søndag 26. mai 2019

Reddes kloden gjennom streik?

Så har det vært skolestreiket igjen. I et godt planlagt og regissert internasjonalt opplegg lagt til rette av aktivistorganisasjoner og "bevegelser", og heiet på av voksne politikere som tror de har egennytte av det - og selvsagt formidlet av lettlurte medier. Ingen er så lette å få på kroken i slike forbindelser enn journalister. Bare begivenhetene har nok drama i seg og er salgbare nok (egner seg for bildedekning, videosnutter og får et stort antall "klikk"). Men da må påstandene og beskyldningene være tilstrekkelig emosjonelle, kontroversielle og polariserende. Og det er de jo.
   Så kommer i tillegg (hos de streikende) den gode følelsen av "å gjøre noe", være del av en mektig massebevegelse. Være med i et høyrøstet talekor. Kunne samle seg rundt enkle og begripelige slagord som lover enkle løsninger. Eller bare følge flokken og stimen ut av klasserommene. Dessuten har man vært med på noe spennende, litt "ulovlig", en artig stunt, et event. Noe å minnes i voksen alder. Litt 68`er-aktig.

Selvsagt er de redde
Jeg tviler ikke på at en del av demonstrantene og skolenekterne i korte øyeblikk innimellom skole, fritidssysler, reiser og parties faktisk er engstelige for egen framtid på jorda, nærer alvorlig bekymring for et forurenset oppvekstmiljø, redusert naturmangfold, og som tror løsningen ligger i en begrenset, 1,5 grads gjennomsnittlig global oppvarming. De er lært opp til å tro på dette termostatprinsippet. I en atmosfære ribbet for  motforestillinger har voksne menesker påvirket dem uten oppfordring til kritisk vurdering. Men de kan også være ofre for et kynisk politisk spill av voksne som vil utnytte PR-effekten av det som skjer.
   Dette er del av en generasjon som er blitt fortalt omatt og omatt at alle våre klima-eksistensielle problemer er menneskeskapte, med særlig fokus på fossil energi. Da er det lett å forstå at de knytter neven mot olje- og gassproduksjon og mener ensidig nedleggelse av norsk utvinning ("gå foran med et godt eksempel") er begynnelsen på den endelige løsningen.

Liv og lære
Jeg antar likevel at et flertall av de unge skolestreikende denne og de neste somrene vil følge med foreldrene til varmere strøk i behagelige flyseter, eller drar på slektsbesøk innenlands i familiens diesel- eller bensindrevne biler - det er tross alt flest av slike fortsatt. Eller de kan selvsagt velge å kjøre kollektivt - på skinnegang som er produsert i fjerne lands forurensende fabrikker - eller på veier hvis faste dekke så absolutt er et produkt av oljeråstoff.
   Noen har forstått at her er det noe som kan omgjøres til politisk klingende mynt: Dagsavisen utbasunerer i et oppslag at de unge "streiker mot Erna". Man gjemmer bort at hadde de rødgrønne vunnet valget for to år siden, ville det vært en Støre-regjering som hadde fått "skylda". Det er forsvinnende små forskjeller i miljø- og klimapolitikken mellom regjeringsalternativene. Norske ansvarlige politikere vet utmerket godt at Norges og EUs klimamål er dristige og ambisiøse. I Norge brukes så mange titalls budsjettmilliarder for klimaformål at vi saktens trenger å hanke inn de oljemilliardene demonstranter og streikende sier nei til. At oljefondets avkastning samtidig går til å holde det norske velferdssamfunnet oppe - i dag og i de unges senere voksentilværelse - skyves inn i en mørk krok.

Bedre og renere alternativer
Verre er det at de aktivistiske ungdomsorganisasjonene bak skolestreiken hverken er kløppere i matte eller andre realfag. Som andre enn jeg har påvist, er alternativet til for eksempel norskprodusert gass kull som forurenser dobbelt så mye som gass. Takket være norsk eksport av gass klarte Storbritannia nylig å ha sin aller første kullfrie uke - for første gang siden 1882. Med norsk energieksport vil Storbritannia nå sitt mål om å bli helt kullfri innen 2025. Ønsker virkelig norske klima-aktivister at land skal bruke miljøfiendtlig kull fremfor gass? Det er i så fall et direkte klimafiendtlig standpunkt.
    Vi må ikke komme dithen at skrekkscenarier, dommedagsprofetier og krisemaksimering skaker opp følelsene slik at de sperrer for fornuften. Løsninger finnes i rasjonell tenkning, ny viten og renere teknologi (dersom man tror på de verste scenariene og klimamodellene). I Norge og i Europa går faktisk forurensning av CO2 ned. Dersom noe skulle bekymre oss, er det at i folkerike land som India og China går bruken av kull rett til værs. Den indiske nylig gjenvalgte statsministeren har lovet elektrisk strøm til de 300 millioner indere som ikke har det. Forberedelsene til det er alt i gang: Ny stor kullutvinning, mange nye kullkraftverk og veiutbygging over en lav sko for å frakte kullene til kraftverkene vil være nødvendig. Sol og vinn makter ikke å holde tritt med det politiske løftet.

Tar heller en norsk en
Men det er langt, dyrt og brysomt å kjøre kollektivt til India og China i en skoleferie som streikende om man vil demonstrere mot myndighetene der. Så da tar man heller "en norsk en" og protesterer sammen med innenlandske aksjonister som sørger for bestilt TV-dekning. Eller heiarop fra MDGs hovedorgan i Norge, også kalt Aftenposten.
   Norge og Norges befolkning er ansvarlig for rundt 1 promille - én tusendedel - av verdens samlede forurensning, som  stort sett kalles CO2-utslipp. Vi produserer verdens reneste energi gjennom vannkraften. Vi har en gasseksport som sørger for lavere forurensning i andre land der gass kan  erstatte mye, mye mer forurensende energibærere. Tror man at kloden er undergangen nær pga spesifikke former for energi, bør norske milliarder brukes i folkerike land der problemene er størst, ikke vansire norsk natur med vindmøller.

Ta forsøplingen på alvor
Ønsker man å ta forsøplingen av havet på alvor, er det ikke den innenlandske bruken av plast, vårt system for innsamling av plast med gjenvinning og gjenbruk, som er hovedutfordringen, men kastingen av plast i vassdragene i de landene og verdensdelene som står for ni tiendedeler av problemet. Det er de ti største elvene på jorden som transporterer plasten ut i verdenshavene. Skal bruk av norsk bistand på dette feltet ha noen mening, bør oljemilliarder settes inn i land som India, Vietnam, China, Egypt, Sudan og Kongo. Men det krever altså bevilgning av oljemilliarder de skolestreikende vil fase ut fortere enn svint.
   Skolestreikens hovedparoler går løs på "de voksne" generelt og myndighetene spesielt. Kravene er passe omfattende og intetsigende - "dere må gjøre noe". Dyktige aktivistveteraner i den politiske voksengenerasjonen vet å utnytte følelser, angst og desperasjon - mens andre politiske ledere dilter med og tør ikke annet enn å dulle med demonstrantene.
   Det er ikke spesielt imponerende.

søndag 12. mai 2019

Står væl`a til påske?

"Radikal åpenhet er veien å gå for journalistikken" er overskriften på en kommentar i Aftenpostens søndagsutgave søndag 12. mai. Ja, ja, tenker jeg, det er vel en av disse pliktskyldige og veldig korrekte basunstøtene som norske main stream media lirer av seg med ujevne mellomrom - og fortsetter som før.
   Men interessen våkner under lesning. Kommentaren er ikke skrevet av et tilfeldig medlem av avisens  tallrike og selvsikre kommentatorkorps, men av selveste nyhetsredaktøren - Tone Tveøy Strøm-Gundersen. Da må det være synspunkter som på forhånd er drøftet internt og til en viss grad styrende eller veiledende for avdelingsredaktører og journalister - en slags prinsipiell marsjordre?
   Kommentaren starter med å konstatere at den delen av mediene Aftenposten selv representerer er under angrep. Et sitat fra et amerikansk journalistorgan er utgangspunktet: "Journalister har alt for lenge trodd at vi har en unik tilgang til selveste sannheten. Hvis andre ikke ser det eller vil akseptere det, finner vi journalister likevel nok forklaringer til å forsvare våre publiseringer."

Nostalgi?
Etter nostalgisk å ha minnet om tiden med evig samrøre i Tostrupkjelleren og "de geniale og ustyrlige" revolverjournalistene som var før, konstaterer nyhetsredaktøren at journalistikken nå står mot mye større utfordringer enn at den har mistet de ustyrlige. For nå er jo samrøret på bakrommet blitt løftet ut i offentligheten. Og, dette er helt sentralt: "Folk vil vite hvorfor vi velger den ene saken fremfor den andre. Hvorfor vi navngir en som er dømt for økonomisk kriminalitet og ikke en overgriper. De vil vite hvorfor vi bruker tid til å rette opp feil, og hvorfor vi gjemmer bort korrigeringene våre. De vil vite hvordan vi styrer etter våre egne etiske retningslinjer".
   Tone Tveøy Strøm-Gundersen mener de små skritt mot mer åpenhet ikke holder til å bevare tilliten. Hun mener Aftenposten og lignende medier må gjøre mye mer.
   Jeg merker at egne øyebryn umerkelig heves og at årvåkenheten skjerpes: Hva kommer nå?

Den eneste sannhet
Nyhetsredaktøren siterer igjen Kyle Hope i Columbia Journalism Review: "Journalistikkens neste store prosjekt må være å avsette seg selv som forvalter av den eneste sannhet." Strøm-Gundersen fortsetter for egen maskin: "For oss som driver med journalistikk i Norge, betyr det at vi må være villige til å lete etter nyanser, forklaringer, kontekst, motstand og gi leserne fullt innsyn i alle sioder av sakene vi skriver om. Journalistikken må se til høyre og venstre og være oppriktig interessert i å få frem mange perspektiver, rett og slett fordi debattene blir bedre av det."
   Jøss, tenker jeg, er dette virkelig gjennomarbeidede tanker som får praktiske konsekvenser for Aftenpostens journalistikk? Er en snuoperasjon på vei? Nyhetsredaktøren innrømmer at man ikke har klart særlig godt å bekjempe inntrykket av at det eksisterer et samrøre mellom journalister og politikere i Oslo. "Men alt dette må det være orden på når vi skal diskutere metodene våre offentlig. God, grundig og etterrettelig journalistikk vil overleve med radikal åpenhet. Det eneste vi risikerer, er at den blirt bedre."

Praktiske konsekvenser?
Det er fullt mulig å nikke anerkjennende til nyhetsredaktørens synspunkter. Men vil hennes refleksjoner få noen praktiske konsekvenser i hverdagen? Vil vi se flere nyanser i klima- og miljødebatten enn MDG-journalistenes monomane kampanjejournalistikk? Vil vi se flere nyanser i Aftenpostens forsvarskritiske oppslag som sjelden fremhver forbedringer, høyere bevilgninger og en vilje til å bevege seg mot NATOs toprosentmål? Vil vi se oppslag som beskriver de faktiske og positive virkningene av regjeringens arbeid mot lavere ledighet og sysselsettingsvekst, inklusive fokus på de 20 prosent av industribedriftene som nå sliter med for skaffe seg nok kompetente medarbeidere? Vil vi se de store typene om forbedringer i pakkeforløp i helsevesenet, lavere fravær i de videregående skolene, lærerne som flokker seg om videreutdanning, de mange nye lærlingeplassene, den positive utviklingen i kampen mot arbeidskriminalitet? Vil vi kunne lese at andelen midlertidige stillinger i norsk arbeidsliv er på samme nivå som under Stoltenbergregjeringen, eller litt lavere?

Lever  med tvil
Jeg har mine tvil. Jeg har også mine tvil om andre stemmer vil slippe til i debattspaltene, andre enn hærskaren av professorer emeritus som tviholder på de riktige meningene fra den gang de var i arbeid, andre stemmer enn generalsekretærene, fagforeningslederne og partilederne som har klippekort på spalteplass. Vil andre forskere og virkelige vitenskapsfolk slippe til med nyanser i klimadebatten? Tør Aftenposten slippe til kritikere av halleluja-ropene rundt skolestreik og symbolaksjoner? Vil man lete etter nyanser, forklaringer, kontekst og motstand?
   Vil Aftenposten trykke spørsmålstegn rundt avisens krampaktige kritikk av Facebook, Google og lignende debattarenaer - oppslag som oser av kommersielt underliggende motiver? Vil man slippe til andre synspunkter på de landsforræderske sidene ved Wikileaks, Mannings og Assanges målrettede og velregisserte lekkasjer?

Kritisere FN?
Tør man slippe til kritiske røster mot en del FN-vedtak som opplagt ikke er i Norges, Europas eller menneskehetens interesse? Eller fortsetter man å støtte FN i ett og alt - en lang norsk tradisjon fra Trygve Lies dager ("FN har sagt det..."). Våger man å rette et kritisk søkelys også mot Israels fiender og deres kyniske, krigerske oppførsel og nådeløse terrorisme? Vil vi se motforestillinger mot biskopers og flere store frivillige organisasjoners politiske engasjement - i ni av ti tilfelle rettet mot Solbergregjeringen?
   Eller blir det som før? Den som lever, får se.