Strand har rett, men tar også feil

Dagsavisens tidligere redaktør og nå kommentator Arne Strand er verdt å lese. Han er kunnskapsrik, kan norsk politikk ut og inn, er en moderat og skikkelig sosialdemokrat og fremfor alt en dyktig pressemann.

Han kan også være ærlig og gå i rette med sine egne. Som da han etter regjeringsskiftet i 2005 skrev at Stoltenbergregjeringen gikk til dekket bord. Da mente han at økonomisk og styringsmessig hadde den borgerlige Bondevik II-regjeringen fått ting på stell. Den norske skuta var manøvrert inn i lunt farvann og var ship shape.

Mye pepper

For denne uttalelsen fikk han mye verbal juling og pepper fra sine egne. Det er alle nytiltrådte regjeringers agitatatoriske knep å fortelle offentligheten at det lå mye ugjort i skuffer og skap etter den foregående, og at det ville bli en svær jobb å «rydde opp» før egne valgløfter kunne innfris. Denne unnskyldningen kom ikke Jens Stoltenberg langt med etter sjefredaktørens uttalelse.

I den siste lørdagsavisen 14.1. har Arne Strand nok en interessant helsides kommentar. Den har overskriften «Punktum for olje i nord», og i ingressen slås det fast: «Aps nye oljepolitikk er i praksis et nei til mer boring i nord». Han sikter til programformuleringen i det foreslåtte stortingsvalgprogrammet, som egentlig er et ganske enestående (og håpløst) forsøk på kompromiss mellom miljøaktivistene i eget parti (og AUF) som vil legge ned hele oljenæringa hurtigst mulig, og de som gjennom leting, boring og produksjon vil legge til rette for nye arbeidsplasser og gi Nord-Norge flere bein å stå på enn fisk, turisme og offentlige jobber. Pluss økte inntekter til petroleumsfond utland og dermed videre norsk samfunnsbygging, for ikke å snakke om tilstrekkelig bærekraft for velferdstaten og trygdeordningene våre i fremtiden.

Trøstepremie

Programkomiteen i Ap vil ikke ha noen konsekvensutredning av de «sårbare» områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja (som partiet på hele 2000-tallet har ønsket å åpne opp, men som småpartiene og regjeringspartnerne Senterpartiet og SV har stanset gjennom sine veto). Så kaster man inn som en trøstepremie at det er greit å åpne for de såkalte Nordland 6-blokkene langt fra kysten, et område oljeselskapene mener er mindre interessante og kanskje helt uøkonomiske pga avstanden for ilandføring.

Strand skriver selv at trøstepremien ikke automatisk vil føre til at det åpnes for olje- og gassleting i dette området heller. Saken skal behandles på enda et nytt landsmøte. «Den kampen kan nei-siden vinne. Vinden blåser i nei-folkets retning». Strand har helt rett her. Arbeiderpartiet må forberede seg på å skaffe støtte fra Sp, SV, Rødt og MDG for at Støre skal få regjeringsoppdraget. Det er de som presser ham over til et taktisk standpunkt som provoserer andre store deler av partiet.

Allerede avvist

Til og med dette forsøket på kompromiss har altså «miljøbevegelsen» allerede vendt tommelen ned for, og det er ikke omfavnet av noe annet parti på Stortinget. Et kompromiss møter sjelden noen begeistring i en valgkamp. Det er ikke sindigheten og refleksjonen som preger norske valgoppgjør. Her skal det være tydelige ja eller nei med enkle tabloide slagord i stedet for opplysende forklaringer i kompliserte saker.

Arbeiderpartiets sentralstyre har reagert med et «tja», som Arne Strand mener er det samme som et nei. For utelatelsen av konsekvensutredning er også et kompromiss: Det skal bare gjelde i kommende stortingsperiode frem mot 2021! Det vil i praksis si til evig tid, mener kommentatoren.

Dyp og alvorlig splittelse

Store saker splitter nå Arbeiderpartiet og LO, og det er merkelig at ikke oppegående mediefolk over hele linjen har løftet skismaet opp på førstesidene: LO er delt på midten mellom industriforbundene og andre i privat sektor på den ene siden, og de offentlige ansattes fagforeninger på den andre Den dype uenigheten gjelder oljen og gassen i nord, der Fellesforbundet vil ha konsekvensutredninger og utbygging, mens de offentlig ansatte med Fagforbundet i spissen vil la oljen bli liggende på havbunnen. Den andre store saken er Norges EØS-avtale med EU. Også her går det et skille mellom industriforbundene og alle dem som sitter (eller tror de sitter) i trygge kommunale og statlige stillinger.

Splittelsen er så dyp at enkelte røster i industriforbundene har foreslått å gå ut av LO dersom kongressen ikke gir dem ryggstøtte når det gjelder KVU, oljeleting og -produksjon i nord.

Søknad om kompromiss?

At småpartiene Rødt, MDG, SV, Sp, Venstre og KrF ikke går for konsekvensutredninger eller oljeleting er vel kjent. Kanhende er Aps programforslag en søknad om kompromiss med Høyre og Frp. Men til det går «kompromisset» for langt i retning stopp for oljeproduksjon. Høyre og Frp støtter nemlig helhjertet opp om opprettelse av flere arbeidsplasser i petroleumsindustrien i nord. Det sier seg dermed selv at LO-organiserte i privat sektor ikke kan stole på at egen organisasjon og Arbeiderpartiet taler deres sak. Det gjør kun Høyre og Fremskrittspartiet. Her kan det bli mange overganger mot høyre!

Vel optimistisk

Arne Strand vurderer merkelig nok utsiktene for en Støre-regjering svært så optimistisk. Det må han gjøre ved innledningen til et valgår. Han ser et håp – på grunnlag av noen få meningsmålinger rundt og etter årsskiftet – at Støre har et grunnlag («36,9») til å gå på mot en valgseier. Det blir pekt på at SV akkurat nå er over sperregrensen, mens Venstre er under. Det er von i hangande snøre, men denne gangen er nok Dagsavisens kommentator i overkant optimistsk. Ved å si nei til Arbeiderpartiets pinglete og utilstrekkelige kompromiss, har Arbeiderpartiet lagt grunnlaget for at olje til Nord-Norges befolkning blir den store valgsaken spesielt i nord, men ellers også langs hele vestlandskysten til og med Rogaland og Agder.

Vurderer å gå inn

Til tross for at Venstre kritiserer Solberg-regjeringen så det holder, ønsker nå flere toneangivende personer å sende partiet inn i Solbergregjeringen – allerede før valget. Det er faktisk helt realistisk – Erna Solberg sier velkommen inn. Da vil Venstre sørge for at Fremskrittspartiet i regjering blir svekket gjennom færre antall statsråder. Går også KrF inn (eller gir åpning for det i valgkampen), får vi en helt ny situasjon, ikke den Strand håper og tror på.

Følg med, følg med!