"De samfunnsøkonomiske framskrivningene understreker betydningen av å øke sysselsettingen, særlig blant flyktninger." Dette er nærmere begrunnet og forklart i kapittel 8. "Dette er viktig av hensyn til velferdsmodellens bærekraft både i økonomisk og politisk forstand, og det er viktig av hensyn til den enkelte innvandrer. Varig utenforskap vil øke ulikhetene og de sosiale skillene i det norske samfunnet, øke risikoen for uro, mistillit og konflikt, og det vil kunne svekke velferdsmodellens og det politiske systemets legitimitet", slår utvalget fast.
Samtidig minner utvalget om at den innsatsen som må til for å øke denne sysselsettingen blant flyktninger i Norge vesentlig, vil være kostbar og krevende.
Er mulig, men...
I de konkrete anbefalingene har man optimistisk forutsatt at det er mulig å videreutvikle dagens hovedinnretning på velferdsmodellen med en kombinasjon av relativt høy "grunnsikring", høy yrkesaktivitet og aktiv innsats for å videreutvikle en kvalifisert arbeidsstyrke. Men da må visse forutsetninger oppfylles.
I den tiden da de rødgrønne hadde regjeringsmakt (2005-2013), svømte regjeringen nærmest i oljeinntekter (opptil 120 dollar fatet), og den lanserte en rekke endringer, la oss kalle dem forbedringer, i form av en rettighetslovgivning som stadig høynet nivået på en rekke ytelser fra "samfunnet" - til alle. Innstramning og effektivisering var bannord under Stoltenberg 1 og 2. Man brukte oljeinntekter som aldri før - uten å komme i konflikt med handlingsregelen for Pensjonsfond utland. For det bare økte og økte i retning himmelen.
Utvalget peker ganske riktig på at politikken de senere årene har beveget seg litt bort fra denne linjen. I stedet for å belaste budsjettene med stadig høyere ytelser til den enkelte - og dermed gjøre det mindre attraktivt å være sysselsatt - legges det nå mer vekt på sysselsettingsfremmende tiltak.
Dette er en god attest til Solbergregjeringen, delvis gjennom brede forlik i Stortinget. Særlig integrasjonsforliket i fjor ga en kursendring som regjeringen har kunnet støtte seg på og vise til: Flyktninger og asylsøkere må komme i arbeid, betale skatt og rett og slett bli netto bidragsytere til den norske modellen. Hvis ikke, bryter systemet sammen før eller siden.
Utvalget foreslår tre tilnærminger
Den ene tilnærmingen er temmelig lik dagens generøse trygde- og sykepengeordninger: en rettighetsorientert universalisme. Det betyr vel i praksis at alle skal få barnetrygd selv om man ikke trenger det, fortsatt 100 prosent sykepenger fra dag én, osv. Altså en inntektssikring, utjevning av levekår (fra de velstående til de "fattige") og velferdsrettigheter (sosialhjelp, boligtilskudd m.m.m.)
Den andre tilnærmingen er en mer markedsorientert tilpasning og vektlegger arbeidsmarkedets virkemåte, lønnsdannelse og "fleksibilitet". Den tredje tilnærmingen legger størst vekt på investering i kompetanseheving, kvalifikasjonsutvikling og "sosial kapital".
Utvalget nevner at dette allerede i dag er hovedgrepet i integrasjonspolitikken, en slags pragmatisk kombinasjon. Men virkemidlene bør spisses. Den norske blandingsmodellen går ut på utdanning, inkludert sterkt subsidierte barnehaver for de minste barna, og vektlegger kvalifisering og "attføring" for voksne arbeidstagere. Alt dette kan kalles "sosial investering".
Aktivitetskrav
Introduksjonsprogrammet for flyktninger, egne arbeidsmarkedstiltak for minoritetsspråklige, og en lang rekke mer avgrensede prosjekter rettet mot innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet nevnes som aktive grep.
Brochmann-utvalget har merket seg at "minstesikringsnivået" i det norske samfunnet er relativt generøst, med høye minsteytelser innen uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og dagpenger. Alt er eksempler på den universelle, rettighetsbaserte tilnærmingen.
Det er grunn til å spørre seg om nivået på alle disse rettighetene i praksis motvirker ønsket om å ta betalt arbeid. En rekke av flyktningene har lave kvalifikasjoner for norsk arbeidsliv. Noen er analfabeter, andre kan inneha en doktorgrad. Men snittet mangler den kompetansen arbeidslivet etterspør. Derfor behovet for sosiale investeringer.
Selv etter flere år i Norge arbeider flyktninger (innvandrere) mindre enn den etnisk norske befolkningen. Først og fremst i de tilfelle der flyktningene kommer fra samfunn hvor kvinnene omtrent ikke har betalt arbeid utenfor hjemmet. Dette svekker helt klart bærekraften til den norske velferdsmodellen når de slår seg ned i Norge.
Problemet for norske beslutningstagere (folkevalgte på høyt nivå) er at for å "presse" innvandrere ut i betalt arbeid, må antagelig de generøse universelle ordningene reduseres. Men det kan man ikke gjøre uten at senkningen også omfatter nordmenn generelt. Da oppstår uansett større ulikhet og mer "fattigdom", som er politisk ukorrekt og antagelig selvmord for enhver regjeringskonstellasjon.
Større skattebyrder?
Brochmannutvalget advarer: En sterkere prioritering av dagens velferdsrettigheter og inntektssikring vil antagelig føre til lavere sysselsetting, økt skattebyrde og i verste fall "subsidiert isolasjon" (utenforskap) eller segregering.
Det sier seg selv at uten noen harde grep - helst gjennom brede forlik - vil man neppe lykkes i å skaffe tilstrekkelige inntekter for å finansiere velferdsstaten i fremtiden. For det er ikke bare økt innvandring (flyktningstrøm) som øker utgiftene - tallet på uføretrygdede i ung arbeidsdyktig alder er blitt fordoblet på relativt få år. Om kort tid er vi inne i en "eldrebølge" som øker utgiftene til helse og omsorg vesentlig. De kommende eldre vil leve lenger og dermed kreve større pensjonsutbetalinger (over lengre tid). Flere utfordringer oppstår på den måten samtidig.
Vil nordmenn flest godta høyere skatter for å dekke inn underskuddet på velferdsmodellen - eller utsette det? Neppe. Ikke når forklaringen er "noen andre", noen som kommer "utenfra" og går rett inn i de universelle generøse ordningene som gir en minstesikring uten å arbeide så mye som befolkningen ellers. Da vil lett sosial uro oppstå, motsetninger øke og kritikk mot de nyankomne tilta i styrke.
Vi er inne i et valgår, og utsikten til å inngå forlik på Stortinget er begrenset ut fra hva de ulike partiene forventer av valgresultat. Dersom Arbeiderpartiet ser en mulighet til å overta ansvaret, vil de ikke risikere å få alle utsatte problemer i fanget. Dersom Solbergregjeringen tar ufordringen og gjør upopulære grep, risikerer den å tape valget i en populistisk preget valgkamp.