Distriktspolitikk til liten nytte

Da Victor Norman (H), arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen, begynte med utflytting av statlige arbeidsplasser for 14 år siden, var undertegnede skeptisk og vel så det: Jeg tenkte  at det ikke bare var spørsmål om å flytte en arbeidsplass, men hele familier. I tillegg til den statsansatte selv, måtte ektefelle/samboer finne seg en ny jobb, barn skulle kanskje tas ut av skole og barnehave og omplantes i nye omgivelser. Starte på nytt. Det virket som om man ikke hadde tatt inn over seg at det vanligste i norske familier er at to har jobb, ikke bare en. Alt på grunn av en fiks ide, en distrikspolitisk ideologi. For å innsmigre seg hos "distriktene" og deres velgere.

   Resultatene måtte bli som de ble: De fleste betakket seg for å flytte. De statlige direktoratene og institusjonene mistet kvalifiserte medarbeidere, og det var vanskelig å erstatte kompetansen på det nye, lokale arbeidsmarkedet. De statlige tvangsutflyttede institusjonene ble kort og godt svekket i forhold til utførelsen av sine lovpålagte oppgaver, og det tok flere år før man gjennom nyrekruttering, opplæring og headhunting kom opp på det gamle nivået. Siden staten er uhyre generøs med dekning av flytteutgifter, ble det en kostbar affære som det tok mange år å kompensere. Hver utflyttet arbeidsplass kostet mellom 0,6 og 1,4 millioner kroner.

   Nå står vi altså overfor en ny runde. Den skaper mye uro. Konservative og reformfiendlige fagforeninger stritter imot, noe de i og for seg har legitim rett til. Deres oppgave er å forsvare medlemmenes interesser - der de i øyeblikket befinner seg, ikke bidra til samfunnsutvikling eller samfunnsreformer. Men 630 arbeidsplasser skal okke som fordeles utover landet utenfor hovedstaden, noen ved nyopprettelse, andre med tvangsflytting. Deler av distrikts-Norge gleder seg- de som har en teoretisk sjanse til å bli mottager av statlige arbeidsplasser. Men også her vil det bli frustrasjoner: I noen tilfelle vil flere lokalsamfunn slåss om loddgevinsten, og da blir det noen vinnere og noen tapere.

   Så er det spørsmål om hva som styrer "tildelingen" av arbeidsplassene: Er det objektive kriterier, eller er det snakk om valgtaktiske overlegninger? Skal man oppmuntre velgere i vippekretser? Styres lokaliseringen av meningsmålinger?

   En ros skal regjeringen ha: Solbergregjeringen utfører i praksis hva den rødgrønne regjeringen bare pratet om i åtte lange år. Initiativet til utflytting er et slag i ansiktet på vårt nasjonalkonservative populistparti, Senterpartiet, som ikke fikk til noe som helst - heller ikke i landbruket, ei heller i distrikts-Norge.

   Parallelt med diskusjonen om "tildeling" av statlige arbeidsplasser har vi fått en skinndebatt om maktkonsentrasjon i Oslo kontra "der folk bor". De fleste nordmenn er blitt forledet til å tro (seks av ti) at for mye makt er samlet i det sentrale østland, og at byfolk ikke "forstår bygda". Dette tøvet baserer seg på manglende kunnskap om den norske statsformen. Norge er en nasjonalstat, ikke en føderalstat. Vi er ikke noe løst sammenfiltret konglomerat av etniske grupper, språkgrupper eller kulturelle eller religiøse småsamfunn. Vi tilhører samme nasjon på bare drøyt fem millioner sjeler. Vi har en udiskutabel hovedstad, med ett parlament, kun en regjering med underliggende departementer, direktorater og fagetater. Samtlige forholder seg til ett "sentralstyre". Om et direktorat flyttes til et "distrikt", vil det fortsatt være underlagt sentralmakten i hovedstaden. Vedtak og anbefalinger påvirkes ikke av beliggenheten, om den er aldri så langt fra det sentrale regjeringsapparatet.

Men bevares, det er valgår, og da går det meste hjem - så lenge det varer.