsene så lenge som mulig i klagebehandling og rettssystem.
   I mellomtiden skyver de grunnløse asylsøkerfamiliene egne barn foran seg, sørger for at de kan få skolegang og et sosialt nettverk som deretter kan mobiliseres og brukes som argument mot tvangsutsendelse. Aksjonsgrupper og ordførere kan slå seg på sitt varme bryst og øve press via åpne mikrofonstativer, mens myndigheter og politikere som holder fast ved regelverket, beskyldes for å være kalde og følelsesløse. "Innvandringspolitiske hensyn" er blitt et skjellsord, uansett hvor viktig det er å ta slike hensyn når tusener på tusener står på trappa og vil inn.

Sender et signal

I de tilfellene der barnefamiliene får bli til tross for løgn og manglende samarbeidsvilje, sendes et signal til familier i lignende situasjoner verden over, og til menneskesmuglere som følger godt med i norske og sosiale medier: I Norge er det mulig å vinne frem. Nordmenn er naive og ekstremt empatiske. Her er det verdt å prøve seg.

   Mediene elsker tåredryppende enkelthistorier og gir dem bred og ensidig dekning, der kun "barnas beste" er i fokus. Ikke det faktum at foreldrene lyver eller nekter å samarbeide. Man bryr seg ikke om den konsekvensen at de grunnløse asylsøkerne tar opp plassen til reelle asylsøkere eller FNs kvoteflyktninger, de som virkelig har et dokumentert behov for vern mot forfølgelse og som trenger en ny hverdag i et fremmed land.

Kan ikke åpne slusene

Norge kan ikke ta imot begge deler. Skulle vi åpne armene for absolutt alle som gjerne vil til "verdens rikeste land", ville velferdssystemet vårt, trygdene våre og de sosiale ytelsene fort bryte sammen. Vi er nødt å begrense flyktningestrømmen og prioritere dem som trenger opphold aller mest.

   Instruks og regelverk for behandling av asylsøkere - inkludert tvangsutsending - oppstod under den rødgrønne regjeringen og ble innskjerpet i 2009. Høyre og Frp har det samme synet på avvisning av grunnløse asylsøkere og økonomiske eventyrere som Arbeiderpartiet, og har videreført regelverket i store trekk. Det er SV, Venstre og særlig KrF som er "snørr-og-tåre-partier" som vil åpne slusene fullstendig og taler asylbarnas sak helt ut i det ekstreme.

For lang behandlingstid
Problemet vi står overfor, er den alt for lange behandlingstiden i UDI og Politiets utlendingsenhet. Likevel har begge instanser, og særlig politiet, gjort en sterk innsats siden i sommer for å få tilbakesendt et maksimalt antall grunnløse flyktninger. Både den forrige regjeringens instruks og i den blå-blå regjeringens retningslinjer hjemler det som har skjedd i høst. Lageret er virkelig i ferd med å tømmes. Noe av årsaken er at Norge har fått flere hjemsendelsesavtaler med land som Nigeria og Afghanistan. Derfor øker tvangsutsendingene, ikke det at politiet motarbeider instruksen. Hverken politidirektøren eller justisministeren har noen grunn til å beklage noe som helst.
   Et politisk problem er den famøse avtalen mellom regjeringspartiene og "samarbeidspartiene" om asylsøkerbarn. De to snørr-og-tåre-partiene trodde de skulle få langt flere grunnløse flyktningefamilier til å bli boende. Det gjør seg på tårestatistikken. Heldigvis ser det ikke ut til at de lykkes. Nå er et nytt regelverk på plass etter forhandlinger. Men da er noe av problemet løst allerede ved at lageret er mindre enn før.

Regulering, ikke nødvendigvis begrensning
Asylsøkerbarna har fått alt for stor oppmerksomhet. De sendes hjem til familie, slektninger og eventuelt nabolag eller landsbyer. De får et hardt liv, omtrent det de forlot. Norske bistandsmyndigheter må gjerne følge etter dem og følge med dem for å yte bidrag, for eksempel til skolegang, der de blir repatriert.
   Mange av barna har skaffet seg et nettverk, venner og vennefamilier rundt om i Norge. Hvis disse er virkelige venner, vil også de følge opp og ikke bryte kontakten. En del av barna er nå så store at de om ikke mange år kan søke om å komme tilbake til Norge som studenter eller arbeidsinnvandrere. Vi behøver ikke nødvendigvis bryte all kontakt.

Andre skal ta deres plass
Min hensikt er å tale for at andre grupper flyktninger med reelt behov for beskyttelse og opphold skal erstatte de grunnløse. I disse tider er det blant annet riktig å ta imot krigsflyktninger fra Midt-Østen. Mange av disse bør gis den samme status som krigsflyktninger fra Jugoslavia på 90-tallet: De skal hjem igjen når krigen er over og forholdene normalisert. Ikke normalisert på norsk nivå, men på hjemlandets normale velferdsnivå.
   Andre bør og skal få permanent opphold i et varmt og inkluderende land.

Mobilovervåkning og spionasje

Falske basestasjoner som overvåker mobilbruk rundt Stortinget, regjeringskontorer og Forsvaret er oppdaget. Jeg er ikke overbevist om at Aftenposten var aller først ute med oppdagelsen, men det er bra at avisen offentliggjør spionasjen og gjør offentligheten oppmerksom på faresignalene (bokstavelig talt). Hverken PST eller Forsvarets etterretningstjeneste ville ha offentliggjort egne slike funn. Dette er ikke tjenester som skryter av hva de gjør. Kanhende var de allerede på sporet av kildene, metodene og ambassadene som står bak.
   Ut fra lokaliseringen dreier spionasjen seg neppe om målrettet industrispionasje. Vi har nok med å gjøre fremmede lands etterretning, i første rekke Russland og China. Disse landene har evne, vilje og motiv for å spionere på Norge og norske beslutningstagere. Særlig Russland har lange tradisjoner for overvåkning, dokumenttyveri og agentvirksomhet mot vestlige land. Denne virksomheten stanset ikke med Sovjet-Unionens sammenbrudd. KGB fikk et annet navn og fortsatte ufortrødent. Under Putin er utenlandsspionasjen steppet kraftig opp.
   Reaksjonene er som ventet. Noen er rent partipolitiske og agitatoriske (Arbeiderpartiets Hadia Tajik), andre mer konstruktive. Uansett er det bra at temaet løftes opp i dagen. Det kan også styrke PSTs og politiets ønske om selv å få benytte temporære basestasjoner for å kontrollere mobilsamtaler mellom kriminelle nettverk, terrorplanlegging eller hvitvasking. Undertegnede støtter søknadene om å gjøre dette uten å måtte gå rettens vei i hvert enkelt tilfelle. En skjellig grunn til mistanke bør være nok. Stortingets overvåkningsorgan for de hemmelige tjenester vil uansett få rapport om tilfellene i etterkant og kan justere kursen og bruken ved behov.
   Selvsagt vil de vanlige høyrøstede forsvarsadvokatene protestere, og Datatilsynet (de kriminelles aller beste venn her i landet) reise motforestillinger. Dessverre er det slik i virkelighetens verden at det må være truslene som avgjør mottiltakene, ikke våre naive ønsker om å tviholde på uskylden.
   Hva om enkelte tjenester tok seg tid og bry med å oppsøke NATO CCD COE i Tallinn litt oftere?
   Jeg har ikke selv besøkt senteret, men fikk vite mye om bakgrunnen og virksomheten under et stipendbesøk i 2012. Etter et kraftig cyberattack mot Estland i 2008-2009 vet landet svært mye om hvordan man beskytter seg - og oppdager hvordan andre opererer.

Kanskje riktig diagnose, men feil medisin

Scheel-utvalgets konklusjoner og anbefalinger har som ventet gitt støtet til en skattedebatt som kommer til å vare lenge – enten til det er inngått et bredt skatteforlik med mange kompromisser, eller inntil et tilstrekkelig stort stortingsflertall kort og godt sier: Sånn vil vi ha det.

   I utgangspunktet går undertegnede inn for det siste. Hvorfor? Fordi et forlik med Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier nødvendigvis vil innebære tyngre skattebyrder for folk flest, og spesielt for de som er så uheldige at vellykket gründervirksomhet har gitt dem økt personlig inntekt og formue. Vi ser det på tidligere statsminister Stoltenbergs og nå Støres frenetiske stigmatisering av «de rike», noe som igjen har ført til høyt skattetrykk på arbeidende kapital i bedrifter, dvs. arbeidsplassene våre. Skatt på maskiner, verktøy og utstyr, bygninger, kjøretøyer og varelagre. Arbeiderpartiet har under Jonas Gahr Støres ledelse tatt et tilnærmet oppgjør med Stoltenbergs løfte om ikke å øke skattenivået fra 2004-nivå.

Mere skatt på boligen

Arbeiderpartiet leker med tanken om statlig eiendomsskatt som skal tres nedover hodet på kommunene, og høyere boligskatt. Oslo Ap har alt vedtatt eiendomsskatt i sitt program. Partiet presses særlig av AUF som med ungdommelig begeistring går inn for å øke skatter og avgifter generelt. Ikke så mye for egne velgere, selvsagt, men for «de andre». Problemet er at der ikke finnes nok rike i Norge til å ta alt. Dermed øker skattene også for de brede lag.

   Det er mye enklere å øke de offentlige utgiftene gjennom et høyere skattenivå enn å tvinge fram effektivisering og kutt i offentlige driftsutgifter, innføre smartere løsninger, ny teknologi og bedre ressursutnyttelse. Eller reformer a la kommunesammenslutninger. En kommunereform har vært utenkelig under rødgrønt styre, det så vi i hele den lange perioden 2005-2013. Men fordi offentlig sektor ikke blir modernisert under LO/Ap-regimer, trenger man høyere skattenivå for å finansiere populistiske løfter. Det betyr ikke nødvendigvis bedre omsorg eller høyere velferd. Man trenger større statsinntekter for å holde standarden på nåværende nivå.

Favorisering av eiendom?

Så kommer vi til boligskatten, formuesskatten på boliger. Tilsynelatende kloke hoder har sett seg lei på at det bindes så mye kapital opp i folks boliger. «Favorisering av eiendom trekker kapital bort fra andre sektorer». Høye boligpriser øker faren for boligkrakk, heter det. Og Boligsparing for ungdom (BSU) vil Scheel-utvalget ikke ha noe av. Det ligger for mye «subsidiering» i rentefradragene for investering i bolig generelt.

   Økende boligpriser er et problem i sentrale østlandsstrøk og andre urbane sentra. Men problemet løses ikke ved at folk ikke lenger skal kunne trekke fra renter på skatten eller få lavere formuesskatt. Hovedproblemet er at det ikke bygges nok boliger der etterspørselen er størst og befolkningsveksten stor: Oslo og Akerhus, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø-regionen. Problemet er at kommunene og private eiendomsinvestorer ikke klarer å skaffe tilstrekkelig med tomter for utbygging. Systemene og byråkratiet rundt Plan- og bygningsloven er heller ikke i takt med boligsøkeres og eiendomsutvikleres behov for rask og sømfri behandling av byggesøknader.

BSU vil bestå

Ett forslag som helt sikkert ikke vil bli fulgt opp av Siv Jensen, er skrotingen av Banksparing for Ungdom. Dersom ordningen fjernes, vil det bli enda mer ulikhet i unge menneskers mulighet for å skaffe seg egen bolig på markedet. De med velstående foreldre som hjelper til økonomisk, vil få enda større fordeler.

   Unge mennesker har ikke vondt av å venne seg til systematisk, langsiktig sparing til eget hjem. Sparing er i seg selv holdningsskapende og selvdisiplinerende. Sparing betyr fravær av overdrevent forbruk. Dette kommer i tillegg til den økonomiske siden av saken.

   Utvalget lanserer reduksjon i bedriftsbeskastningen som alternativ til å kutte ut formuesskatten, en skatt de fleste land rundt oss har avskaffet. I Norge gir formuesskatten store fordeler for utenlandsk eide selskaper som ikke betaler slik skatt. Derfor bør formuesskatten først avskaffes helt, før man tar tak i bedriftsbeskatningen. Det er ikke uten grunn at NHO, som organiserer så godt som hele bedrifts-Norge, peker på formuesskatten som problem nummer én. De vet best hvor skoen trykker verst. Ikke sosialøkonomene.

Fag og politikk

Scheel-utvalget består av fagfolk på statistikk og nasjonaløkonomi. De involverer seg ikke i politikk som det muliges kunst og kompromissenes arena. Utvalgets konklusjoner er basert på god økonomisk teori, som er nettopp det: Teori, skrivebordsøvelser, «modeller», «scenarier», prognosemakeri. Solberg-regjeringen kan trygt plukke ut elementer uten å svelge «helheten». For i politikk henger ikke alt sammen med alt.

   Stoltenberg-regjeringen utnevnte Scheel-utvalget som en snubletråd for de borgerlige i tilfelle de rødgrønne tapte stortingsvalget. Heldigvis hadde den ikke-sosialistiske regjeringen vett nok til å gi utvalget et tilleggsmandat så snart den tiltrådte: Utrede virkningene av et lavere skattenivå enn i dag.

   Mange av oss venter med fortrøstning på det alternative opplegget.

Det holdt, så vidt, i Moldova

Resultatet av parlamentsvalget i Moldova viser at tre vestorienterte pro-EU-partier (Liberal-demokratene, Demokratene og De liberale) til sammen oppnådde 44,6 prosent av stemmene og et flertall i nasjonalforsamlingen på 57 eller 58 seter av 101, mens de pro-russiske partiene (Sosialistpartiet og Kommunistene) fikk 39 prosent. Sosialistpartiet, i navnet sosialdemokrater, men tilhenger av Putins Eurasiske Union, opplevde fremgang og landet på 21 prosent. Kommunistene (et svært gammeldags parti som fortsatt bruker hammer og sigd som symbol) fikk 18 prosent. 56 prosent av de 2,7 millioner stemmeberettigede deltok i valget.

   Det er litt ironisk at det pro-russiske Fedrelandspartiet ble forbudt like før valgdagen, etter beskyldninger om at partiet var blitt ulovlig finansiert fra russiske kilder. Lederen flyktet hals over hode til Russland, slik den tidligere ukrainske president Viktor Janukovich gjorde. Et av de sterkeste pressmidlene Putin benytter i selve Russland, er jo å kalle alle frivillige, uavhengige organisasjoner som mottar støtte utenfra, for «utenlandske agenter». Nå fikk dette pro-russiske partiet smake den samme medisinen. Etter Moldovas egen valglov.

Uhemmet populisme

Noe annet som preget valgkampen, var at Sosialistpartiet kjørte en uhemmet populistisk linje ved blant annet å arrangere konserter med kjente russiske popstjerner som trekkplaster. Det lyktes delvis, men ikke nok til å vinne valget for Putin-Russland.

Det blir nå harde forhandlinger mellom partiene i den seirende blokken om å danne en styringsdyktig pro-EU-regjering. Etter løfter i valgkampen er de dømt til å bli enig, og tvunget til å regjere sammen. Men denne regjeringen vil trenge drahjelp utenfra. Fra EU, fra NATO, fra de store og tunge europeiske nasjonene og organisasjonene. Ikke minst fra Europarådet med Thorbjørn Jagland som generalsekretær og modig forkjemper for menneskerettigheter, rettsstatens prinsipper og anti-korrupsjonsarbeid.

   Selv håper jeg Norge, i tillegg til solid støtte til Ukraina, også vil interessere seg for Moldova i de nærmeste måneder og år. Velgerflertallet forventer at den nye pro-vestlige regjeringen leverer. Leverer høyere levestandard, bedre velferdssystemer, flere arbeidsplasser, høyere grad av rettssikkerhet og mindre korrupsjon i statsapparatet. Klarer ikke pro-EU-myndighetene å levere dette, står de i fare for å tape opinion og valg i neste runde.

En ny kald krig

Vi står midt oppe i en ny kald krig med islett av ekte blodvarm krig (de russiske utbryterne med direkte russisk intervensjon i Øst-Ukraina). Putin rasler med sablene, har rustet seg til tennene over flere år, truer omverdenen med krigsfly og krigsfartøyer og har satt igang den verste løgnpropaganda-offensiven mot NATO og vestlige land siden Bresjnevs og Stalins dager.

   Det er viktig at Moldova lykkes, at landet blir et utstillingsvindu for vellykket demokrati slik Vest-Berlin og Vest-Tyskland var på 70- og 80-tallet. At ukrainere, folk i Moldova og andre ser at det «lønner seg» å satse på sosial markedsøkonomi, på full ytringsfrihet, indivuell frihet og menneskerettigheter. Moldova er Europas fattigste land. Lykkes man der, vil man lykkes andre steder.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan hver enkelt av oss gjøre? Etterspørre vin, frukt og landbruksvarer fra Moldova. Vinen finnes allerede på Vinmonopolet. Den er god, og av utmerket kvalitet. De siste månedene har Russland gjennomført boikott av disse produktene og kastet ut moldovere som arbeider i Russland – for å øve press i valgprosessen. For å straffe et land som i frie valg to ganger på rad har valgt EU og Vesten.

   Der finnes et system av mikrolån som formidles trygt til små forretningsfolk, butikkeiere, småbedrifter og bønder i mange land. Lånene går til gründere og folk som vil forbedre sin livs- og levestandard. Selv har jeg vært med i Kiva-systemet i flere år, og har nå konsentrert porteføljen om land som Ukraina, Moldova og Georgia. Pluss de baltiske statene. Hele tiden er de små lånene blitt betalt tilbake. Det skaper ny kreditt for nye lån. Som igjen skaper utvikling i det små, på grasrotplan. Det er der folk arbeider og lever.

   Søk Kiva Microfunds, www.kiva.org.