Så har det vært skolestreiket igjen. I et godt planlagt og regissert internasjonalt opplegg lagt til rette av aktivistorganisasjoner og "bevegelser", og heiet på av voksne politikere som tror de har egennytte av det - og selvsagt formidlet av lettlurte medier. Ingen er så lette å få på kroken i slike forbindelser enn journalister. Bare begivenhetene har nok drama i seg og er salgbare nok (egner seg for bildedekning, videosnutter og får et stort antall "klikk"). Men da må påstandene og beskyldningene være tilstrekkelig emosjonelle, kontroversielle og polariserende. Og det er de jo.
Så kommer i tillegg (hos de streikende) den gode følelsen av "å gjøre noe", være del av en mektig massebevegelse. Være med i et høyrøstet talekor. Kunne samle seg rundt enkle og begripelige slagord som lover enkle løsninger. Eller bare følge flokken og stimen ut av klasserommene. Dessuten har man vært med på noe spennende, litt "ulovlig", en artig stunt, et event. Noe å minnes i voksen alder. Litt 68`er-aktig.
Selvsagt er de redde
Jeg tviler ikke på at en del av demonstrantene og skolenekterne i korte øyeblikk innimellom skole, fritidssysler, reiser og parties faktisk er engstelige for egen framtid på jorda, nærer alvorlig bekymring for et forurenset oppvekstmiljø, redusert naturmangfold, og som tror løsningen ligger i en begrenset, 1,5 grads gjennomsnittlig global oppvarming. De er lært opp til å tro på dette termostatprinsippet. I en atmosfære ribbet for motforestillinger har voksne menesker påvirket dem uten oppfordring til kritisk vurdering. Men de kan også være ofre for et kynisk politisk spill av voksne som vil utnytte PR-effekten av det som skjer.
Dette er del av en generasjon som er blitt fortalt omatt og omatt at alle våre klima-eksistensielle problemer er menneskeskapte, med særlig fokus på fossil energi. Da er det lett å forstå at de knytter neven mot olje- og gassproduksjon og mener ensidig nedleggelse av norsk utvinning ("gå foran med et godt eksempel") er begynnelsen på den endelige løsningen.
Liv og lære
Jeg antar likevel at et flertall av de unge skolestreikende denne og de neste somrene vil følge med foreldrene til varmere strøk i behagelige flyseter, eller drar på slektsbesøk innenlands i familiens diesel- eller bensindrevne biler - det er tross alt flest av slike fortsatt. Eller de kan selvsagt velge å kjøre kollektivt - på skinnegang som er produsert i fjerne lands forurensende fabrikker - eller på veier hvis faste dekke så absolutt er et produkt av oljeråstoff.
Noen har forstått at her er det noe som kan omgjøres til politisk klingende mynt: Dagsavisen utbasunerer i et oppslag at de unge "streiker mot Erna". Man gjemmer bort at hadde de rødgrønne vunnet valget for to år siden, ville det vært en Støre-regjering som hadde fått "skylda". Det er forsvinnende små forskjeller i miljø- og klimapolitikken mellom regjeringsalternativene. Norske ansvarlige politikere vet utmerket godt at Norges og EUs klimamål er dristige og ambisiøse. I Norge brukes så mange titalls budsjettmilliarder for klimaformål at vi saktens trenger å hanke inn de oljemilliardene demonstranter og streikende sier nei til. At oljefondets avkastning samtidig går til å holde det norske velferdssamfunnet oppe - i dag og i de unges senere voksentilværelse - skyves inn i en mørk krok.
Bedre og renere alternativer
Verre er det at de aktivistiske ungdomsorganisasjonene bak skolestreiken hverken er kløppere i matte eller andre realfag. Som andre enn jeg har påvist, er alternativet til for eksempel norskprodusert gass kull som forurenser dobbelt så mye som gass. Takket være norsk eksport av gass klarte Storbritannia nylig å ha sin aller første kullfrie uke - for første gang siden 1882. Med norsk energieksport vil Storbritannia nå sitt mål om å bli helt kullfri innen 2025. Ønsker virkelig norske klima-aktivister at land skal bruke miljøfiendtlig kull fremfor gass? Det er i så fall et direkte klimafiendtlig standpunkt.
Vi må ikke komme dithen at skrekkscenarier, dommedagsprofetier og krisemaksimering skaker opp følelsene slik at de sperrer for fornuften. Løsninger finnes i rasjonell tenkning, ny viten og renere teknologi (dersom man tror på de verste scenariene og klimamodellene). I Norge og i Europa går faktisk forurensning av CO2 ned. Dersom noe skulle bekymre oss, er det at i folkerike land som India og China går bruken av kull rett til værs. Den indiske nylig gjenvalgte statsministeren har lovet elektrisk strøm til de 300 millioner indere som ikke har det. Forberedelsene til det er alt i gang: Ny stor kullutvinning, mange nye kullkraftverk og veiutbygging over en lav sko for å frakte kullene til kraftverkene vil være nødvendig. Sol og vinn makter ikke å holde tritt med det politiske løftet.
Tar heller en norsk en
Men det er langt, dyrt og brysomt å kjøre kollektivt til India og China i en skoleferie som streikende om man vil demonstrere mot myndighetene der. Så da tar man heller "en norsk en" og protesterer sammen med innenlandske aksjonister som sørger for bestilt TV-dekning. Eller heiarop fra MDGs hovedorgan i Norge, også kalt Aftenposten.
Norge og Norges befolkning er ansvarlig for rundt 1 promille - én tusendedel - av verdens samlede forurensning, som stort sett kalles CO2-utslipp. Vi produserer verdens reneste energi gjennom vannkraften. Vi har en gasseksport som sørger for lavere forurensning i andre land der gass kan erstatte mye, mye mer forurensende energibærere. Tror man at kloden er undergangen nær pga spesifikke former for energi, bør norske milliarder brukes i folkerike land der problemene er størst, ikke vansire norsk natur med vindmøller.
Ta forsøplingen på alvor
Ønsker man å ta forsøplingen av havet på alvor, er det ikke den innenlandske bruken av plast, vårt system for innsamling av plast med gjenvinning og gjenbruk, som er hovedutfordringen, men kastingen av plast i vassdragene i de landene og verdensdelene som står for ni tiendedeler av problemet. Det er de ti største elvene på jorden som transporterer plasten ut i verdenshavene. Skal bruk av norsk bistand på dette feltet ha noen mening, bør oljemilliarder settes inn i land som India, Vietnam, China, Egypt, Sudan og Kongo. Men det krever altså bevilgning av oljemilliarder de skolestreikende vil fase ut fortere enn svint.
Skolestreikens hovedparoler går løs på "de voksne" generelt og myndighetene spesielt. Kravene er passe omfattende og intetsigende - "dere må gjøre noe". Dyktige aktivistveteraner i den politiske voksengenerasjonen vet å utnytte følelser, angst og desperasjon - mens andre politiske ledere dilter med og tør ikke annet enn å dulle med demonstrantene.
Det er ikke spesielt imponerende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar