Et stemningsskifte er på gang

Lenge før Donald Trump ble USAs president og britene bestemte seg for utmelding av EU, før Geert Wilders og Marie le Pen oppnådde dagens oppslutning, og før Alternativ for Tyskland begynte å true tysk samfunnsutvikling, hadde enkelte mediekritikere igjen og igjen minnet de tradisjonelle redaktørstyrte avisene og radio- og TV-kanalene om at deres virkelighetsbeskrivelse og konsensuslinje brøt med mange menneskers oppfatning av egen hverdag.

Mediene var, og er fortsatt, preget av det de selv definerer som «korrekte» meninger. Nyhetsoppslag var, og er fortsatt, tuftet på en bestemt «vinkling» som skal formidle redaktørens og den enkelte journalistens forståelse av et tema, en sak, et samfunnsproblem. Problemstillinger blir tatt opp etter konsensusmodellen, også den basert på at «folk kan da ikke mene noe annet om denne saken enn det de gode, snille, fellesoppfatningene i samfunnet står for?»

Undertrykke det ukorrekte

Resultatet er blitt at avvikende, men fullt legitime, meninger er blitt undertrykt og minimalisert, kritisert og hengt ut. Vi ser det særlig på hvilke ytringer som slipper til i de store riksmediene, og hvilke eliter som er toneangivende og har klippekort på kronikk- og kommentarplass: Det er statsråder og stortingsrepresentanter, generalsekretærene i store organisasjoner, faglige tillitsvalgte, professorer og amanuenser (inklusive de med postfikset emeritus), direktørene i offentlige kulturinstitusjoner, klima- og miljøbevegelser, forskere på allverdens smale temaer, alle de statsfinansierte instituttene som er opprettet for å bevise at FNs klimapanel har rett i sine dommedagsprofetier.

I dette bastante venstreorienterte konsensusmiljøet har alternative meninger, motekspertise og annerledestenkende ikke hatt en sjanse i havet for å komme til orde. Inntil de sosiale mediene dukket opp som sikkerhetsventiler i trykk-kokeren. Det har murret lenge der nede i folkedypet, blant «de stille i landet», de som har hatt knyttneven dypt nede i bukselomma år etter år. Undertegnede har «været» dette i flere år og har advart mot utviklingen internt i medieverdenen.

Ikke lenger monopol

Men: plutselig har de tradisjonelle mediene ikke lenger monopol på meningsdannelse og innflytelse på politiske valg, ikke kontroll med hva som skulle heves opp på den offentlige dagsorden. De sosiale mediene, først og fremst Facebook, Twitter og Google`s søkermotorer, har betydd en enorm frigjøringskraft for undertrykte oppfatninger. Her har folk flest fått nye kanaler og kilder til alternativ kunnskap og faktasjekk. Med flere nyanser og forbehold enn de tabloide konklusjonene i tradisjonelle massemedier. Avisenes «faktabokser» kunne suppleres og utvides.

Medier med de mest avanserte følehornene har allerede innsett faren og strever med å legge om kursen. Med ett har debatten i enkelte saker fått en ny karakter: Motekspertisen i klimaspørsmål slipper faktisk til i Aftenposten. Norske klimapanel-institutter ser det som nødvendig å måtte svare på alternativ vitenskapelig kritikk fordi avisen har gitt klimarealister spalteplass. For kort tid siden slapp de siste overhodet ikke til eller ble avvist som «klimafornektere». Den folkeopplysningen «korrekte» klimaforskere har bedrevet i en årrekke for å forme folkets meninger, må tas på nytt.

Kloke ord fra Fritt Ord

I Aftenposten søndag 12. februar har direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, mange kloke ord og beskrivelser av dagens situasjon og med klar underliggende kritikk mot de redaktørstyrte mediene. Han går fortjenstfullt i rette med den postfaktuelle industrien: løgnene, propagandaen, konspirasjonsteoriene, ryktene, de rene, enkle usannheter – fenomener vi til nå mest har knyttet opp mot Donald Trumps presidentkampanje, men som har et langt bredere nedslagsfelt internasjonalt. Åmås skriver også: «I en mediesituasjon der de brede offentlighetene blir fragmentert og blir til små, persontilpassede mediebobler eller ekkokamre, lykkes undergravingen av fakta og etterprøvbar sannhet lettere. Flere andre utviklingstrekk hakker også på tilliten til mediene: mye slurv og slums i mange redaksjoner, dårlig merket innholdsmarkedsføring og kommersielle og offentlige kommunikasjonsfolk som veldig ofte lykkes i å plante saker».

Det siste er viktig. Det er helt uhyggelig, noen ganger komisk, å se hvor lett enkelte lobbyister slipper til, og særlig hvis de samtidig kan tilføre annonser eller betalt markedsføring. Eller de representerer store medlemsmasser som igjen er, eller kan bli, interssante abonnenter.

Hvorfor sprer det postfaktuelle seg?

Åmås trekker videre frem flere andre poenger: Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå? Deler av svaret hans er: «Fordi folk flest vil forstå og bli forstått. Politikkens og medienes virkelighetsbilder tilbyr ofte en kløft mellom den virkeligheten disse institusjonene fremstiller og den virkeligheten borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet».

Han fortsetter: «Den seriøse politikken må ta folk på alvor og snakke annerledes. Det må journalistikken også. For den vanlige mediekritikken fra vanlige borgere er at mediene er fryktelig like og preget av en massiv konsensus. Tidligere =Oslo-redaktør Anlov Mathisen skrev på mediedebatt.no 8. juni 2016 følgende: Innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad.»

Tillit og troverdighet

Knut Olav Åmås håper og tror at tillit og troverdighet blir noen av de viktigste argumentene for å få nye lesere, lyttere og seere til seriøse medier fremover: «Da må journalister og redaktører ta åpent imot kritikk og like åpent innrømme feil. De er fortsatt i overkant hårsåre.»

Fritt Ords direktør ser nå at en positiv, kraftig motbevegelse er i full gang mot de falske nyhetene. Det dukker opp stadig flere prosjekter som har med seriøs faktasjekking og kildekritikk å gjøre, internasjonalt og snart i Norge. Faktasjekking og kildekritikk blomstrer som aldri før i sosiale medier, og de globale aktørene Facebook og Google ser ut til å ta problemet med falske nyheter på større alvor.

Jeg skal sitere Åmås litt til: «Hvis mediene, også de store breddemediene, viser at de er verdt tilliten og troverdigheten, kan de vinne kampen. De må komme med kunnskapen, forklare sammenhengene, skape forståelsen, gjøre et ugjennomsiktig samfunn mer gjennomsiktig, henge på viktige saker over tid.»

Rekker de det?

Mitt spørsmål er om de «klassiske mediene» rekker å omstille seg foran de store og viktige president- og parlamentsvalgene i Europa i 2017. Selv tror jeg ikke norske medier klarer å nyorientere og skjerpe seg før stortingsvalget til høsten er gjennomført. Spesielt har jeg mine tvil om at Amedia-gruppen, selv om den nå er eiet av en sparebankstiftelse, mentalt klarer å frigjøre seg fra Arbeiderpartiet og LO, eller «Arbeiderpressens Oslo-kontor» som var mediegruppens utgangspunkt.

I tillegg har vi problemet dårlig avisøkonomi. Den fører til en enda mer tabloid vinkling, krasse polariseringsoppslag, små nyanser og forbehold, ubalanse i nyhetsoppslagene – alt under dekke av begrepet «samfunnsoppdrag» og «samfunnskritikk». Et argument som blir stadig mer brukt som forsvar, er at de lokale mediene må «kontrollere og kritisere makta», det vil si flertallskonstellasjoner i kommunestyrene. Ordførere er fritt vilt og må tåle en krass kampanjejournalistikk.

Respekt for velgerne?

Det betyr også at det rent mediekritisk ikke er noen fordel å ha størst tillit blant velgerne i lokalsamfunnet. Selv et overveldende borgerlig flertall i en kommune blir slett ikke hensyntatt, for «makta» er pr. definisjon ond og samfunnsfiendtlig, nærmest illegitim. Jeg savner ekte balanserte oppslag der «for»- og «imot»-argumenter og -meninger får noenlunde samme behandling, basert på faktasjekk og kildekritikk – og så overlate til leserne selv å trekke konklusjoner.

Den journalistiske stilen i små og store aviser bærer også preg av kommersielle egeninteresser: Jo «sterkere» oppslag og mengde k-ord, desto flere lesere (tror man) eller «klikk» i e-utgavene. Uansett om det er dekning eller ei i brødteksten som følger.
   Jeg ser også at i den aktuelle debatten om å fjerne adgangen til telefonsalg overfor egne kunder (abonnenter), bruker Amedia sin mediemakt ved å kjøre ut en lang argumentasjon (høringssvaret) i sine 92 aviser, på beste kommentarplass. Dette gjelder komersielle egeninteresser. Forbrukernes interesser, vernet mot telefonsalgspress, betyr mindre.

Solid grunnlag for egne meninger

En gang var slagordet i en stor riksavis: «Solid grunnlag for egne meninger». Slik er det ikke lenger. Nå skal nyheter og reportasjer vinkles slik at de støtter opp om det journalisten, kommentatoren, lederskribenten og den ansvarlige redaktør har gjort seg opp en mening om. Fortsetter man denne linjen, er det en håpløs oppgave å gjenreise tilliten og troverdigheten – og banen overlates til nettopp det man ønsker å unngå: Det postfaktuelle, de falske nyhetene, konspirasjonsteoriene, propagandaløgnene, halvsannhetene, de nøye utvalgte kjensgjerningene.

Irettesettelse

Åmås` kommentar i dag søndag 12. februar innledes med en krass irettesettelse av ledende Frp`ere, justisminister Per-Willy Amundsen, som har anklaget Ap-avisen Nordlys for å publisere falske nyheter, og innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari som har uttalt at «de etablerte mediene» er blitt de største produsentene av slike nyheter. 

Kritikken mot disse to er i denne sammenheng helt på sin plass. Det de har reagert mot, er noe de oppfatter som urettferdig kampanjejournalistikk, ensidig mediekjør, ubalansert dekning av Frp-saker og -standpunkter. Men å beskylde både denne og andre aviser for å produsere falske nyheter, er å gå for langt. Enig med Åmås her. Kritikken mot Nordlys og lignende aviser bør i stedet gå ut på ubalanse og usaklighet – når det er grunnlag for slike betegnelser i konkrete tilfelle. Da må aviser være voksne nok til å innrømme feiltrinn eller faktafeil og moderere partipolitisk motiverte vinklinger.