søndag 15. april 2018

Propagandaløgnene fra øst

"Ett angrep - tre sprikende versjoner" er Aftenpostens førstesideoppslag søndag 15. april. Det dreier seg om USAs, Storbritannias og Frankrikes luftangrep mot laboratorier og lagersteder for kjemisk krigføring i Syria. Ved første øyekast kunne det virke som om avisens journalister mente de tre versjonene var likeverdige - like sannsynlige og omtrent like sannferdige. Det er bare øynene som ser litt forskjellig på virkeligheten...
   Fullt så ille var det ikke, avisen hanker inn eksperter som mener at de vestlige kildene er "mest til å stole på". Du verden for en slagside Aftenposten tillater seg å lansere! Tenk: "Mest til å stole på".

Likeverdige påstander?
Likevel - ved å gi de tre versjonene omtrent like stor plass, likt typografisk utstyr, like portretter - er signalet at vi må ikke stole for mye på USA, Storbritannia og Frankrike, for det var jo de som sto bak angrepet og som har størst behov for å presentere missilangrepene som vellykket. Og selv om NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg støtter og bekrefter hva som skjedde og hvorfor angrepet var nødvendig, får Stoltenberg nøyaktig samme behandling som Putin.
   En glitrende øvelse i balansert journalistikk og samfunnskritisk holdning? Her gjelder det å opptre mest mulig nøytralt, "saklig" og tilsynelatende faktisk. Den russiske ambassaden i Oslo må gni seg i hendene. Putins versjon kan her bli oppfattet som like troverdig og sannsynlig som forsvarsalliansens.

Mange ble skutt ned...
Jeg ser av de russiske påstandene at "av 103 missilangrep ble 71 skutt ned før de nådde målene". Denne propagandaløgnen er formet helt i tråd med Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels råd til alle løgnere i statens tjeneste: Du må bruke nøyaktige tall, ikke omtrentlige og runde. Det øker troverdigheten. Og så gjenta og gjenta løgnen til den til slutt blir trodd av tilstrekkelig mange.
   Det ville være et nederlag for russiske våpen i Syria (av gammeldags type, produsert for flere år siden) om de ikke evner å skyte ned moderne amerikanske Tomahawk-missiler (siste versjon). Så for å skryte av denne eldre versjonen av luftforsvar, hevder nå Putin og hans krets at til tross for at de er gamle, klarte de likevel å skyte ned nøyaktig 71.... Påstanden er ikke helt i stil med de samme russernes uttalelse for et par dager siden om at de nå ville gi det syriske regimet det nyeste av sitt antiluftforsvar for at det skulle står sterkere mot angrep fra Vesten. Man innrømmet egentlig da at skytset de har gitt syrerne, ikke holder mål.

Eksperter til gjenbruk
Jeg ser også av kommentarspalten på samme oppslagsside at Aftenposten, i likhet med andre "mainstreams", bruker alle sine gjengangere av eksperter, forsvarseksperter som vi kjenner fra uttalelser i omtrent alle medier og vet hvor står. Ingenting av det de sier overrasker, og det gjøres ikke forsøk på å hente inn nye stemmer i debatten. Jeg bare konstaterer det, ekspertene er sikkert flinke nok.
   Men det er noe lesere, seere og lyttere bør være oppmerksom på i disse postfaktuelle, alternative fakta-tider: Når en journalist i dagens medier henter inn kommentarer, så vet vedkommende nøyaktig hva som kommer. Henvender man seg til den eksperten, fagpersonen eller spesialisten, får jeg det svaret. Henvender jeg meg til en annen, får jeg et annet svar. Det dreier seg om uttalelser på bestilling. For å vinkle saken slik journalisten ønsker. For at den skal fremme en agenda. Mange journalister i dag er ikke observatører, men aktive meningspåvirkere. Det svekker omdømme og troverdighet og gjør at man er nødt til å søke alternative kilder og vurderinger. Faktisk tenke litt selv.

Etterretningsflause
Pressens varsomhet med å ta alle påstander fra vestlige stormakter for god fisk, oppsto da Irak-krigen startet i 2003: Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Saddam Hussein hadde skaffet seg masseødeleggelsesvåpen. Så viste det seg i ettertid at slike våpen ikke ble funnet noe sted (kanskje hadde han kjørt dem over til Syria?). Både George Bush og Tony Blair fikk store problemer med sitt omdømme og ettermæle etter den etterretningsfadesen. Mistanken om at Saddam hadde kjemiske våpen var riktignok styrket av det faktum at han tidligere hadde brukt dem mot egne landsmenn. Men i 2003 fant man altså ingen.
   En slik sunn skepsis må imidlertid ikke brukes i alle andre sammenhenger ever since. De som var ansvarlige for å innhente sikker informasjon om Saddams våpenarsenal, har fått sin "straff", og landene som sto for invasjonen, har forhåpentligvis lært. Her i Vesten har vi en ganske annen mulighet til å ettergå påstander fra myndighetene. De på toppen av samfunnspyramiden vet at løgner eller halvsannheter før eller siden kan komme for en dag. Derfor vil de være mye mer forsiktig med å hevde uriktige påstander enn i for eksempel dagens Russland, der reell opposisjon og frie ytringer har dårlige vilkår og utsikter, for å si det mildt.

Vi lærte å være kritiske
Vi som levde gjennom den kalde krigen fra begynnelse til slutt, husker godt alle de sovjetrussiske løgnene rettet mot vanlige folk og velgere i Norge. Men her og i andre NATO-land lærte man seg relativt raskt å identifisere propagandaen. Den var ofte plump og uraffinert og lett å avsløre. Russland under Putin har lært seg mer sofistikerte teknikker og metoder.
   Med så mange observatører og øyenvitner på bakken i Syria ville det være merkelig om ikke noen var i stand til å avbilde og filme missiler som etter sigende ble rammet av antiluftskyts, eller finne rester av dem som ikke fant sine mål. Det har vi til gode å se eller høre om. Dessuten hadde de vestlige stormaktene ikke gjort noe forsøk på å ta ut det syriske luftvernet på forhånd. Det tyder på at man ikke fryktet at egne missiler ville blit skutt ned. Så mye om den påstanden.

Pateteiske reaksjoner
I det aktuelle spørsmålet om påstått nedskutte amerikanske, britiske og franske raketter er det neppe vi i den vestlige verden som er målet for løgnene, men folk i Midt-Østen som ønsker, har et mentalt behov for, å tro på løgn for å styrke selvtilliten. Manger arabere synes å ha en veldig spesiell oppfatning og definisjon av seire og nederlag. Syrere som støtter Assad danser i Damaskus` gater etter det massive rakettangrepet og feirer det som en form for "seier". Det er nesten patetisk.
   Norske frie medier bør etter min mening være flinkere til - ikke å presentere løgn og sannhet fra russisk hold på lik linje - men bruke litt sunn dømmekraft, faktavurderinger og entydige konklusjoner. I hvert fall fortelle oss hva som åpenbart er løgn - i klartekst. Ikke "mest til å stole på".

Riktig og nødvendig
Uansett: Det var både riktig og nødvendig å sende en klar beskjed til den syriske diktatoren Assad om at han ikke ustraffet kan bruke giftgasser mot sivile i egen befolkning. Der går den røde linjen. Han har gjort det før, i 2014 ble det lovet å fjerne samtlige lagre av kjemiske stridsmidler. Det har Assad-regimet med russisk støtte ikke gjort. Norge ga et stort bidrag den gang til å fjerne og frakte stridsmidlene til destruksjon. Likevel hadde Assad altså ikke oppgitt alt, men gjemt noe unna. De skrekkelige scenene fra det siste gassangrepet forteller hvor langt Assad og russerne er villig til å gå for å knuse all opposisjon og unngå press ved forhandlingsbordet om Syrias fremtid.
 

fredag 13. april 2018

Gaza og Israel - igjen

De siste 14 dagene har myndighetene i Gaza - terrororganisasjonen Hamas - regissert en serie demonstrasjoner mot Israel langs grensegjerdet i øst, fra Erez i nord til Rafah nær grensen til Egypt. Bakgrunnen skal være nedtellingen mot 15. mai, som er datoen for erklæringen om dannelsen av staten Israel for 70 år siden. Det skjedde som kjent etter et vedtak i FN, som ønsket å gi de jødene som var igjen etter Holocaust (drapet på 6 millioner jøder) et trygt hjemland.
   Reaksjonen fra araberne i området var som kjent krig mot Israel. De ville ikke bøye seg for FN-vedtaket. Samtlige naboland i regionen gikk løs på den skjøre og svake staten Israel. De lyktes ikke å knuse jødestaten og kaste innbyggerne der på sjøen. Gang på gang siden har Israel måttet forsvare sin eksistens mot en overveldende fiende, og har vunnet alle slag, selv om det noen ganger har sett prekært ut. I dag er det demokratiske Israel den sterkeste staten i regionen.
   Under krigen i 1948 ble arabere som bodde i det tidligere britiske mandatområdet Palestina drevet på flukt under kampene, noen kilder sier de også ble oppfordret til å flykte for ikke å være i veien for de angripende arabiske styrkene. Det var 750.000 av dem i 1948, i dag er etterkommerne blitt 5 millioner. De forlanger å få sine bosetninger, byer og landsbyer tilbake. Alle skjønner at det er umulig, men kravet består.

Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for dødstallene langs den israelske grensen i denne omgangen? Det er israelske soldater som har skutt. Men Hamas visste på forhånd at demonstranter som beveget seg for nær grensegjerdet ville bli beskutt. Likevel har både voksne sivile demonstranter og Hamas-krigere tatt seg til gjerdestolpene for å ødelegge dem, feste bomber der og kaste stein mot israelske grensesoldater - i den hensikt å gå inn på israelsk område, provosere og drepe.
   Hittil skal minst 17 demonstranter være drept og kanskje så mange som tusen såret - tallene lar seg ikke bekrefte av uavhengige kilder. Alle opplysninger i mediene kommer fra Hamas` eget helsevesen. Israel opererer med lavere tall. Likevel må det sies at Israels reaksjon er hard og nådeløs. I de fleste tidligere konflikter og kriger er Israel blitt beskyldt for overreaksjon og unødvendig maktbruk, så også i denne.

Hva med Hamas?
Jeg stiller likevel spørsmål om Hamas` eget delansvar: De visste at Israels svar på forsøk på å forsere grensegjerdet ville være maktbruk, med tåregass og skarpskytterskudd. Demonstrasjonene, som i utgangspunktet skulle være fredelige, kom snart ut av kontroll. Eller var det slik at Hamas nettopp ønsket en voldelig konflikt - for å oppnå møter i FN og store oppslag i vestlig presse med den sympati og medynk som voldsscener skaper? Forberedelsene til den 45 dager lange demonstrasjonen må ha pågått lenge. Teltleirene i bakkant er godt organisert. Men hva med egne vaktmannskaper? Hvorfor har ikke Hamas et korps av vakter som sørger for at "fredelige demonstranter" ikke kommer farlig nær grensen? Var det i det hele tatt meningen at demonstrasjonene skulle være fredelige?
   Spesielt er det grunn til å peke på at man ikke holder barn og kvinner (som i et muslimsk land skal "beskyttes") unna grensen, men skyver dem frem eller lar dem komme opp i livsfarlige situasjoner. Hamas vet inderlig godt at avskyen mot Israel øker når barn drepes.

I tråd med strategien
Jeg er redd vi må konkludere med at Hamas også har et medansvar for at demonstranter mister livet. Strategien og fremgangsmåten er helt i tråd med Hamas` og Fatahs metoder og holdninger: Familien til terrorister som mister livet i kampen mot jødestaten, blir premiert med store beløp. Det begynner noen land å få nok av, og det kreves at denne erstatningsordningen avskaffes fordi den oppmuntrer til selvmordsaksjoner og knivdrapforsøk.
   Antall demonstranter sies å være mindre enn det Hamas hadde håpet, men mange nok til å oppnå overskrifter og medieoppslag. Hamas-myndighetene er etter hvert blitt grundig upopulære i befolkningen i Gaza, og noe demokrati er det selvsagt ikke snakk om. Men undertrykkelsen og sensuren er nærmest total. Leveforholdene er svært dårlige, for å si det  mildt.
   Hamas og dets klakkører rundt om i verden skylder på den israelske blokaden, mens Israel og FN har en god oversikt over de forsyningene som faktisk kommer inn. Dessverre er det mye som tyder på at en del av bl.a. byggematerialer ikke blir brukt for sivil gjenreisning og utvikling, men til Hamas` eget behov for militære anlegg, tunnelbygging og utskytingsramper for raketter rettet mot Israel.

Ingen frie valg
Det er mange år siden det har vært avholdt noe som ligner på frie valg, og den aggressive linjen Hamas benytter, er blitt fordømt også av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Bak konflikten ligger hat og arvefiendskap mot Israel og manglende vilje til å akseptere Israels eksistens. Fortsatt er ikke Israel tegnet inn på offisielle kart i Gaza og på Vestbredden, landet eksisterer ikke. De arabiske palestinerne forlanger fortsatt - i charter og i praktisk politikk - at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. Araberne, palestinerne, skal overta det hele. Palestinske skolebarn blir hjernevasket med dette narrativet, og det oppmuntrer til fortsatt fanatisk jødehat.

Hva skjedde i Europa?
Etter annen verdenskrig ble det i Europa gjennomført svære folkeforflytninger. Blant annet ble 14 millioner tyskere, som hadde bodd i Sentral- og Øst-Europa i mange generasjoner, drevet over til Øst- og Vest-Tyskland. Også andre folkeslag ble flyttet på. Polens grenser ble skjøvet vestover, og tyskerne kastet ut. I noen år var det krav i visse kretser blant tyskerne at de måtte få vende tilbake til hjemlandene lenger øst, men det var og er en umulig tanke. Millioner på millioner europeere måtte altså finne en ny tilværelse. Det skjedde også. De fordrevne fant seg nye hjem, en ny tilværelse - og aksepterte sin skjebne.
   Ikke slik i Midt-Østen. Her holdes hatet ved like som en konstant verkebyll. Flyktningene tror kanskje de skal komme hjem en gang. Det synes lite realistisk. Et problem er at de arabiske landene omkring - med samme språk, samme kultur, felles historie, seder og skikker og felles religion ikke har gjort noen verdens ting for å ta imot, assimilere og integrere palestinerne i sine samfunn. Slik det skjedde i Europa, og slik det har skjedd mange andre steder i verden.

Behandlet som annenrangs
I stedet blir palestinske flyktninger (de araberne som bodde på det landområdet FN hadde avsatt til staten Israel) og deres etterkommere behandlet som annenrangs borgere i de arabiske nabostatene. En slående kontrast til hvordan Europa behandlet sine mange millioner flyktninger etter annen verdenskrig.
   Midt-Østen, ville vært et fredeligere sted dersom man hadde fulgt Europas eksempel.
 

torsdag 12. april 2018

Nok en forspilt chanse for KrF

Flertallet på Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge. Det er et standpunkt og et vedtak jeg er uenig i. Likevel må det erkjennes at debatten var grundig og respektfull, ikke minst tok den etiske problemstillinger på alvor. "Storresolusjonen" på 8 sider er et gjennomarbeidet dokument og inneholder rammer, reguleringer og forbehold. Partiets nestleder Jan Tore Sanner hadde rett i at partiets landsmøte igjen sto frem som Norges viktigste politiske verksted.
   Resolusjonen går nøye igjennom det verdimessige grunnlaget for å tillate eggdonasjon, den tar for seg og setter grenser for genterapi og genredigering, går inn på forskning på befruktede egg, fertilitetsteknologi, assistert befruktning til enslige (her er jeg igjen uenig), egg- og sæddonasjon, surrogati samt undersøkelser og diagnostikk av foster.

Dypt alvor ligger bak
Vedtaket er ikke noe resultat av den elleville liberalismen eller den offensive, egoistiske  feminismen som særpreger andre partier. Der ligger dypt alvor i arbeidet bak resolusjonen, som nå har pågått iallfall i to år. Landsmøtet sist vedtok som kjent å ta enda en runde før partiet tok endelig standpunkt.
   Hva har Kristelig Folkeparti med alt dette å gjøre? Partiet har som kjent nektet å ta opp spørsmålet om regjeringsdeltagelse i hele den forrige stortingsperioden og inntil nå i inneværende. Man trives åpenbart i en fristikker-rolle på vippen, der Hareide kan presse og true etter forgodtbefinnende. Men dersom han og partiet, som gjør det dårlig på meningsmålinger, hadde tenkt mer på sine kjernesaker og satset på å oppnå virkelige resultater i verdikampen, kunne partiets ledelse, før Høyres landsmøte, signalisert en tilnærming som kunne ha endt med en firepartiregjering - og et annet utfall av eggdonatorsaken.

Kunne vært unngått
Da ville vedtaket om å tillate eggdonasjon kunne vært unngått. Jeg tenker slik: Høyres velgere, og delegatene på landsmøter, visste hvor viktig en bred flertallsregjering er for Erna Solberg og for partiet. Det borgerlige prosjektet vil gi regjeringen et trygt og forutsigbart grunnlag frem til 2021. Sett at Høyrelederen og ledelsen forøvrig - med positive KrF-signaler om felles regjering i ryggen - hadde oppfordret landsmøtet til å lande på et annet standpunkt i resolusjonen om medisinsk bioteknologi, ved å peke på utsikten til at KrF da ville gå inn i regjeringen? Flertallet for eggdonasjon var stort, men ikke urokkelig. Også et Høyre-landsmøte lar seg påvirke av andre hensyn enn vedtak i enkeltsaker. Resultatet kunne blitt en utsettelse, en hvilepause, en videre drøfting. Alle ville skjønne at et fortsatt nei til eggdonasjon ville være en av forutsetningene for KrF i regjering.
   Men nok en gang lot Hareide anledningen gå fra seg. Dermed blir hans parti i enda større grad et parti "ute av tia". Utviklingen mot et annet samfunn enn det KrF foretrekker, går ubønnhørlig videre.

tirsdag 3. april 2018

Russerne er ikke som oss

Mange undrer seg over at vanlige russere støtter Putin. De gjenvelger ham, finner seg i hans autoritære skinndemokrati hjemme og den aggressive politikken overfor andre land. De synes å  akseptere hans kvelning av frie medier og godtar alle propagandaløgnene i de statskontrollerte.
   Er russerne dumme, uopplyste og ukritiske? Svaret er snarere: De vet ikke bedre. Den vanlige russiske bonde, industriarbeider, kjøpmann, helsearbeider, lærer eller statsfunksjonær har knapt opplevd annet enn undertrykkelse, overvåkning, sensur og "alternative fakta" - i et uendelig antall generasjoner bakover i historien. De russiske massene (inklusive alle de folkeslagene de erobret og okkuperte fra middelalderen til 1990-tallet) har levd under slavelignende forhold, har vært rammet av uhyggelige utrenskninger, krig, nedslaktninger, hungersnød og dyp fattigdom så lenge at det har satt spor i folkekarakteren, i psyken, noe som har skapt intuitive reaksjonsmønstre som kan gjenkjennes også i dag. De fleste russere kan med god grunn karakteriseres som slavemennesker med slavementalitet. Les de russiske klassikerne, som beskriver den mentale tilstanden eksakt. Tidene har ikke endret seg vesentlig.

Tsaren, Sovjet, Putin
Den vanlige russer måtte bøye nakken under tsarregimets  nådeløse undertrykkelse. Noen priviligerte grupper gjorde riktignok opprør tidlig på 1900-tallet og imperiet hadde i teorien utsikt til en liberal utvikling, men ble tvunget inn under nok et tyrannisk regime - det kommunistiske diktaturet - etter bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Det diktaturet varte i 60 år.
   For å overleve måtte - og må - borgerne hele tiden se seg over skulderen og på skrå oppover: Hvem har makten nå? Hvem må jeg frykte, hvem lønner det seg å være «venn» med, hvem kan gi meg og familien en noenlunde anstendig levestandard og håp for fremtiden, og samtidig beskytte samfunnet mot indre og (innbilte) ytre fiender? Først og sist: Hvem er mektig og sterk nok? Maktbegrepet har en rotfestet tradisjon i sjel og sinn.
   Det aller meste dreier seg om makt, belønning eller represalier. Russerne anerkjenner og dyrker styrke - og forakter motsatsen, svakhet. Kompromisser, en utstrakt hånd, en forsonlig gest blir oppfatte som svakhet. Se hvordan mannssamfunnets macho-kultur fortsatt lever og blir oppmuntyret av myndighetene, se på statistikken over vold i nære relasjoner, alkoholmisbruk, det overveldende antall skilsmisser.

Har gitt opp
De er vant til å følge makthavernes paroler, finne seg i forbud og påbud. Velgerne visste at Putin uansett ville bli gjenvalgt, og svært mange hadde aldeles ikke tenkt seg til stemmelokalene en gang. Men en allestedsnærværende, massiv kampanje med gulrot og pisk gjorde at de likevel avla sin stemme, samtidig som overivrige valgfunksjonærer stappet falske stemmesedler i urnene. De får selvsagt ingen straff av betydning. Den liberale, demokratiske opposisjonen er kvalt. Folk som har tenkt i andre baner, synes å ha gitt opp.
   Den jevne russer har likevel som andre mennesker et behov for å føle stolthet over hva enkeltindivider og fellesskapet har skapt gjennom tidene. Den kollektive hukommelsen og bevisstheten innbefatter den russiskortodokse kirkens og religionens posisjon, kirkekunsten og tradisjonen, kulturen i vid forstand, musikken og litteraturen -  som tilhører verdensarven. Sportsprestasjoner og teknologisk avanserte nyvinninger i for eksempel moderne romfart gir svulmende bryst. Husk også at Russland fortsatt er en imperialistisk kolonimakt som omfatter et titalls nasjoner og hundre etniske grupper. Mange russere er faktisk stolte over sitt imperium, at de er herskere og herrefolk. Mange ser nostalgisk bakover i historien, til Peter den stores tid.

Forsvare Moder Russland
Det er ingen grunn til å tvile på at nasjonalfølelsen og fedrelandskjærligheten er ekte og dyrekjøpt - selv om den også blir forsterket gjennom propaganda fra dagens myndigheter. Det er nok å minne om de ufattelige lidelsene denne nasjonen måtte gjennomgå i kampen mot Hitler. Det dreier seg om smertelige, dypt traumatiske erfaringer som ingen russer får sjanse til å unngå å få kjennskap til gjennom oppdragelse og skolegang.
   De aller fleste russere er fortsatt fattige sammenlignet med andre industrinasjoner, og forskjellen mellom fattig og rik er avgrunnsdyp. Avstanden opp til oligarkenes privilegerte luksusliv er lengre enn i noe annet land. Den vanlige russer murrer, men tør ikke gjøre opprør - til det er oligarkene for tett knyttet til Putin-regimet som sådant. Oligarkene er satt inn som guvernører og høyere myndighetspersoner av Putin i et vidt forgrenet nettverk.

Lavere livsstandard
Man skal ikke bevege seg langt utenfor Moskva og andre større byer for å observere den lave leve- og livsstandarden. Det russiske folket i stort er, og har lenge vært, et forfyllet, likegyldig og passivisert folk. Alkoholen er en av de aller verste folkefiendene - myndighetene både bekrefter og erkjenner det, men til liten nytte.
   Økonomien under Putin svikter nå. Russere flest opplevde en relativt sterk velstandsøkning mellom 2000 og 2014 som følge av høye oljepriser og økonomisk vekst, økte pensjoner og høyere gjennomsnittslønninger. Antallet fattige sies å ha falt fra hele 40 millioner til 15 millioner i den perioden. De siste tre årene er fattigdomsspøkelset imidlertid kommet tilbake. Antall fattige er økt med 33 prosent, alt ifølge offisiell statistikk. 20 millioner russere lever nå for under 45 kroner dagen, innrømmet Putin selv i valgkampen. Behovet for økonomiske reformer er enormt. Men systemet er ikke i stand til å endre seg så raskt som i vestlige markedsøkonomier. Omstilling og endringsvilje, investeringskapital og gründermuligheter mangler. Overalt hersker korrupsjon i mange former.

Store far i Kreml
Hvorfor reagerer ikke den jevne russer? Fordi de ikke tør, kan eller vil. Tross alt oppfattes Putin som den velmenende tsaren, og alternativer mangler. Opposisjon og radikale ideer holdes nede, myndighetenes propagandaapparat arbeider ufortrødent døgnet rundt, og de få gjenværende, relativt frie medier, inklusive de sosiale, må legge bånd på seg. Sivilsamfunnet er underkuet, og enhver forening eller organisasjon utenfor myndighetenes absolutte kontroll, er "utenlandske agenter" og påstått Russlandsfiendtlige.
   Fattige og undertrykte mennesker har under slike forhold behov for en fattigmannstrøst, en form for psykisk kompensasjon, det å føle seg store og stolte som del av et mektig land med mektige makthavere. Makthavere som sørger for at Russland kan hevde seg overfor omverdenen, gjerne det rike Vesten, det som avtvinger respekt, det vil si å frykte Russland. Såret stolthet fra 1990-tallet blir nå kompensert med en tøff utenrikspolitikk, dels for å få folks tanker bort fra problemer på hjemmebane.

Jeltsin hadde mye av skylden
De kaotiske tilstandene etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jeltsins turbo-kapitalisme sitter fortsatt igjen i minnet som en vond drøm. Det liberale, vestlige demokratiet fikk mye av skylden og er dømt nord og ned av den jevne russer. De foretrekker sterke myndigheter, en noenlunde forutsigbar hverdag, sosial trygghet og håp om materiell økt velstand.
   Gjennom oppveksten, fra barnehageinstitusjoner til universitetene, har russerne fått høre at det er grunn til å frykte press og angrep utenfra - og der finnes jo historisk dokumentasjon på nettopp det, fra Napoleons felttog, vestlige stormakters støtte til «de hvite» i borgerkrigen som fulgte etter første verdenskrig og ikke minst Hitlers angrep og erobringsforsøk under den andre. Budskapet er hamret inn: Vi må være mistenksomme og skeptiske til omverdenen og skaffe oss styrke, avsette store ressurser til krigsindustrien, utvikle det aller siste av moderne militært utstyr, stridsvogner, fly, raketter, krigsskip, sterke hærstyrker. Ha atomarsenalet i orden (konferer Putins skrytevideo om de nyeste taktiske atomvåpnene like før valget). For se: Vi er innringet, NATO kryper stadig vekk nærmere grensene våre. Fedrelandet, Moder Russland, er i fare!

Ingen fare utenfra truer
Nei, Russland er ikke i fare, men når det er problemer på hjemmebane, tyr myndighetene som sagt til innbilte ytre trusler. Det er en taktikk gammel som menneskeheten selv.
   Ingen forteller den jevne russer at NATO-styrkene i Baltikum nærmest er symbolske - de vil ikke på noen måte vil være i stand til å engang å krysse grensene til Russland og Hviterussland. Ingen forteller dem at hadde NATO og Vesten hatt skumle planer om å erobre det russiske fedrelandet, så hadde de gjort det på 90-tallet eller tidlig på 2000-tallet, da det russiske forsvaret lå med brukket rygg og landet opplevde kaotiske tilstander i økonomi og sosialvesen.
   I stedet tror faktisk mange russere at de må vokte seg for naboer og omverden, være militært sterke og ideologisk bevisste, og fremfor alt slutte opp om den sterke mann på toppen. Man har utviklet klare paranoide trekk - som ledelsen i toppen av pyramiden også lider av. Vi ser hvordan avvikere på alle felter motarbeides, hetses og mobbes. Putin-lovene skal forsvare den russiske "kulturen" mot mennesker med en annen seksuell legning, som bare ett eksempel.
   For å forstå russiske holdninger og handlinger, må man forstå hvordan russerne tenker. De tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss som lever i fredelige, moderne demokratier basert på tillit, frie valg og frie tanker. Det er grunn til å være i beredskap, for en såret kjempe kan være uforutsigbar og uberegnelig, aggressiv og utagerende. Trusselnivået har økt. Vi er allerede inne i en ny kald krig.