tirsdag 28. februar 2017

Bærekraften til velferdsmodellen vår

Brochmannutvalgets konklusjoner og anbefalinger er ganske klare når det gjelder helt avgjørende politiske veivalg i årene fremover - og der er ikke mye tid igjen før våre folkevalgte ta stilling til det utvalget kaller "overordnede tilnærminger". NOU`en 2017-2 "Integrasjon og tillit" er egentlig en sammenhengende serie advarsler dersom man leser "alt med liten skrift" og studerer hovedgrepene utvalget lanserer:
   "De samfunnsøkonomiske framskrivningene understreker betydningen av å øke sysselsettingen, særlig blant flyktninger." Dette er nærmere begrunnet og forklart i kapittel 8. "Dette er viktig av hensyn til velferdsmodellens bærekraft både i økonomisk og politisk forstand, og det er viktig av hensyn til den enkelte innvandrer. Varig utenforskap vil øke ulikhetene og de sosiale skillene i det norske samfunnet, øke risikoen for uro, mistillit og konflikt, og det vil kunne svekke velferdsmodellens og det politiske systemets legitimitet", slår utvalget fast.
   Samtidig minner utvalget om at den innsatsen som må til for å øke denne sysselsettingen blant flyktninger i Norge vesentlig, vil være kostbar og krevende.

Er mulig, men...
I de konkrete anbefalingene har man optimistisk forutsatt at det er mulig å videreutvikle dagens hovedinnretning på velferdsmodellen med en kombinasjon av relativt høy "grunnsikring", høy yrkesaktivitet og aktiv innsats for å videreutvikle en kvalifisert arbeidsstyrke. Men da må visse forutsetninger oppfylles.
   I den tiden da de rødgrønne hadde regjeringsmakt (2005-2013), svømte regjeringen nærmest i oljeinntekter (opptil 120 dollar fatet), og den lanserte en rekke endringer, la oss kalle dem forbedringer, i form av en rettighetslovgivning som stadig høynet nivået på en rekke ytelser fra "samfunnet" - til alle. Innstramning og effektivisering var bannord under Stoltenberg 1 og 2. Man brukte oljeinntekter som aldri før - uten å komme i konflikt med handlingsregelen for Pensjonsfond utland. For det bare økte og økte i retning himmelen.
   Utvalget peker ganske riktig på at politikken de senere årene har beveget seg litt bort fra denne linjen. I stedet for å belaste budsjettene med stadig høyere ytelser til den enkelte - og dermed gjøre det mindre attraktivt å være sysselsatt - legges det nå mer vekt på sysselsettingsfremmende tiltak.
   Dette er en god attest til Solbergregjeringen, delvis gjennom brede forlik i Stortinget. Særlig integrasjonsforliket i fjor ga en kursendring som regjeringen har kunnet støtte seg på og vise til: Flyktninger og asylsøkere må komme i arbeid, betale skatt og rett og slett bli netto bidragsytere til den norske modellen. Hvis ikke, bryter systemet sammen før eller siden.

Utvalget foreslår tre tilnærminger
Den ene tilnærmingen er temmelig lik dagens generøse trygde- og sykepengeordninger: en rettighetsorientert universalisme. Det betyr vel i praksis at alle skal få barnetrygd selv om man ikke trenger det, fortsatt 100 prosent sykepenger fra dag én, osv. Altså en inntektssikring, utjevning av levekår (fra de velstående til de "fattige") og velferdsrettigheter (sosialhjelp, boligtilskudd m.m.m.)
   Den andre tilnærmingen er en mer markedsorientert tilpasning og vektlegger arbeidsmarkedets virkemåte, lønnsdannelse og "fleksibilitet". Den tredje tilnærmingen legger størst vekt på investering i kompetanseheving, kvalifikasjonsutvikling og "sosial kapital".
   Utvalget nevner at dette allerede i dag er hovedgrepet i integrasjonspolitikken, en slags pragmatisk kombinasjon. Men virkemidlene bør spisses. Den norske blandingsmodellen går ut på utdanning, inkludert sterkt subsidierte barnehaver for de minste barna, og vektlegger kvalifisering og "attføring" for voksne arbeidstagere. Alt dette kan kalles "sosial investering".

Aktivitetskrav
Introduksjonsprogrammet for flyktninger, egne arbeidsmarkedstiltak for minoritetsspråklige, og en lang rekke mer avgrensede prosjekter rettet mot innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet nevnes som aktive grep.
   Brochmann-utvalget har merket seg at "minstesikringsnivået" i det norske samfunnet er relativt generøst, med høye minsteytelser innen uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og dagpenger. Alt er eksempler på den universelle, rettighetsbaserte tilnærmingen.
   Det er grunn til å spørre seg om nivået på alle disse rettighetene i praksis motvirker ønsket om å ta betalt arbeid. En rekke av flyktningene har lave kvalifikasjoner for norsk arbeidsliv. Noen er analfabeter, andre kan inneha en doktorgrad. Men snittet mangler den kompetansen arbeidslivet etterspør. Derfor behovet for sosiale investeringer.
   Selv etter flere år i Norge arbeider flyktninger (innvandrere) mindre enn den etnisk norske befolkningen. Først og fremst i de tilfelle der flyktningene kommer fra samfunn hvor kvinnene omtrent ikke har betalt arbeid utenfor hjemmet. Dette svekker helt klart bærekraften til den norske velferdsmodellen når de slår seg ned i Norge.
   Problemet for norske beslutningstagere (folkevalgte på høyt nivå) er at for å "presse" innvandrere ut i betalt arbeid, må antagelig de generøse universelle ordningene reduseres. Men det kan man ikke gjøre uten at senkningen også omfatter nordmenn generelt. Da oppstår uansett større ulikhet og mer "fattigdom", som er politisk ukorrekt og antagelig selvmord for enhver regjeringskonstellasjon.

Større skattebyrder?
Brochmannutvalget advarer: En sterkere prioritering av dagens velferdsrettigheter og inntektssikring vil antagelig føre til lavere sysselsetting, økt skattebyrde og i verste fall "subsidiert isolasjon" (utenforskap) eller segregering.
   Det sier seg selv at uten noen harde grep - helst gjennom brede forlik - vil man neppe lykkes i å skaffe tilstrekkelige inntekter for å finansiere velferdsstaten i fremtiden. For det er ikke bare økt innvandring (flyktningstrøm) som øker utgiftene - tallet på uføretrygdede i ung arbeidsdyktig alder er blitt fordoblet på relativt få år. Om kort tid er vi inne i en "eldrebølge" som øker utgiftene til helse og omsorg vesentlig. De kommende eldre vil leve lenger og dermed kreve større pensjonsutbetalinger (over lengre tid). Flere utfordringer oppstår på den måten samtidig.
   Vil nordmenn flest godta høyere skatter for å dekke inn underskuddet på velferdsmodellen - eller utsette det? Neppe. Ikke når forklaringen er "noen andre", noen som kommer "utenfra" og går rett inn i de universelle generøse ordningene som gir en minstesikring uten å arbeide så mye som befolkningen ellers.  Da vil lett sosial uro oppstå, motsetninger øke og kritikk mot de nyankomne tilta i styrke.
   Vi er inne i et valgår, og utsikten til å inngå forlik på Stortinget er begrenset ut fra hva de ulike partiene forventer av valgresultat. Dersom Arbeiderpartiet ser en mulighet til å overta ansvaret, vil de ikke risikere å få alle utsatte problemer i fanget. Dersom Solbergregjeringen tar ufordringen og gjør upopulære grep, risikerer den å tape valget i en populistisk preget valgkamp.

onsdag 22. februar 2017

De folkevalgte må ta makten tilbake

NRK TV-serien "Min natur" ble imøtesett med store forventninger, og på sett og vis har den så langt svart til seernes ønsker. Vi er alle glad i de norske landskapene - høyfjellet, kysten, viddene, skogene, bredbygdene, kulturlandskapet. TV-serien har brukt dyktige naturfotografer, regien er god. Vi føler stolthet over landet vårt og det typisk norske.
   Serien kunne i og for seg ha stått på egne bein med sine skiftende og vakre naturinntrykk. Et slikt Norge i et nøtteskall ville være en god eksportvare og trekke til seg turister fra inn- og utland. Denne type naturprogrammer kunne være noe som samler oss i en tid med ytre press og utfordringer.
   Inntil politikken gjør sitt inntog i programmene. Episoden "Kysten og havet" var ikke bare en presentasjon av kyst-Norge, men også en sammenhengende propagandaoffensiv fra filmskaperne og NRK. Naturverneren Nina Jensen (World Wildlife Fund) og en skreifisker fikk boltre seg fritt og uhemmet på et omstridt område. De slo fast at fisk og vill natur ikke lar seg kombinere med utnyttelse av ressurser på havbunnen, arbeidsplasser og spesielt olje- og gassutvikling. Den vakre naturen ville omtrent bli borte om andre rikdommer i havet ble undersøkt og konsekvensutredet.
   Dette har de to pluss allverdens mer eller mindre ekstreme miljøvernere rett til å hevde i ytringsfrihetens misbrukte navn. Men alt ble stående uimotsagt. Ingen motspørsmål, ingen påminnelser om at folk og land må ha noe av leve av. Ikke alle kan leve av lofottorsken.
   At programmet var politisk vridd, ubalansert og kontroversielt er nå en ting. Det har vi nærmest vendt oss til etter mange år med ensidige fokuseringer, nøye utvalgte fakta - som skal påvirke oss. Men  saken illustrerer også en mer generell problemstilling: Særinteressenes tyranni. Vanlige velgere, og særlig politikere, blir pepret med utsagn og påstander fra lobbyister og betalte kommunikasjonsfolk, reklamebyråer, fagforeninger, næringsorganisasjoner og alle som er i opposisjon til sittende ansvarlige folkevalgte - på alle nivåer.
   Eksperter og forskere med smale interesser gjør seg sterkt gjeldende og hevder å ha funnet de korrekte løsningene på alle slags problemer, særlig hvis de får økt statsstøtte. De dominerer mediene, blir innkalt til intervjuer og kommentarer i toneangivende aviser og kanaler. 
   Jeg spør: Hvor er de folkevalgte almenpolitikerne, de som har og tar et totalansvar i kommunene, fylkeskommunene og i rikspolitikken? Det er på tide at de tar makten tilbake, i demokratiets misbrukte navn. For det er de vi har valgt til å ta avgjørelsene på våre vegne, de vi tror og mener kan litt mer enn oss vanlige velgere, vet litt mer, har oversikt over flere detaljer og sammenhenger, er bedre informert om totaliteten. For de fleste saker har flere sider. Der er fordeler og ulemper med de fleste saker, for- og imot-argumenter, flere hensyn enn særinteressene. Jeg ser ofte fanatismen og enøyet når natur- og miljøvernere og klima-alarmister taler og skriver. De har klippekort i alle medier. Mikrofonstativene er stilt opp for dem. Det er bare å benytte seg av ekkokamrene.
   Men så kan virkeligheten være en annen der ute. Folk skal ha jobb og levebrød, trygghet for fremtiden, en bærekraftig velferdsstat, offentlige inntekter, nye næringer. Folk skal ha et sted å bo, og de skal reise til og fra sine arbeidsplasser på vei eller bane. Folkevalgte må ta hensyn til helheten, veie hensyn opp mot hverandre, kanskje inngå kompromisser. Naturvernere og Greenpeace-folk tar ikke, og trenger ikke ta, slike hensyn. De bare durer i vei ut fra en ide, en "tro", et religionssurrogat. Ofte dreier det seg om unge mennesker som ikke har ansvar for egen inntekt, familie og barn.
   Det er på tide at politikerne ikke lar seg så lett påvirke av mørke overskrifter, heftige påstander, aksjoner, lenkegjenger, demonstrasjoner, underskriftskampanjer. Selvsagt skal alle disse ytringsformene tillates og de folkevalgte skal høre, lese og notere seg alt som er relevant. Men politikerne må være sterke nok til å ta beslutninger som tjener helheten.
   Det er på tide at folkevalgte tar makten tilbake.

En fortjent pris

Endelig fikk norsk-bosnieren Leo Ajkic en pris han så absolutt fortjener: Fritt Ords Honnørpris for sin nyskapende TV-serie "Flukt". Han har skapt stor innsikt i flyktningers situasjon og tilført innvandrings- og integreringsdebatten nye perspektiver. Prisen gikk også til "de skamløse jentene" ved tre av dem - Aminas Bile, Nancy Herz og Sofia Srour. De har gjort en modig innsats for å belyse den sterke sosiale kontrollen særlig jenter og kvinner blir utsatt for i minoritetsmiljøer, der foreldre og familier fortsatt bekjenner seg til middelalderske forestillinger om kvinners rolle, moral og kleskode. Som til og med er utsatt for trusler om æresdrap om de ikke nøye følger muslimske "moralske" retningslinjer.
   Det er et velkjent faktum at kvinner (og barn) fra innvandrermiljøer er langt mer utsatt for vold og oveergrep enn den etnisk norske befolkningen (selv om fenomenet er alt for utbredt også der). Det ser man blant annet av statistikken over hvem som oppholder seg på krisesentra.
   De tre jentenes opptreden i programmet står i motsetning til feige norske feminister på venstresiden som har unnlatt å reise disse vesentlige spørsmålene som førsteprioritet.
   Leo Ajkic, som selv er flyktning fra Balkan på 90-tallet, har brukt sine egne personlige erfaringer når han i varme og sterke scener lar flyktninger fortelle sin dramatiske historie. Naturlig nok har han konsentrert mye av oppmerksomheten rundt de syriske krigsflyktningene, men han har også tatt opp andre nasjonaliteters situasjon. Vi har fulgt flyktninger på vei over sjøen fra Tyrkia til Hellas og dem som har nådd Europa fra libyske strender. Og vi har fulgt enkeltskjebner videre helt opp til Skandinavia.
   Reportasjene og samtalene i flyktningeleire i Jordan og Libanon har satt søkelyset på flyktningenes situasjon der, og hvor viktig det er for europeiske land å prioritere hjelp nettopp her, i nærområdet. Samtidig har Ajkic ikke unnlatt å fortelle om konsekvensene for libanesere og jordanere - når flyktningene tar levebrødet fra landets egne innbyggere ved å selge sin arbeidskraft langt under "markedspris". Her fikk vi et varsku mot det håpløse Venstre-forslaget om at flyktninger skulle kunne jobbe i Norge for lavere tariff enn nordmenn flest.
   Det som også særmerker Flukt-programmene, er i tillegg Ajkic` uredde reportasjer og intervjuer blant dem som er kritiske i innvandrerdebatten - de som finnes i for eksempel Sverige, Tyskland, Østerrike og Nederland. Innvandringskritikerne som vil holde flyktninger, asylsøkere og økonomiske immigranter borte fra vår verdensdel. Dermed har vi fått innsikt i disse kreftenes tankegang og ideologi. Slike intervjuer ville aldri - jeg gjentar aldri - en vanlig NRK-medarbeider gjort. Men disse holdningene, som de fleste av oss tar avstand fra, hører også med i den store diskusjonen. De har støtte i brede befolkningsgrupper og må hentes frem i lyset. Troll sprekker som kjent i opplysningens klare lys.
   Selv tror jeg mye av forklaringen på medienes lave troverdighet i Vest-Europa nettopp er undertrykkingen, demoniseringen og nedrakkingen av meninger medieeliten ikke selv liker i innvandringsdiskusjonen. Det er bedre med en åpen debatt der fakta og etikk kan debatteres i åpent lende.
   Leo Ajkic har videre fortjenstfullt og faktamessig rubrisert flyktningene etter hva som motiverer flukten: Rene krigsflyktninger, asylsøkere som trenger personlig beskyttelse fra egne myndigheter - og de økonomiske immigrantene som er ute etter å søke lykken for seg og sin familie. Før disse programmene var det fortsatt mange i Norge som avviste at mange som kommer fra Midt-Østen og Afghanistan, i realiteten søker en bedre fremtid for seg og sin familie, noe som er helt legitimt og forståelig, men som neppe er til fordel for bærekraften i de europeiske landenes velferdsordninger på sikt.
   Samtidig er jeg fortsatt blant dem som dypt beklager NRKs nedlegging av programserien Migrapolis. Kritikken internt i statskringkastingen var at det ble for mye "innvandrernes Norge Rundt", for mange vellykkede historier, serien var ikke kritisk nok. Selv synes jeg Migrapolis gav stor innsikt og forståelse, og de dyktige programmedarbeiderne presenterte mange gode eksempler på vellykket integrering, rollemodeller som kunne inspirere andre. Jeg er helt overbevist om at de "norske" seerne fikk større forståelse og sympati med innvandrere generelt når man så hvordan de strevde for å bli integrert i det norske samfunnet, hvilke problemer de støtte på, hvor løsningene lå.

søndag 19. februar 2017

Bjørn Hoelseths blogg: Hva skjer i Ukraina?

Bjørn Hoelseths blogg: Hva skjer i Ukraina?

Hva skjer i Ukraina?

"Den fastlåste konflikten i Ukraina (Russlands annektering av Krim og "krig ved stedfortreder" i det gjenværende Øst-Ukraina) kan raskt komme inn i nye spor etter Trumps valgseier i USA. Med den nye amerikanske presidenten på plass er mye kommet i spill. Endelig forstår de europeiske NATO-medlemmene alvoret rundt finansieringen og byrdefordelingen i forsvarsutgiftene. Etter Reagan-periodens vellykkede Sovjetpolitikk som førte til kommunistdiktaturets falll (Sovjet-Unionen hadde ikke råd til både smør og kanoner i våpenkappløpet), reduserte alle europeiske land sine forsvarsbudsjetter til et historisk lavnivå. Norge var blant dem.
   Langt tilbake på 70- og 80-tallet var det også diskusjoner rundt byrdefordelingen, men europeerne brydde seg ikke om signalene og det moralske i saken. De konsentrerte seg om å bygge ut ikke bærekraftige velferdsstater og regnet med at amerikanerne ville ta ansvar og sørge for at USAs våpenskjold ville være til stede i overskuelig fremtid uansett.
   Så kommer en Trump inn på scenen og gjør det klart, både i valgkampen og etter presidentinnsettelsen, at enten oppfyller Europa sine forpliktelser i alliansen, eller så kan man ikke uten videre regne med amerikansk hjelp i alle typer konflikter og kriser.
   Trump er en forretningsmann. Han forstår - ennå ikke - hvordan internasjonalt samarbeid og diplomati foregår. Han vil forhandle direkte med små og store land uavhengig av handelsavtaler, gjensidig forpliktende overnasjonale organer eller regionale unioner.  Han går hardt ut med et primært standpunkt, en utgangsposisjon og regner med at motpartens innledende posisjon lar seg endre under marsjen frem mot et kompromiss. Forhandlinger er å gi og ta. Man kan "prute" på pris og leveringsbetingelser.
   Hvordan ser Trump på Krim  og Øst-Ukraina? Antagelig slik: Russland okkuperte Krim fordi halvøya er gammelt russisk land (ikke så veldig langt tilbake, men tilstrekkelig til at Putin kan bruke argumentet). Det bor stort sett russere der, selv om de formelt har vært ukrainske statsborgere i et par generasjoner.  Mye tyder på at befolkningen foretrekker å være del av "moderlandet". Kultur og språk er tross alt russisk. Mye tyder på at folk på Krim synes det er ok at russiske styrker kom dem til unnsetning. Putin er, eller har vært, populær.
   Men Trump kan ikke uten videre godta annekteringen med det folkerettsbruddet som ligger i bunnen. Han må finne ryggdekning. Det kan skje ved at USA de facto "godkjenner" anneksjonen, dersom befolkningen sier ja til å tilhøre Russland under en internasjonalt overvåket folkeavstemning. Bare det kan gi anneksjonen moralsk og folkerettslig legitimitet. Tross alt finnes det flere eksempler i de europeiske tidligere kolonimakter på at verdenssamfunnet godkjenner gamle anneksjonen bare befolkningen gir sitt samtykke (Falklandsøyene, Gibraltar, Nord-Irland). 
   Dersom Trump kan få til en avtale langs disse linjene, vil han ha noe igjen. For eksempel "hands off Øst-Ukraina". Det vakte forsiktig optimisme denne helgen, da Russland erklærte våpenhvile i Donbass, blant annet skal tyngre våpen (artilleri) trekkes tilbake utenfor rekkevidde av partenes aksjonsradius. Det gir en antydning om at noe er på gang. Trump kan lokke med at de sviende, følbare sanksjonene kan bli opphevet eller kraftig dempet. Det trenger Putin akkurat nå. Økonomien er så dårlig at den vanlige russer blør. De offentlige budsjettene er kraftig redusert, velstandsutviklingen er på retur. Der er helt sikkert begynnende sosial uro under overflaten av rungende Putin-støtte.
   Antagelig må Den "folkedemokratiske" utbryterrepublikken i Øst-Ukraina få en spesiell status som formelt "sikrer" den russiske befolkningen visse rettigheter, men som igjen kommer inn under Kievs overhøyhet. En slags "handelsavtale": Behold Krim, men kom dere ut av Donbass.
   Jeg regner med at Trump tenker på denne måten. Han ønsker et saklig forhold til Russland og vil gjerne ha status som den som ordner opp i internasjonale konflikter hans forgjengere ikke fant noen vei ut av. En som skjærer igjennom og "ordner opp". En som eier handlekraft og viser gjennomføringsevne.
   Inne i Ukraina går utviklingen langsomt i den riktige retningen. Økonomien har klart seg bedre enn fryktet, og både Helsingforskomiteen og Europaparlamentet ser positive endringer. Fortsatt er mye ugjort, men i lengden kan ikke Putin være tjent med at alt går i feil retning i Øst-Ukraina, økonomisk og sosialt,  mens det demokratiske  Kiev-regimet stabiliserer seg.
   Vi går en spennende vår i møte.

lørdag 18. februar 2017

Distriktspolitikk til liten nytte

Da Victor Norman (H), arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen, begynte med utflytting av statlige arbeidsplasser for 14 år siden, var undertegnede skeptisk og vel så det: Jeg tenkte  at det ikke bare var spørsmål om å flytte en arbeidsplass, men hele familier. I tillegg til den statsansatte selv, måtte ektefelle/samboer finne seg en ny jobb, barn skulle kanskje tas ut av skole og barnehave og omplantes i nye omgivelser. Starte på nytt. Det virket som om man ikke hadde tatt inn over seg at det vanligste i norske familier er at to har jobb, ikke bare en. Alt på grunn av en fiks ide, en distrikspolitisk ideologi. For å innsmigre seg hos "distriktene" og deres velgere.
   Resultatene måtte bli som de ble: De fleste betakket seg for å flytte. De statlige direktoratene og institusjonene mistet kvalifiserte medarbeidere, og det var vanskelig å erstatte kompetansen på det nye, lokale arbeidsmarkedet. De statlige tvangsutflyttede institusjonene ble kort og godt svekket i forhold til utførelsen av sine lovpålagte oppgaver, og det tok flere år før man gjennom nyrekruttering, opplæring og headhunting kom opp på det gamle nivået. Siden staten er uhyre generøs med dekning av flytteutgifter, ble det en kostbar affære som det tok mange år å kompensere. Hver utflyttet arbeidsplass kostet mellom 0,6 og 1,4 millioner kroner.
   Nå står vi altså overfor en ny runde. Den skaper mye uro. Konservative og reformfiendlige fagforeninger stritter imot, noe de i og for seg har legitim rett til. Deres oppgave er å forsvare medlemmenes interesser - der de i øyeblikket befinner seg, ikke bidra til samfunnsutvikling eller samfunnsreformer. Men 630 arbeidsplasser skal okke som fordeles utover landet utenfor hovedstaden, noen ved nyopprettelse, andre med tvangsflytting. Deler av distrikts-Norge gleder seg- de som har en teoretisk sjanse til å bli mottager av statlige arbeidsplasser. Men også her vil det bli frustrasjoner: I noen tilfelle vil flere lokalsamfunn slåss om loddgevinsten, og da blir det noen vinnere og noen tapere.
   Så er det spørsmål om hva som styrer "tildelingen" av arbeidsplassene: Er det objektive kriterier, eller er det snakk om valgtaktiske overlegninger? Skal man oppmuntre velgere i vippekretser? Styres lokaliseringen av meningsmålinger?
   En ros skal regjeringen ha: Solbergregjeringen utfører i praksis hva den rødgrønne regjeringen bare pratet om i åtte lange år. Initiativet til utflytting er et slag i ansiktet på vårt nasjonalkonservative populistparti, Senterpartiet, som ikke fikk til noe som helst - heller ikke i landbruket, ei heller i distrikts-Norge.
   Parallelt med diskusjonen om "tildeling" av statlige arbeidsplasser har vi fått en skinndebatt om maktkonsentrasjon i Oslo kontra "der folk bor". De fleste nordmenn er blitt forledet til å tro (seks av ti) at for mye makt er samlet i det sentrale østland, og at byfolk ikke "forstår bygda". Dette tøvet baserer seg på manglende kunnskap om den norske statsformen. Norge er en nasjonalstat, ikke en føderalstat. Vi er ikke noe løst sammenfiltret konglomerat av etniske grupper, språkgrupper eller kulturelle eller religiøse småsamfunn. Vi tilhører samme nasjon på bare drøyt fem millioner sjeler. Vi har en udiskutabel hovedstad, med ett parlament, kun en regjering med underliggende departementer, direktorater og fagetater. Samtlige forholder seg til ett "sentralstyre". Om et direktorat flyttes til et "distrikt", vil det fortsatt være underlagt sentralmakten i hovedstaden. Vedtak og anbefalinger påvirkes ikke av beliggenheten, om den er aldri så langt fra det sentrale regjeringsapparatet.
Men bevares, det er valgår, og da går det meste hjem - så lenge det varer.
 

onsdag 15. februar 2017

Tilløp til selvransakelse, men for sent?

Det har faktisk dukket opp tilløp til selvransakelse i norske klassiske medier, men selvkritikken kommer ikke fra egne rekker ved at ansvarlige redaktører tar et oppgjør med den overfladiske tabloid- og kampanjejournalistikken, den manglende faktasjekken og de overdrevent polariserende vinklingene. Selvfølgelig tar man heller ikke inn over seg den politiske ubalansen og den bastante konsensusholdningen på venstreorientert grunnlag – et overveldende flertall av norske journalister og redaktører stemmer jo på Arbeiderpartiet, SV og Rødt. I de siste årene også MDG.
Dette er et faktum, bekreftet gjennom undersøkelser bestilt av pressens egne organisasjoner.

Andre syn kommer til orde
Men man er så smått begynt å ta inn, faktisk på forholdsvis fremtredende plass, kritiske kommentarer fra folk om står de redaktørstyrte mediehusene nær, fra uavhengige spaltister og medieforskere som vet hva de snakker om.
Ett eksempel er Schibsted-gruppen som har fått øyenene opp for at det foregår noe der ute blant folk, blant egne abonnenter til og med. Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, deretter statssekretær og nå Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås er sluppet til med kloke og reflekterte synspunkter, og nåværende kulturredaktør Trine Eilertsen (som kom til Oslo-gryta fra Bergens Tidende med friske øyne) har påpekt det isolerte og sneversynte urbane miljøet som preger hovedstadens journalister og som synes å påvirke deres nyhetsbehandling, reportasjer og frie kommentarer.

Bekreftes av medievitere
bekreftes det fra forskerhold at tilliten til de tradisjonelle mediene fortsatt er oppsiktsvekkende lav. Heller ikke det er noe oppsiktsvekkende nytt. Den faktiske situasjonsbeskrivelsen kommer frem både i internasjonale undersøkelser, og Norge er ikke noe unntak. I en kronikk i Aftenposten ved Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning, og Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen, kommer det frem at nordmenn setter store spørsmålstegn ved journalisters evne til å være upartiske.
Skepsisen til norske journalister går på tvers av politiske skillelinjer, skriver de to. Men ikke uventet er skepsisen klart sterkere blant velgere på høyresiden og blant folk som er skeptiske til innvandring – det er jo de som har fått unngjelde for at de ikke har hatt de «riktige» meningene. Godhetstyranniet har kneblet deres legitime rett til å fremheve fornuft som rettesnor for behandling av for eksempel flyktningeproblemet. Inntil for et par år siden var det risikabelt å mene i det offentlige rom at norske bistandsressurser burde brukes i flyktningenes og asylsøkernes egne land og nærområder. I dag er dette synet blitt stuerent og fullt akseptabelt. Stortinget har faktisk tatt konsekvensen av det i sine bevilgninger, og prinsippet er knesatt gjennom politiske forlik.

Før Brexit og Trump
De to kronikkforfatterne påpeker noe vesentlig: Debatten om den lave tilliten til mediene har i disse dager vært knyttet opp til hendelser som Brexit, valget av Donald Trump i USA og den økende spredningen av «falske nyheter». Men, påpeker forskerne, tilliten til etablerte medier var synkende lenge før det, og skepsisen handler om noe langt dypere og mer komplekst enn skillet mellom sanne og falske nyheter.
I 2013 svarte så mange som 72 prosent av den norske befolkningen at de mente journalister lot seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Hele 63 prosent mente at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem.
Thorbjørnsrud og Moe påpeker at dette er spørsmål som berører kjerneverdier i den moderne profesjonelle journalistikken: Pressens legitimitet og posisjon bygger på at journalister rapporterer uavhengig av egne interesser. Ikke minst skal de belyse en sak fra flere sider ved å behandle ulike kilder og perspektiver upartisk.

Venstresiden mer fornøyd
Det er karakteristisk at folk som stemmer til venstre for midten i norsk politikk har litt høyere tillit til at journalister er upartiske enn folk til høyre. Mistilliten øker gradvis fra Kristelig Folkeparti og utover mot høyre. Mens 56 prosent av dem som stemmer Arbeiderpartiet sier at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv, sier for eksempel 72 prosent av Høyre-velgerne og 74 prosent Frp-velgere det samme. Alt dette ifølge de to medieforskerne.
I mitt hode stemmer dette bra med erfaringene fra debatter også i lokal- og regionaviser, særlig innenfor Amedia-gruppen: Når noen lokalpolitikere på den borgerlige siden tillater seg å kritisere avisens dekning, får de ikke bare skyllebøtter over seg fra avisens ansvarlige ledelse – de samme avisene får støtte og heiarop fra venstresidens representanter i kommunestyrene. De er jo såre fornøyd med dekningen.

Ikke kritiske spørsmål
Man ser at det aldri – aldri i Amedia-aviser stilles kritiske spørsmål fra journalistene til utsagn, påstander og meningsytringer fra de lokale fagforeningene. Avisene opptrer der som rene mikrofonstativer. Forsvaret for denne praksisen er «samfunnsoppdraget» - journalister skal være kritiske og «ta» dem som styrer, ikke andre samfunnsaktører. Ihvertfall hvis det dreier seg om borgerlige ordførere og arbeidsgiversiden i en konflikt.
De to medieforskerne peker på noe vesentlig når de skriver: «Spørsmålene journalister stiller, problemene de undersøker og hva som fortjener de store overskriftene, preges av av det miljøet de er en del av og det opinionsklimaet de forholder seg til. Forskjellene mellom journalister og befolkning påkaller en ekstra årvåkenhet i pressen mot flokkjournalistikk.»

Kvalitetsjournalistikk?
De som er knyttet til de tradisjonelle mediene, er begynt å kalle sin virksomhet for «kvalitetsjournalistikk» - underforstått i motsetning til sosiale medier og nettaviser. Jeg stusser over betegnelsen, iallfall i dagens situasjon. Faktisk får undertegnede mange gode og nye opplysninger nettopp fra nettaviser som både er pålitelige og balanserte. Det gjelder også stoff fra spesielle interesseorganisasjoner som Norsk Olje og Gass. Der kommer fakta frem som miljøvernorganisasjoner, klimainstitutter og MDG`ere unnlater å informere om.
Journalister behøver ikke nødvendigvis bli aldeles kjønnsløse og millimeter-nøytrale for å bli oppfattet som profesjonelle utøvere i sitt yrke. Det er nok at man er seg bevisst faren for å vektlegge det han eller hun selv tror og mener. Det er et spørsmål om å sørge for en faglige distanse til omstridte samfunnsproblemer og personlige ståsteder. En distanse a la den faghistorikere har når de befatter seg med kontroversielle emner.
Til syvende og sist dreier det seg om etikk. Yrkesetikk, personlig holdning og profesjonell opptreden.

Endre praksis?
Men hvor dypt vil erkjennelsen og selvransakelsen trenge inn i pressemiljøet? Det er ikke gjort i en håndvending å innrømme feil og endre praksis. Mange er hårsåre, som Knut Olav Åmås skriver. Fornærmede redaksjoner kan finne på å stålsette seg for å fortsette som før.
Da er det fare for at tillitsforholdet mellom avis og lesere vil bli enda dårligere. Jeg spår at endringer vil ta tid – og, som skrevet før – de klassiske mediene vil ikke gjør noen snuoperasjoner i denne kommende valgkampen iallfall.

Da legger de forholdene enda bedre til rette for sosiale medier, uavhengige nettaviser og bloggere.

søndag 12. februar 2017

Et stemningsskifte er på gang

Lenge før Donald Trump ble USAs president og britene bestemte seg for utmelding av EU, før Geert Wilders og Marie le Pen oppnådde dagens oppslutning, og før Alternativ for Tyskland begynte å true tysk samfunnsutvikling, hadde enkelte mediekritikere igjen og igjen minnet de tradisjonelle redaktørstyrte avisene og radio- og TV-kanalene om at deres virkelighetsbeskrivelse og konsensuslinje brøt med mange menneskers oppfatning av egen hverdag.
Mediene var, og er fortsatt, preget av det de selv definerer som «korrekte» meninger. Nyhetsoppslag var, og er fortsatt, tuftet på en bestemt «vinkling» som skal formidle redaktørens og den enkelte journalistens forståelse av et tema, en sak, et samfunnsproblem. Problemstillinger blir tatt opp etter konsensusmodellen, også den basert på at «folk kan da ikke mene noe annet om denne saken enn det de gode, snille, fellesoppfatningene i samfunnet står for?»

Undertrykke det ukorrekte
Resultatet er blitt at avvikende, men fullt legitime, meninger er blitt undertrykt og minimalisert, kritisert og hengt ut. Vi ser det særlig på hvilke ytringer som slipper til i de store riksmediene, og hvilke eliter som er toneangivende og har klippekort på kronikk- og kommentarplass: Det er statsråder og stortingsrepresentanter, generalsekretærene i store organisasjoner, faglige tillitsvalgte, professorer og amanuenser (inklusive de med postfikset emeritus), direktørene i offentlige kulturinstitusjoner, klima- og miljøbevegelser, forskere på allverdens smale temaer, alle de statsfinansierte instituttene som er opprettet for å bevise at FNs klimapanel har rett i sine dommedagsprofetier.
I dette bastante venstreorienterte konsensusmiljøet har alternative meninger, motekspertise og annerledestenkende ikke hatt en sjanse i havet for å komme til orde. Inntil de sosiale mediene dukket opp som sikkerhetsventiler i trykk-kokeren. Det har murret lenge der nede i folkedypet, blant «de stille i landet», de som har hatt knyttneven dypt nede i bukselomma år etter år. Undertegnede har «været» dette i flere år og har advart mot utviklingen internt i medieverdenen.

Ikke lenger monopol
Men: plutselig har de tradisjonelle mediene ikke lenger monopol på meningsdannelse og innflytelse på politiske valg, ikke kontroll med hva som skulle heves opp på den offentlige dagsorden. De sosiale mediene, først og fremst Facebook, Twitter og Google`s søkermotorer, har betydd en enorm frigjøringskraft for undertrykte oppfatninger. Her har folk flest fått nye kanaler og kilder til alternativ kunnskap og faktasjekk. Med flere nyanser og forbehold enn de tabloide konklusjonene i tradisjonelle massemedier. Avisenes «faktabokser» kunne suppleres og utvides.
Medier med de mest avanserte følehornene har allerede innsett faren og strever med å legge om kursen. Med ett har debatten i enkelte saker fått en ny karakter: Motekspertisen i klimaspørsmål slipper faktisk til i Aftenposten. Norske klimapanel-institutter ser det som nødvendig å måtte svare på alternativ vitenskapelig kritikk fordi avisen har gitt klimarealister spalteplass. For kort tid siden slapp de siste overhodet ikke til eller ble avvist som «klimafornektere». Den folkeopplysningen «korrekte» klimaforskere har bedrevet i en årrekke for å forme folkets meninger, må tas på nytt.

Kloke ord fra Fritt Ord
I Aftenposten søndag 12. februar har direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, mange kloke ord og beskrivelser av dagens situasjon og med klar underliggende kritikk mot de redaktørstyrte mediene. Han går fortjenstfullt i rette med den postfaktuelle industrien: løgnene, propagandaen, konspirasjonsteoriene, ryktene, de rene, enkle usannheter – fenomener vi til nå mest har knyttet opp mot Donald Trumps presidentkampanje, men som har et langt bredere nedslagsfelt internasjonalt. Åmås skriver også: «I en mediesituasjon der de brede offentlighetene blir fragmentert og blir til små, persontilpassede mediebobler eller ekkokamre, lykkes undergravingen av fakta og etterprøvbar sannhet lettere. Flere andre utviklingstrekk hakker også på tilliten til mediene: mye slurv og slums i mange redaksjoner, dårlig merket innholdsmarkedsføring og kommersielle og offentlige kommunikasjonsfolk som veldig ofte lykkes i å plante saker».
Det siste er viktig. Det er helt uhyggelig, noen ganger komisk, å se hvor lett enkelte lobbyister slipper til, og særlig hvis de samtidig kan tilføre annonser eller betalt markedsføring. Eller de representerer store medlemsmasser som igjen er, eller kan bli, interssante abonnenter.

Hvorfor sprer det postfaktuelle seg?
Åmås trekker videre frem flere andre poenger: Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå? Deler av svaret hans er: «Fordi folk flest vil forstå og bli forstått. Politikkens og medienes virkelighetsbilder tilbyr ofte en kløft mellom den virkeligheten disse institusjonene fremstiller og den virkeligheten borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet».
Han fortsetter: «Den seriøse politikken må ta folk på alvor og snakke annerledes. Det må journalistikken også. For den vanlige mediekritikken fra vanlige borgere er at mediene er fryktelig like og preget av en massiv konsensus. Tidligere =Oslo-redaktør Anlov Mathisen skrev på mediedebatt.no 8. juni 2016 følgende: Innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad.»

Tillit og troverdighet
Knut Olav Åmås håper og tror at tillit og troverdighet blir noen av de viktigste argumentene for å få nye lesere, lyttere og seere til seriøse medier fremover: «Da må journalister og redaktører ta åpent imot kritikk og like åpent innrømme feil. De er fortsatt i overkant hårsåre.»
Fritt Ords direktør ser nå at en positiv, kraftig motbevegelse er i full gang mot de falske nyhetene. Det dukker opp stadig flere prosjekter som har med seriøs faktasjekking og kildekritikk å gjøre, internasjonalt og snart i Norge. Faktasjekking og kildekritikk blomstrer som aldri før i sosiale medier, og de globale aktørene Facebook og Google ser ut til å ta problemet med falske nyheter på større alvor.
Jeg skal sitere Åmås litt til: «Hvis mediene, også de store breddemediene, viser at de er verdt tilliten og troverdigheten, kan de vinne kampen. De må komme med kunnskapen, forklare sammenhengene, skape forståelsen, gjøre et ugjennomsiktig samfunn mer gjennomsiktig, henge på viktige saker over tid.»

Rekker de det?
Mitt spørsmål er om de «klassiske mediene» rekker å omstille seg foran de store og viktige president- og parlamentsvalgene i Europa i 2017. Selv tror jeg ikke norske medier klarer å nyorientere og skjerpe seg før stortingsvalget til høsten er gjennomført. Spesielt har jeg mine tvil om at Amedia-gruppen, selv om den nå er eiet av en sparebankstiftelse, mentalt klarer å frigjøre seg fra Arbeiderpartiet og LO, eller «Arbeiderpressens Oslo-kontor» som var mediegruppens utgangspunkt.
I tillegg har vi problemet dårlig avisøkonomi. Den fører til en enda mer tabloid vinkling, krasse polariseringsoppslag, små nyanser og forbehold, ubalanse i nyhetsoppslagene – alt under dekke av begrepet «samfunnsoppdrag» og «samfunnskritikk». Et argument som blir stadig mer brukt som forsvar, er at de lokale mediene må «kontrollere og kritisere makta», det vil si flertallskonstellasjoner i kommunestyrene. Ordførere er fritt vilt og må tåle en krass kampanjejournalistikk.

Respekt for velgerne?
Det betyr også at det rent mediekritisk ikke er noen fordel å ha størst tillit blant velgerne i lokalsamfunnet. Selv et overveldende borgerlig flertall i en kommune blir slett ikke hensyntatt, for «makta» er pr. definisjon ond og samfunnsfiendtlig, nærmest illegitim. Jeg savner ekte balanserte oppslag der «for»- og «imot»-argumenter og -meninger får noenlunde samme behandling, basert på faktasjekk og kildekritikk – og så overlate til leserne selv å trekke konklusjoner.
Den journalistiske stilen i små og store aviser bærer også preg av kommersielle egeninteresser: Jo «sterkere» oppslag og mengde k-ord, desto flere lesere (tror man) eller «klikk» i e-utgavene. Uansett om det er dekning eller ei i brødteksten som følger.
   Jeg ser også at i den aktuelle debatten om å fjerne adgangen til telefonsalg overfor egne kunder (abonnenter), bruker Amedia sin mediemakt ved å kjøre ut en lang argumentasjon (høringssvaret) i sine 92 aviser, på beste kommentarplass. Dette gjelder komersielle egeninteresser. Forbrukernes interesser, vernet mot telefonsalgspress, betyr mindre.

Solid grunnlag for egne meninger
En gang var slagordet i en stor riksavis: «Solid grunnlag for egne meninger». Slik er det ikke lenger. Nå skal nyheter og reportasjer vinkles slik at de støtter opp om det journalisten, kommentatoren, lederskribenten og den ansvarlige redaktør har gjort seg opp en mening om. Fortsetter man denne linjen, er det en håpløs oppgave å gjenreise tilliten og troverdigheten – og banen overlates til nettopp det man ønsker å unngå: Det postfaktuelle, de falske nyhetene, konspirasjonsteoriene, propagandaløgnene, halvsannhetene, de nøye utvalgte kjensgjerningene.

Irettesettelse

Åmås` kommentar i dag søndag 12. februar innledes med en krass irettesettelse av ledende Frp`ere, justisminister Per-Willy Amundsen, som har anklaget Ap-avisen Nordlys for å publisere falske nyheter, og innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari som har uttalt at «de etablerte mediene» er blitt de største produsentene av slike nyheter. 
Kritikken mot disse to er i denne sammenheng helt på sin plass. Det de har reagert mot, er noe de oppfatter som urettferdig kampanjejournalistikk, ensidig mediekjør, ubalansert dekning av Frp-saker og -standpunkter. Men å beskylde både denne og andre aviser for å produsere falske nyheter, er å gå for langt. Enig med Åmås her. Kritikken mot Nordlys og lignende aviser bør i stedet gå ut på ubalanse og usaklighet – når det er grunnlag for slike betegnelser i konkrete tilfelle. Da må aviser være voksne nok til å innrømme feiltrinn eller faktafeil og moderere partipolitisk motiverte vinklinger.