onsdag 18. januar 2017

Sant og usant om asylbarn m.m.


Det skrives og synses mye om «asylbarn» om dagen, og i alt for mange tilfelle dreier det seg om halvsannheter eller postfaktuelle påstander som bare virker forvirrende i debatten. Medie-eliten fører an i en kampanje mot regjeringen og Sylvi Listhaug – men i realiteten dreier det seg om noen partier, og deres mikrofonstativer, som har angret i ettertid på at de gikk med på flyktning- og integreringsforliket og som i disse valgkamptider prøver å distansere seg fra det klarsignalet for innstramning de tydelig ga.
Hvem er de afghanske asylbarna, og hvorfor er de havnet i Norge? Det kan ikke være fordi alle flykter fra akutt livsfare slik de syriske flyktningene har gjort og gjør. Resten av familiene til de unge mennene lever jo fortsatt i Afghanistan. Hadde alle vært i livsfare, hadde hele familien lagt ut på flukt.

Finansiert av andre
Et felles trekk ved de unge mannlige asylsøkerne er at de er blitt finansiert av familie og slekt med tanke på å være ankerfester og stifinnere til trygge og rike europeiske land. Håpet er at familiene skal kunne følge etter ved familiegjenforening (slik gjenforening kan selvsagt skje både her og der, dvs. også hjemme), eller man håper at de unge guttenes arbeid skal bidra til familiens inntekt og velferd der de er. De unge asylsøkerne har måttet betale store, svært store, beløp til menneskesmuglere for å nå frem til velferdsstatene i vest. De flykter fra dårlige kår, fra små utsikter for utdannelse, fra generelt usikre tilstander i hjemlandet der de ikke ser noen lys fremtid. Alt det er forståelig. Norske emigranter dro i sin tid til andre verdensdeler, først og fremst USA – men der var de ønsket velkommen, der var det ledig jord nok, der var det arbeid. Slik er ikke situasjonen i Europa eller USA nå.

Økonomiske immigranter
Poenget er at de aller, aller fleste asylsøkere som kom til Norge i 2015 og 2016 er økonomiske immigranter. De ønsker en bedre fremtid for seg og sine. Problemet er at lille Norge kan ikke ta imot «halve Afrika» som kong Harald uttalte ved en anledning i fjor. Hverken arbeidsplasser, studieplasser eller velferdsmidler er et bunnløst overskuddsgode. Velferdssystemet vårt vil ikke være bærekraftig i lengden fordi det tar lang tid før de fleste flyktninger og økonomiske immigranter står på egne bein. Det viser all statistikk. Mange nordmenn og vesteuropeere frykter sosial dumping på arbeidsmarkedet, og at vi får sosial uro og sterke motsetninger mellom den etniske befolkningen og alle nykommerne dersom innvandringsbølgen blir for stor. Det er legitime argumenter.

Vil ikke returnere frivillig
De unge asylantene (mange er slett ikke så unge, de er myndige, men lyver på alderen for å bli velvillig behandlet) vegrer seg kraftig mot å vende frivillig tilbake til Afghanistan. Der vil de bli møtt med krav om tilbakebetaling av reisepengene, og de mister ære og anseelse fordi de ikke har lykkes. Frykten for å bli avvist og returnert er derfor reell nok.
Likevel fikk hele 316 enslige asylsøkere oppholdstillatelse i Norge i 2016. Det er et høyt tall og viser at den norske staten viser forståelse, storsinn og romslighet. Det kan for eksempel dreie seg om personer fra familier som har jobbet for de FN-godkjente NATO-styrkene, blant dem Norge: tolker, de som har arbeidet i de alliertes garnisoner eller ved utenlandske sivile hjelpeprosjekter. De står helt klart i en særstilling og er spesielt utsatt for Taliban-terrorisme. Alle andre har det best sammen med sine familier eller andre omsorgspersoner – også i andre deler av Afghanistan enn der de opprinnelig kom fra. Ville vi synes det var så ille i en tilsvarende situasjon om vi ble tvangssendt til Trøndelag i stedet for oppvekstregionen Sørlandet?

Maurflittige organisasjoner
Andre asylbarn bor en begrenset tid i interneringsleire (Trandum) sammen med sine familier mens de venter på utreise etter et negativt vedtak. Disse barna har fått mye oppmerksomhet og blir utnyttet maksimalt av alle dem som jobber for at et høyt antall flyktninger og immigranter skal få varig opphold i Norge. Både antirasistisk senter, Redd Barna, Røde Kors, Norsk Folkehjelp – alle statsfinansierte hjelpeorganisasjoner - gjør så godt de kan ut fra organisasjonenes formålsparagrafer og verdisyn – for at alle verdens barn skal ha det godt etter FN-konvensjonene. Og aller best vil de få det i Norge, selvsagt. Men også dette er et kapasitetsproblem, selv om de vil innrømme det.
For det er jo foreldrene på for eksempel Trandum som sitter med nøkkelen til å få egne barn ut av «fengslet»: De kan samarbeide med norske myndigheter om frivillig retur. Da blir oppholdet på Trandum kort. Vegrer de seg, protesterer og trenerer, kan oppholdet bli langvarig. Det går ut over barna.

Stikker av fra mottakene
Når unge enslige afghanske asylsøkere får avslag på opphold, stikker mange av dem av, går under jorda i Norge, eller reiser videre til andre europeiske land. 182 stakk av fra flyktningemottakene i fjor. Det kan ikke norske UDI lastes for. Mottakene er ikke fengsler med låste dører. Det er selvsagt et problem at de som velger å skjule seg i Norge, da kan bli tvunget til å ta jobber for en slikk og ingenting, begå kriminelle handlinger eller utsetter seg for prostitusjon. Vi er nødt til å ha bedre kontroll med hvem som oppholder seg her i landet, og hva de gjør.
To vanskelige spørsmål gjenstår: Alt for mange av dem som allerede har fått opphold og statsborgerskap i Norge, har løyet og sagt de kommer fra et annet land enn der de faktisk ble født og vokste opp. Somaliere peker seg dessverre ut her. I en del norske lokalsamfunn der somaliere (eller andre) oppholder seg, dukker det opp eksempler på at de drar hjem på ferie – både til Somalia selv, eller til nabolandene. Hva var det da de flyktet fra?

Utnytter et eksempel
Venstre-opposisjonen utnytter nå maksimalt eksemplet med bioingeniøren Mahad Abib Mahamud som ble avslørt etter 17 år i Norge. Klart det virker urimelig at en som er så godt integrert og veltilpasset og som lever av egen inntekt, skal miste sitt statsborgerskap og dermed jobb, fordi han i sin tid, for lenge siden, løy om nasjonal tilhørighet. Hovedansvarlig er de voksne i familien hans som løy om opprinnelsesland. Her må man ta rimelighetshensyn, som enkelttilfelle uten presedens.
Men at de samme opposisjonspartiene går løs på Solberg.regjeringen og integreringsministeren i denne saken er også urimelig. Regelverket ble innført av den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen, og det var de som gjenopptok saken rundt Mahamuds statsborgerskap. Nå stikker de av med halen mellom beina og prøver å velte skylden over på andre. Nåværende regjering blir kritisert for at den benytter lover og regler de selv har innført! Det er rett og slett feigt.

Gjør plass for dem

Når jeg i denne bloggen har forsvart nåværende praksis for behandling av økonomiske immigranters asylsøknader og tilsvarende for mindreårige asylsøkere, er det ikke for å stenge grensen for flyktninger. Det må gjerne komme titusener av reelle flyktninger til Norge: De som flykter fra akutt livsfare i krigssoner, de som er personlig forfulgt av myndigheter, de som FNs høykommisær for flyktninger har bedt om kvoter for til Norge – de må ønskes velkommen, og arbeidet for integrering og inkludering for disse bør starte umiddelbart ved ankomst. Jeg ønsker bare å gi plass for «virkelige» flyktninger, de som trenger vår omsorg og solidaritet aller mest.

søndag 15. januar 2017

Strand har rett, men tar også feil

Dagsavisens tidligere redaktør og nå kommentator Arne Strand er verdt å lese. Han er kunnskapsrik, kan norsk politikk ut og inn, er en moderat og skikkelig sosialdemokrat og fremfor alt en dyktig pressemann.
Han kan også være ærlig og gå i rette med sine egne. Som da han etter regjeringsskiftet i 2005 skrev at Stoltenbergregjeringen gikk til dekket bord. Da mente han at økonomisk og styringsmessig hadde den borgerlige Bondevik II-regjeringen fått ting på stell. Den norske skuta var manøvrert inn i lunt farvann og var ship shape.

Mye pepper
For denne uttalelsen fikk han mye verbal juling og pepper fra sine egne. Det er alle nytiltrådte regjeringers agitatatoriske knep å fortelle offentligheten at det lå mye ugjort i skuffer og skap etter den foregående, og at det ville bli en svær jobb å «rydde opp» før egne valgløfter kunne innfris. Denne unnskyldningen kom ikke Jens Stoltenberg langt med etter sjefredaktørens uttalelse.
I den siste lørdagsavisen 14.1. har Arne Strand nok en interessant helsides kommentar. Den har overskriften «Punktum for olje i nord», og i ingressen slås det fast: «Aps nye oljepolitikk er i praksis et nei til mer boring i nord». Han sikter til programformuleringen i det foreslåtte stortingsvalgprogrammet, som egentlig er et ganske enestående (og håpløst) forsøk på kompromiss mellom miljøaktivistene i eget parti (og AUF) som vil legge ned hele oljenæringa hurtigst mulig, og de som gjennom leting, boring og produksjon vil legge til rette for nye arbeidsplasser og gi Nord-Norge flere bein å stå på enn fisk, turisme og offentlige jobber. Pluss økte inntekter til petroleumsfond utland og dermed videre norsk samfunnsbygging, for ikke å snakke om tilstrekkelig bærekraft for velferdstaten og trygdeordningene våre i fremtiden.

Trøstepremie
Programkomiteen i Ap vil ikke ha noen konsekvensutredning av de «sårbare» områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja (som partiet på hele 2000-tallet har ønsket å åpne opp, men som småpartiene og regjeringspartnerne Senterpartiet og SV har stanset gjennom sine veto). Så kaster man inn som en trøstepremie at det er greit å åpne for de såkalte Nordland 6-blokkene langt fra kysten, et område oljeselskapene mener er mindre interessante og kanskje helt uøkonomiske pga avstanden for ilandføring.
Strand skriver selv at trøstepremien ikke automatisk vil føre til at det åpnes for olje- og gassleting i dette området heller. Saken skal behandles på enda et nytt landsmøte. «Den kampen kan nei-siden vinne. Vinden blåser i nei-folkets retning». Strand har helt rett her. Arbeiderpartiet må forberede seg på å skaffe støtte fra Sp, SV, Rødt og MDG for at Støre skal få regjeringsoppdraget. Det er de som presser ham over til et taktisk standpunkt som provoserer andre store deler av partiet.

Allerede avvist
Til og med dette forsøket på kompromiss har altså «miljøbevegelsen» allerede vendt tommelen ned for, og det er ikke omfavnet av noe annet parti på Stortinget. Et kompromiss møter sjelden noen begeistring i en valgkamp. Det er ikke sindigheten og refleksjonen som preger norske valgoppgjør. Her skal det være tydelige ja eller nei med enkle tabloide slagord i stedet for opplysende forklaringer i kompliserte saker.
Arbeiderpartiets sentralstyre har reagert med et «tja», som Arne Strand mener er det samme som et nei. For utelatelsen av konsekvensutredning er også et kompromiss: Det skal bare gjelde i kommende stortingsperiode frem mot 2021! Det vil i praksis si til evig tid, mener kommentatoren.

Dyp og alvorlig splittelse
Store saker splitter nå Arbeiderpartiet og LO, og det er merkelig at ikke oppegående mediefolk over hele linjen har løftet skismaet opp på førstesidene: LO er delt på midten mellom industriforbundene og andre i privat sektor på den ene siden, og de offentlige ansattes fagforeninger på den andre Den dype uenigheten gjelder oljen og gassen i nord, der Fellesforbundet vil ha konsekvensutredninger og utbygging, mens de offentlig ansatte med Fagforbundet i spissen vil la oljen bli liggende på havbunnen. Den andre store saken er Norges EØS-avtale med EU. Også her går det et skille mellom industriforbundene og alle dem som sitter (eller tror de sitter) i trygge kommunale og statlige stillinger.
Splittelsen er så dyp at enkelte røster i industriforbundene har foreslått å gå ut av LO dersom kongressen ikke gir dem ryggstøtte når det gjelder KVU, oljeleting og -produksjon i nord.

Søknad om kompromiss?
At småpartiene Rødt, MDG, SV, Sp, Venstre og KrF ikke går for konsekvensutredninger eller oljeleting er vel kjent. Kanhende er Aps programforslag en søknad om kompromiss med Høyre og Frp. Men til det går «kompromisset» for langt i retning stopp for oljeproduksjon. Høyre og Frp støtter nemlig helhjertet opp om opprettelse av flere arbeidsplasser i petroleumsindustrien i nord. Det sier seg dermed selv at LO-organiserte i privat sektor ikke kan stole på at egen organisasjon og Arbeiderpartiet taler deres sak. Det gjør kun Høyre og Fremskrittspartiet. Her kan det bli mange overganger mot høyre!

Vel optimistisk
Arne Strand vurderer merkelig nok utsiktene for en Støre-regjering svært så optimistisk. Det må han gjøre ved innledningen til et valgår. Han ser et håp – på grunnlag av noen få meningsmålinger rundt og etter årsskiftet – at Støre har et grunnlag («36,9») til å gå på mot en valgseier. Det blir pekt på at SV akkurat nå er over sperregrensen, mens Venstre er under. Det er von i hangande snøre, men denne gangen er nok Dagsavisens kommentator i overkant optimistsk. Ved å si nei til Arbeiderpartiets pinglete og utilstrekkelige kompromiss, har Arbeiderpartiet lagt grunnlaget for at olje til Nord-Norges befolkning blir den store valgsaken spesielt i nord, men ellers også langs hele vestlandskysten til og med Rogaland og Agder.

Vurderer å gå inn
Til tross for at Venstre kritiserer Solberg-regjeringen så det holder, ønsker nå flere toneangivende personer å sende partiet inn i Solbergregjeringen – allerede før valget. Det er faktisk helt realistisk – Erna Solberg sier velkommen inn. Da vil Venstre sørge for at Fremskrittspartiet i regjering blir svekket gjennom færre antall statsråder. Går også KrF inn (eller gir åpning for det i valgkampen), får vi en helt ny situasjon, ikke den Strand håper og tror på.

Følg med, følg med!

torsdag 12. januar 2017

Det postfaktuelle Arbeiderpartiet

Tro ikke at politiske partier og deres mikrofonstativer ikke drev med falske nyheter, halvsannheter og behendige utdrag av helheten før Donald Trump kom på banen. Den såkalte buskagitasjonen på arbeidsplassene, ryktespredning og ufine personangrep mot politiske motstandere har særlig DNA/LO og gammelkommunistrene i NKP drevet med så lenge jeg kan huske.
I nyere tid glapp Arbeiderpartiets opposisjons- og valgstrategi ut av sekken da daværende nestleder Helga Pedersen på årsmøtet til Vadsø Arbeiderparti (søndag 23. februar 2014) oppfordret forsamlingen til å drive svertekampanje mot den relativt nyinnsatte Solbergregjeringen. «Det er viktig at alle bidrar til å gjøre nettopp det», refererte partiavisen Finnmarken.

Har fulgt marsjordren
Etter den krasse reaksjonen på slike oppfordringer, trakk Pedersen seg skyndsomt tilbake og «beklaget» ordbruken, ikke direkte personlig, men via en rådgiver. Likevel sa hun det hun sa, og andre fulgte sikkert hennes marsjordre.
Det neste eksemplet kan være diskusjonen rundt reservasjonsretten for leger og helsepersonell mot å utføre svangerskapsavbrudd (medisinsk «abort»). Av samvittighetsgrunner. Det ble dokumentert at ingen kvinner ville miste sine rettigheter som følge av reservasjonen. Arbeiderpartiet benyttet anledningen til å hetse fram et bilde av at noen ønsket gamle dager tilbake, at kvinner ville bli nektet selvbestemt abort med den nye regjeringen. Løgnpropagandaen og svertekampanjen samlet ekstra mange under 1. mai-demonstrasjonene det året (2014). Den eneste som sto oppreist og avslørte løgnen, var tidligere LO-leder Gerd Liv Valla. Det skjedde under et 1. mai-arrangement i Stavanger.

Enkle og falske slagord
Jeg ser klare tendenser til at enkle slagord med falsk innhold blir sendt ut fra Arbeiderpartiet og LO: «Nei til salg av Norge» (gjelder noe så enkelt som et visst statlig nedsalg i for eksempel Statoil – en prosess Stoltenberg-regjeringen begynte på med stor suksess). Det var under Arbeiderpartiets ledelse at tusenvis av mål forsvarseiendom ble solgt ut av den norske stat på 90-tallet.
Det er opposisjonens plikt og privilegium å kritisere regjeringen og påpeke svakheter i dens politikk. Men det bør ikke gjøres med halvsannheter og manglende respekt for helheten. Samtidig burde Ap-folk være store nok til å innrømme de gode sidene ved Solberg-regjeringen: En tidenes satsing på samferdselsutbygging, en overmoden kommunereform som partiet egentlig er for, men som man taktisk kritiserer, en politireform der man halvveis og haltende støtter opp, men sørger for å kritisere når det passer, en jernbanereform som man heller ikke støtter fordi LO-forbund er imot, men som opplagt vil være til fordel for ansatte og reisende når det kommer til stykket. De burde gi regjeringen honnør for bedre resultater i skolen og for at ventelisten på sykehusene er redusert med 80.000.

Burde rose regjeringen
De burde gi regjeringen ros for krafttaket overfor kreftpasienter, for en sterk opprustning både faglig og budsjettmessig i arbeidet innen rus og psykiatri, for den økte satsingen på helsesøstre i kommunene, for målrettede tiltak mot arbeidsledigheten spesielt på sørvestlandet, for et vesentlig løft for landets forsvar, beredskap og sikkerhet.
De burde anerkjenne regjeringens arbeid for nødvendig omstilling i næringsliv og når det gjelder effektivisering av offentlig virksomhet, for den markante økningen i bevilgninger til forskning, innovasjon og gründervirksomhet. De burde anerkjenne regjeringens forsvar for EØS-avtalen som gir norsk næringsliv adgang til et marked som omfatter 300 millioner mennesker. De burde applaudere regjeringens vedtak om å holde oljevirksomheten på et stabilt høyt nivå gjennom nye konsesjoner og letetillatelser, produksjon og eksport. Oljeinntektene er fundamentet for nordmenns høye velferdsnivå, trygder og materielle velstand.

Vi skriver ennå januar 2017. Jeg regner med mange flere »trumper» fra Arbeiderpartiet i månedene fremover.

torsdag 5. januar 2017

Veien er viktigst, ikke målet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er også leder i Høyres programkomite, og har på vegne av komiteen luftet tanken om å la utarbeide en norsk «kulturkanon», en opplisting av de viktigste kulturimpulsene som utgjør viktige faktorer i norsk identitetsbygging. En slik kanon kan (jeg tror den vil) bidra til at limet i det norske hus blir sterkere, at den norske modellen blir mer robust og at vi blir mer oppmerksom på fellesverdiene.

Kulturarven
Det er i første rekke kulturarven, den som har preget norske sinn i generasjoner, som bør stå i fremste rekke på en slik liste. Den kan bestå av alt fra litterære og kunstneriske klassikere (som norske barn til nå har fått kjennskap til gjennom den offentlige fellesskolen) - til vår livsstil, vår «way of living». Den kan bestå av alt fra den kristne og humanistiske arven til Grunnloven, folkeeventyrene, etterkrigstidens barnelitteratur, radiohørespill og filmer med norsk opphav. Alt vi opplevde og opplever sammen. Den kan omfatte vinteridrett og hyttekos på fjellet eller i skjærgården for den saks skyld. Om noen vil trekke frem kuriositeter som inntak av Kvikklunsj eller den nesten håpløse øvelsen med å skrelle appelsin med polvått på, så kan noen sikkert finne på å trekke slike fenomener i debatten, men de kommer neppe med på en seriøs liste. En kulturkanon krever en form for redigering med vide rammer, men bør nok avgrenses innenfor gitte temabolker.

Bevisstgjøringen viktigst
Poenget er ikke hva den endelige kulturkanonen lander på, men debatten underveis, bevisstgjøringen, det at mange mennesker tenker gjennom hva det er som gjør at vi føler oss «norske». For dette er hovedsaken: Det spiller mindre rolle om deler av de felles kulturverdiene er importert fra utlandet, for det gjør alle kulturnasjoner. Det vesentligste er at mennesker som bor her oppe langs iskanten føler det slik.

UNESCOs kulturelle verdensarv
Vi snakker ofte om «fransk kultur», «tysk kultur» eller «britisk kultur». UNESCO stiller hele verdens kulturarv opp på en liste, en «kanon». Alle de store kulturnasjonene har lånt og importert fra andre. Men etter en tid er elementene tatt opp i folkesjelen og blitt en del av dagligliv og tankeverden. Vi nyter «den nasjonale kulturen» som gir oss berøringspunkter, gir oss stolthet og fellesskap. Og selv om både Ibsen, Bjørnson, Munch og Kittelsen var påvirket og godt kjent med europeisk kunst og litteratur, var de norske forfattere, diktere og kunstnere som tenkte som nordmenn under utarbeidelsen av sine verker.

En veileder for nye landsmenn
En opplisting av de vesentligste impulsene norske kulturarbeidere har gitt oss, kan være en veileder for nye landsmenn og et middel i integrerings- og inkluderingsarbeid. Første generasjon behøver ikke ta alt inn over seg og gjøre smitt og smule til sitt, men de vil ha fordel av å vite hva som knytter Norge sammen, hva de kulturelle kodene i fest og hverdag går ut på.

Ikke kraftpatriotisme
Å snakke sammen om en norsk kulturkanon behøver ikke gjøre oss til kraftpatrioter eller sjåvinister. Egen stolthet trenger ikke føre til nedlatenhet i den andre enden. Den som kjenner sin kultur og vet hva den inneholder, føler trygghet i møtet med andre kulturer. Det gir respekt og ydmykhet.
Motstanden mot at staten skal ta initiativ til at kulturarbeidere og alle oss andre drøfter norske kulturverdier har allerede vist seg i tale og skrift. Noen motargumenter er åpenbart av partipolitisk art i valgåret og kan avfeies som nettopp det. Andre er vektige og verdt å lytte til og vurdere. Noen kulturkretser vil sette seg imot, kanskje fordi de er redd for at nettopp deres kulturytringer ikke vil få plass på listen, eller at de ikke vil bli plassert så høyt oppe som ønsket. Det får vi ta for hva det er.

Verdikommisjonen
Jeg sammenligner kunnskapsministerens initiativ med tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks opprettelse av «verdikommisjonen» i sin første regjering på slutten av 1990-tallet. Her gikk mandatet ut på at kommisjonen skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati.
I parentes bemerket nådde Bondeviks Kristelig Folkeparti under kommisjonens arbeid en oppslutning blant velgerne som ikke er tangert hverken før eller senere.
Man kan diskutere de reelle resultatene, men også den gang var det mest vesentlige at nordmenn engasjerte seg, tok del i debatten og tenkte gjennom verdiene våre.