I cyberkrigens tidsalder

«Lame duck» president Obama har latt verden se de siste krampetrekninger fra en frustrert presidents siste dager i Det hvite hus. For egen del tror jeg ikke Barack Obama vil bli sett på som en av USAs virkelig store presidenter når det er gått noen tid og historikerne får hans 8-årsperiode på avstand. Det han muligens vil bli husket for, er forsøket på å innføre en nasjonal obligatorisk helseforsikring, ObamaCare. Han sørget videre for å trappe ned USA`s internasjonale nærvær på noen krigsskueplasser der de varige resultatene har vært så ymse, og der problemene har økt i takt med tilbaketrekningen.

   Han har de siste dagene forsøkt å spille rollen som en tøff leder som står opp mot Putin og alt hans vesen ved å «straffe» Russland for det statlige hackerangrepet mot Demokratenes valgmaskin. Putin benyttet Wikileaks som kanal for spredning av hackerfunnene som kan ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen. Den russiske innblandingen var alvorlig nok, men er utvisning av diplomater den rette reaksjonen? Obama visste på forhånd at Putins motreaksjon ville bli nøyaktig den samme, pluss litt til.

En stor og reell fare

Cyber Warfare er en reell og økende utfordring for vestlige demokratiske land, spesielt medlemmene av NATO og EU, som Russlands Putin ønsker å splitte og svekke. Men hva er en adekvat reaksjon?

   Under et Europaseminar i Bergen denne høsten stilte jeg spørsmål rundt nasjonalt initiert hacking og mulig cyberkrig på globalt plan. Spørsmålet ble rettet til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, men pensjonert generalløytnant Robert Mood var også i panelet. Svaret var uklart, men jeg forsto det slik at Norge – og selvsagt NATO – har tilsvarende evne og kapasitet til storstilte hackerangrep «den andre veien», altså mot land som Nord-Korea, China og Russland.

   Jeg antydet at det rette svaret på problemet måtte være å sørge for en slags terrorbalanse, slik stormaktene de facto har opprettet når det gjelder atomvåpen: Flere parter har våpnene, men ingen «tør» bruke dem fordi de i neste omgang vil ramme dem selv med katastrofale følger for hele verden. Hirosjima og Nagasaki er en stadig påminnelse.

Gjennomføre motangrep

Tilsvarende cyberkrig: Det er ikke nok at «de på den andre siden» vet om motstanderens mulige kapasitet. Det Obama kunne og burde ha gjort var å la militære etterretningsorganisasjoner gjennomføre et så kraftig hackerangrep mot russisk infrastruktur og hemmelige kilder at det satte en støkk i Kreml. Det er det eneste språket Putin og hans oligarkstyre forstår og respekterer. Det er ikke nok bare å ha et «forsvar», en brannmur mot angrep, det samme våpen må rettes den andre veien.

   Det er selvsagt én hake ved en slik «tann for tann»-strategi: Russland vil bli klar over sine egne svake punkter og sette alt inn på å bygge opp nye beskyttelsesmekanismer.

Cyber Warfare er allerede brukt, og vil bli brukt, i mindre taktiske operasjoner som ved rakettangrep og angrep fra våpenplattformer av ymse slag. I de større regionale konfliktene vi har sett i Midt-Østen og lenger øst, er alt fra lokal jamming til mer avanserte angrep på telekommunikasjoner blitt utført. Det er imidlertid en helt annen sak når nasjoner setter inn angrep mot kjernen i rivaliserende lands demokratiske prosesser. Den amerikanske presidentens ordre om utvisning av diplomater var for svak og vil fort bli glemt.

En ubalansert resolusjon

Like ille er Barack Obamas opptreden overfor Israel gjennom å unnlate å legge ned veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet som ensidig stemplet den jødiske staten som skurken i Palestina-spørsmålet. I åtte år har Obama forsøkt å få sin vilje igjennom når det gjelder en tostatsløsning der land skal byttes ut mot fred. Han har hele tiden visst innerst inne at det ikke er bosetningene på Vestbredden som er det eneste hinderet for en fredsslutning, men like mye det endelige, erklærte målet til Hamas og Fatah: Oppløsning av Israel som nasjon, opphør av landets rett til å eksistere. Israel forlot Gaza og rev ned bosetningene der. Men fred ble det ikke – bare noen tusen raketter som regnet over den staten FN i sin tid opprettet..

   Her har president Obama nærmest opptrådt som en furten guttunge: Israel skal straffes, klandres og demoniseres fordi landet ikke har gjort som presidenten ønsket, ikke gjort «som mora di sier». Alle presidenter som forlater Det hvite hus er opptatt av sitt ettermæle, av at de retoriske brageløftene ved innsettingen er oppfylt. Det vil ikke ha skjedd pr. 20. januar 2017.

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?

Bjørn Hoelseths blogg: Hva nå, Syria?: Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe s...

Hva nå, Syria?

Assad-regimets brutale gjenobring av Aleppo - med morderisk hjelp fra Putins Russland og like bestialske hjelpetropper fra Iran - er neppe slutten på den syriske borgerkrigen, men kanskje begynnelsen som fører til slutten. Uansett formen på en slags "fred" eller våpenstillstand som blir oppnådd i 2017, vil en gjenoppbygging starte, enten i det små av innbyggerne selv, eller som ledd i en storstilt nasjonal gjenreisningsplan med bidrag fra verdenssamfunnet. Sannsynligvis en kombinasjon.

   Da vil landet trenge alle de materielle og menneskelige ressurser som er tilgjengelig. Millioner av syrere bor i nærområdet, enten i sivilsamfunnene i Libanon, Jordan og Tyrkia, i de overfylte flyktningleirene, eller spredt rundt om i Vest-Europa. De sistnevnte hører til de mest ressurssterke. I en konflikt som denne er det alltid de med flest økonomiske midler som har mulighet for å skaffe seg buss-, tog- eller flybilletter for seg og sin familie, eller som er i stand til å betale menneskesmuglere det de forlanger.

    Spørsmålet om retur av krigsflyktninger blir uansett aktualisert neste år eller i de aller nærmeste årene. Men vil de reise hjem frivillig? Det er grunn til å anta at de aller, aller fleste vil reise tilbake til fødested, bosted i by eller landsby med forventning og innsatsvilje i gjenoppbyggingen. Spesielt vil veien være kort for flyktninger i nærområdet. Fra enkelte steder i Jordan er avstanden i luftlinje kun noen kilometer eller mil, ja, i beste fall kan man på klare dager "se hjem".

   Den humanitære situasjonen vil i lang tid fremover være prekær og utfordrende, og det knytter seg alltid stor usikkerhet til hva "seierherrene" finner på av hevn, oppgjør og forfølgelse av taperne. Vi får neppe noe "rettsoppgjør" med forbilde fra tiden etter 1945 i en del europeiske okkuperte land, blant dem Norge.

   Av hensyn til Syria selv skal vi være glad for at norske myndigheter, storting og regjering, ikke lot seg overmanne av følelser og ønske om å vise maksimal "hjelpsomhet" og "godhet" ved å åpne døren på vid gap i fjor. I ettertid ser vi hvor viktig og riktig det var å gå inn for storstilt hjelp i nærområdet hvor norske kroner er mer verdt fremfor å løfte titusener syrere til høykostlandet Norge.

   For det er liten tvil om at mennesker som få en smak av den norske velferdsstatens velsignelser, trygde- og sykeordningene våre, mulighetene på arbeidfsmarkedet og de gode utdanningstilbudene, lett vil velge å forbli fremfor å reise hjem for å bygge opp fedrelandet. Syria vil om relativt kort tid trenge alle flyktninger og utvandrere i gjenreisningen. Mange av de syriske flyktningene i Vest-Europa er velutdannede og ressurssterke. Det vil bli behov for dem hjemme.

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk

Bjørn Hoelseths blogg: Noen trenger kurs i folkeskikk: Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre ...

Noen trenger kurs i folkeskikk

Allerede før statsminister Erna Solbergs offisielle kunngjøring om statsrådsskiftene hadde de maurflittige markeringspolitikerne i Venstre og KrF vært på krigsstien med sine velkjente bannbuller og entusiastiske avskyerklæringer mot alt som lukter av Frp-politikere. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og olje- og energiminister Tord Lien er gått av som statsråder – begge etter en fremragende innsats på hver sin post – og blir erstattet av Per Willy Amundsen og Terje Søviknes.

   Mange er etter hvert blitt luta lei de to vippepartienes utpressingspolitikk og symbolske klima-krav, arbeidsnedbrytende kontantstøtte og de to partiledernes selvoppnevnte vokterroller over det de mener er korrekte puritanske norske standpunkter i innen- og utenrikspolitikk.

Bør vise mer respekt

Det er blitt langt flere av oss som mener at KrF og Venstre bør vise mer respekt for andre demokratiske partiers ideologi og samfunnssyn, og slutte med demoniseringen, fordømmelsen og den allvitende fundamentalistiske moralpoliti-overvåkningen. Vi ser reaksjonene på meningsmålingene. Fortsetter trenden, vil helt klart Venstre og KrF komme under sperregrensen og bli to likegyldigheter i norsk politikk. Det vil i så fall være en mektig lettelse og en befrielse.

   De to partilederne i Venstre og Kristelig Folkeparti bør vise mer folkeskikk enn de synes å være i stand til. Å hevde at Erna Solbergs regjering «er gått flere skritt til høyre», er tøv, og det vet de som sier det. De redaktørstyrte tradisjonelle papir- og etermediene bør dessuten holde seg for gode til å sende kobbelet av uprofesjonelle medarbeidere i strupen på nye statsråder på det grunnlaget vi har sett til nå. Verst gikk det ut over den nye justis- og beredskapsministeen Per Willy Amundsen, som i kveld er blitt konfrontert med alle tidligere uttalelser som Frp-politiker.

   Alle statsråder har krav på å bli bedømt ut fra hva de gjør og hva de sier som statsråder, ikke hva de sa som partipolitikere.

Elementærundervisning

Amundsen parerte alle beske spørsmål med stil og integritet: Han måtte forklare, igjen og igjen, at en statsråd går inn i en regjering, og der er det hans eller hennes oppgave å forfekte og gjennomføre regjeringens politikk, ikke forfekte og jobbe for egne synsinger. Det er så enkelt at det er flaut å minne om det. Sylvia Listhaug har for eksempel hele tiden stått for regjeringens plattform i innvandrings- og integreringsspørsmål – og den er igjen basert på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene. 

   Det samme har vært tilfellet med Anders Anundsen, som har jobbet mer for, og fått til mer, av nødvendige reformer i rettsvesen, politi og totalberedskap enn alle de rødgrønne middelhavsfarerne til sammen maktet gjennom deres åtte år.

   Det sterkt venstreorienterte NRK`s medarbeidere stilte i 2005 og 2009 (og ved senere statsrådsskifter) ikke de samme kritiske spørsmålene som Amundsen får nå. De stilte ikke SV-statsrådene infame og ledende spørsmål om deres egentlige syn på norsk EØS-medlemskap, monarkiet og republikken, NATO-medlemskap, det sosialistiske samfunnet, den trivelige «frukt- og grønnsaksskolen», den vidåpne døren for alle flyktninger som ville til Norge. SV-statsrådene ble ikke minnet om deres egentlige holdninger og syn, deres ekstreme uttalelser som politiske uteliggere.

Skaper kunstige fiendebilder

Verst er likevel forsøket Venstre og Kristelig Folkeparti («folkeparti»? Jeg ler.) gjør for å skape fiendebilder som skaper større avstand enn det er grunnlag for i norsk politikk – skyve enkelte politiske partier og deres ærlige standpunkter (som deles av langt flere velgere enn sperregrensepartienes reduserte flokk) ut i kulde og isolasjon og forfølge enkeltstatsråder. Det er de samme partiers rett til å være uenig og jobbe mot Fremskrittspartiets innflytelse. Men de har ingen rett til å opptre som selverklærte, svulstige godhetsposører og antyde at andre demokratiske partiers politikere ikke har de samme moralske kvalitetene som de selv strutter av.

   Jeg har skrevet og sagt det før: De redaktørstyrte tradisjonelle mediene, som på mange måter vel er de største medietrollene av alle, er heldigvis på retur som meningsdannere. De setter ikke i samme grad dagsorden i samfunnsdebatten, de mister definisjonsmakt for hver dag som går. De sosiale mediene er en mektig motkraft til medie-eliten og deres sneversynte, uprofesjonelle medarbeidere som har sluttet å stille kritiske spørsmål til venstresiden og «sentrumspartiene».

Står for fall

Hovmod står for fall. Det vil vi se i månedene fremover.

   Så kan de to «samarbeidspartiene» begynne å reflektere over hva de har fått til, hvilke ublu krav de har fått innfridd, hvilken makt de har oppnådd i vippeposisjon – takket være en Høyre-Frp-regjering som har kommet dem i møte på en utrolig generøs måte i sak etter sak. Angrepene på Frps nye statsråder er altså takken.

   Jeg gjentar: Knut Arild Hareide og Trine Schei Grande trenger et kurs i folkeskikk, i alminelig anstendig oppførsel. Om de ikke blir kursdeltagere frivillig, vil velgerne sørge for en bratt læringskurve.

Når vikarierende argumenter trumfer

Jeg kunne innledningsvis ha skrevet at «vikarierende argumenter Trumper», for det er nettopp den nyvalgte presidentens teknikk og metode – det postfaktuelle – som sørget for valgseieren. Altså at faktisk, objektiv opplysning blir skjøvet til side og ikke tillates å påvirke meningsdannelsen i samme grad som gale eller løgnaktige påstander av følelsesmessig karakter. Noe velgere, lesere og seere ønsker å tro på selv om det ikke er sant.

Men tro bare ikke at fenomenet er nyoppfunnet og materialiserte seg i 2016, det er gammelt som alle haugene. Men vi kalte det noe annet: Vikarierende argumentasjon, for eksempel. Problemstillingen slo meg under lytting og bivåning av Dagsnytt atten her forleden der man hadde lærertethet som debattema. En grundig SSB-undersøkelse har nylig slått fast at den rødgrønne regjeringens satsing på flere lærere pr. elev på ungdomsskoletrinnet ikke har ført til mer kunnskap i form av bedre karakterer. Tiltaket har ikke hatt effekt. Internasjonal forskning forøvrig slår fast det samme: Det er ingen entydig sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte.

Det var interessant å registrere Utdanningsforbundets forsvar av økt lærertetthet da fakta ble presentert i studio. «Ja, men... økt lærertetthet kan ha virket positivt på andre områder enn målbar kunnskap i kjernefag, og de få fagene som ble undersøkt er bare en del av helhetsbildet...». Og dessuten: Lærerne har jo fått bedre arbeidsmiljø og en lettere hverdag....osv.

Javel? Der slapp antagelig katta ut av sekken. Men hvorfor var Utdanningsforbundet så skråsikre på at flere lærere i klasserommet ville føre til økt kunnskap og kompetanse at forbundets tillitsvalgte nesten utelukkende brukte dette argumentet for å få de rødgrønne til å innføre flere lærerstillinger og nå presser på Solberg-regjeringen for å fortsette samme kurs? Hvorfor kan man ikke være ærlig og si: Vi er en fagforening, og som valgte tillitsvalgte er det vår primære oppgave å sørge for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser, i form av færre oppgaver og mindre stress i skolens hverdag?

I stedet skyver man elevene foran seg: Bare vi lærere får en lettere hverdag, færre elever å ta oss av, mulighet for å «se» flere elever i klasserommet, ta oss mer av dem, fange opp kunnskapshull, ja, da vil elevene oppnå mer kunnskap og bedre karakterer! Dette har Utdanningsforbundet messet omatt og omatt i adskillige år. Økt kunnskap har vært kronargumentet. For vi lærere er der for elevene, og jo flere vi er, desto bedre er det for kunnskapstilegnelse og trivsel – ikke sant? Det er logisk og rimelig.

I stedet viser det seg at lærernes største fagforening egentlig mente å forbedre arbeidssituasjonen for seg selv. Økt kunnskapstilegnelse var et påskudd, et vikarierende argument.

Det er ingen som setter spørsmålstegn ved Utdanningsforbundets rett og plikt til å arbeide for medlemmenes økonomiske og velferdsmessige intereser. Men så si det, da! Vær ærlige!

I Dagsnytt atten-studio ble Utdanningsforbundets talsperson så avkledd under debatten at man nærmest følte medynk med vedkommende. Forskere og andre sakspersoner henviste igjen og igjen til undersøkelsens usminkede resultater, lærernes tillitsvalgte klippet og klippet over vannflaten - «men det er så mange andre positive sider ved økt lærertetthet, og nå må vi vente på de neste rapportene og alle delundersøkelsenes samlede konklusjoner».

Jeg synes man burde si det som det er: Vi er en faaagforening og skal kjempe for våre medlemmers interesser, Basta!

Tilløp til oppgjør med medie-eliten

Den politiske redaktøren i det sosialdemokratiske Aftenposten, Trine Eilertsen, er på flere måter et friskt vestlandspust i en ellers størknet og stillestående Oslo-pøl av forutinntatte og (i mine øyne) venstrevridde medier.

Hun skriver selv i en kommentar 26. november at mediefolk i hovedstaden har en ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt: «Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der».

Eilertsen påpeker at at Norge er et sentralisert mediesamfunn. Hun slutter ikke å la seg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. Alle kjenner hverandre, og har gjort det lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge. Men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og de som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Tilsynelatende variert

Hun elaborerer rundt dette temaet: «Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert – her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land – men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.»

Hun minner om dette: Som mange andre har oppdaget, er det i dag mye lettere å identifisere journalistenes personlige ståsteder i den aktuelle debatten. Leserne og seerne oppdager nå lett via de sosiale mediene hvem medarbeiderne kjenner og hva de er opptatt av. De kan se likes og delinger, dialoger og diskusjoner som tydelig viser hvordan alle kjenner hverandre, hvordan de omgås og hvordan de engasjerer seg i de samme temaene. Det blir lagt merke til andre steder.

Evne til å balansere?

Aftenpostens politiske redaktør skriver videre: «En nyhetsjournalist som viser frem alle sine meninger gjennom likes på Facebook, må heller ikke bli forbauset hvis kilder og lesere stusser når den samme journalisten insisterer på sin evne til å balansere».

Trine Eilertsen er endelig ærlig nok til å lufte følgende innrømmelse: «Utfordringen til redaksjonene – i tillegg til at vi må erkjenne at vi er noe nærsynte, er at vi må prioritere beinhardt hva vi bruker ressurser på. Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter Twitter-meldingene til Trump og Facebook-postingene til Listhaug, desto mindre kan vi bruke på andre ting».

Utgangspunktet for kommentaren er særlig amerikanske og britiske mediers dekning av Trumps valgkamp. Hos enkelte er en selvransakelsesprosess i gang. Man er begynt å undersøke den praksisen alle kunne observere gjennom den amerikanske presidentkampanjen: Medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Trump-tårnet. Det bidro til så mye gratis reklame at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Vektla ikke faktasjekken

Det seriøse politiske stoffet i amerikanske og internasjonale medier forsvant i all Twitter- og Facebook-gnålet. Enda verre var det at mediene – også de norske – ikke tar seg bryet med den helt grunnleggende faktasjekken, både i dette tilfellet og generelt. Den er ressurskrevende, og med færre redaksjonelle stillillinger må mediehusene ty til de mest lettvinte løsningene: Ta utgangspunkt i utspill og debatt i sosiale medier og gjøre maksimalt ut av dem i markskrikerske oppslag. Det er en tendens vi ser spre seg helt ned til lokalavis-nivå i Norge der man ikke lenger gidder å søke nyheter med substans som har bæring på folks hverdagsliv, jobb, inntekt og velferd, men hausser opp overfladiske metadebatter fra sosiale medier.

Selv nærer jeg ingen illusjoner om at norske medier vil ta opp slike problemstillinger seriøst innomhus. Til det har en yngre generasjon likt tenkende journalister bitt seg altfor godt fast i sine posisjoner, med ryggstøtte fra «klikk-redaktørene».

Hanker inn kompisene

Vi vil fortsatt se NRK-journalister hente inn sine ideologiske kompiser fra ytterste venstre hver gang et aktuelt tema dukker opp. Man vil fremdeles hanke inn «forskere», «eksperter», «spesialister» og rikssynsere som stort sett deler redaksjonenes verdensbilde. Det er for eksempel ganske påfallende hvor ofte SV`ere dukker opp i programmer som Dagsnytt 18 i forhold til partiets 3-4-prosentoppslutning, mens selv Arbeiderpartiets talsmenn og -kvinner med åtte ganger så stor velgerbase blir oversett.

Heller ikke har jeg noen tro på at selv Aftenposten vil ta et oppgjør internt om hvem man benytter som kilder, sannhetsvitner, »forskere» og «eksperter». Til det har for eksempel personlig engasjerte klimajournalister fått en alt for dominerende posisjon og definisjonsmakt internt - med full støtte fra ansvarlig redaktør.

Balanse og kampanjejournalistikk

Det er lenge siden balanse i reportasjer og nyhetsoppslag var et hellig prinsipp i mediehusene. De fleste har en mer eller mindre uttalt personlig agenda for sin personlige kampanjejournalistikk.

Det er derfor de sosiale mediene har fått en så stor utbredelse og betydning. De blir en motmakt til medieeliten, den som tenker likt, skriver likt og mener likt.

Men Trine Eilertsen skal ha takk for at hun våger å sette problemstillingen på dagsorden.