En interessant problemstilling er igjen blitt aktuell etter at en domstol - på laveste nivå - har "frikjent" Nord-Fron kommune for erstatningsansvar for flomskader som har oppstått etter flere på hverandre følgende oversvømmelser. Forsikringsselskapet Gjensidige krevde regress fra kommunen etter at man hadde utbetalt erstatningssummer på til sammen syv millioner kroner til huseiere. Selskapet tapte i første omgang, men har anket avgjørelsen - heldigvis.
I mitt hode er det helt åpenbart at kommuner i slike tilfelle har det reelle, overordnede ansvaret. Det er de som gjennom plan- og bygningsloven har garantert for tryggheten til byggherrer (jeg bruker bevisst det gode, gamle, meningsbærende uttrykket uansatt hva som står i loven). Hvordan har de gitt fra seg en trygghetsgaranti for tiltaket? Ved å gi byggetillatelse!
"Våtere og villere"
Kommunene kan ikke henvise til noen løse teorier og påstander om at været, som følge av "klimaendringer", blir "våtere og villere". Ansvaret for å vurdere byggegrunn påligger kommunenes tekniske etater like fullt. Alle kommuner er pålagt å foreta risiko- og sårbarhetsanalyser og ta konsekvensen av det de finner. De kan ikke pulverisere ansvaret ved å vise til en generell uttalelse fra NVE om at det er mindre eller større fare for flomskader her og der. Det er i så fall kun en uttalelse i en høringsrunde. Kommunene har et selvstendig ansvar for å gjøre vedtaket - med de konsekvenser som kan komme.
Det er en grunn til at områder tett opp til et vassdrag ikke har vært bebygget inntil de siste 30-40 årene. "De gamle" i bygda som husker 40-, 50- og 60-årsflommene ville ikke finne på å reise hus og hjem der. Kommunenes tekniske etater har rett og slett vært for kortsiktige, overfladiske og ikke risikobevisste nok - og har sagt ja til bygging.
Sett fra luften
Man burde se på flyfotos over bebyggelsen langs elver og vann i vassdrag tilbake i tid, tiår for tiår. Da vil det være lett å oppdage at nedbygget grunn eter seg nærmere og nærmere elver og større bekker. En annen faktor er generell urbanisering - at selve jordbunnen, tidligere kratt og skog blir belagt med asfalt, betong, belegningsstein som gjør at nedbør ikke synker ned i grunnen, men fosser ned mot laveste punkt i terrenget - og det er ofte vassdrag.
Så er det lett å se at elvebredder over tid er blitt steinlagt og vannløpet innsnevret. Det gir mindre plass til vannmengdene etter sterke nedbørsperioder, som alltid vil forekomme i dette landet. Solid oppbygde vollere langs elvebredden eller stranden ødelegger utsikt og gir dårligere estetikk, så det vil folk stort sett ikke ha.
En tredje faktor er oppbygging av slam, jetéer og andre naturlige hindringer som lokale myndigheter ikke har gjort noe med. Planleggere må alltid ta hensyn til slike forhold i en totalvurdering - alle faktorer sammenlagt, og måle totalsummen oppp mot faren ved 40-, 50- og 60-årsflommene. Som altså noen innbyggere har opplevd.
Er under press
En folkestyrt kommune og deres rådgivende etater, særlig de tekniske, er imidlertid under press fra annet hold: Kommunens innbyggertall vokser, det må finnes nye boligområder. Yngre mennesker vil gjerne ha attraktive tomter, ofte nær vassdrag der det er kort vei bort til sentrum, bygdeveien eller riksveien. Utbyggere i form av entreprenører og byggmestere, eiendomsmeglere og lokale finansieringsinstitusjoner ønsker oppdrag, omsetning og fortjeneste.
Presset fra disse lobbymiljøene kan være stort, og ikke minst fra private "tiltakshavere" som rett og slett vil bo på et attraktivt sted i hjembyen eller hjembygda. I det store og hele oppfattes de og byggenæringen - også av undertegnede - som positive samfunnsbyggere. Men naturen selv må ha det avgjørende ordet. Risikoen for flom og skader på personer og materielle verdier må veie tyngst.
Står ikke mot presset
Det er utbyggingspresset mange kommuner ikke har klart å motstå. Det må få konsekvenser. For eksempel ved å betale regresskrav. Det igjen fører til økt aktsomhet og andre avgjørelser. Reguleringsplaner og konkrete byggetillatelser er kommunens ansvar - det politiske lederskapets ansvar. Når flommer finner sted flere ganger på samme sted i løpet av noen år eller årtier, bør det heves en advarende pekefinger.
Gjensidige har helt rett, både moralsk og juridisk, slik jeg ser det. Derimot er jeg usikker på utfallet av anken. Vi er blitt så hjernevasket av unnskyldninger rundt "klimaendringer" og det "våtere og villere" at klare ansvarsforhold er i ferd med å bli utvasket, bokstavelig talt.
Overordnede beredskapsmyndigheter bør komme sterkere og mer synlig på banen og sammen med regjering og storting sette foten ned for den uansvarlige og lettvinte utdelingen av byggetomter langs utsatte vassdrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar