De siste 14 dagene har myndighetene i Gaza - terrororganisasjonen Hamas - regissert en serie demonstrasjoner mot Israel langs grensegjerdet i øst, fra Erez i nord til Rafah nær grensen til Egypt. Bakgrunnen skal være nedtellingen mot 15. mai, som er datoen for erklæringen om dannelsen av staten Israel for 70 år siden. Det skjedde som kjent etter et vedtak i FN, som ønsket å gi de jødene som var igjen etter Holocaust (drapet på 6 millioner jøder) et trygt hjemland.
Reaksjonen fra araberne i området var som kjent krig mot Israel. De ville ikke bøye seg for FN-vedtaket. Samtlige naboland i regionen gikk løs på den skjøre og svake staten Israel. De lyktes ikke å knuse jødestaten og kaste innbyggerne der på sjøen. Gang på gang siden har Israel måttet forsvare sin eksistens mot en overveldende fiende, og har vunnet alle slag, selv om det noen ganger har sett prekært ut. I dag er det demokratiske Israel den sterkeste staten i regionen.
Under krigen i 1948 ble arabere som bodde i det tidligere britiske mandatområdet Palestina drevet på flukt under kampene, noen kilder sier de også ble oppfordret til å flykte for ikke å være i veien for de angripende arabiske styrkene. Det var 750.000 av dem i 1948, i dag er etterkommerne blitt 5 millioner. De forlanger å få sine bosetninger, byer og landsbyer tilbake. Alle skjønner at det er umulig, men kravet består.
Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for dødstallene langs den israelske grensen i denne omgangen? Det er israelske soldater som har skutt. Men Hamas visste på forhånd at demonstranter som beveget seg for nær grensegjerdet ville bli beskutt. Likevel har både voksne sivile demonstranter og Hamas-krigere tatt seg til gjerdestolpene for å ødelegge dem, feste bomber der og kaste stein mot israelske grensesoldater - i den hensikt å gå inn på israelsk område, provosere og drepe.
Hittil skal minst 17 demonstranter være drept og kanskje så mange som tusen såret - tallene lar seg ikke bekrefte av uavhengige kilder. Alle opplysninger i mediene kommer fra Hamas` eget helsevesen. Israel opererer med lavere tall. Likevel må det sies at Israels reaksjon er hard og nådeløs. I de fleste tidligere konflikter og kriger er Israel blitt beskyldt for overreaksjon og unødvendig maktbruk, så også i denne.
Hva med Hamas?
Jeg stiller likevel spørsmål om Hamas` eget delansvar: De visste at Israels svar på forsøk på å forsere grensegjerdet ville være maktbruk, med tåregass og skarpskytterskudd. Demonstrasjonene, som i utgangspunktet skulle være fredelige, kom snart ut av kontroll. Eller var det slik at Hamas nettopp ønsket en voldelig konflikt - for å oppnå møter i FN og store oppslag i vestlig presse med den sympati og medynk som voldsscener skaper? Forberedelsene til den 45 dager lange demonstrasjonen må ha pågått lenge. Teltleirene i bakkant er godt organisert. Men hva med egne vaktmannskaper? Hvorfor har ikke Hamas et korps av vakter som sørger for at "fredelige demonstranter" ikke kommer farlig nær grensen? Var det i det hele tatt meningen at demonstrasjonene skulle være fredelige?
Spesielt er det grunn til å peke på at man ikke holder barn og kvinner (som i et muslimsk land skal "beskyttes") unna grensen, men skyver dem frem eller lar dem komme opp i livsfarlige situasjoner. Hamas vet inderlig godt at avskyen mot Israel øker når barn drepes.
I tråd med strategien
Jeg er redd vi må konkludere med at Hamas også har et medansvar for at demonstranter mister livet. Strategien og fremgangsmåten er helt i tråd med Hamas` og Fatahs metoder og holdninger: Familien til terrorister som mister livet i kampen mot jødestaten, blir premiert med store beløp. Det begynner noen land å få nok av, og det kreves at denne erstatningsordningen avskaffes fordi den oppmuntrer til selvmordsaksjoner og knivdrapforsøk.
Antall demonstranter sies å være mindre enn det Hamas hadde håpet, men mange nok til å oppnå overskrifter og medieoppslag. Hamas-myndighetene er etter hvert blitt grundig upopulære i befolkningen i Gaza, og noe demokrati er det selvsagt ikke snakk om. Men undertrykkelsen og sensuren er nærmest total. Leveforholdene er svært dårlige, for å si det mildt.
Hamas og dets klakkører rundt om i verden skylder på den israelske blokaden, mens Israel og FN har en god oversikt over de forsyningene som faktisk kommer inn. Dessverre er det mye som tyder på at en del av bl.a. byggematerialer ikke blir brukt for sivil gjenreisning og utvikling, men til Hamas` eget behov for militære anlegg, tunnelbygging og utskytingsramper for raketter rettet mot Israel.
Ingen frie valg
Det er mange år siden det har vært avholdt noe som ligner på frie valg, og den aggressive linjen Hamas benytter, er blitt fordømt også av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Bak konflikten ligger hat og arvefiendskap mot Israel og manglende vilje til å akseptere Israels eksistens. Fortsatt er ikke Israel tegnet inn på offisielle kart i Gaza og på Vestbredden, landet eksisterer ikke. De arabiske palestinerne forlanger fortsatt - i charter og i praktisk politikk - at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. Araberne, palestinerne, skal overta det hele. Palestinske skolebarn blir hjernevasket med dette narrativet, og det oppmuntrer til fortsatt fanatisk jødehat.
Hva skjedde i Europa?
Etter annen verdenskrig ble det i Europa gjennomført svære folkeforflytninger. Blant annet ble 14 millioner tyskere, som hadde bodd i Sentral- og Øst-Europa i mange generasjoner, drevet over til Øst- og Vest-Tyskland. Også andre folkeslag ble flyttet på. Polens grenser ble skjøvet vestover, og tyskerne kastet ut. I noen år var det krav i visse kretser blant tyskerne at de måtte få vende tilbake til hjemlandene lenger øst, men det var og er en umulig tanke. Millioner på millioner europeere måtte altså finne en ny tilværelse. Det skjedde også. De fordrevne fant seg nye hjem, en ny tilværelse - og aksepterte sin skjebne.
Ikke slik i Midt-Østen. Her holdes hatet ved like som en konstant verkebyll. Flyktningene tror kanskje de skal komme hjem en gang. Det synes lite realistisk. Et problem er at de arabiske landene omkring - med samme språk, samme kultur, felles historie, seder og skikker og felles religion ikke har gjort noen verdens ting for å ta imot, assimilere og integrere palestinerne i sine samfunn. Slik det skjedde i Europa, og slik det har skjedd mange andre steder i verden.
Behandlet som annenrangs
I stedet blir palestinske flyktninger (de araberne som bodde på det landområdet FN hadde avsatt til staten Israel) og deres etterkommere behandlet som annenrangs borgere i de arabiske nabostatene. En slående kontrast til hvordan Europa behandlet sine mange millioner flyktninger etter annen verdenskrig.
Midt-Østen, ville vært et fredeligere sted dersom man hadde fulgt Europas eksempel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar