Tilløp til selvransakelse, men for sent?

Det har faktisk dukket opp tilløp til selvransakelse i norske klassiske medier, men selvkritikken kommer ikke fra egne rekker ved at ansvarlige redaktører tar et oppgjør med den overfladiske tabloid- og kampanjejournalistikken, den manglende faktasjekken og de overdrevent polariserende vinklingene. Selvfølgelig tar man heller ikke inn over seg den politiske ubalansen og den bastante konsensusholdningen på venstreorientert grunnlag – et overveldende flertall av norske journalister og redaktører stemmer jo på Arbeiderpartiet, SV og Rødt. I de siste årene også MDG.

Dette er et faktum, bekreftet gjennom undersøkelser bestilt av pressens egne organisasjoner.

Andre syn kommer til orde

Men man er så smått begynt å ta inn, faktisk på forholdsvis fremtredende plass, kritiske kommentarer fra folk om står de redaktørstyrte mediehusene nær, fra uavhengige spaltister og medieforskere som vet hva de snakker om.

Ett eksempel er Schibsted-gruppen som har fått øyenene opp for at det foregår noe der ute blant folk, blant egne abonnenter til og med. Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, deretter statssekretær og nå Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås er sluppet til med kloke og reflekterte synspunkter, og nåværende kulturredaktør Trine Eilertsen (som kom til Oslo-gryta fra Bergens Tidende med friske øyne) har påpekt det isolerte og sneversynte urbane miljøet som preger hovedstadens journalister og som synes å påvirke deres nyhetsbehandling, reportasjer og frie kommentarer.

Bekreftes av medievitere

Nå bekreftes det fra forskerhold at tilliten til de tradisjonelle mediene fortsatt er oppsiktsvekkende lav. Heller ikke det er noe oppsiktsvekkende nytt. Den faktiske situasjonsbeskrivelsen kommer frem både i internasjonale undersøkelser, og Norge er ikke noe unntak. I en kronikk i Aftenposten ved Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning, og Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen, kommer det frem at nordmenn setter store spørsmålstegn ved journalisters evne til å være upartiske.

Skepsisen til norske journalister går på tvers av politiske skillelinjer, skriver de to. Men ikke uventet er skepsisen klart sterkere blant velgere på høyresiden og blant folk som er skeptiske til innvandring – det er jo de som har fått unngjelde for at de ikke har hatt de «riktige» meningene. Godhetstyranniet har kneblet deres legitime rett til å fremheve fornuft som rettesnor for behandling av for eksempel flyktningeproblemet. Inntil for et par år siden var det risikabelt å mene i det offentlige rom at norske bistandsressurser burde brukes i flyktningenes og asylsøkernes egne land og nærområder. I dag er dette synet blitt stuerent og fullt akseptabelt. Stortinget har faktisk tatt konsekvensen av det i sine bevilgninger, og prinsippet er knesatt gjennom politiske forlik.

Før Brexit og Trump

De to kronikkforfatterne påpeker noe vesentlig: Debatten om den lave tilliten til mediene har i disse dager vært knyttet opp til hendelser som Brexit, valget av Donald Trump i USA og den økende spredningen av «falske nyheter». Men, påpeker forskerne, tilliten til etablerte medier var synkende lenge før det, og skepsisen handler om noe langt dypere og mer komplekst enn skillet mellom sanne og falske nyheter.

I 2013 svarte så mange som 72 prosent av den norske befolkningen at de mente journalister lot seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Hele 63 prosent mente at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem.

Thorbjørnsrud og Moe påpeker at dette er spørsmål som berører kjerneverdier i den moderne profesjonelle journalistikken: Pressens legitimitet og posisjon bygger på at journalister rapporterer uavhengig av egne interesser. Ikke minst skal de belyse en sak fra flere sider ved å behandle ulike kilder og perspektiver upartisk.

Venstresiden mer fornøyd

Det er karakteristisk at folk som stemmer til venstre for midten i norsk politikk har litt høyere tillit til at journalister er upartiske enn folk til høyre. Mistilliten øker gradvis fra Kristelig Folkeparti og utover mot høyre. Mens 56 prosent av dem som stemmer Arbeiderpartiet sier at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv, sier for eksempel 72 prosent av Høyre-velgerne og 74 prosent Frp-velgere det samme. Alt dette ifølge de to medieforskerne.

I mitt hode stemmer dette bra med erfaringene fra debatter også i lokal- og regionaviser, særlig innenfor Amedia-gruppen: Når noen lokalpolitikere på den borgerlige siden tillater seg å kritisere avisens dekning, får de ikke bare skyllebøtter over seg fra avisens ansvarlige ledelse – de samme avisene får støtte og heiarop fra venstresidens representanter i kommunestyrene. De er jo såre fornøyd med dekningen.

Ikke kritiske spørsmål

Man ser at det aldri – aldri – i Amedia-aviser stilles kritiske spørsmål fra journalistene til utsagn, påstander og meningsytringer fra de lokale fagforeningene. Avisene opptrer der som rene mikrofonstativer. Forsvaret for denne praksisen er «samfunnsoppdraget» - journalister skal være kritiske og «ta» dem som styrer, ikke andre samfunnsaktører. Ihvertfall hvis det dreier seg om borgerlige ordførere og arbeidsgiversiden i en konflikt.

De to medieforskerne peker på noe vesentlig når de skriver: «Spørsmålene journalister stiller, problemene de undersøker og hva som fortjener de store overskriftene, preges av av det miljøet de er en del av og det opinionsklimaet de forholder seg til. Forskjellene mellom journalister og befolkning påkaller en ekstra årvåkenhet i pressen mot flokkjournalistikk.»

Kvalitetsjournalistikk?

De som er knyttet til de tradisjonelle mediene, er begynt å kalle sin virksomhet for «kvalitetsjournalistikk» - underforstått i motsetning til sosiale medier og nettaviser. Jeg stusser over betegnelsen, iallfall i dagens situasjon. Faktisk får undertegnede mange gode og nye opplysninger nettopp fra nettaviser som både er pålitelige og balanserte. Det gjelder også stoff fra spesielle interesseorganisasjoner som Norsk Olje og Gass. Der kommer fakta frem som miljøvernorganisasjoner, klimainstitutter og MDG`ere unnlater å informere om.

Journalister behøver ikke nødvendigvis bli aldeles kjønnsløse og millimeter-nøytrale for å bli oppfattet som profesjonelle utøvere i sitt yrke. Det er nok at man er seg bevisst faren for å vektlegge det han eller hun selv tror og mener. Det er et spørsmål om å sørge for en faglige distanse til omstridte samfunnsproblemer og personlige ståsteder. En distanse a la den faghistorikere har når de befatter seg med kontroversielle emner.

Til syvende og sist dreier det seg om etikk. Yrkesetikk, personlig holdning og profesjonell opptreden.

Endre praksis?

Men hvor dypt vil erkjennelsen og selvransakelsen trenge inn i pressemiljøet? Det er ikke gjort i en håndvending å innrømme feil og endre praksis. Mange er hårsåre, som Knut Olav Åmås skriver. Fornærmede redaksjoner kan finne på å stålsette seg for å fortsette som før.

Da er det fare for at tillitsforholdet mellom avis og lesere vil bli enda dårligere. Jeg spår at endringer vil ta tid – og, som skrevet før – de klassiske mediene vil ikke gjør noen snuoperasjoner i denne kommende valgkampen iallfall.

Da legger de forholdene enda bedre til rette for sosiale medier, uavhengige nettaviser og bloggere.