fredag 18. desember 2015

Våre kulturelle brønnpissere

Det er sjelden jeg bruker uttrykk som det i tittelen, ihvertfall offentlig, men ser av samfunnsdebatten at det er ganske mye benyttet for tiden. Begrepet har selvsagt noe med lojalitet å gjøre. En slags aksept for at de aller, aller fleste av oss som bor i Norge er vokst opp med en kultur preget av kristendom, humanisme, opplysningstid og troskap mot universelle menneskerettigheter. Respekt for individuell eiendomsrett, også til åndsverk. Alt dette er noe av limet som gjør Norge til et fellesskap, en nasjon, noe som knytter oss sammen og gjør oss stolte.

Akkurat denne tradisjonen vil vi gjerne føre videre. Ikke fordi tradisjonen er gammel, men fordi den er robust og har vist evne til å ta opp i seg nye samfunnsordener, ny innsikt, nye oppdagelser. Vi aksepterer dissidenter og respekterer dem som bryter ut av fellesskapet, tar egne standpunkter, ja, gjør opprør mot det bestående. Åndskamp er en rød tråd gjennom historien fra 1814 til i dag. Den er aktiv også nå. Spørsmålet er i hvilke forbindelser vi skal drive åndskampen, og om for eksempel skolen skal være en ideologisk stridsarena.

Et annet uttrykk er å «skite i eget reir». Jeg vet ikke hva som er verst. Men jeg vet iallfall at skal noe forandres, må erstatningen beviselig være bedre enn det eksisterende. Tradisjon er noe som forener, gir trygghet og samhold. Vi ser det under høytidene. Vi ser det når gangen rundt juletreet utføres av flere generasjoner samtidig: Besteforeldre, foreldre og barn hånd i hånd. En forsamling som fulltonende synger «Deilig er jorden», «Ja, vi elsker», ja, «Julekveldsvise» også for den saks skyld.

Så må det være helt spesielle grunner til at gamle tekster skal «moderniseres». Jeg ler fortsatt overbærende når noen minner meg om omdiktningene i bøkene om Pippi Langstrømpe. Skal vi i en flerkulturell tid også «modernisere» salmevers og adventsdikt bare fordi samfunnet vårt tilsynelatende er blitt mer «pluralistisk»? Selvfølgelig ikke (i mitt hode). Må vi ta inn over oss at mennesker med annen tro og kultur banker på og at vi derfor skal «tilpasse oss»? Også det svarer jeg for min del nei til. Hvis vi hele tiden «tilpasser oss», forsvinner jo det farverike fellesskapet, det som gjør samfunnet variert, spennende og utfordrende. Til syvende og sist mister vi det som gjør oss norske - inntil nå solid plassert i en kristen-humanistisk tradisjon.

Jeg får stadig spørsmål fra muslimske venner: «Hvorfor står ikke dere nordmenn mer opp for hva dere tror på? Tror dere vi vil endre på surer eller annet hellig innhold i Koranen bare fordi det kommer mange ikke-troende til våre land?

Dette var en lang innledning til dagens aktuelle tema: En lærer på Fjell skole i Drammen har tillatt seg å omdikte Eyvind Skeies fjerde adventvers til en tekst som skulle være bedre tilpasset «verdenssituasjonen». Originalversjonen er som kjent denne:

Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.»

Men læreren mente dette ville være for sterk kost for muslimske elever, og at verset heller burde lyde slik:

«Tenn lys! Nå stråler alle, de fire lys for oss
som tar hverandres hender og det er jo på tross
av ulik kjønn og bakgrunn, men vi kan bygge bro
på tvers av det som skiller på tvers av ulik tro»

Legg merke til det mer prosaiske og banale ordvalget i omdiktningen. Et uttrykk for demokratisk (for ikke å si sosialdemokratisk) likhetsideologi. Passe utflytende, vassent og nær intetsigende.

Ikke rart at forfatteren, presten Eyvind Skeie, selv synes omdiktningen er fusk. - Dette hører ikke hjemme i den offentlige skolen. Der skal jo barna få møte den virkelige tradisjonen og den riktige teksten. Samtidig har han forståelse for at enkelte elever vil finne det vanskelig å synge en bekjennende tekst. Da kan man heller gjøre som det er blitt gjort tidligere på Fjell: De barna som har en annen religiøs bakgrunn kan velge om de vil synge eller stå i ro uten å synge. Fellesskapet gjennom sangen er der likevel.

Omdiktningen har en annen og mer alvorlig side: Den er et brudd på åndsverklov, opphavsrett og respekt for ham som har forfattet de fire folkekjære adventversene. Dette bør iallfall ikke en lærer i norsk offentlig skole gjøre. Vi forventer mer fra dem som skal være forbilder og oppdragere for våre barn.

Saken minner meg på at det ikke er «snikislamisering» som er den største faren for norsk kultur og kristen tradisjon, men ettergivenheten og feigheten blant våre egne. Humanetikerne, som har en tendens til å opptre aggressivt og provoserende og nærmest forfølger troende kristne, utgjør kanskje en prosent eller to av befolkningen og er i bunn og grunn uinteressante, men de har utrolig gode kontakter og kompiser i mediene som slipper dem til i tide og utide. Mest for å skape emosjonell spenning, polarisering, kontroverser, motsetninger og overforenklinger – tabloidjournalistikkens bibelvers.


Det er de mange gode, men passive tilskuerne i åndskampen som bør bli mer aktive, sette foten ned og si at nå er det nok.

torsdag 17. desember 2015

Plutselig ser alt annerledes ut

Hadde Jonas Gahr Støre ant hva han satte i gang med sitt famøse utspill på landsmøtet – 10.000 syriske flyktninger – ville han antagelig ha trukket tilbake det grandiose løftet. Plutsetlig var det 30.000 flyktninger som konkurrerte om disse forlokkende mulighetene i en av verdens beste velferdsstater, kjent som generøs, gavmild og delvis også Europas største sosialkontor. Den som kommer først til mølla...
   Flyktningene, asylsøkerne og migrantene hoppet over et titalls stater der de i og for seg kunne være i fred for krigshandlinger. De ville til Norge og Skandinavia, naturlig nok. Migranter som hadde beskyttet opphold i Russland, som hadde bodd der i flere år og snakket russisk, strømmet over grensen ved Storskog. Støre-effekten kom først under en viss kontroll etter flere uker. Men fortsatt savner mange den direkte flyforbindelsen mellom Kirkenes og Kabul, som Støres våpendrager Helga Pedersen krevde midt oppe i støv- eller snøskyen som oppsto.

Naivitet vendt til realisme
Nordmenn, og spesielt svenskene, har vært utrolig naive i forhold til asylsøkere og økonomiske migranter. Den svenske regjeringen måtte bite i det sure eplet og innrømme at den liberale asylpolitikken hadde slått fullstendig feil. Mens gråtende statsråder opptrådte på TV, ble hele politikken gjort om i løpet av noen dager.
   I Norge har Fremskrittspartiet fått ros fra mange uventede hold for å ha vært mest klarysynt – og fått rett i sine spådommer og advarsler. Men også Høyre med Erna Solberg i spissen var realistisk nok til å få til en avtale med støttepartiene for to år siden, som går ut på tilstramning i flyktningepolitikken – av hensyn til velferdsstatens bærekraft på sikt.

Bønn om forlik
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet reddet seg ut av klemma ved å fordele, eller smuldre opp, ansvaret gjennom bønn om «et bredt forlik». Partilederen visste at om ikke asylsøkersituasjonen kom under kontroll, ville han få uoverstigelige problemer å hanskes med om to år – dersom det ble regjeringsskifte etter valget. Han ville fått konsekvensene av egen politikk i fanget.
   Interessant er det også å se forliksvillighetene om integreringspolitikk, som ble utløst gjennom en ny avtale mellom seks partier tidligere denne uken. Støre vil dele ansvaret for de problemene kommune-Norge vil stå overfor ved bosetting av titusener flyktninger. Han vet også at disse flyktningene bare vil øke problemene med sosial dumping i forhold til norske fagorganiserte når de skal ut på arbeidsmarkedet i en situasjon med stigende arbeidsledighet. Fra før utgjør arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa et betydelig press på lønns- og arbeidsvilkår i deler av markedet. Det er ikke nok å «almengjøre» tariffavtalene. Flyktninger med oppholdstillatelse vil være svært villige til å underby nordmenn i timelønn og arbeidstid. Ut fra det de er vant til, vil de likevel oppnå skyhøy timelønn.

Synkende oppslutning
Som ventet har Arbeiderpartiet fått en kraftig smekk over fingrene som resultat av flyktningetsunamien. Det viser fallende velgeroppslutning på meningsmålinger flere måneder på rad. Fremskrittspartiet er en stigende stjerne og er på nivå med stortingsvalget i 2013. Høyre holder seg på et stabilt og høyt nivå med mindre bevegelser fra måned til måned. Utskiftningene i regjeringen Solberg vil føre til økt popularitet for begge partier.
Plutselig ser verden og stortingsvalget om to år annerledes ut. Det blir likevel ingen parademarsj mot regjeringskontorene. På flere målinger har de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene flertall i Stortinget med god margin. Det kommer til å bli kamp til målstreken fram til klokken 21.00 valgdagen. Ved å klare innstramningsjobben i asylsøkerspørsmålet på en brukbar måte, gjennom den sterke samferdselsutbyggingen og de store og nødvendige reformene (som aldri ville ha kommet med Arbeiderpartiet) har Solberg-regjeringen skaffet seg et godt utgangspunkt for en ny fireårsperiode.

Arbeidsmiljøloven
Nå kommer også de første innrømmelsene av at reformene i arbeidslivet virker positivt. Det er slett ikke sikkert Ap vil våge å reversere endringene de har dømt nord og ned de siste to årene. Kommentatorene i Dagsavisen ligger gjerne et hestehode foran den trege partiorganisasjonen:
   «Selv om ingen i Ap vil si det høyt, ser også Ap seg tjent med enkelte endringer i arbeidsmiljøloven. Selv har jeg snakket med Ap-folk som ser fram til en valgkamp der fagbevegelsen sentralt ikke har vetorett på lokale avtaler om fleksibel arbeidstid, for eksempel.» Sitat kommentator Irene Halvorsen i dagens utgave av Dagsavisen.
Høyres slagord om bedre løsninger og nye muligheter har en kraft i seg som mange har undervurdert. De peker tilbake på grunnverdiene om individuell frihet, eiendomsrett, respekt for den enkeltes valg og familien som privat sfære staten ikke skal blande seg inn i eller styre.

Koalisjon av særinteresser
Arbeiderpartiet fomler og vet ikke hva slags nye prinsipper og krav de skal løfte opp på fanene lenger. Man har akseptert kapitalismen og det frie markedet, frihet for nye medier, frihet for åpningstider, frihet på boligmarkedet og mye, mye mer. Partiet fremstår mer og mer som en koalisjon av særinteresser der alle skal få sitt, gjerne i form av økte bevilgninger over statsbudsjettet. Tankesmien Agenda har vært en fullstendig miss. Ikke ett notat, ikke ett standpunkt har vært nytt, djervt eller i strid med partiprogrammet. Ingen moderniserings- eller reformiver. Bare gammelmodige holdninger i en tid som roper på omstilling, nytenkning og kreativitet.
   Høyst sannsynlig vil ledigheten peke nedover når vi er kommet halvveis ut i 2017.

   Høyre og Fremskrittspartiet kan trygt planlegge og gjennomføre neste valgkamp.

onsdag 2. desember 2015

Nye klasseskiller i lufta

Der finnes én dimensjon i debatten om Venstres flyseteavgift som er lite påaktet og problematisert: Når det blir dyrere å fly, vil det oppstå nye klasseskiller blant dem som bruker fly. Velstående mennesker og de som flyr på arbeidsgivers regning, kan fortsette å fly som før, de mindre ressurssterke må se langt etter den vel fortjente sydenreisen, besøkene i Europas hovedsteder og turistmål ellers i vår verdensdel, eller besøket hos slekta i USA.
De etablerte nasjonale, ofte statseide, flyselskapene fraktet i sin tid bare «de rike» til destinasjoner i inn- og utland. «De rike» inkluderer businessreisende til viktige nærings- og finansklynger.

Jevner ut klasseskiller
Så kom lavprisselskapene på vingene med nye konsepter og effektive løsninger som førte til mye lavere flybilletter. En flyreise ble en bussreise. Luksustilværelsen om bord ble redusert. Men «alle» har siden hatt råd til å fly. Det som nå skjer etter at Venstre pukket på at en ren fiskalavgift for syns skyld skal kalles miljøavgift, er at lavprisselskapene må revurdere sitt rutemønster og kanskje flytte sine fly ut av land som Norge. Disse selskapene er sterkt prisfølsomme og vil heller benytte sin flåte fra og til land som ikke innfører seteavgift. Ruter blir nedlagt, tilbudene blir begrenset – og prisen øker. Klasseskiller oppstår.
Er 88 kroner bare å kimse av? Nei, ikke for en barnefamilie, eller en liten eller mellomstor bedrift på Vestlandet og Nord-Norge som trenger hyppig kontakt med kunder, oppdragsgivere og marked. De bedriftene som har behov for å fly mye, blir hardest rammet. Siden seteavgiften gjelder både på utreise og retur innenlands begynner vi å snakke om priser som svir. Er det hva norske bedrifter trenger akkurat nå?

Liten klimaeffekt
Det «sosialliberale» Venstre bidrar til nye klasseskiller i lufta. Det bagatelliserer partiet så godt det lar seg gjøre. «Miljøet», «klimaet» er forklaringen. Alt annet er uviktig. Alt som kan sies å verge oss mot «klimakatastrofen» er bra. Kjør på! Vi skal tvinges til å fly mindre, enda luftfarten står for kun 3 prosent av utslipp innenlands.
Når nordmenn blir tvunget til å fly mindre, forsvinner ikke forurensning fra fly. Flymaskinene blir bare flyttet ut av landet til andre ruter og benyttes der på nøyaktig samme måte som før. Forurensningen går ikke ned, den er eksakt som den var globalt. Siden flyreiser er innenfor systemet med internasjonale kvotekjøp og -salg er det desto mer uforståelig at man bruker flybruk som miljøets versting.
Flyindustrien jobber kontinuerlig med å finne mer drivstoffgjerrige alternativer, og nye typer drivstoff som baserer seg på biokomponenter. Det er bare et spørsmål om tid og rimeligere raffinerimetoder før biodrivstoff er konkurransedyktig.

De fattige taper
Færre flyreiser har nok en dimensjon, som tidligere bistandsminister Erik Solheim gjorde klinkende klart for noen år siden: Det er den fattige verden som får unngjelde når turistene uteblir og reiselivsindustrien går på sparebluss. Arbeidsplasser og økonomiske verdier fordufter. Fattige mennesker blir enda fattigere.

Men Venstres talspersoner stråler i seiersrus. De vil helt sikkert fortsette på samme sporet i fremtidige budsjettforhandlinger: presse regjeringen og true med å kaste den om ikke flyseteavgiften og andre kreative avgifter øker enda mer.