torsdag 28. desember 2017

Disse brysomme klimaendringene

En interesant, til dels oppsiktsvekkende diskusjon fant sted første romjulsdag i Dagsnytt 18. To anerkjente klimaforskere barket sammen i spørsmålet om hva som egentlig, og i størst grad, påvirker klimaet vårt: naturlige krefter som solaktivitet, kosmisk stråling og skydekke over jorda, eller det som FN`s klimapanel hardnakket og gjentatt hevder, nemlig menneskeskapt CO2-utslipp.
   Det aller mest oppsiktsvekkende var imidlertid programlederens avslutningsreplikk, der han antydet at fordi en såkalt klimaskeptiker (noen sier klimafornekter) hadde sluppet til i Dagsnytt 18, ville NRK bli utsatt for kritikk. Altså: fordi en person med et annet syn enn den kompakte majoritet i IPCC-leiren var blitt sluppet inn i studio for å kringkaste et "avvikende" syn, ja, da ville NRK få en skjennepreken.
   Så langt er vi med andre ord kommet i dette landet (og i en del andre land) at når en klimaskeptiker (jeg sier klimarealist) får komme til orde i ledende media, da kan det mediet bli utsatt for verbale angrep.

Har funnet "the missing link"
Men nok om det innledningsvis. En tung dansk forskergruppe tilknyttet Danmarks Tekniske Universitet (DTU) mener å ha funnet klimaforskningens "missing link". De mener å kunne vitenskapelig bevise at klimaendringer påvirkes av en kombinasjon av kosmisk stråling fra eksploderende stjerner i Melkeveien, solens aktivitet og skydekket her på jorda. Svært kjente forskere står bak forskningsresultatet i tidsskriftet Nature Communications.
   Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å leke vitenskapsformidler, men gjengir i kortform de store linjene: Jorden bombarderes hele tiden av kosmisk stråling fra verdensrommet. Den består av energirike atomkjerner fra eksploderende stjerner i Melkeveien. Hvor mye stråling vi blir utsatt for, er avhengig av hvor mye solen beskytter oss. Hvis solen er aktiv, sperrer den for mye av den kosmiske strålingen. Hvis solen er passiv, slipper mer stråling ned til oss.
   I kortversjon: Mengden kosmisk stråling som treffer jorda, påvirker mengden av skyer. Mye stråling betyr mer skyer og kaldere klima. Mindre stråling betyr færre skyer og varmere klima.
   Forskerne brukte plasmautbrudd på solen i 2016 til å undersøke effekten på jordas skydekke. De fant at ca en uke etter store utbrudd ble det dannet færre aerosoler og færre skyer - helt i tråd med den danske forskeren Henrik Svensmarks teori.

To motparter
I studio forfektet professor em. i astrofysikk, Jan Erik Solheim, de siste funnene. Som motpart hadde Dagsnytt 18 hanket inn en kjent IPCC-forsvarer, Ciceros forskningsleder Bjørn H. Samset. Denne gang var han merkelig generøs mot sin meningsmotstander. Han mente forskermiljøene var uenig om hvor stor del henholdsvis CO2 og de naturlige solkreftene hadde å si for klimaet og klimaendringer. Den munnrappe og verbalintelligente forskningslederen var forsiktig, og slett ikke for bastant, faktisk litt tvilende (?). Samset har vært blant dem som har gitt enhver meningsmotstander det glatte lag når de hevdet et avvikende syn. Tenk å mene at FN`s klimapanel ikke har rett! Det er jo 97 prosent av forskerne som står bak klimapanelets bombastiske og alarmistiske konklusjoner! Menneskene er selv skyld i klimaendringene. Vitenskapen har talt - nå er det bare å handle! 
   I mange år allerede har klimarealistene pekt på enkelte trekk ved vær- og klimautviklingen i det lengre perspektivet som de mest aktivistiske miljøene ikkr vil godta. Under "den lille istid" 1350-1850 hadde jordas stilling på gravitasjonsaksen - og solaktiviteten - lignende trekk som mange uavhengige forskere har pekt på, men ikke fått gehør for. Menneskeskapt CO2 var da på et "førindustrielt" nivå og kunne ikke være årsak til noen klimaendringer. I millioner av år har solaktiviteten styrt klimaet (teorien, eller forklaringen bekreftes av arkeologiske og geologiske undersøkelser) - og hvorfor skulle solen holde opp med det bare fordi IPCC mener noe annet?

Ønsket debatt
Samset var i debatten romslig og taktisk nok til å uttrykke at de danske forskningsresultatene var "spennende" og at han slett ikke hadde noe imot at klimarealister som Solheim kom til orde. Men vil NRK følge opp dette? Jeg tviler. Det er investert uhyggelig mye prestisje, ikke minst politisk, i klimapanelets konklusjoner og råd til politikere, som aktivistmiljøer har fanget opp det mest spektakulære i og brukt i en ensidig og uforsonlig propaganda mot avvikere. NRK (og TV2 også, for den saks skyld) står fullt og fast på Klimapanelets konklusjoner og anbefalinger.
   Vi ser det i omtrent alle tradisjonelle medier også, hvordan MDG`ere har bitt seg fast i redaksjonene og bestemmer debatten og sin egen snevre portvokterrolle. Aldri før har vi hatt behov for flere "andre stemmer" enn nå, i form av sosiale medier, uavhengige nettaviser og seriøse hjemmesider redigert av vitenskapsmenn og -kvinner som er fullt på høyde med IPCC-leirens forskere.

Hva er de redd for?
Av og til lurer jeg på om miljø-aktivistene i Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom er livredde for at deres kamp mot oljeaktivitet skal mislykkes ved at det gis lete- og boretillatelse for oljeutvinning - og at resultatet blir annerledes enn de har spådd. Tenk om oljeaktivitet kan komme til å smadre egne teorier og påstander? Tenk om det en gang i fremtiden blir gitt tillatelse til utvinning utenfor Lofoten, Ofoten og Senja - og det viser seg at slik produksjon lever i beste velgående sammen med fortsatt bruk av rike fiskeressurser og inntekter fra turisme?

torsdag 21. desember 2017

Hvem skal betale når flommen rammer - igjen?

En interessant problemstilling er igjen blitt aktuell etter at en domstol - på laveste nivå - har "frikjent" Nord-Fron kommune for erstatningsansvar for flomskader som har oppstått etter flere på hverandre følgende oversvømmelser. Forsikringsselskapet Gjensidige krevde regress fra kommunen etter at man hadde utbetalt erstatningssummer på til sammen syv millioner kroner til huseiere. Selskapet tapte i første omgang, men har anket avgjørelsen - heldigvis.
   I mitt hode er det helt åpenbart at kommuner i slike tilfelle har det reelle, overordnede ansvaret. Det er de som gjennom plan- og bygningsloven har garantert for tryggheten til byggherrer (jeg bruker bevisst det gode, gamle, meningsbærende uttrykket uansatt hva som står i loven). Hvordan har de gitt fra seg en trygghetsgaranti for tiltaket? Ved å gi byggetillatelse!

"Våtere og villere"
Kommunene kan ikke henvise til noen løse teorier og påstander om at været, som følge av "klimaendringer", blir "våtere og villere". Ansvaret for å vurdere byggegrunn påligger kommunenes tekniske etater like fullt. Alle kommuner er pålagt å foreta risiko- og sårbarhetsanalyser og ta konsekvensen av det de finner. De kan ikke pulverisere ansvaret ved å vise til en generell uttalelse fra NVE om at det er mindre eller større fare for flomskader her og der. Det er i så fall kun en uttalelse i en høringsrunde. Kommunene har et selvstendig ansvar for å gjøre vedtaket - med de konsekvenser som kan komme.
   Det er en grunn til at områder tett opp til et vassdrag ikke har vært bebygget inntil de siste 30-40 årene. "De gamle" i bygda som husker 40-, 50- og 60-årsflommene ville ikke finne på å reise hus og hjem der. Kommunenes tekniske etater har rett og slett vært for kortsiktige, overfladiske og ikke risikobevisste nok - og har sagt ja til bygging.

Sett fra luften
Man burde se på flyfotos over bebyggelsen langs elver og vann i vassdrag tilbake i tid, tiår for tiår. Da vil det være lett å oppdage at nedbygget grunn eter seg nærmere og nærmere elver og større bekker. En annen faktor er generell urbanisering - at selve jordbunnen, tidligere kratt og skog blir belagt med asfalt, betong, belegningsstein som gjør at nedbør ikke synker ned i grunnen, men fosser ned mot laveste punkt i terrenget - og det er ofte vassdrag.
   Så er det lett å  se at elvebredder over tid er blitt steinlagt og vannløpet innsnevret. Det gir mindre plass til vannmengdene etter sterke nedbørsperioder, som alltid vil forekomme i dette landet. Solid oppbygde vollere langs elvebredden eller stranden ødelegger utsikt og gir dårligere estetikk, så det vil folk stort sett ikke ha.
   En tredje faktor er oppbygging av slam, jetéer og andre naturlige hindringer som lokale myndigheter ikke har gjort noe med. Planleggere må alltid ta hensyn til slike forhold i en totalvurdering - alle faktorer sammenlagt, og måle totalsummen oppp mot faren ved 40-, 50- og 60-årsflommene. Som altså noen innbyggere har opplevd.

Er under press
En folkestyrt kommune og deres rådgivende etater, særlig de tekniske, er imidlertid under press fra annet hold: Kommunens innbyggertall vokser, det må finnes nye boligområder. Yngre mennesker vil gjerne ha attraktive tomter, ofte nær vassdrag der det er kort vei bort til sentrum, bygdeveien eller riksveien. Utbyggere i form av entreprenører og byggmestere, eiendomsmeglere og lokale finansieringsinstitusjoner ønsker oppdrag, omsetning og fortjeneste.
   Presset fra disse lobbymiljøene kan være stort, og ikke minst fra private "tiltakshavere" som rett og slett vil bo på et attraktivt sted i hjembyen eller hjembygda. I det store og hele oppfattes de og byggenæringen - også av undertegnede - som positive samfunnsbyggere. Men naturen selv må ha det avgjørende ordet. Risikoen for flom og skader på personer og materielle verdier må veie tyngst.

Står ikke mot presset
Det er utbyggingspresset mange kommuner ikke har klart å motstå. Det må få konsekvenser. For eksempel ved å betale regresskrav. Det igjen fører til økt aktsomhet og andre avgjørelser. Reguleringsplaner og konkrete byggetillatelser er kommunens ansvar - det politiske lederskapets ansvar. Når flommer finner sted flere ganger på samme sted i løpet av noen år eller årtier, bør det heves en advarende pekefinger.
   Gjensidige har helt rett, både moralsk og juridisk, slik jeg ser det. Derimot er jeg usikker på utfallet av anken. Vi er blitt så hjernevasket av unnskyldninger rundt "klimaendringer" og det "våtere og villere" at klare ansvarsforhold er i ferd med å bli utvasket, bokstavelig talt.
   Overordnede beredskapsmyndigheter bør komme sterkere og mer synlig på banen og sammen med regjering og storting sette foten ned for den uansvarlige og lettvinte utdelingen av byggetomter langs utsatte vassdrag.
 

onsdag 20. desember 2017

En marxistisk undertone

"Nyheten" om at Trond Giske beskyldes for seksuell trakassering blir både av meg og sikkert mange andre pressefolk mottatt med et skjevt smil og et skuldertrekk. Parti-nestlederens appetitt på AUF-jenter og andre har vært kjent blant mediefolk i årtier. Men hverken avisene eller de såkalte etermedier har løftet ut saken, eller ryktene, før det nå er blitt opportunt gjennom #metoo-kampanjen. For å presisere: Jeg trekker ikke på skuldre eller smilebånd av kampanjen som sådan: Tvert imot var det på høy tid at den så dagens lys. Men Giskes egen rolle er langt fra nytt.
   Hvorfor har ikke noen stått fram tidligere? Fordi så mange har sine svin på skogen, er mitt svar, og at "de mange" tilhører alle politiske miljøer. Også KrF. Det gjør at man har holdt hverandre i sjakk: Hvis du forteller om dette, skal jeg fortelle det jeg vet om deg og dere. Så holder man tett - om hverandre. En form for terrorbalanse.
   I det politiske miljø på et visst nivå, og da sikter jeg først og fremst til presselosjen i Stortinget og hele pressekorpset som "overvåker" regjering, departementer og statlige institusjoner, er det i tillegg et slags halvprofesjonelt fellesskap med flere berøringspunkter enn man liker å nevne høyt. Fjorårets og dette årets debatt om elite kontra folk flest har avslørt det presse-politiske kompleks, det at den såkalte eller selverklærte medieeliten i Norge lever i et lite, konsentrert Oslo-miljø (vi er et lite land i verden) og at det også av den grunn oppstår bånd og nærmest vennskap - iallfall avhengighet: For eksempel vil stortingspolitikere gjerne ha adgang til positive medieoppslag (for seg selv), og mediefolkene ønsker eksklusive historier som andre pressekolleger ikke får først. Det gjøres avtaler, stilltiende eller eksplisitt. En form for gjensidige vennetjenester. Da kan man ikke samtidig brette ut en politikers opptreden overfor det annet kjønn. Da går den vanhellige alliansen dukken.
   For all del: Dette gjelder ikke alle. Jeg kunne nevne flere lysende eksempler på profesjonelle holdninger hos såvel NRK-ansatte som journalister i papirpressen. Men tendensen er der, eller har vært der. I disse dager må pressefolk, TV-journalister og politikere ta seg selv i nakken, tenke over egen opptreden i fortid og nåtid, gjennomføre en "generalforsamling med seg selv" og ta stilling til oppførsel og væremåte for fremtiden.
   Det som har slått meg, er Arbeiderpartiets rolle og reaksjonsmønster de aller siste dagene. For det er forskjell på norske politiske partier. Oslo Arbeiderpartis ledelse har i dag tatt bladet fra munnen, altså sagt rett ut noe man har holdt inne med - av ulike årsaker. Oslo-partiets ledelse snakker nå om en giftig partikultur som har holdt varslerne på avstand og fått dem til å tie - av hensyn til Partiet. Det er interessant at både lederen av det kvinnepolitiske nettverket og den kvinnelige partisekretæren nå er skjøvet i bakgrunnen, og at Jonas Gahr Støre selv har måttet ta affære, forhøre Giske og ordne opp i rotet.
   Jeg som leser fire dagsaviser daglig og følger med på andres oppslag, har bitt merke i Dagsavisens relativt passive rolle inntil de aller siste uker og dager. Nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai tok i går et betimelig oppgjør med forholdene i egen bevegelse, først og fremst fagbevegelsen. Men som alle vet, båndene mellom den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen er enn så lenge så tette at det nyhetsredaktøren går ut mot, i like stor grad gjelder partiet. Faglig tillitsvalgte har ofte samtidig partiverv og folkevalgte posisjoner.
   Hvorfor overskriften med ordet marxisme? Har den noen relevans? Alle som har lest ideologienes og partienes historie vil gjenkjenne poenget: Partier med en marxistisk fortid vil ha en tendens til å tenke fellesskap og solidaritet og "partiets beste" i større grad enn partier med en mer liberal profil der ytringsfriheten og høyden under taket er mer vektlagt. Solidaritetsbegrepet stikker dypt. I en periode gjaldt slagordet "alt for Partiet". Man undertrykket egne synspunkter og standpunkter for å kunne stå samlet utad. Når gruppemøtet har tatt et standpunkt, skal man være sterk for å gå imot offentlig eller stemme ut fra egen overbevisning.
   Dette har jeg observert i flere tiår, både fra pressebenken og som lokal- og regionpolitiker som pensjonist. Reaksjonsmønsteret fra Arbeiderpartiet på riksplan i disse dager er helt i tråd med den kulturen som har vært vant til at "noen har snakket sammen", og at en partielite tar avgjørelser, forlanger lojalitet og disiplin. Samhold gjør sterk. "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten". Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet har sikkert vært under press. "Man må ikke la rykteflom skade partiet".
   Kanhende er de tider over med #metoo-kampanjen og de siste timenes medieoppstyr rundt Arbeiderpartiets nestleder.
 

mandag 18. desember 2017

En merkelig vinkling

De siste dagene har en spesiell sak versert i mediene, inklusive de sosiale: Pasienter ved Radiumhospitalet må vente i timesvis før det dukker opp en bestilt taxi. Det sliter selvsagt både fysisk og psykisk på mennesker som har problemer og lidelser nok fra før.
   For å informere almenheten om saken, gjør NRK Dagsrevyen en merkelig øvelse: Man hanker inn en stortingsrepresentant for Senterpartiet som selvsagt har meldt seg til tjeneste. Kritikken retter seg mot hospitalets ledelse og mot en udefinert "myndighet". Dette må det ordnes opp i! En taxisjåfør blir intervjuet. Han får stotret fram at nei, slike reiser får de så lite betalt for at de unnlater å stille seg til tjeneste for en tur. Andre typer transportoppdrag gir mer klingende mynt i kassa.
   Saken er at Radiumhospitalet har lagt ut en avtale om pasientreiser til offentlig anbudskonkurranse, helt etter regelverket. Norges Taxi og Christiania Taxi leverte inn anbud og fikk tilslaget. Avtalen trådte i kraft. De to taxiselskapene er både juridisk og moralsk forpliktet til å oppfylle den.
   Men så virker det som om sjåførene rett og slett nekter å følge opp. Da er dette et internt problem mellom Norges Taxi og Christiania Taxi på den ene siden og de "løyvehavere" de har knyttet til seg på den andre. Det er ikke hos Radiumhospitalets ledelse ansvaret ligger.
   Likevel virker det som om NRKs og Senterpartiets agenda er å rette kritikken og legge ansvaret på hospitalet, formodentlig fordi prisen for turene ikke synes høy nok til at løyvehaverne er interessert. Sjåførene driver en form for sivil ulydighet mot sine selskaper og sine forpliktelser.
   Både moralsk og rettslig må selvsagt Radiumhospitalet nå iverksette straffegebyrer etter avtalen og forlange at avtalepartnerne på den andre siden av bordet leverer de tjenestene de har sagt de skal gi. De behøvde jo ikke levere inn sine anbud, men de gjorde det. Altså fanger bordet.
   Og internt i taxiselskapene som ikke har "kontroll" over egne medlemmer, må det ryddes opp. Kanskje kan en anmodning til de rette myndigheter om å frata ulydige sjåfører løyven være veien å gå? Om problemet ikke løses raskt, vil Radiumhospitalet - og andre sykehus som måtte være i samme situasjon - bli tvunget til å innføre andre ordninger, enten med egne innleide biler eller ved økt bruk av frivillighetssentraler. Taxinæringen mister en vesentlig del av sitt økonomiske grunnlag. Men det er til pass for sjåfører som ikke oppfører seg.
   Så får de heller ta et internt oppgjør med sine selskaper, forsøke å fjerne dem som har sagt ja til avtalen de misliker og be om nye forhandlinger ved avtalens utløp. I mellomtiden er det vanlig kutyme at man forholder seg til inngåtte løfter og avtaler.
   Pasientene skal ihvertfall ikke lide som konsekvens av den situasjonen som er oppstått.