Serien kunne i og for seg ha stått på egne bein med sine skiftende og vakre naturinntrykk. Et slikt Norge i et nøtteskall ville være en god eksportvare og trekke til seg turister fra inn- og utland. Denne type naturprogrammer kunne være noe som samler oss i en tid med ytre press og utfordringer.
Inntil politikken gjør sitt inntog i programmene. Episoden "Kysten og havet" var ikke bare en presentasjon av kyst-Norge, men også en sammenhengende propagandaoffensiv fra filmskaperne og NRK. Naturverneren Nina Jensen (World Wildlife Fund) og en skreifisker fikk boltre seg fritt og uhemmet på et omstridt område. De slo fast at fisk og vill natur ikke lar seg kombinere med utnyttelse av ressurser på havbunnen, arbeidsplasser og spesielt olje- og gassutvikling. Den vakre naturen ville omtrent bli borte om andre rikdommer i havet ble undersøkt og konsekvensutredet.
Dette har de to pluss allverdens mer eller mindre ekstreme miljøvernere rett til å hevde i ytringsfrihetens misbrukte navn. Men alt ble stående uimotsagt. Ingen motspørsmål, ingen påminnelser om at folk og land må ha noe av leve av. Ikke alle kan leve av lofottorsken.
At programmet var politisk vridd, ubalansert og kontroversielt er nå en ting. Det har vi nærmest vendt oss til etter mange år med ensidige fokuseringer, nøye utvalgte fakta - som skal påvirke oss. Men saken illustrerer også en mer generell problemstilling: Særinteressenes tyranni. Vanlige velgere, og særlig politikere, blir pepret med utsagn og påstander fra lobbyister og betalte kommunikasjonsfolk, reklamebyråer, fagforeninger, næringsorganisasjoner og alle som er i opposisjon til sittende ansvarlige folkevalgte - på alle nivåer.
Eksperter og forskere med smale interesser gjør seg sterkt gjeldende og hevder å ha funnet de korrekte løsningene på alle slags problemer, særlig hvis de får økt statsstøtte. De dominerer mediene, blir innkalt til intervjuer og kommentarer i toneangivende aviser og kanaler.
Jeg spør: Hvor er de folkevalgte almenpolitikerne, de som har og tar et totalansvar i kommunene, fylkeskommunene og i rikspolitikken? Det er på tide at de tar makten tilbake, i demokratiets misbrukte navn. For det er de vi har valgt til å ta avgjørelsene på våre vegne, de vi tror og mener kan litt mer enn oss vanlige velgere, vet litt mer, har oversikt over flere detaljer og sammenhenger, er bedre informert om totaliteten. For de fleste saker har flere sider. Der er fordeler og ulemper med de fleste saker, for- og imot-argumenter, flere hensyn enn særinteressene. Jeg ser ofte fanatismen og enøyet når natur- og miljøvernere og klima-alarmister taler og skriver. De har klippekort i alle medier. Mikrofonstativene er stilt opp for dem. Det er bare å benytte seg av ekkokamrene.
Men så kan virkeligheten være en annen der ute. Folk skal ha jobb og levebrød, trygghet for fremtiden, en bærekraftig velferdsstat, offentlige inntekter, nye næringer. Folk skal ha et sted å bo, og de skal reise til og fra sine arbeidsplasser på vei eller bane. Folkevalgte må ta hensyn til helheten, veie hensyn opp mot hverandre, kanskje inngå kompromisser. Naturvernere og Greenpeace-folk tar ikke, og trenger ikke ta, slike hensyn. De bare durer i vei ut fra en ide, en "tro", et religionssurrogat. Ofte dreier det seg om unge mennesker som ikke har ansvar for egen inntekt, familie og barn.
Det er på tide at politikerne ikke lar seg så lett påvirke av mørke overskrifter, heftige påstander, aksjoner, lenkegjenger, demonstrasjoner, underskriftskampanjer. Selvsagt skal alle disse ytringsformene tillates og de folkevalgte skal høre, lese og notere seg alt som er relevant. Men politikerne må være sterke nok til å ta beslutninger som tjener helheten.
Det er på tide at folkevalgte tar makten tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar