Tilbake til middelalderen

Verden blir slik den blir fordi noen vil det. Initiativ, viljestyrke og tålmodighet gir resultater. Det er uvesentlig om hensikten er god eller ond. De som baserer seg på en fanatisk ideologi, religiøs eller sekulær, har en fordel fremfor dem som ikke vil engasjere seg, som bøyer nakken og tilpasser sitt liv og sin tilværelse. Hvis maktutøvelse og kontroll i tillegg skjer med pistolen mot tinningen, ved bruk av terror og umenneskelige straffemetoder, vil antagelig de fleste mennesker underkaste seg.

Det opplevde russerne under den bolsjevikiske revolusjonen fra 1917 og i årene som fulgte, det opplevde tyskerne i 1930- og 1940-årene, og den erfaringen gjorde vietnameserne da det kommunistiske Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Jeg behøver knapt nevne det blodige Mao-regimet i China de siste 75 årene.

Ikke uventet

Utviklingen i Afghanistan er det siste, dagsaktuelle eksemplet. Etter Talibans erobringstokt det siste året var "seieren" hverken uventet eller ulogisk. En krigstrett befolkning aksepterer en form for undertrykkende fred og stabilitet fremfor seiglivet motstand med livet som innsats. At de godt utstyrte og mer tallrike regjeringsstyrkene overga seg uten nevneverdig motstand, var heller ikke uventet. Det er menneskematerialet det kommer an på. Forsvarsviljen kan være minst like viktig enn forsvarsevnen.

Så kommer i tillegg den kulturelle bakgrunnen, folks tenkemåte og innstilling. Afghanistan er ingen enhetlig, språklig ensartet, etnisk og samlet nasjon. Lojaliteten går mot storfamilie og slekt, landsbyen, stammen, de lokale autoritetene, de religiøse lederne. Afghanistan som overordnet fellesskap eksisterer ikke hvis vi sammenligner med Norge.

Et tilbakeskritt

Talibans maktovertagelse blir et uhyggelig tilbakeskritt i sivilisasjon og menneskerettigheter. Jeg minner om første artikkel i nettopp erklæringen om menneskerettighetene: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd". Andre artikkel: "Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold." Et siste sitat fra artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".

Innbiller noen seg at dette kommer til å bli respektert av Taliban? Snarere får vi de lange knivers natt, med hevn, gjengjeldelse og straff. Deretter ensretting og diktatur. Det største og verste tilbakeslaget vil afghanske kvinner garantert oppleve under det kommende muslimske emiratet, der sharia skal gjelde uavkortet. Glem en tilsynelatende fredelig og mindre voldelig overgangsperiode der de nye makthaverne vil forsøke å blidgjøre FN og enkeltland for å få økonomisk og humanitær støtte. Det blir verre siden.

Et islamistisk diktatur

Vi får enda et islamistisk diktatur i verden, et bandittregime som ganske sikkert vil tillate terrororganisasjoner som IS og Al Qaida å etablere seg og lede angrep mot de vantro vestlige land. En annen konsekvens blir høyst sannsynlig en voldsom økt produksjon av narkotika med sikte på eksport til utlandet. Det nye regimet vil trenge valutainntekter.

"Vestens" inntog i Afghanistan var en reaksjon ut fra artikkel 5 i Atlanterhavspakten: Ethvert angrep mot ett av medlemslandene i NATO er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Invasjonen etter terrorangrepet i New York i 2001 fant sted under FN-mandat. I de neste 20 årene forsøkte NATO-medlemmer og andre å sikre stabilitet, en fredelig og stabil utvikling, økonomisk vekst, utbygging av skole- og helsevesen, store infrastrukturtiltak og modernisering av et fattig middelaldersamfunn. De lyktes ikke.

Verden blir slik den er fordi noen vil det.

De mektige mediekonsernene

Direktøren i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, har skapt debatt og en viss irritasjon med en kronikk i Aftenposten nylig. Budskapet var klart: Mediekonsernene blir stadig mektigere. Stadig flere aviser blir kjøpt opp av de tre store, Amedia, Schibstedt og Polaris. I 2016 var rundt 60 prosent eid av de tre kjedene, i 2020 var andelen steget til ca 70 prosent (målt i størrelsen på avisopplaget). Bare 90 aviser er nå selvstendige, og mange av dem er svært små.

Åmås problematiserer utviklingen, men er slett ikke imot at aviser er konserneid som sådan. Kjededannelser og felles eierskap styrker det økonomiske grunnlaget for driften og eksistensen til varierte, lokalt forankrede og meningsbærende aviser. Inntil de aller siste årene har konsernene fra sentralt hold kunnet bidra med ressurser og kompetanse til de store digitaliseringsprosjektene, felles tekniske løsninger, trykkerisentralisering, annonsesamarbeid og distribusjon (av papirutgavene).

Inntektene stupte

Det så stygt ut i noen år: Annonseinntektene stupte fordi annonsørene valgte nettannonsering i andre kanaler. Google og Facebook stakk av med halvparten av annonseinntektene. Driftskostnadene måtte skjæres ned drastisk, og rundt tusen journalister mistet jobben. Denne krisen har man nå ristet av seg, overskuddene i enkeltaviser og på konsernnivå når stadig nye høyder. Det er nok å lese årsberetningene for 2020. Alt ligger til rette for å ansette flere medarbeidere igjen - riktignok i kombinasjonsstillinger der det forventes at journalistene behersker den digitale publiseringsteknikken like mye som å drive god journalistikk.

På ett punkt hever imidlertid Fritt Ord-direktøren en advarende pekefinger: Konsernene, og i særdeleshet Amedia ("Arbeiderpressens Oslokontor") er begynt å strømlinjeforme og påtvinge avisene et felles innholdskonsept som slett ikke bidrar til mangfold og redaksjonell frihet. Amedia ansetter redaksjonelle utviklere som skal "skape" nytt innhold på vegne av de 70-80 avisene. Det skjer på basis av målinger ("klikk") som viser hva publikum der ute stanser opp ved av oppslag og type innhold, for deretter å lage enda mer av det samme.

Anonymt sannhetsvitne

Åmås siterer her en anonym tidligere Amedia-redaktør i Klassekampen i sommer: "Konsernledelsen ga tydelig beskjed via avisens styre og disse innholdsutviklerne om hva som var forventet av meg som redaktør. Og det man ønsket, var mest mulig "tomme kalorier", det vil si lettleste saker som kunne få lesertallene til å ese ut. Interessen for kritisk, undersøkende journalistikk og for pressens samfunnsoppdrag opplevde jeg derimot som fraværende."

Selvsagt har dagens Amedia-direktør været fare (avsløring) og protestert heftig i et senere innlegg i Aftenposten. Han står ikke til troende, for alle som leser Amedia-aviser, på papir og digitalt, kjenner igjen den utviklingen som ble beskrevet i Klassekampen. Noen redaktører har muligens ryggrad til å stå imot innholdsutviklernes regime, andre har gummistrikk og føyer seg.

Lettbent journalistikk

Det dreier seg om påtvungen vulgærjournalistikk, det journalister og redaktører i tidligere tider kalte "ukebladstoff". Saker som fokuserer på personlige opplevelser av ymse slag, raseri- eller gledesutbrudd, søppel på avveie, hundeskitt - rett og slett irrelevante gjesp fra hverdagen. "Se hvem som var på byen i går". "Disse koste seg på badestranda". Lav terskel for noen lesere, selvsagt, og det gir "klikk". I neste omgang samler man på antall "klikk" og benytter dem som argument overfor annonsørene. Enkelte annonsørgrupper peker seg ut, med tilsvarende underdanig produksjon av ditto stoff som interesserer de lesergruppene annonsørene henvender seg til. Sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" florerer, det gir også "klikk".

Innholdsmessig blir lokalavisene stadig mindre interessante, eggene blir stadig mer lettkokte mens avisen leses. Som en følge av presset fra sentrale innholdsutviklere. I de digitale utgavene syndes det i økende grad mot journalistikkens grunnregler: Titler og ingress skal fortelle det vesentlige om innholdet i en artikkel. Nå lages det titler som er rene gjettekonkurranser for innholdet - leserne skal lures til å bli nysgjerrige på hva i all verden dette dreier seg om. Da går sekundene i klikk-registreringen, og avisen blir tilsynelatende enda mer interessante for annonser som er lagt innimellom teksten.

Kommersiell prioritet

Det dreier seg om kynisk kommersialisme (eller kommersiell kynisme) og ikke i nærheten av ekte leserpleie. Det samme uinteressante stoffet blir spredt gjennom flere aviser, gjerne regionalt, og innholdet blir mer og mer av generell art og ikke knyttet til det lokalsamfunnet som lokalavisen er ment å dekke og betjene. Det dukker opp journalistnavn som selvsagt ikke er knyttet til lokalavisens redaksjon reelt og fysisk. Egentlig burde det stått "skrevet for....."

Et annet trekk som særlig er knyttet til Amedia-aviser, er den politiske og ideologiske dreiningen særlig de siste 10 årene: I Arbeiderpressen (Amedia) sitter det fortsatt mange venstreorienterte tradisjoner og sosialdemokratisk ideologi i veggene. I en mellomperiode brukte man ANB som ansvarlig forfatterskap (på linje med NTB). Det er slutt på det. Nå er det i stedet anonyme innholdsutviklere sentralt i konsernet som bestemmer innhold og redaksjonell linje.

I og for seg legitimt

Den ideologiske vinklingen av innhold er legitim og egentlig ikke noe problem dersom Amedia hadde omfattet kun den gamle A-pressen. Men konsernet har kjøpt opp de aller fleste "borgerlige" avisene i Norge og sørget for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske stemmene stort sett har forstummet på lederplass og i redaksjonelle kommentarer. Jeg antar at konsernet heller ikke har ansatt så mange redaktører med ikke-sosialistiske holdninger det siste tiåret, og det er redaktørene igjen som plukker ut kandidater til journaliststillinger.

Det er ikke alltid tilstrekkelig at avisgrupper formelt eies av stiftelser som selvsagt ikke blander seg inn i den daglige drift og bestemmer prioritering av stoff og vinklinger. For ikke så mange årene siden var Amedia deleid av LO, Telenor og Fritt Ord. Senere kjøpte Sparebankstiftelsen DnB opp konsernet og opprettet Amediastiftelsen som formell eier - for å holde tilstrekkelig avstand til den redaksjonelle virksomheten. Vel og bra. Men internt fulgte nissene med på lasset (de toneangivende ansatte) - og de kjenner avisgruppens historie helt tilbake til 1948.

Høytidelige erklæringer

Fra mitt ståsted har det ikke hjulpet at A-Pressen, da konsernet kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012, "garanterte" fortsatt ideologisk og lokalt mangfold i konsernets medier. Høytidelige utgivererklæringer i det nye publisistiske rammeverket har heller ikke sørget for mangfold basert på lokale tradisjoner.

Noe av det aller første Amedia sentralt sørget for under kriseårene 2016-17 og årene som fulgte, var å oppmuntre redaktørene til å kutte og nedgradere stoff som tok for seg lokalhistoriske temaer, artikler som kunne opplyse innflyttere om de lange linjene i lokalsamfunnets utvikling og dermed være et "lim" for innbyggerne. Vi har i stedet fått et ganske glanset og overfladisk ytre ferniss over den kommersielle driften - de "tomme kaloriene". Situasjonen kan i prinsippet forbedres nå da økonomien er blitt mye sterkere, men lite tyder på at det vil skje. I stedet er det viktigere at avisene kan opptre som godhjertede sponsorer og la kroner drysse over aktører lokalt. Det gir bedre PR - som man jo skriver selv.

Resultatet sier seg selv.

Det blir interessant å observere oppslag og tendens i den valgkampen som offisielt starter i dag, men som egentlig har vart ganske lenge.