søndag 12. mai 2019

Står væl`a til påske?

"Radikal åpenhet er veien å gå for journalistikken" er overskriften på en kommentar i Aftenpostens søndagsutgave søndag 12. mai. Ja, ja, tenker jeg, det er vel en av disse pliktskyldige og veldig korrekte basunstøtene som norske main stream media lirer av seg med ujevne mellomrom - og fortsetter som før.
   Men interessen våkner under lesning. Kommentaren er ikke skrevet av et tilfeldig medlem av avisens  tallrike og selvsikre kommentatorkorps, men av selveste nyhetsredaktøren - Tone Tveøy Strøm-Gundersen. Da må det være synspunkter som på forhånd er drøftet internt og til en viss grad styrende eller veiledende for avdelingsredaktører og journalister - en slags prinsipiell marsjordre?
   Kommentaren starter med å konstatere at den delen av mediene Aftenposten selv representerer er under angrep. Et sitat fra et amerikansk journalistorgan er utgangspunktet: "Journalister har alt for lenge trodd at vi har en unik tilgang til selveste sannheten. Hvis andre ikke ser det eller vil akseptere det, finner vi journalister likevel nok forklaringer til å forsvare våre publiseringer."

Nostalgi?
Etter nostalgisk å ha minnet om tiden med evig samrøre i Tostrupkjelleren og "de geniale og ustyrlige" revolverjournalistene som var før, konstaterer nyhetsredaktøren at journalistikken nå står mot mye større utfordringer enn at den har mistet de ustyrlige. For nå er jo samrøret på bakrommet blitt løftet ut i offentligheten. Og, dette er helt sentralt: "Folk vil vite hvorfor vi velger den ene saken fremfor den andre. Hvorfor vi navngir en som er dømt for økonomisk kriminalitet og ikke en overgriper. De vil vite hvorfor vi bruker tid til å rette opp feil, og hvorfor vi gjemmer bort korrigeringene våre. De vil vite hvordan vi styrer etter våre egne etiske retningslinjer".
   Tone Tveøy Strøm-Gundersen mener de små skritt mot mer åpenhet ikke holder til å bevare tilliten. Hun mener Aftenposten og lignende medier må gjøre mye mer.
   Jeg merker at egne øyebryn umerkelig heves og at årvåkenheten skjerpes: Hva kommer nå?

Den eneste sannhet
Nyhetsredaktøren siterer igjen Kyle Hope i Columbia Journalism Review: "Journalistikkens neste store prosjekt må være å avsette seg selv som forvalter av den eneste sannhet." Strøm-Gundersen fortsetter for egen maskin: "For oss som driver med journalistikk i Norge, betyr det at vi må være villige til å lete etter nyanser, forklaringer, kontekst, motstand og gi leserne fullt innsyn i alle sioder av sakene vi skriver om. Journalistikken må se til høyre og venstre og være oppriktig interessert i å få frem mange perspektiver, rett og slett fordi debattene blir bedre av det."
   Jøss, tenker jeg, er dette virkelig gjennomarbeidede tanker som får praktiske konsekvenser for Aftenpostens journalistikk? Er en snuoperasjon på vei? Nyhetsredaktøren innrømmer at man ikke har klart særlig godt å bekjempe inntrykket av at det eksisterer et samrøre mellom journalister og politikere i Oslo. "Men alt dette må det være orden på når vi skal diskutere metodene våre offentlig. God, grundig og etterrettelig journalistikk vil overleve med radikal åpenhet. Det eneste vi risikerer, er at den blirt bedre."

Praktiske konsekvenser?
Det er fullt mulig å nikke anerkjennende til nyhetsredaktørens synspunkter. Men vil hennes refleksjoner få noen praktiske konsekvenser i hverdagen? Vil vi se flere nyanser i klima- og miljødebatten enn MDG-journalistenes monomane kampanjejournalistikk? Vil vi se flere nyanser i Aftenpostens forsvarskritiske oppslag som sjelden fremhver forbedringer, høyere bevilgninger og en vilje til å bevege seg mot NATOs toprosentmål? Vil vi se oppslag som beskriver de faktiske og positive virkningene av regjeringens arbeid mot lavere ledighet og sysselsettingsvekst, inklusive fokus på de 20 prosent av industribedriftene som nå sliter med for skaffe seg nok kompetente medarbeidere? Vil vi se de store typene om forbedringer i pakkeforløp i helsevesenet, lavere fravær i de videregående skolene, lærerne som flokker seg om videreutdanning, de mange nye lærlingeplassene, den positive utviklingen i kampen mot arbeidskriminalitet? Vil vi kunne lese at andelen midlertidige stillinger i norsk arbeidsliv er på samme nivå som under Stoltenbergregjeringen, eller litt lavere?

Lever  med tvil
Jeg har mine tvil. Jeg har også mine tvil om andre stemmer vil slippe til i debattspaltene, andre enn hærskaren av professorer emeritus som tviholder på de riktige meningene fra den gang de var i arbeid, andre stemmer enn generalsekretærene, fagforeningslederne og partilederne som har klippekort på spalteplass. Vil andre forskere og virkelige vitenskapsfolk slippe til med nyanser i klimadebatten? Tør Aftenposten slippe til kritikere av halleluja-ropene rundt skolestreik og symbolaksjoner? Vil man lete etter nyanser, forklaringer, kontekst og motstand?
   Vil Aftenposten trykke spørsmålstegn rundt avisens krampaktige kritikk av Facebook, Google og lignende debattarenaer - oppslag som oser av kommersielt underliggende motiver? Vil man slippe til andre synspunkter på de landsforræderske sidene ved Wikileaks, Mannings og Assanges målrettede og velregisserte lekkasjer?

Kritisere FN?
Tør man slippe til kritiske røster mot en del FN-vedtak som opplagt ikke er i Norges, Europas eller menneskehetens interesse? Eller fortsetter man å støtte FN i ett og alt - en lang norsk tradisjon fra Trygve Lies dager ("FN har sagt det..."). Våger man å rette et kritisk søkelys også mot Israels fiender og deres kyniske, krigerske oppførsel og nådeløse terrorisme? Vil vi se motforestillinger mot biskopers og flere store frivillige organisasjoners politiske engasjement - i ni av ti tilfelle rettet mot Solbergregjeringen?
   Eller blir det som før? Den som lever, får se.