I cyberkrigens tidsalder

«Lame duck» president Obama har latt verden se de siste krampetrekninger fra en frustrert presidents siste dager i Det hvite hus. For egen del tror jeg ikke Barack Obama vil bli sett på som en av USAs virkelig store presidenter når det er gått noen tid og historikerne får hans 8-årsperiode på avstand. Det han muligens vil bli husket for, er forsøket på å innføre en nasjonal obligatorisk helseforsikring, ObamaCare. Han sørget videre for å trappe ned USA`s internasjonale nærvær på noen krigsskueplasser der de varige resultatene har vært så ymse, og der problemene har økt i takt med tilbaketrekningen.

   Han har de siste dagene forsøkt å spille rollen som en tøff leder som står opp mot Putin og alt hans vesen ved å «straffe» Russland for det statlige hackerangrepet mot Demokratenes valgmaskin. Putin benyttet Wikileaks som kanal for spredning av hackerfunnene som kan ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen. Den russiske innblandingen var alvorlig nok, men er utvisning av diplomater den rette reaksjonen? Obama visste på forhånd at Putins motreaksjon ville bli nøyaktig den samme, pluss litt til.

En stor og reell fare

Cyber Warfare er en reell og økende utfordring for vestlige demokratiske land, spesielt medlemmene av NATO og EU, som Russlands Putin ønsker å splitte og svekke. Men hva er en adekvat reaksjon?

   Under et Europaseminar i Bergen denne høsten stilte jeg spørsmål rundt nasjonalt initiert hacking og mulig cyberkrig på globalt plan. Spørsmålet ble rettet til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, men pensjonert generalløytnant Robert Mood var også i panelet. Svaret var uklart, men jeg forsto det slik at Norge – og selvsagt NATO – har tilsvarende evne og kapasitet til storstilte hackerangrep «den andre veien», altså mot land som Nord-Korea, China og Russland.

   Jeg antydet at det rette svaret på problemet måtte være å sørge for en slags terrorbalanse, slik stormaktene de facto har opprettet når det gjelder atomvåpen: Flere parter har våpnene, men ingen «tør» bruke dem fordi de i neste omgang vil ramme dem selv med katastrofale følger for hele verden. Hirosjima og Nagasaki er en stadig påminnelse.

Gjennomføre motangrep

Tilsvarende cyberkrig: Det er ikke nok at «de på den andre siden» vet om motstanderens mulige kapasitet. Det Obama kunne og burde ha gjort var å la militære etterretningsorganisasjoner gjennomføre et så kraftig hackerangrep mot russisk infrastruktur og hemmelige kilder at det satte en støkk i Kreml. Det er det eneste språket Putin og hans oligarkstyre forstår og respekterer. Det er ikke nok bare å ha et «forsvar», en brannmur mot angrep, det samme våpen må rettes den andre veien.

   Det er selvsagt én hake ved en slik «tann for tann»-strategi: Russland vil bli klar over sine egne svake punkter og sette alt inn på å bygge opp nye beskyttelsesmekanismer.

Cyber Warfare er allerede brukt, og vil bli brukt, i mindre taktiske operasjoner som ved rakettangrep og angrep fra våpenplattformer av ymse slag. I de større regionale konfliktene vi har sett i Midt-Østen og lenger øst, er alt fra lokal jamming til mer avanserte angrep på telekommunikasjoner blitt utført. Det er imidlertid en helt annen sak når nasjoner setter inn angrep mot kjernen i rivaliserende lands demokratiske prosesser. Den amerikanske presidentens ordre om utvisning av diplomater var for svak og vil fort bli glemt.

En ubalansert resolusjon

Like ille er Barack Obamas opptreden overfor Israel gjennom å unnlate å legge ned veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet som ensidig stemplet den jødiske staten som skurken i Palestina-spørsmålet. I åtte år har Obama forsøkt å få sin vilje igjennom når det gjelder en tostatsløsning der land skal byttes ut mot fred. Han har hele tiden visst innerst inne at det ikke er bosetningene på Vestbredden som er det eneste hinderet for en fredsslutning, men like mye det endelige, erklærte målet til Hamas og Fatah: Oppløsning av Israel som nasjon, opphør av landets rett til å eksistere. Israel forlot Gaza og rev ned bosetningene der. Men fred ble det ikke – bare noen tusen raketter som regnet over den staten FN i sin tid opprettet..

   Her har president Obama nærmest opptrådt som en furten guttunge: Israel skal straffes, klandres og demoniseres fordi landet ikke har gjort som presidenten ønsket, ikke gjort «som mora di sier». Alle presidenter som forlater Det hvite hus er opptatt av sitt ettermæle, av at de retoriske brageløftene ved innsettingen er oppfylt. Det vil ikke ha skjedd pr. 20. januar 2017.