torsdag 9. april 2020

Litt av hvert om Corona

Medier, ikke minst de sosiale, flommer over av corona-artikler og -temaer i disse dager, og det er ganske naturlig. De fleste problemstillinger som reises, er reelle og alvorlige og omhandler de katastrofale følgene av epidemien (pandemi på verdensbasis, epidemi i hvert enkelt land som rammes). Den viktigste konsekvensen er utfordringene i kampen for liv og helse, men også de økonomiske utslagene bekymrer. De fører til betydelige globale tilbakeslag, kraftig stigende arbeidsløshet, bedrifter i knestående, reduserte skatteinntekter og lavere verdiskaping i hele samfunnet. De personlige krisene og psykologiske ettervirkningene kan bli store.
   Men i norsk presse skrives det også mye rart. Jeg registrerer at man er svært så opptatt av EU og påstanden om manglende samordning, handlekraft og grenseoverskridende hjelp mellom medlemslandene. Slik jeg oppfatter det, er kritikken betydelig overdrevet og vitner om manglende innsikt i hva Den europeiske unionen er og hvordan den fungerer. Faktum er at helsevesen er et nasjonalt anliggende - fordi medlemslandene har ønsket det slik. Der er ingen "fri bevegelse" av pasientbehandling utenom private sykehustilbud. De nasjonale helseinstitusjonene er nettopp det - for landets egne innbyggere. Det eneste felles er stort sett det europeiske helsekortet, som omfatter både EU- og EØS-medlemmene, og som gir rett til akutt behandling i det landet man oppholder seg i, på linje med landets egne innbyggere.

Ingen avsatte midler
Derfor nølte blant annet EU-institusjonene og enkelte store EU-land da coronakrisen i Italia utviklet seg i et tempo uten sidestykke. Der var ingen felles budsjettmidler eller spesielt avsatte fond som på minuttet kunne frigjøres for hjelp til for eksempel Italia. Forvirringen varte imidlertid ikke lenge, kommisjonspresidenten tok etter noen dager initiativ til en felles, koordinert innsats for å hjelpe landet syd for Alpene. Deler av NATO`s infrastruktur og ressurser ble også satt inn.
   I situasjoner som denne vil hvert enkelt land forsøke å hjelpe egen befolkning først. Myndighetene er forpliktet til, gjennom grunnlov, andre lovverk og ikke minst opinionspress, raskt å ta i bruk og bygge opp kapasitet for pasientbehandling hjemme. Vi vet nå at de aller fleste europeiske land ikke hadde tilstrekkelige lagre av intensivplasser, respiratorer, smittevernutstyr og testreagenser. Heller ikke var det tilstrekkelig helsepersonell tilgjengelig som kunne settes inn umiddelbart. Helsemyndighetenes reaksjoner og tiltak varierte etter hvert som pandemien vokste i omfang. Noen var tidlig ute med brems eller nedstengning, andre slepte bena etter seg. Isolasjons- og karantenebestemmelsene var også litt forskjellige i den første fasen - også hvordan man håndterte innskrenkninger i antall personer i det offentlige rom.

Hvordan ville vi ha reagert?
Alt dette var som forventet. Man kan bare tenke seg hvordan nordmenn ville reagert dersom Norge var EU-medlem: Ville vi gladelig sendt medisinsk utstyr til kontinentet dersom vi ikke hadde tilstrekkelige ressurser til egen befolkning? Man kan forestille seg ramaskriket, folkeopprøret og de anti-EU-holdningene som ville koke over. Nei til EU ville ha opplevde nye glansdager.
   Automatisk humanitær solidaritet er ikke noe man kan regne med i tider som disse. Den må i tilfelle være del av et felles regelverk vedtatt før en krise oppstår. Og det har EUs medlemsland altså ikke ønsket. Deres helsevesen er et nasjonalt anliggende. Så kan man jo forestille seg hva dyrekjøpte erfaringer og ettertankens kranke blekhet vil gi av ny politikk. Først og fremst bør man likevel huske at EU er "nasjonenes Europa". Selv med felles regler for bevegelser av varer og tjenester over landegrensene, standardisering, felles transport- og energiløsninger, skole- og studiesamarbeid, vitenskapelige fellesarenaer og en viss samkjørt utenrikspolitikk er ikke EU noen superstat, noe a la Amerikas forente stater. Kultur og historiske strukturer varierer. Det er først og sist Ministerrådet (regjeringene), Kommisjonen og parlamentet som på demokratisk vis styrer og utvikler det man er blitt enig om. EU er fortsatt i bevegelse, unionen utvikler seg organisk etter prinsippet om enstemmighet.

Et China-virus
Corona-viruset er et China-virus, la oss for all del ikke glemme det. Etterretningsrapporter tyder på at viruset oppsto i Wuhan så tidlig som i november 2019. Epidemien ble holdt skjult, og de som fortalte om den ble kneblet og undertrykket av de kommunistiske myndighetene. Først da  omfanget av katastrofen var et faktum og for mange kinesere døde, var det umulig å holde epidemien skjult for resten av China og verden utenfor. President Trump hadde helt rett da han kalte viruset ved dets mest presise navn.
   Til den sjarm- og propagandaoffensiven vi ser fra kinesisk side i disse dager, med store forsendelser av smittevernutstyr, er det bare å si: Det skulle bare mangle. Det China gjør, er å betale avlat for en stor og utilgivelig synd. Kineserne rydder opp i et egenprodusert problem.
    Et diktatur kan stanse en epidemi med diktaturets metoder, som vi på vår side vil ha oss frabedt. Det er ikke mye vi har å lære av China her. Vi vil ikke overføre deres brutale virkemidler til demokratiske samfunn. Derimot kan det være ett og annet å lære av Sør-Korea, Japan og Taiwan.

Det absolutte kommunale selvstyre
På den hjemlige fronten har striden stått om smittevernmetoder og innføring av et slags absolutt kommunalt selvstyre vi ikke har sett maken til siden de tyske okkupantenes innføring av grenseboerbevis under annen verdenskrig. Vi har sett tilløp til "skit i Norge, leve Toten" som har ført til sterke motsetninger mellom by og land og landsdel mot landsdel. Utenbygdsboende har vært oppfattet som farlige inntrengere. Det skal bli interessant å se evalueringene i ettertid. Hva var effektivt smittevern, og hva var bygdefolks og ordføreres instinktive skepsis, frykt og ønske om først og sist å verne om egne velgere?
   Jeg er helt enig med byrådsleder Raymond Johansens søknad om å holde påskeåpent for dagligvareforretninger på påskens helligdager. All fornuft burde tilsi at det er bedre å spre folks handlevaner på flere dager i disse helt spesielle tider. Oslofolk med hytter må jo være hjemme, ingen kan reise til slekta på landet, det er restriksjoner på båttrafikk, og friluftsområder er begrensede når 700.000 mennesker pent må holde seg i Oslogryta. Av disse er 220.000 personer bosatt i coronaepidemiens episenter - de sentrale og østlige bydeler. Her får nå smitten spre seg temmelig fritt i nær ti dager. Befolkningsspredning er smittevern.
   Byrådslederen søkte fylkesmannen om dispensasjon, og fikk avslag. Jeg er overbevist om at dersom den konkrete fylkesmannen hadde vært noe annet enn en KrF`er, ville svaret vært et annet. Politikk, tro og ideologi spiller en rolle - også i krise- og dugnadstider.

Bedre beredskap?
Burde vi vært bedre forberedt? Mye tyder på det. Men det er vanskelig å være mentalt og praktisk forberedt på et helt nytt og aggressivt virus som det ikke er utviklet noen vaksine mot, "Made in China". Mer smittevern- og testutstyr skulle vært lagret. Men her er det ikke "myndighetene" generelt eller "regjeringa" som må bære et ansvar, men helseforetakene. De er delegert ansvaret og oppgaven med å sørge for at slikt er på stell. Noen hadde betydelige lagre, andre ikke. Jeg antar at beredskapsdirektoratet har en kontrollfunksjon som det også bør settes et søkelys på i ettertid. Politikere på toppnivå kan ikke fly rundt og telle munnbind og vernefrakker. Derimot må de sørge for at systemet og beredskapen fungerer.
   Det aller viktigste er altså beredskap og beredskapsplaner. 74 norske kommuner hadde ikke oppdaterte smittevernplaner ved utløpet av februar. Tromsø hadde ikke oppdatert sine planer på 17 år.
   Vi har en del å gripe fatt i når coronaepidemien har sluknet og livet vender tilbake til det normale. Det siste vil ta tid.

onsdag 1. april 2020

Paradoksenes tid

Mye er satt på hodet etter hvert som Corona-epidemien har utviklet seg. I en tidligere blogg, før smitten helt hadde tatt av, raljerte jeg over at kommune-Norge opptrådte litt timid og tafatt i starten: Ordførerne skrek seg hese med krav om nasjonale pålegg som skulle gjelde over hele landet slik at de selv slapp å ta selvstendige beslutninger og gjøre seg upopulære ved å stenge kroer og puber, frisører og treningssentra. Man ønsket en nasjonal hjemmel, et klart påbud. Da ville man hatt nasjonale myndigheter å "skylde på".
   Men det var før særlig distrikts-Norge hadde studert smittevernloven og funnet hjemmel der for å stenge bygda inne, det vil si: forby utenbygds-boende å krysse kommunegrensa, og vice versa. Noe som førte til at egne innbyggere ble satt i karantene om de våget seg til nabokommunen på jobb. Hele Nord-Norge senket bommen og bad alle sør for Dovre om å holde seg hjemme. Søringer var smittebærere, forstås.

Arbeidsregioner
Det var bare det at mange i distriktskommuner ikke har jobb der de bor, men dag- eller ukependler til nabokommuner eller noen mil ekstra, til byene. De ble arbeidsløse ved hjemkomst. Om ikke til permittering så iallfall satt i hjemmekarantene. Både LO og NHO pluss spesielt utsatte  næringsorganisasjoner reiste bust og påpekte de store økonomiske kostnadene ved denne egoistiske praksisen. Massearbeidsløsheten steg, bedrifter som var i full drift fikk ikke friske ansatte på jobb. De nasjonale retningslinjene ble strammet inn, men fortsatt hadde kommunene i prinsippet mulighet for å gjøre som de ville. Og det har noen av dem gjort.
   Heller ikke bryr noen ordførere seg om den dispensasjonen som ligger i hytteforbudet: Når en familie, la oss si på fire personer, blir rammet av corona på én person i en trang byleilighet, kan de tre friske reise på hytta. - Ikke tale om, sa ordføreren i Vinje. -Da får resten av familien heller bli corona-sjuke, de også! Her skal vi ikke få noen ekstra belastning på det lokale helsevesenet, nei! (Selv om de som eventuelt føler seg dårlig på hytta, er villig til å reise tilbake til byen for å belaste helsevesenet der).
   Ordføreren er garantert gjenvalg i 2023.

Savner cruisebåtene
Noen andre paradokser opplever vi også: Reiselivsnæringen og turistkommunene taper sammenlagt 50 milliarder kroner ved at hele reiselivet går i dvale. Turistene avlyser og avbestiller. Til  Geirangerfjorden kommer ikke cruiseskipene lenger. Havnesjefen og bygda fortviler. De siste somrene har bygdefolk, støttet av miljøvernorganisasjonene, begynt å brumme over den illeluktende og farlige røyken som kommer ut av skorstenene. Det har vært snakk om restriksjoner på antall anløp og krav om høyere miljøstandard fra cruisebransjen. Ja, så kommer ikke skipene, da. Og nå er det galt også. Man kan liksom ikke leve av bare ren luft heller. Kanskje er kompromissenes og fornuftens tid likevel ikke over? For eksempel ved, når dette er over, å sluse inn skipene med høyest miljøstandard fritt samt stille ytterligere krav la oss si i et fem års perspektiv til de andre? Noe slikt ville miljø- og klimavernere neppe godta. Alt skal helst være gjennomført i går.

Parti-taktikkeriet
Under den felles paraplyen "dugnad" lever fortsatt parti-taktikkeriet: Opposisjonen på Stortinget opptrer tilnærmet slik de gjorde før epidemien da krisepakke 3 skulle behandles og vedtas. Opposisjonspartiene vil nok "støtte regjeringen" i disse vanskelige tider, men passer nøye på at deres velgergrupper få sitt gjennom krisepakkene. Alle skal ha sitt stempel på tiltakene. Kommunenes Sentralforbund krever milliarder til kommunene, selv til de kommunene som nekter å følge de nasjonale retningslinjene med den følge at den økonomiske nedgangen forsterkes.

Et kynisk utspill
Det mest påfallende utspillet kommer fra Fagforbundet, som mener alle deltidsstillingene i helsevesenet forsterker coronakrisen og smittefaren.
   Denne uttalelsen er desidert den mest infame og spekulative jeg til nå har registrert. Faaagforeninga benytter enhver anledning. Det er altså sykehjemsansatte i små stillinger som har skylda for at eldre dør på sykehjem. Forbundslederen slår selvsagt ikke påstanden fast som en sannhet, eller noe som bekreftes av forskning og erfaring, men hun "frykter". Hun benytter insinuasjoner, antydninger, halvkvedede viser. Litt av en kollegial holdning overfor helsearbeidere som i disse tider, noen i små stillinger, jobber beinhardt dag og natt for og med beboere og pasienter!

Gjelder det influensadødsfall også?
Det skulle være interessant å få en sammenligning mellom situasjonen nå og i forhold til "vanlig" influensa. Det dør jo minst 1.000 personer årlig av det også, mange av dem på sykehjem i livets siste fase. Har ansatte i deltidsstillinger ansvaret for smittesituasjonen overfor slike dødsfall også? Det har jeg til gode å ha registrert. Noe som er enda merkeligere ved uttalelsen, er at sykehus og sykehjem nettopp nå er blitt forsterket personellmessig på grunn av coronaepidemien her i landet. De ekstra ankomne sitter neppe ved pasientens seng kontinuerlig i hele stillinger, men går i skift og turnus. Som vanlig er det nattestid, i helger og under høytider beboere og pasienter generelt må forholde seg til flere personer enn på dagtid. Mye på grunn av at en del helsearbeidere faktisk ønsker lavere stillingsbrøk, og fordi forbundet tviholder på helgeturnus-ordningen.
   Jeg sier ikke at det ikke er bra med flere heltidsstillinger, tvert imot, men det er direkte upassende å komme med denne type påstander mitt i en krisetid. Da utnytter man situasjonen kynisk og brutalt.

tirsdag 24. mars 2020

Coronaviruset splitter folket

Til tross for innstendige oppfordringer om nasjonalt samhold, dugnadsånd og omsorg for hverandre, viser det seg at under en prektig overflate svømmer egotrippere i sine egne baner.
   Stortinget gjør gode vedtak, enten med øredøvende flertall, eller sogar enstemmig. I krokene fortsetter likevel det politiske spillet. Politiske synsere i pressen har sin storhetstid, og fandens hestehov og hale kommer til syne i tilsynelatende kloke og reflekterte kommentarer.
   Det siste nå er at Solbergregjeringen visstnok gikk på en smell da man la frem forslaget om en beredskapslovgivning som alle ser er nødvendig for å tackle krisen. Det er gjort et stort nummer av at "regjeringen ikke fikk det som den ønsket" med blant annet seks måneders tidshorisont på de vidtgående fullmaktene som skulle inn i loven. Veldig mange har stilt seg i bekymret positur i forhold tiltak som vår utøvende samfunnsmakt har ment er nødvendig på kort sikt. Og som alle sier de har forståelse for. Men...

Den svarte loven
Særlig er de bekymret som selv tilhører partiet som var ansvarlig for forslaget om beredskapsloven på 1950-tallet, den som Sigurd Hoel kalte "den svarte loven". Dette var riktignok under første del av den kalde krigen da landet virkelig fryktet en eksistensiell nasjonal krise. Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget dengang. Kanskje har Jonas Gahr Støre tatt seg tid til å studere erfaringene fra 1950-tallet. Ihvertfall klarte han etter dyktig fotarbeid å begrense loven på flere områder.
   Jeg ler litt av "seieren" som gikk ut på at seksmåneders virkningstid ble redusert til én - med mulighet for forlengelse. Det mange ikke skjønner, er at denne regjeringen ikke er født i går: Den visste selvsagt at opposisjonen ikke ville klappe igjennom forslaget slik det forelå. Opposisjonen ønsket å sette sitt eget "avtrykk" på resultatet. Veldig mange partier har behov for å markere seg og oppnå "seire" på vegne av demokratiet og friheten i disse dager. Selv er jeg helt sikker på at regjeringen gikk høyt ut og beregnet et annet utfall - tre måneder eller én måned med forlengelser. Den har all mulig grunn til å være fornøyd med resultatet. Hadde den foreslått én måned, ville antagelig opposisjonen redusert tidsrommet til 14 dager. Sånn er spillet.
   I mellomtiden har politiske kommentatorer, ikke minst i Dagsnytt 18, blåst seg opp til en så verdig positur at det nesten skvalper over.

Land mot by
Jeg skal ikke si så mye om hyttekommuner kontra hyttefolk, bare konstaterer at bygdefolket vil ha begge deler - det beste av to verdener: Smittebærende byfolk skal aldeles ikke komme til fritidsboligene sine, selv om de ville reist hjem igjen ved symptomer. Ingen skal få overskride kommunegrensen, som et smitteverntiltak for egne innbyggere. Men samtidig opplever de samme ordførerne nå press fra næringsliv og arbeidsgivere - og noen sambygdinger - som påpeker at fastboende  vil oppleve store vanskeligheter med å komme på jobb i byene. De risikerer karantene på returen. Der er nemlig svært mange som bor i bygda, men arbeider i urbane strøk, i pendleravstand, ikke minst i industribedrifter. En del har skiftarbeid. Ett eksempel er Vinje, som har stengt grensa som et kollektivt karantenetiltak, langt ut over de nasjonale retningslinjene.
   Dersom Vinje- og andre bygdefolk kjører til arbeidsplassene sine i byen, blir de pålagt 14 dagers karantene når de vender tilbake, etter de nåværende reglene som er innført lokalt. Av det blir det økonomisk krise i mange hjem i de stille grender. Sånne utslag hadde ordførerne kanskje ikke regnet med. Vil det bli gitt dispensasjoner, tro?
   Men hvordan vil det bli oppfattet dersom bygdefolk får dispensasjon for å reise til jobb utenfor kommunen, mens hytteeiere absolutt ikke får komme til fritidsboligene sine?

Skit i Norge, leve Toten
En drøss kommuner har altså innført strengere regler enn de nasjonale retningslinjene. I flere titalls lokalsamfunn har ordførere og formannskap satt ned foten for at innbyggerne får bevege seg ut av kommunen. Gjør de det, blir det 14 dagers karantene. Det rammer arbeidsplasser, også i landbruket. Hvordan skal bønder som trenger såkorn og gjødsel få komme seg ned til coop`en for sårt tiltrengte innsatsvarer om de er i karantene, om lagrene er i nabokommunen? Eller hvis traktoren får motorstopp som ikke lar seg fikse på egen hånd? I karantene kan ingen dra til verksted.
   Kommunene på Helgeland har laget bestemmelser som fører til at alle som kommer "utenfra" blir ilagt karantene. Det får store konsekvenser på arbeidsplassene. Ved Rana Gruber kjører man to ukers skift. De ansatte kommer fra forskjellige kommuner og må i karantene i stedet for på jobb. I Rennebu får ikke folk reise ut av kommunen i det hele tatt. Drar de til nærmeste vinmonopol, som er i nabokommunen, blir de satt i karantene i 14 dager.
   23 av 26 kommuner i Møre og Romsdal har vedtatt de strengeste bestemmelsene som smittevernloven og egne vurderinger tillater. Her må folk ligge koronafaste til det hele er over. Det viktigste av alt er å unngå importsmitte. Næringslivet blør. Økonomien stuper.

Disse satans joggerne
Dagsavisens politiske redaktør er sint på joggerne som puster og peser forbi fotfolket på stiene langs Akerselva. Det er ekstra mange som rusler her akkurat nå, og avstanden mellom fotgjengerne blir i snaueste laget. Svette og våt pust slynges til alle kanter ved passering.
   Hvorfor kan ikke joggerne løpe i bygatene, som er tomme for tiden? Eller dele sykkelstiene til MDG som partiet har måkt vei for ved å ta vekk parkeringsplasser og innført strenge kjørerestriksjoner? En del joggere fnyser - det er jo så vakkert langs Akerselva, de har rett til å være der!
   Ved utfartssteder hoper bilene seg opp på p-plasser, hvor det er trangere enn noen gang mellom kjøretøyene. Folk går i stim som på en 17. mai. Alt tilrettelagt for coronasmitte. Til hytta får de ikke lov til å dra.
   Byrådsleder Raymond Johansen har innført forbud mot skjenking av alkohol fordi noen gjester og innehavere ikke har tatt det så nøye med avstanden mellom bordene. En kollektiv avstraffelse som rammer en hel næring. Det blir antagelig renn på dagligvarebutikkene etter øl, og polet vil oppleve glanstider.
   Det er veldig bra med effektive, gjerne strenge, smitteverntiltak. Men det må være lov å bruke hue`også.



torsdag 19. mars 2020

Ikke helsefaglig begrunnet

Aftenposten og andre medier har avslørt at beslutningen om å "stenge ned Norge" ikke var helsefaglig begrunnet, men en politisk avgjørelse. Folkehelseinstituttet tok ikke initiativ for å stenge skoler og barnehaver. og lukke grensene. Heller ikke det samlede beredskapsutvalget (CBRNE-senteret) foreslo dette overfor regjeringen. Helsedirektoratet gjennomførte bare den politiske beslutningen. Hva som faktisk skjedde, kommer frem av referatene fra møtene og i intervju med direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet.
   Samtidig sier hun: "Det er Helsedirektoratets og regjeringens ansvar å fatte beslutninger ut fra helhetsvurderinger. Det har vi full respekt for". Hennes uttalelse er både korrekt og egentlig på sin plass. I en nasjonal krise lytter vi til myndighetene, respekterer og følger råd og anbefalinger. Selv om vi er personlig uenig.

Hytteeiere og bygdefolket
Det har da også undertegnede gjort under hele utviklingen av krisen, ikke minst i spørsmålet om å nekte hytteeiere å reise til sine "isolater". Men noen der ute har misforstått, og trodd at standpunktet var en "egotrip" i forhold til påske og eget hytteopphold. Kritikken henger ikke på greip, fordi jeg og mange andre pensjonister kan velge helt andre og odde perioder for hytteopphold. Etter nyttår har jeg bodd i hytta tre ganger - før appellen om å bli hjemme ble kringkastet.
   Å tillate hytteopphold er for undertegnede et forebyggende tiltak, et ledd i smittevernberedskap i den store sammenhengen, fullstendig løsrevet fra egen situasjon. Alle skjønner at det i en epidemisituasjon der smitten sprer seg mellom mennesker som er tett på hverandre, vil det være bedre å spre risikoen og for en periode bo i større avstand til andre. Bakgrunnen for at man ikke ønsket hyttefolk opp i dalom var hensynet til kommunene og de kommuneansatte. Deres begrensede test- og helseberedskap ble holdt frem - under den underliggende forutsetning at byfolk var potensielt smittebærere og burde holdes på en armlengdes avstand. Bygdefolket ville holde dem borte, og enkelte bad om sterke virkemidler for å forhindre exodus fra byene, og truet dem som alt var der til å reise hjem.

Kommunene må fungere
Begrunnelsen og standpunktet er forsåvidt legitimt: Uansett hvor vi bor i Norge, er samfunnet avhengig av at kommunene fungerer - når det gjelder vei, vann og avløp, renovasjon og gjenvinningsstasjoner - og helsetjenester. Det siste da for egne innbyggere.
   Men det skal bli interessant, når evaluerings- og analysearbeidet settes i gang utpå høsten, å finne ut om antall coronatilfelle i hyttekommunene steg i den perioden noen titusen hyttefolk oppholdt seg der. Eller om forbudet var et slag i lufta og fullstendig irrelevant.
   Så er det slett ikke sånn at helseberedskapen og kapasiteten for smittebekjempelse er så mye større i våre mest urbaniserte strøk. Vi ser at vanlig sykehusdrift stenges ned, planlagte operasjoner utsettes, de psykiatriske institusjonene tømmes og fangene slippes fri. Det er ikke nok smittevernutstyr eller stor nok testkapasitet. Det er rett og slett full krise i byene - der risikoen for smitte mellom mennesker fra før er desidert størst. Her bor folk tettere på hverandre, de kjører kollektivt - som klart er en risikofaktor. De som er i karantene i trange omgivelser i byene, er en mulig risikogruppe. Dersom noen har tatt smitten med seg hjem til leiligheten og hjemmekontoret kan de ha smitte med seg. På den annen side er selvsagt arbeidsplassene deres mindre sårbare. Her er minus og pluss på mange felter. Alt i alt regner jeg oppfordringen og organiseringen av hjemmekontor som et fornuftig grep.

Begrensninger
Det samme er antagelig begrensningene i antall mennesker på møter, kulturarrangementer og tribunesamvær. Vi ser imidlertid at myndighetene i ulike land har tatt svært forskjellige grep - til og med i land med 50, 60 og 70 millioner innbyggere. Det er nok å gå igjennom tiltakene i de nordiske landene for å se hvor forskjellig det tenkes og handles. Evalueringen i etterkant vil gi noen svar på hva som var mest effektivt.
   En løsning jeg ikke synes noe om, er å la epidemien gå sin gang og bevisst la 60 prosent av innbyggerne bli smittet, bli syke og deretter friske igjen. De aller, aller fleste blir friske igjen. Altså øke immunforsvaret i den samlede befolkningen. Nei, takk - da vil antagelig dødstallene stige til et helt uakseptabelt nivå.

Uenighet blant fagfolk
Et annet fenomen som det er grunn til å reflektere over, er uenigheten fagfolkene imellom. Den er særlig kommet frem i debattprogrammer i NRK, og til dels i leserbrevspalter. Veldig mange helseeksperter kaster inn alternative vurderinger og forslag, noen på tvers av de tiltakene som myndighetene anbefaler eller gjennomfører.
   Så hva skal vi tro? Det er hverken dumt eller kritikkverdig å "tenke sjæl". Men i sum bør vi alle slutte opp om det de politiske myndighetene og helseekspertene bestemmer. Da er vi "på en måte" kollektivt medansvarlige for hva som enn skjer. Men ingen, eller veldig få, skal kritisere dem som fremholder andre syn og løsninger. De kan faktisk ha noe for seg.
   Med rette har vi fått yrkesgrupper som fortjener heltestatus: Helsearbeidere på alle nivåer, omsorgsarbeidere, de som jobber i transportsektoren og sørger for medisinene og dagligvarene i hyllene. De som holder hjulene i gang i samfunnsmaskineriet. De som skaper økonomiske verdier som er grunnlaget for velstand og velferd. Det kommer dager etter disse.
   Og så fortjener regjering og storting og direktorater ros og støtte. Jeg kan ikke se at det er tatt noen fatale feilgrep så langt under krisen. Snarere tvert imot.

tirsdag 17. mars 2020

Hva gjør vi i påsken?

Mens helsemyndigheter og landets toppolitiske ledelse har hatt stor autoritet, troverdighet og tillit gjennom Corona-epidemiens innledende faser, står vi overfor en stor utfordring når påskeferien nærmer seg. Nordmenn eier til sammen 440.000 hytter - i fjellbygder og langs kysten. Som en innsender i Aftenposten skriver: I virkeligheten dreier det seg om tomme isolater der det helsefaglig må være bedre å oppholde seg enn i større byer der folk for en stor del bor i blokkleiligheter, rekkehus og flermannsboliger. Folk er dessuten til dels avhengig av kollektivtransport der for å komme på jobb og utføre nødvendige ærend. Det sier seg selv at der hvor menneskene er tett på hverandre, er risikoen større for virussmitte.
   På hyttene er det større avstand mellom menneskene, og de rommer iallfall godt over en million sengeplasser. Leserbrevskribenten skriver om "ansvarsfull isolasjon". Han spør: "Skal en familie der mor er i karantene flokke seg rundt henne i en trang leilighet, eller skal den benytte eventuell fritidsbolig til isolasjon for far og barn?"

Et fornuftig spørsmål
Spørsmålet er høyst betimelig og fornuftig. Innsenderen påpeker at tiden det tar fra hjemmet i byen til hytta stort sett er like kort den andre veien: Med symptomer kan personer raskt bile til egen fast bopæl og benytte seg av sitt vanlige helsevesen i løpet av to til fire timer. Man behøver ikke nødvendigvis belaste fastlegen eller helsesenteret i den vesle hyttekommunen med noen få tusen innbyggere.
   Det var sannsynligvis fornuftig å oppfordre folk til å være hjemme og ikke dra til hytta i epidemiens første fase. Man var redd for overbelastning av de begrensede ressursene dersom personer med symptomer alle oppsøkte bygdesenteret. Men gjelder det samme resonnementet tre uker fra nå av, når et flertall av de "utenlandssmittede" er ute av karantene og erklært friske? Når aktive skole- og barnehavebarn som strutter av energi er luta lei av hjemmetilværelsen og trenger luftforandring og utelek?
   Vi står overfor den bisarre situasjonen at nordmenn ikke kan reise på vel fortjent ferie til utlandet denne våren, kanskje hele sommeren. Da vil det være nettopp på sin plass med andre omgivelser i en påske. Selv om hytte-til-hytte-muligheten ikke er der, eller at heisanlegg og varmestuer er stengt.

Får vi et grasrotopprør?
Dersom ordførere og kommuneleger i bygde- og distrikts-Norge også i fortsettelsen skal nekte folk adgang til eiendommene sine (med helsemyndighetenes støtte), er undertegnede helt sikker på at vi får et grasrotopprør blant hytteeiere, og det kan svekke sentrale myndigheters autoritet og gjennomslagskraft, samtidig som det utløser gnisninger og mistillit mellom innenbygds- og utenbygdsboende. Enda verre blir det dersom det settes makt bak ordene i form av politi, sivilforsvar eller HV-folk som stanser og kontrollerer køene og sender folk hjem igjen.
   Jeg har forøvrig registrert at nordnorske fylker vil stenge av landsdelen og nekte "søringer" å besøke dem. De vil ha seg frabedt at mennesker sør for Dovre belaster dem med opphold som kan gi Corona-smitte lokalt. Jeg har merket meg dette, og skal love å holde meg langt unna Nord-Norge i rom tid fremover. Selv om de etter hvert vil trenge turister.

Bra for folkehelsen
Å være på hytta i påsken har en folkehelseside, det innser sikkert alle. Ikke bare fysisk, men spesielt psykisk nå etter at hundretusener har vært isolert fra naboer, familie, kirkebesøk, kulturarrangementer og idrettstribuner i mange uker. Mange vil trenge forandring, nye omgivelser. Det gjelder både på fjellet og langs strandkanten.
   Mens sentrale helsemyndigheter funderer over denne problemstillingen, har statsminister og regjering levert som forventet. Helsepersonellet har vist en enestående offer- og innsatsvilje og tatt ansvar. Frivilligheten har stilt opp.  Den nasjonale dugnaden, Kongen meget gode tale til folket og en utstrakt solidaritet og omsorg der ute har for en stakket stund forandret Norge - eller kanskje vi bare har hentet frem de egenskapene som hele tiden har vært der, slik at vi har mobilisert det beste i oss?

Enstemmige vedtak
Den enstemmige oppslutningen i Stortinget rundt de ekstraordinære økonomiske tiltakene forteller noe om hvordan vi løser store nasjonale utfordringer her i landet. At vårt samfunnssystem er basert på tillit som overlever krisetider. Den forteller også at Solbergregjeringen så langt har truffet godt med sin motkonjunkturpolitikk, og har tillit og respekt langt ut over de borgerlige partienes rekker.
   Det er meget mulig at noe helsepersonell som til nå har bemannet og bekvinnet sykehus, legevakt, sykehjem og psykiatriske institusjoner i tettbygde strøk også lar seg flytte til hyttekommuner i en kort periode, dersom en styrking av tjenestene der synes påkrevet. I en normal situasjon vil aktiviteten ved våre sykehus rundt "vanlige" pasienter være på sparebluss i påsken. Dette må fagfolk ta stilling til.
   Min konklusjon er at regjering og helsemyndigheter bør tillate en kontrollert utfart til hus og hytter i bygde-Norge i påsken. Et forbud må begrunnes meget godt og overbevisende om man lander på fortsatt "bli hvor du er".
   Og for egen del: Jeg er forberedt på hyttetur, men blir hjemme dersom helsemyndigheter fraråder det sterkt, dvs om jeg blir overbevist av logikk, fornuft og argumenter.

mandag 16. mars 2020

Stakkars Russland

Er det synd på Russland? Jeg mener det. Og spesielt russerne. Dagens autokratiske halvdiktatur må bruke store ressurser på å bli "respektert" i en verden under rask omstilling. Kolonimakten (for det er nøyaktig hva Putin-Russland er) gjør sitt ytterste for å opprettholde sin innflytelse internasjonalt, og sliter frenetisk for å samle folket om landets toppledelse, få oppmerksomheten bort fra store hverdagsproblemer og forfalske virkeligheten gjennom mediekontroll og undertrykking av statsuavhengige frivillige organisasjoner.
   Kolonimakt: Det er stort sett slutt på de russiske propagandautspillene mot amerikanske, britiske og franske "imperialister". Det er for lengst gått opp for verden og russere flest at landet selv i dag, i størstedelen av forrige århundre - og før det - i realiteten var et imperialistisk regime, som etter erobringer og opprettelse av marionettregimer hersket over et kolonirike. Den eneste forskjellen på Sovjetunionen/Russland og de vesteuropeiske kolonistatene var at de sistnevnte hadde oversjøiske besittelser, de hang ikke geografisk sammen med kjernelandene på samme kontinent. Russland på sin side har erobret nabofolk etter nabofolk både sørover, vestover og nordover - men særlig østover mot Eurasia.

Sovjet-Unionens kollaps
Det var et hardt tilbakeslag for aspirasjonene om ideologisk og fysisk verdensherredømme da forrige runde i den kalde krigen endte i oppløsning av Sovjet-Unionen samtidig som en demokratisk frigjøringsbølge rullet over det som den gang var Øst-Europa - "buffersonen mot tysk revansjisme". Etter at øst-europeere, særlig østtyskere, først stemte med beina (flyktet vestover) og deretter feide til side sovjetrepublikkene i Warszawapaktlandene gjennom frie valg, oppsto en helt ny situasjon. Kommunismen som idé hadde for lengst råtnet på rot, folk var luta lei den politiske og økonomiske korrupsjonen, sammenbruddet i de økonomisk og sosiale systemene, mangelen på velstand og velferd - den åndelige og materielle fattigdommen.
   Russland er en militær stormakt med kjernefysiske våpen og har rustet vanvittig mye opp under tsar Putin. Ingen truer i realiteten Russland, "innringingen" av NATO-land i vest er en myte. Et stort land må nødvendigvis ha mange naboer som omkretser det. Ser vi på styrkeforholdene i Baltikum og Øst-Europa (heller Sentral-Europa) er "NATO-styrkene" symbolske og bare små snubletråder.

Ansvar for flyktningekrisen
Hvorfor er det så få i Vesten som påpeker at Russland bærer et hovedansvar for flyktningekrisen i Midt-Østen? Russlands støtte til Syrias diktator Bashar al-Assad er den viktigste årsaken til at millioner av syrere er på flukt. Det dreier seg aldeles ikke om kampen mot IS. Hvorfor tar ikke Russland imot syriske, og kurdiske flyktninger? En brøkdel av ressursene bak den militære opprustningen ville være nok til å brødfø flyktningene og gi dem sikre oppholdssteder på russisk jord - med fri gjennomreise gjennom Tyrkia, Azerbaidsjan og Georgia. Russland kunne, om landet tok ansvar, bruke sin krigsmarine til å transportere flyktninger gjennom Bosporusstredet, eller iverksette en luftbro for de svakeste, traumatiserte og desillusjonerte menneske på flukt. Et humanitært ansvar som Tyrkia og EU-landene til nå har vært alene om, sammen med nabolandene Jordan og Libanon. Russland feiger ut. Landet driver heller ingen uhjelp av betydning noe sted i verden - bare våpenhjelp.
   Gjelder ikke appellene fra FNs høykommissær for flyktninger om å ta imot kvoteflyktninger Putins Russland?

Trollfabrikker og destabilisering
Jeg har i flere omganger påpekt Russlands rolle i forsøk på destabilisering av vestlige land gjennom "trollfabrikker", falske nyheter og fabrikkerte påstander i sosiale medier. Den første store offensiven ble avslørt under den amerikanske valgkampen i 2016. Siden er den ene offensiven etter den andre avslørt. Vi kan regne med at Russland nettopp i disse dager gjør hva det kan for å utnytte Corona-epidemien for å sverte Europas folkevalgte og demokratiske myndigheter, skape tvil og splid og rokke ved tillitsforholdet mellom folk og styrende organer. Først ved å undertrykke den faktiske situasjonen i eget land, deretter legge ut løgner om Corona-situasjonen i andre. I første rekke er det Ukraina som har fått føle den psykologiske løgnpropagandaen. Det ukrainske folkehelseinstituttet ble nylig hacket av russerne, og fake news lagt inn i instituttets oppdateringer. Facebook og lignende plattformer har sin fulle hyre med å avsløre og fjerne falske epost- og FB-adresser og Twitterkontoer.

Forsvar ikke nok
All erfaring viser at det ikke er nok med defensive tiltak mot trollfabrikkene og Russlands aggressive framferd (Ukraina og Krim i 2014). Vi vet hva de gjør, de statlig styrte desinformatørene, hvor de er og hvor mange som jobber i denne undergravende virksomheten. Det eneste språket Putin-Russland forstår er motmakt, at landet blir utsatt for den samme type angrep, de samme metodene for destabilisering. I slike motoffensiver behøver Vesten ikke en gang lyve - der er så mange svakheter, såpass mye gryende misnøye blant folk at det er nok å fortelle sannheten. Under den kalde krigen hadde vi Radio Free Europe og Voice of America som saklig og nøkternt fortalte østeuropeerne hva den faktiske situasjonen var. Millioner av mennesker lyttet - og de kjente seg igjen i radiosendingenes beskrivelser.
   Russland er i realiteten et dysfunksjonelt samfunn, med fattigdom, håpløshet, alkoholisme og store spenninger mellom folkegrupper. Den russiske befolkningen går tilbake i folketall. Russiske kvinner føder ikke nok barn, og det er høyst forståelig. Den økonomiske tilbakegangen, trangboddheten, overvåkningen og savnet av fri meningsutveksling, korrupsjonen og oligarkstyret - i et slikt system når ikke de beste, de flinkeste, de ærligste menneskene opp og frem.
   Situasjonen og utviklingen i Russland er tragisk. På 1800- og deler av 1900-tallet var Russland i stigende grad under innflytelse av vestlige liberale ideer, særlig i St. Petersburg. Diktere og forfattere og komponister, bildende kunstnere og andre kulturarbeidere gjorde landet til en av de ledende kulturnasjonene. Det er nok å nevne navn som Pusjkin, Tolstoj, Dostojevski, Gorkij, Tsajkovskij. Mye av kunsten og kulturen holdes fortsatt i hevd, teatre, operahus og konsertsaler dyrker fortsatt arven på høyt nivå. Men fornyelse, virkelig fri kunst og litteratur etter 1917? De som senere har hevdet seg internasjonalt, har vært opposisjonelle og brutt sensuren med fare for liv og frihet.
   Putin satser på at landet skal bli "respektert" med en aggressiv utenrikspolitikk og storstilt militær opprustning slik at russerne skal føle en slags stolthet som kompensasjon for lav levestandard og dype sosiale problemer. Det gjelder å påpeke dette, minne om dette - og avsløre særlig trollfabrikkenes avskyelige virksomhet.
 
 

fredag 13. mars 2020

Sunn fornuft og tenke sjæl

Det har vært en begivenhetsrik dag: Norges Bank reduserer styringsrenten, og Regjeringen gir bankene økte muligheter for å gi kassakreditt og lån til bedrifter (økt likviditet). Regjeringen foreslår videre en "redningspakke" til utsatt næringsliv og arbeidstagere for 6,5 milliarder kroner. Den varsler ytterligere tiltak slik at totalsummen nok vil øke. Permisjonsreglene mykes opp og staten tar en større del av utgiftene. Luftfarten får avgiftslettelser av ganske stort omfang - landingsavgifter og den famøse flypassasjeravgiften nulles ut. Innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift utsettes. Pluss en del andre virkemidler som avlaster både arbeidsgivere og ansatte på kort sikt. Omsorgspenger settes inn for dem som tar omsorg for barn i barnehave og skole. Kommunene får mer, og helsevesenet flere penger for å tackle epidemien.

Krever enda mer
Helt som forventet vil opposisjonen ha mer og spiller partitaktisk opp til ytterligere utgiftsøkninger. Det har Norge råd til. Noen av virkemidlene som nå tas i bruk, er enda mer generøse enn de Arbeiderpartiet satte inn i finanskrisen i 2009. Støre blåser i sammenligningen, selvsagt.
   Kravet om sterkere lut (høyere bevilgninger) fra opposisjonen er selvfølgelig noe Regjeringen på forhånd har regnet med, den har mye mer å gå på. Både til ytterligere hjelp for reiselivet og mer akutthjelp til flyselskapene. Dette dreier seg om et storpolitisk spill, delvis for galleriet (velgerne).
   Hverdagen blir mer trøblete for mange mennesker en tid fremover. Mange blir syke. Ikke alle kan ha hjemmekontor, tallet på hjemmekarantene-tilfelle øker dramatisk. Etter hvert kommer de likevel ut av karantene, og samfunnet kommer i mer vanlig gjenge. Men det kan bli verre før det blir bedre.

Bruk privatbilen til jobb
Ett tiltak som ville hjelpe i de store byene, er at folk fikk bruke privatbilen mer til jobb uten å betale skyhøye bomavgifter. Siden skolene er stengt, er det parkeringsplass nok i skolegårdene. Men den der sitter nok langt inne for de partiene som har utpekt privatbilen som et skampålagt monster som truer vår klode. Og de sitter dessverre på vippen i mange kommunestyrer.
   Et interessant fenomen er den sterke motstanden mot at folk, for eksempel i hjemmekarantene, i stedet reiser på hytta. I utgangspunktet en utmerket løsning. På hytta bor de mindre trangt enn i byblokkene og rekkehusene. Men så er det det at hyttekommunene har et helsevesen hvis kapasitet kun er tilpasset tallet på fastboende. Tenk om noen blir corona-syke på hytta og oppsøker de få lokale fastlegene og helsesenterne! Det hele vil bryte sammen. Så hyttekommune-ordførerne vil at politiet skal stanse hytteeierne på vei opp i dalom!

Bruk sunn fornuft
Her må det gå an å vise sunn fornuft og tenke sjæl. Hvis hytteeiere, i eller utenfor karantene, reiser  til åpnere, friskere og sunnere omgivelser og tar skiene fatt i løypene (de står ikke tett i kø i heisanleggene, for de er jo stengt), må det være "innafor".
   Undertegnede og familie har selv en hytte to timers biltur fra hovedadresse. Vi er friske, fyller alltid opp tanken i hjemkommunen, stanser ikke på veien, har med alle dagligvarer vi trenger og holder oss til hytta som ligger langt fra naboene, og til skiløypene eller turstiene der vi ikke clincher med andre. Situasjonen er selvsagt annerledes der det er tette hyttekonsentrasjoner, eller der folk er så skrekkelig sosiale at de må innom Coop`en eller den lokale puben i kommunesenteret. I det tilfellet bør de holde seg hjemme.
   For sikkerhets skyld: Selv om vi hverken er moralsk tynget av problemstillingen, reiser vi ikke til hytta, men holder oss lojalt til helsemyndighetenes appeller. Bare så det er sagt.

Tenke sjæl
Likevel går det altså an å tenke sjæl. Man bør bruke sunn fornuft, rett og slett. Tenke gjennom situasjonen konkret, "i mitt tilfelle". Ordførere som oppfordrer hyttegjestene til å holde seg vekk, blir neppe populære i fortsettelsen. Men det spiller ingen rolle, de er valgt av lokalbefolkningen som mer enn gjerne ser fordelene med den økonomiske omsetningen hyttegjestene skaper, og melker hytteeierne med eiendomsskatt som ikke er pålagt lokale velgere. Hytteeierne får komme når det passer ordførere og folkevalgte. Uansett.
   En annet paradoks man bør tenke over: De ekstra milliardene som regjering og storting nå er villig til å sette inn som motkonjunkturpolitikk, er et resultat av oljenæringen og oljeinntektene. Hadde vi ikke hatt den robuste bufferen i Oljefondet, ville man måtte kutte ned på andre utgiftsposter, noe som vil kunne ramme menigmann hardt. Slå sosialt urettferdig ut.
   Men de samme partiene som nå krever mere penger, er for en stor del nøyaktig de samme partier som vil stenge oljekrana, skrape oljeinstallasjonene og avskaffe den solide oljesmurte norske økonomien. Glem det med "grønn teknologi" og "grønne arbeidsplasser" som liksom skal fikse alt. De er der ikke ennå. De kommer, men er der ikke i 2020. Det er nå Coronaen herjer.

torsdag 12. mars 2020

I disse Corona-tider

Dagens påbud om nedstengning av skole- og barnehave-Norge, nødbrems i kultur- og idretts-Norge samt restriksjoner på reiser, strenge karantenebestemmelser og en innstendig appell om å vise solidaritet og lojalitet mot myndigheter og helsevesen, har stort sett fått god mottagelse. Det aller meste av opposisjonen på Stortinget stiller seg skulder ved skulder sammen med regjeringen og statsministeren. Med unntak av det kommunistiske Rødt, som fortsetter å utnytte situasjonen partipolitisk. En klar kontrast til SV. Både statsministeren  og helseminister Bent Høie har opptrådt klanderfritt i de toneangivende mediene de siste ukene.
   Tiltak og oppfordringer har hitil vært godt tilpasset situasjonen der og da. I de fasene Corona-epidemien har vært igjennom til nå, ville det vært fånyttes å forsere forholdsreglene og innføre restriksjoner som ikke ville blitt forstått av befolkningen. Ropene om "hysteri" ville øyeblikk blitt markedsført av ivrige tabloid-journalister og taktiske politikere.

Nasjonale påbud tidligere?
Helt korrekt har Helsedirektoratet satt inn avbøtende tiltak via de regionale og lokale beredskapsorganene, først og fremst helseforetakene. Det er imidlertid kommunene som har det operative hovedansvaret, eller førstelinjeforsvaret, for å bekjempe epidemier av dette slaget. Departement, helsedirektorat og folkehelseinstitutt skal gi generelle retningslinjer helt til direkte påbud og forbud viser seg nødvendig.
   Akkurat dette ansvaret på lokalt nivå har voldt hodebry hos noen i den fasen vi har passert i dag. Ganske mange i distrikts-Norge, høyrøstet støttet av "sine" politikere, har klaget over at ikke alle tiltak fra sentralt hold har vært ensartet og utformet som nasjonale påbud.
   Kritikken er fullstendig forfeilet. Dette landet er så langstrakt, så forskjellig, så uensartet at tiltak tilpasses lokale forhold. Hvis store ansamlinger av folk er hovedproblemet i smittevernberedskap, trenger ikke småkommuner på mellom 2.000 og 5.000 innbyggere innføre de samme restriksjonene som Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim m.fl. I noen distriktskommuner vil ikke samfunns- og forsamlingshus, kirker og konserthus være i nærheten av å oppfylle normer som i de større byene og tettstedene. Dessuten har en del kommuner fergehavner, andre ikke. Noen har flyplasser, andre ikke.

Tafatt og timid
Likevel har vi sett at ordførere og kommuneleger har sutret og bært seg over at ikke sentrale helsemyndighetene er kommet med klare, landsdekkende regler som ikke er til å misforstå. På én måte kan man forstå ordførerne: Det er leit, i bygder og småbyer der "alle kjenner ordføreren", å bestemme at lokale cuper og konsertarrangementer, festivaler og teaterforestillinger må innstilles. Det gir følbare tap for idrettsklubber og kulturarrangører, og "skylden" for de negative konsekvensene kan lett føres tilbake til ordfører og kommunestyre. Da hjelper det å kunne vise til nasjonale føringer, slik at man ikke sitter igjen med skyld og ansvar.
   En litt uvanlig situasjon, egentlig: Vanligvis raser ordførere mot storting og regjering når de føler seg overkjørt og ikke respekterer "det lokale sjølstyret". Når sjølstyret ikke er så populært, krever man nasjonale påbud.
   Derfor ser vi hvor tafatte og timide lokalpolitikere kan opptre i slike krevende situasjoner vi nå opplever. Men sannheten er at der er (burde være) like mye fornuft og handlekraft hos ledere i lokalsamfunn som på toppen av samfunnspyramiden. I stedet løper mange i kommune-Norge fra ansvaret og behovet for å ta beslutninger.

Solidaritet fra opposisjonen?
Jeg er slett ikke sikker på at solidariteten og den felles dugnadsånden stikker så dypt i Stortinget når det kommer til stykket. En taktikkeripolitiker som Støre mannet seg opp i dag og viste statsmannsfakter. Men hvor lenge varer det? Når vil han slippe løs sersjantkorpset i hissig buskagitasjon i sosiale medier? Når vil vi få høre at regjeringens tiltak "er for lite og kommer for sent"? For den partipolitiske kritikken vil helt sikkert komme - når alle vet faciten.
   Trangen til å opptre populistisk og opportunistisk vil høyst sannsynlig brøyte seg fram om ikke så lenge. I mellomtiden står Erna Solberg og Bent Høie fast og høyreist i stormen. Jeg tror vi skal være glad for at vi nettopp i dag har en borgerlig regjering med et flertall bak seg i Stortinget. For skulle en Støre eller Vedum måtte basere seg på Rødt og MDG, ville de neppe hatt den ryggraden de tilsynelatende er i besittelse av for øyeblikket.

Luftfartskrise og MDG
Apropos MDG: Jeg regner med at fanatiske MDG`ere innerst inne jubler over krisen i luftfartsnæringen. Hurra: nordmenn og utlendinger flyr mindre enn før! Klimaet og verden er reddet! Vi går foran med et godt, moralsk eksempel! Det skulle ikke forundre om MDG vil stritte imot at flyselskapene og luftfarten vender tilbake til "normalen".
   Den som overlever, vil se. Det vil faktisk de fleste av oss. Nordmenn går inn i en utfordrende tid. Men før eller siden vil også dette gå over, og samfunnet vende tilbake til hverdagslivet. Da er det tid for evaluering og en gjennomgang av beredskapen.
   Vi har alltid noe å lære.

onsdag 11. mars 2020

Litt av hvert fra dagene rundt oss

For noen tiår siden var definisjonen på en tilhenger av Venstre omtrent som følger: "En Venstre-velger er en person som står med begge beina fast planta i løse lufta". Om det var Lars Roar Langslet eller Jan P. Syse som var far til vittigheten, skal være usagt. Begge kunne ha forfattet sentensen, men ingen av dem ville ha benyttet så mange a-endelser i førsteutkastet, så sitatet er nok språklig radikalisert i folkedypet.
   Utgangspunktet for partiets tilblivelse var, som vi vet, behovet for radikale endringer i det norske samfunnet og styringssystemet på 1880-tallet. Venstre var det første egentlig konstituerte stortingspartiet og siktet mot et norsk parlamentarisk styresett: "All makt skal være samlet i denne sal". Konge og regjering måtte støtte seg på nasjonalforsamlingens flertall. Det førte til krise - og seier for Venstre.

En fallende kurve
Men det er lenge siden, veldig lenge siden. Senere, og spesielt da de frisinnede blant velgerne i stedet søkte mot Høyre og etter hvert smeltet sammen med vårt konservative folkeparti, gikk det nedover. I etterkrigstiden (altså annen verdenskrig 1940-45) har det stort sett gått ad undas. Dype splittelser har vært et kjennetegn ved partiet. Vi hadde det sosialradikale Oslo-Venstre mot Vestlands-Venstre, det urbane Helge Seip-Venstre mot Bent Røiseland-Venstre. Splittelsen på Røros i 1972 var katastrofal, EF-striden delte partiet i det litt museale, populistiske anti-Europa-Venstre ("sjølråderetten") og Det liberale folkepartiet. Siden ble det samling, men de siste tiårene er partiet blitt en skygge av seg selv og bare hatt oppslutning og innflytelse når det har vært på vippen i en regjeringskoalisjon eller i annet majoritetssamarbeid.

Utydelig profil, ingen eiersak
Ved valget i 2013 kom man over sperregrensen sånn noenlunde, i 2017 ble partiet reddet ved at en del Høyre-velgere i Akerhus stemte taktisk for å berge Solbergregjeringen. I dag er partiet komplett utydelig. Noen kaller seg liberale, andre sosialliberale. For menigmann er det helt umulig å finne en klar, tydelig og logisk sammenhengende politikk. Partiet har ikke eierskap til en eneste sentral sak som opptar velgerne. Man har beveget seg inn på "det grønne" området der konkurransen er beinhard - og tapt. På det sosiale feltet har man utmerket seg mest som et budsjettdrivende utgiftsparti. Den eneste "seieren" fra senere tid er forbudet mot pelsdyravl. Skepsisen til oljeproduksjon er stigende, og de ungliberale tøyer grensene for de store bioteknisk moralske spørsmålene og narkotikapolitikken.

Bitre indre spenninger
Det som har skjedd i dag, onsdag 11. mars, er et eklatant bevis på de politiske spenningene, uenigheten om retningsvalg og den opprivende personstriden som herjer internt og som margstjeler parti og tillitsvalgte energi og konsentrasjon for politikk og positiv synlighet utad. Den direkte årsak til Trine Skei Grandes avgang er åpenbart stygge og listige lekkasjer fra valgkomiteens arbeid - av tilhengerne av enten Sveinung Rotevatn eller Abid Raja. Alt virket så harmonisk og ryddig etter valgkomiteens enstemmige innstilling. Så viste det seg at Venstre-lederen i realiteten slett ikke hadde komiteens bak seg. Den hadde bare gjort et desperat "liksom-vedtak" for å redde stumpene og dekke over den katastrofale splittelsen internt.

Rottereir av ærgjerrige
Venstre virker nå som et rottereir av ambisiøse broilere blant de yngste, og hardhudede "meg først"-politikere blant de voksne, som ikke skyr noen midler for å fremme egen sak og nå de høyeste posisjonene. Den som kom aller best ut av dagens TV-sendinger og debatter, var næringsminister Iselin Nybø. Hun hevet seg over de bitre personfeidene, tok ansvar for regjeringsarbeidet og står frem som et sympatisk og idealistisk menneske med pliktfølelse. Jeg sammenligner henne med Theresa May.
   Men hva med de andre kombattantene i "heksegryta" som man kan kalle dagens Venstre? Er Sveinung Rotevatn den karismatiske hærføreren partiet trenger? Har man bruk for - unnskyld - en selvsentrert gapatrost som Abid Raja? Hvor er de ekte lederemnene som med tilstrekkelig stor porsjon klokskap, idealisme, innsikt, kunnskaper og naturlig autoritet kan gjenreise partiet og lede det over den magiske sperregrensen? Noe høyere mål vil det være fånyttes å sette seg.
   For øyeblikket ser jeg ingen redningsmann eller -kvinne, og jeg ser heller ingen mulighet for at dagens toppsjikt frivillig vil vike for en samlende kompromisskandidat som vi pr. dato ikke kjenner navnet på.
   Da kan det skje, som ofte er spådd om Venstre, at partiet smuldrer hen til et mikroparti som kan holde landsmøte i en telefonkiosk og spleise på taxien hjem.

torsdag 30. januar 2020

Velkommen, informasjonsmedarbeidere

Det er ikke lett å komme med denne innrømmelsen etter 45 yrkesaktive år i presse og kringkasting, men her og nå er jeg kommet til denne konklusjonen: Det store flertall av dem som kaller seg journalister og redaktører i "main stream media" er hverken moralsk mer høyverdige, mer kunnskapsrike eller mer språkmektige enn den voksende yrkesgruppen kalt informasjonsmedarbeidere, kommunikasjonsrådgivere - pressekontakter, medierådgivere, interne og eksterne informasjonsfolk, alle som på en arbeidsgivers vegne forteller omverdenen hva virksomheten driver med, hvilken samfunnsnytte de gjør og hva kundene kan forvente seg av produkter og tjenester.
   Jeg har for lengst konkludert med at det vi i vid forstand kaller "pressen" på nett, papir eller skjerm, er inne i en dyp forfallsperiode. Derfor gjelder det for folk flest å velge seg alternativ informasjon, alternativ kunnskap og alternative vurderinger for å manøvrere i hverdagen, ta kloke valg og opptre rasjonelt. Gjerne i tillegg til, som supplement og korrektiv.

Fremragende
Et av de beste eksemplene på relevant folkeopplysning er annonsebilaget som for noen uker siden fulgte med Aftenpostens avisbud: "Norge satser på jernbanen". Det er utarbeidet av Jernbanedirektoratet og gir en innføring i hva jernbanen i Norge står for i dag, hvilke mål man arbeider mot, og hvor langt man er kommet. I en kort innledning gir jernbanedirektør Kirsti Slotsvik en presis og saklig situasjonsbeskrivelse: "Det skjer mye på jernbanen! Folk strømmer til toget som aldri før. Store byggeprosjekter pågår for å øke kapasiteten og få togene raskere fram, og nye tog leveres stadig til Norge. Det planlegges for en framtid der jernbanen vil spille en stadig viktigere rolle i lavutslippssamfunnet, og den digitale jernbanen er på full fart inn".
   Artiklene som følger, er opplysende og godt illustrert med bilder og andre grafiske virkemidler. Etter å ha lest dette bilaget vet jeg mer om den faktiske situasjonen for norsk jernbane akkurat nå, enn hundre oppslag i Aftenposten, Dagsavisen og andre aviser på papir og nett jeg er innom daglig.
   Sistnevnte har alle en "agenda", en bevisst vinkling med nøye utvalgte faktaopplysninger som skal passe inn i det bildet man ønsker å formidle til almenheten og leserne. Ofte skjer det i form av angrep, kritikk, beskyldninger og smålig sarkasme, ofte i en ideologisk eller partipolitisk hensikt.
   Av og til er det faktisk greiere med mesteparten av det som lages på vegne av en bedrift, en offentlig institusjon, en kulturarena, en reiselivsoperatør, en skole: Alle skjønner jo at disse jobber for å oppnå resultater på vegne av arbeidsgiver. Det er ærligere enn presse og medier som gir seg ut for å være noe annet enn det de er.

Den positive siden
Selvsagt vil det innledende tilfellet - Jernbanedirektoratets reklametekst - først og fremst vise fram den positive siden av jernbanens utvikling. Artiklene skal gi et bilde av det positive og byggende, gi de ansatte stolthet over den jobben de utfører, gjøre jernbaneyrkene attraktive for jobbsøkende. Jeg ser ikke noe galt i det. Vi har mer enn nok tilgang på stoff som dreier seg om pendlermisnøye, forsinkelser, påstått elendig informasjon når noe går galt, manglende fremdrift - fokus på alt som står igjen av utbygging, ikke det som er gjort og gjøres.
   De misfornøyde i det norske jernbanesamfunnet - fagforeninger styrt av det kommunistiske Rødt og andre venstrepartier, alle de som reagerer negativt mot forandringer, de som ønsker å være museumsvoktere og gå med ryggen inn i fremtiden - de har lett tilgang til main stream media, ja, en åpen dør så fort de kontakter noen av sine kompiser i radio- og TV-kanaler. Det hagler til tider med fagforeningsutspill med vikarierende argumenter. Arbeidsgiversiden blir knapt hørt eller tatt hensyn til i kommentarer, intervjuer eller nyhetsoppslag.

Kommer knapt til orde
Det er blitt slik i dagens mediehverdag at det negative har forrang fremfor det positive. Der er en klar ubalanse i dekningen av det meste av det som skjer. Banale og tabloide oppslag overdøver oss. Uttrykk som kamp, krig, krise og katastrofe dominerer, "rasende reaksjoner" er viktigere enn nøkterne forklaringer. Det gjelder å kvesse og overdrive motsetninger, mens samarbeid, omforente løsninger og kompromisser er kjedelig og gir ikke tilstrekkelige "klikk" i medienes kommersialiserte hverdagsrutiner.
   Jo, det hender at de som angripes, skulle ha svart raskere og tydeligere, fulgt en bedre kommunikasjonsstrategi. Men både private bedrifter og samfunnsinstitusjoner lærer for hver dag som går, og jeg ser at de er blitt flinkere til ikke bare å forsvare seg, men selv komme på offensiven.
   Det skjer blant annet gjennom å ansette flere informasjonsmedarbeidere, medierådgivere og søke kontakt med profesjonelle miljøer. De forbedrer sine egne hjemmesider, er mer aktiv i sosiale medier - og lager annonsebilag. For meg er ikke First House noe uhyre, det er en positiv kraft som hjelper oppdragsgivere til å formidle et budskap. Vi forstår bedre det som formidles.

Tvunget til forsvar
Mye av det som har skjedd de siste årene, er forsvarstiltak og forsvarsmekanismer. Bedrifter, konserner, de store næringsklyngene og offentlige instanser ansetter kommunikasjonsrådgivere fordi de er under angrep. De kan ikke regne med at deres svar på spørsmål, uttalelser og argumenter kommer med i en balansert sammenheng når en journalist ringer, fordi svarene blir "vridd på", tas ut av en sammenheng, blir forkortet og marginalisert til det ugjenkjennelige. Journalister som tror de er verdensmestere, har dannet seg et eget indre bilde av hvordan verden er, eller iallfall hvordan den burde være, og vinkler stoffet slik at lesere, lyttere og seere skal bli påvirket. 
   Det er ikke lenger snakk om å legge en sak frem med to eller flere sider. Det er kjedelig. Journalistene er langt fra nøytrale observatører, de er aktører i det store spillet om oppmerksomhet og påvirkning. Veldig mye er kommersielt betinget - mediebedriften skal overleve økonomisk, og man tar i bruk teknikker som for enhver pris skal fange interesse og sette agenda, slik at tiden som brukes på det og det stoffområdet kan måles etter "klikk" -  som deretter blir styrende for hva slags stoff som velges ut i neste omgang.
   Da er man ikke stort bedre enn private og offentlige selskaper som ansetter kommunikasjonsmedarbeidere.

Samfunnsoppdrag og portvokterrollen
Redaktører påberoper seg en overmåte viktig rolle når det gjelder det å kritisere styrende makter, overvåke maktglade politikere og kyniske produsenter for å oppdage og formidler tilfelle av misbruk og grov uforstand. Det er en livsviktig funksjon som er nedfelt i grunnlov og lovverk. Jeg kan ikke tenke meg et demokrati uten denne rollen.
   "Portvokterrollen" er en annen livsnerve i et temmmelig uoversiktlig mediebilde. Vi kan rett og slett ikke absorbere og sette oss inn de kaskader av nyheter og budskap som sendes i vår retning. Tiden strekker ikke til, og noen eller noe må ha som oppgave å grovsortere og til en viss grad velge for oss.
Hvordan fungerer pressens portvokterrolle i dagens situasjon? Jeg gikk for moro skyld gjennom tre-fire eksemplarer av hva "main stream media" pluss radio og TV lot slippe gjennom porten her en dag. Det dreide seg om riksmedier.
   Hva hadde jeg egentlig interesse av, hva var nyttig for meg og andre hverdagsmennesker, hvilke tanker ble formidlet som gjør meg til et bedre menneske?
   Resultatet var mer enn nedslående. Bare en brøkdel av det som nådde øye og øre var egentlig relevant. Mye var infotainment, andre budskap bare vulgært pjatt og kun egnet til gjesp. Veldig mye stoff dreide seg om bakenforliggende kommersielle motiver, forsøk på å gjøre seg lekker overfor annonsører. NRK burde - i prinsippet - stå i en spesiell situasjon her. Men også den institusjonen er påvirket av kampen om oppmerksomheten, krigen om seer- og lyttertall.

Uselvstendige mennesker
Gang på gang blir undertegnede - og der er jeg ikke alene - slått av hvor uselvstendig journalister og redaktører opptrer - hvordan de aller fleste jager i flokk, svømmer i stim, ikke tør skille seg ut. Selvsagt kan mange journalister være bundet av formålsparagrafer, en skreven eller uskreven redaksjonell linje, noe som ligger i veggene i mediehuset. Man påvirkes også av kollegakommentarer, reaksjoner i kantina, i medarbeidernes sosiale sammenhenger.
   Men altfor mye er bundet opp i medienes sporhunder, i organer og personer man liksom ser opp til og følger nærmest blindt. Det blir mye etteraping, sitater uten kilde - man vil jo fremstå som et selvstendig tenkende menneske, men er det i realiteten ikke. Noen man ser opp til, setter agenda. Og så følger man flokken i jaget. Noen der ute er dømt til å være skurker, andre hylles som helter. Enkelt og sort-hvitt.

Ansett flere
For min del kan de som er avhengig av kommunikasjon med omverdenen, gjerne ansette eller knytte til seg flere informasjonsmedarbeidere som kan norsk  språk, har formidlingsevne og som kjenner virkeligheten fra en annen vinkel. De som leser, lytter og ser vet godt hvor budskapet kommer fra og sørger for å legge til og trekke fra, agere kritisk og skeptisk.
   Ingen i dagens Norge får et fullgodt bilde av nasjonale begivenheter eller verdenssituasjonen ved bare å følge "main stream". Det er viktig å gå til kildene, lese hjemmesider og blogger og skaffe seg et nyansert bilde av den faktiske situasjonen. Før klarte man seg med lokalavisa og den ene riksavisen, litt radio og fjernsyn - til venstre eller høyre. I dag svikter dette systemet av portvoktere og veiledere.
   Sosiale medier er fortsatt et nødvendig korrektiv. Alt for mye oppmerksomhet er rettet mot bøllete uttalelser, manglende folkeskikk og hatefulle ytringer. Det skal man reagere mot. Men der ute på Facebook, Twitter og Instagram og flere andre kanaler foregår det faktisk også gode debatter, reflekterte meninger, gode innspill. Så ser man i tillegg hvordan andre har det, hvordan de oppfatter ting, hva som betyr noe i dagliglivet. Jeg har mange diskusjoner gående, og lærer noe hele tiden.

tirsdag 21. januar 2020

En dårlig dag for Jonas Gahr Støre

Mandag 20. januar 2020 ble en begivenhetsrik dato i norsk politisk historie. Noen virkelig stor dramatikk er det likevel ikke tale om: At et politisk parti forlater en samarbeidsregjering, men samtidig ikke truer med å felle den, gir ikke de store rystelser. Erna Solberg fortsetter som statsminister, gjør ommøbleringer og utnevner nye statsråder, noe som øker den politiske interessen blant folk flest. Hun styrer videre på en felles plattform som ble forhandlet frem på Granavolden og som fire partier skrev under på. Vi får en stabil, forutsigbar regjering frem til stortingsvalget i 2021.
   Den politiske plattformen inneholder ikke en detaljert liste over mange konkrete saker, men hovedretningen er klar. En borgerlig regjering skal føre en borgerlig politikk, muligens noe utvannet og grå, men likevel med avtrykk fra samtlige fire partier.
   Hva skjer nå? Det skulle ikke forundre meg om Venstre og KrF får økt tilslutning slik at de kommer velberget over sperregrensen på 4 prosent. Nå har de ikke lenger noe forklaringsproblem overfor sine velgere. En del av dem kan komme ned fra gjerdet. De to partiene sitter nå i regjering med Høyre, ikke Fremskrittspartiet, hvilket var et primært ønske i 2017. Det kan bli enda større gjennomslag for Venstres og Kristelig Folkepartis hjertesaker. Statsministeren kan forhandle med andre partier i Stortinget om flertall basert på kompromisser i enkeltsaker der Frp vender ryggen til.
   Mandag 20. januar 2020 ble en dårlig dag for Jonas Gahr Støre. Plutselig er det kommet mer dynamikk inn i de politiske prosessene. Støre hadde nok sett for seg en parademarsj mot statsministerboligen. Nå er utfallet av neste års valg slett ikke så sikkert lenger. Fremskrittspartiet vil helt sikkert stige på meningsmålingene. Dersom både Venstre og KrF kryper over sperregrensen, utløser det langt flere stortingsmandater. En ny borgerlig valgseier er innen rekkevidde.
   Selvsagt finnes det snublesteiner videre fremover. Fremskrittspartiet vil selge seg dyrt i alle enkeltsaker som er avhengig av partiets støtte. Man vil fortsatt forlange å få sette sitt stempel på regjeringens politikk. På den annen side kommer partiet ikke bort fra at partileder Siv Jensen har satt sin signatur under avtalen på Granavolden.
   Arbeiderpartiets leder kunne puste lettet ut i går fordi han ikke ble tvunget til å overta regjeringsansvaret men styre mot et borgerlig flertall. Han kan heller ikke regne med at Senterpartiet vil være en selvsagt regjeringspartner på rødgrønn side  etter valget i 2021. Tvert imot er det en mulighet for at vi får regjeringer som minner om 60- og 70-årenes borgerlige samarbeid.
   Vi går en spennende tid i møte.

torsdag 9. januar 2020

En fredsforstyrrer "tatt ut"

For alle som er opptatt av våpenhvile, fred og økonomisk utvikling i Midt-Østen, var nyheten om generalmajor Quasem Soleimanis død en gladmelding. Få enkeltpersoner i denne del av verden har vært ansvarlig for så mange terrorangrep og leverandør av krigsmateriell og ideologisk støtte til bevegelser som stifter uro og driver undergravende virksomhet i Irak, Libanon og Gaza. Soleimani drev fordekt krig gjennom militante grupper som Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon, og på Irans vegne støttet han det brutale Assad-regimet i Syria - alt i forståelse med preste-diktaturet i Iran.
   Hans milits sto åpenbart bak angrepet på den amerikanske ambassaden i Teheran. I tillegg er amerikanske styrker angrepet 11 ganger i løpet av noen få måneder. Spesielt agrepet mot den amerikanske ambassaden var alvorlig, for en ambassade er å betrakte som terrirotoriet til det landet ambassaden representerer. Dersom det samme skjedde med en norsk ambassade, ville det være ensbetydende med et angrep mot Norge.

Et tap for Iran
President Trump og hans regjering og sikkerhetsrådgivere hadde fått nok, og sørget for å rydde den forhatte generalen av veien. Han kan selvsagt erstattes, men ikke med en person som har de samme egenskapene og ressursene og med de samme gode forbindelsene til Irans autoritære religiøse og verdslige toppsjikt.
   Vi ser nå ganske klart at det ikke er Israel som er problemet i det kaotiske Midtøsten. Det er Iran som står bak det meste av uroen - pluss tyrannen Assad i Syria, som nådeløst har drept hundretusener av sine landsmenn siden 2014 og drevet millioner på flukt. Heller ikke han har kunnet drive sin brutale innbyrdeskrig og undertrykking av ethvert demokratisk initiativ uten støtte fra Iran.

Putin-propaganda i Norge
I forrige blogg pekte jeg på den ideologiske dreiningen som for tiden finner sted i Aftenposten under den nyansatte Trine Eilertsen som sjefredaktør. Hun åpnet for et Putin-propaganda-innlegg under Debatt og Meninger 4. januar - et innlegg proppfullt av løgn og fordreininger forfattet av bl.a. den spiondømte landsforræderen Arne Treholt.
   Selv Aftenposten kunne ikke la den famøse kronikken bli stående uimotsagt. Men avisen har tilsynelatende for tiden ingen egne ansatte som er i stand til å svare opp løgnpropagandaen fra Russlands lakeier og apologeter. Eller man har ingen kommentatorer som ønsket å forsvare Norge, NATO og Vesten i dette spørsmålet. Så tyr man til den utmerkede Kjell Dragnes - avisens tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør. Han gjorde en glimrende jobb i tilsvaret tirsdag 7. januar. Treholt og en som kaller seg professor ved Moskva-institusjonen "Higher School of Economics" blir satt ettertrykkelig på plass.

Intet nytt fra østfronten
Påstandene fra Treholt og Diesen er slett ikke nye. Tidligere Sovjetuninen og nå Russland har igjen og igjen forsøkt å få oss til å tro at Moder Russland er innringet av fiender som når som helst kan tenke seg å invadere og ødelegge fedrelandet ("Moder Russland"). USA er hovedfienden. Norge er med i fiendebildet. Faktum er imidlertid: Norge har, til tross for NATO-medlemskapet, lagt egendefinerte sikkerhetsmessige restriksjoner på seg selv ved å erklære seg atomvåpenfritt og ikke tillate andre lands baser på norsk jord i fredstid. Det må være mer enn nok som beroligelse. Både i 1949 og i 2020.
   Dessuten: Dersom Vesten og NATO-landene virkelig hadde fiendtlige hensikter mot Russland - hvorfor gjorde man ikke fremstøt på 1990-tallet da Sovjet/Russland lå med brukket rygg etter økonomisk og miltær kollaps, da Russland var svakt og ubeskyttet, velstanden sank og fattigdommen bredte om seg? I stedet rustet så godt som alle NATO-land ned.

På den andre siden
Hva har skjedd og hva skjer på den andre siden av grensen? Mens NATO-land, spesielt Norge, altså rustet ned til nærmest et symbolforsvar på 1990-tallet og frem til Solbergregjeringen tok over i 2013, har utviklingen gått i stikk motsatt retning på russisk side i nord. Putin startet en storstilt opprustning og modernisering av landets krigsmaskin fra 2010, og har brukt 4.000 milliarder kroner for dette formålet. Imperiemakten Russland har skaffet seg flere ubåter, overflatefartøyer og fly, større og mer effektive landstridskrefter tett opptil norskegrensen. Det er særlig foruroligende at det er bygget opp en stor kapasitet for kombinerte angrepsoperasjoner på land - og ikke minst landgangsoperasjoner fra sjøsiden. Man skal ikke kaste mange blikk på kartet før en forstår at disse styrkene bare har ett mulig innsatsområde: Norskekysten.

Angrep på sivilsamfunnet
Også listige angrep mot det norske sivilsamfunnet er på gang: Med jevne mellomrom, og alltid når det øves i nord - langt fra russergrensen - setter russerne inn jammeoperasjoner som skaper ikke bare problemer, men alvorlige kriser for norsk sykehus- og ambulanseberedskap som får sine GPS-signaler forstyrret. Dette er en bevisst fiendtlig handling.
   Som Dragnes ganske riktig skriver: Treholts og Diesens synspunkter er ren desinformasjon og helt i tråd med de russiske myndighetenes ensrettede nyhetsformidling og trollfabrikkenes lyssky virksomhet.

søndag 5. januar 2020

Aftenpostens vei mot venstre

Det har vært redaktørskifte i Aftenposten, Norges største abonnementsavis. Mediehuset Schibsted under Tinius-stiftelsen har fortsatt betydelig innflytelse i norsk politikk og samfunnsliv, selv om troverdigheten nok er svekket i forhold til avisens status i det vi kan kalle etterkrigstiden. Før årtusenskiftet og frem til røde Hilde Haugsgjerds redaktørperiode mellom 2009 og 2013 var det stort sett opplest og vedtatt at det som var trykket i Aftenposten sto til troende. Berømt var slagordet "solid grunnlag for egne meninger". Journalistikken var saklig og viste vilje til objektivitet. Skillet mellom nyheter, reportasjer og andre journalistiske uttrykksformer på den ene siden, og kommentarer på den andre, var tydelig. Utvalget av stoffområder, utenom hendelsesnyheter, var variert og relevant. Portvokterrollen ble ivaretatt. Kommentarene egnet til å nikke anerkjennende til - for det meste.

Synkende kvalitet
Språklig var avisen forbilledlig, og korrekturfeil, direkte gale faktaopplysninger og misforståelser en sjeldenhet. De siste tiårene har vi imidlertid kunnet observere en tendens til synkende kvalitet. I perioder er det ikke gått en eneste avisdag uten korreksjoner og "presiseringer". Det har delvist sammenheng med at korrekturleserne forsvant sammen med røde regnskapstall, og journalistene selv, noen ganske unge og uerfarne og ikke spesielt språkmektige, har fått et personlig ansvar for kvalitetssikring av alle sider ved en artikkel - juridisk, etisk, språklig. Det er dessuten blitt færre utegående journalister og korrespondenter, og desto flere kommentatorer - synsere som aldeles ikke er til stede der tingene faktisk skjer. De er billigere i drift enn reportere som drar ut for å hente inn nyhetene. Vi trenger egentlig ikke så mange til å mene noe for oss.

Grønne tall gir redaksjonell frihet
Forfallet  har naturligvis en økonomisk bakgrunn - annonsører har valgt andre kanaler til forbrukerne enn papiravisene. Sosiale nye medier, der forbrukerne faktisk befinner seg, har overtatt inntektene via sine teknologiske plattformer. Ikke rart at Aftenposten har vært "i krig" med kjemper som Facebook, Twitter og Google. Glem for et øyeblikk alle påstander om hvor farlig de teknologiske plattformene er for ytringsfrihet, samfunnsdebatt og etikk - dette dreier seg i like stor grad om kommersielle egeninteresser. Men man gjemmer sine motiver bak prinsipper og vikarierende argumentasjon.
   Den avgående sjefredaktør Espen Egil Hansen har gjort en stor og suksessrik innsats siden 2013 for å rette opp økonomien gjennom moderne digitaliseringsverktøy og -metoder. Aftenposten går nå med overskudd så det holder. Som redaktør har han imidlertid vært lite synlig. Det virker som om hver enkelt avdeling har fått styre og utvikle seg selv. Det gjelder også ansettelser.

Har noe i ermet
Den nye sjefredaktøren Trine Eilertsen har etter eget utsagn ingen planer om å gjøre de store, fundamentale endringene. I hvert fall ikke til å begynne med. Hun kom til Oslo og Akersgaten som et friskt pust fra Vestlandet (Bergens Tidende) for fem år siden, og hadde muligheten til å "se ting utenfra". Der var faktisk noen anslag til mild kritikk av Oslo-eliten og dens lukkede nettverk, særlig på det kulturelle feltet, men også stammefellesskapet blant de politiske journalistene. Hun fant miljøet en smule trangt. Alle kjente alle, eliten omgikkes hverandre både faglig og vennskapelig - og da er veien kort til følelsesmessig inhabilitet. Det ble med det. Man får en følelse av at hun har tilpasset seg.

Bort fra det liberalkonservative
Det er på det politiske og ideologiske område Aftenposten imidlertid har endret seg mest under marsjen de siste 25 årene. Lenge levde avisen opp til formålsparagrafen om at journalistikken skulle ha forankring "i et liberalkonservativt samfunnssyn". Den forankringen følger avisens journalister, kommentatorer og redaktører bare i begrenset utstrekning nå, så forsåvidt ville det være redelig om dette punktet ble fjernet helt. Eilertsen sier da også i et tiltredelsesintervju at hun ikke synes formålsparagrafen er "veldig velformulert". Hun vil se på om det er naturlig å endre den.
   I hvilken retning, kan man spørre? Svaret er helt sikkert: Bort fra det liberalkonservative, en enda mer markant  glidning i retning  det ulne sosialdemokratiske og trendy "grønne". I så fall endres kartet etter terrenget - den faktiske journalistikken som utøves til daglig.

MDG`s hofforgan
Men i enda større grad vil nok sjefredaktøren måtte knele for hærskaren av MDG-journalister som har hatt nakketaket på redaktørene i ganske mange år allerede. De har fått boltre seg fritt. Vi som ser tingene utenfra, ser også hvor effektivt debattredaktøren har holdt andres meninger på en armlengdes avstand hva gjelder miljø- og klimaspørsmål, en streng og rettferdig flyktningpolitikk og en fortsatt sterk olje- og gassektor. Avisen har vært en mester i å kringkaste og fyre opp under alt det skambelagte som har ridd denne nasjonen det siste året. Dessuten må man være professor emeritus, generalsekretær i organisasjoner med mange medlemmer, aktive rikspolitikere eller lobbyister for naturvern og klimainstitusjoner for å få adgangskort til spaltene. Med noen få, usynlige unntak - for liksom å flagge ytringsfrihet.

Fra individet til kollektivet?
Siste del av Aftenpostens formålsparagraf dreier seg om å "støtte det sosiale og kulturelle fellesansvaret". Jeg regner med større vektlegging av dette punktet under Trine Eilertsen, med den konsekvens at "fellesskapsløsninger" og ikke de private løsningene skal ha forrang i nyheter, reportasjer og kommentarer. Oppsummert: Trine Eilertsens inntog som toppredaktør vil, slik jeg ser det, føre til enda mer venstredreining i Norges største abonnementsavis og i et mediehus som satser tungt på digitale plattformer - med NRK som suksessrikt forbilde. Jeg aner hva vi har i vente.
   For mange av Aftenpostens journalister vil endringer i formålsparagrafen helt sikkert fremstå som en stor frigjøring. De vil kunne boltre seg friere med sitt sosialdemokratiske vassaue. Det kollektive vil trumfe individet og forsvaret for den personlige friheten. Andre medarbeidere, som tross alt har vokst opp med de liberalkonservative refleksene i ryggmargen, vil med sorg måtte erkjenne at deres tid er ute - noen av deres kolleger ble skjøvet ut allerede i Haugsgjerd-tiden. Tilsynelatende av regnskapsmessige årsaker. De eldste, og noen av de aller dyktigste, måtte gå først.

Opposisjonsorgan?
I så fall betyr det at det norske samfunnet har mistet siste rest av en "borgerlig", ikkesosialistisk avis, som på noen områder har hatt synspunkter på lederplass og ellers i journalistisk praksis som forsiktigvis  har støttet de store linjene i Solbergregjeringenes program og politikk. Da finnes ikke lenger en eneste større dagsavis i vårt land på den liberalkonservative siden. Hvilke konsekvenser det får både på kort og lang sikt, er det verdt å reflektere over. Høyre har all grunn til å være bekymret over det som skjer. Amedia - Arbeiderpressen - har effektivt skaffet seg eierskap og kontroll over et 80-talls lokal- og regionaviser, og både redaktøransettelser, ansettelser av journalister og formålsparagrafer har dreid mot venstre. Der finnes knapt noen "borgerlige" aviser i Norge lenger.
   Så ser de av oss som både har hatt sin arbeidsplass i norske medier gjennom hele yrkeslivet, og lest mange aviser i det daglige, at kvaliteten på innholdet har endret seg i takt med de sosiale medienes inntogsmarsj. Aftenposten, og andre,  benytter seg stadig mer av effektive virkemidler hentet fra Facebook, Twitter, Instagram og YouTube: Vekt på følelser, ikke fornuft, korte, kraftige meningsytringer, sterke menneskelige opplevelser som fremstilles som representative for samfunnsutviklingen, ordbruk hentet fra krigsretorikk og propaganda: Fremstillinger som skjerper motsetningene i samfunnet og øker polariseringen. Nyansene som er forsvunnet, språket som er blitt fattigere - vi nærmer oss et vokabular som kan betegnes som Cockney-norsk i pressen. Kombinert med det veldig enkle og tabloide, de store bildene fremfor tekst med med presis mening og relevant innhold.

Forsvarskritisk
Noen av oss har observert at Aftenposten lenge har vært blant landets mest forsvarskritiske aviser. Ikke forsvarsfiendtlig, men -kritisk. Ingen store avgjørelser eller langsiktige vedtak er funnet gode nok for avisens journalister og redaktører. Det er alltid noe som ikke fungerer, som mangler. Vi bør ikke ha tro på forsvaret av Norge. Beredskapen er visstnok elendig, forsvarsevnen er ikke verdt pengene. Med mange små drypp gjennom år bidrar det til å svekke nordmenns forsvars-vilje. Avisen er gått foran i kritikk av kampflyinnkjøp, av basekonsentrasjoner, av NATO-soldater på trening og øvelser. Ikke alltid med rene ord på lederplass, men ved å slippe til en hærskare av kritikere som enten ønsker å svekke landets forsvarskraft eller som har andre motiver for kritikken (les: distriktspolitikk, styrking av egen foresvarsgren på bekostning av de andre). Personlige karrierehensyn.

Treholt inn i varmen
Lørdag 4. januar kommer et stort oppslått debattinnlegg av den spiondømte landsforræderen Arne Treholt og en norsk  professor i Moskva. De mener Norge må orientere seg bort fra dagens forsvars- og sikkerhetspolitiske linje og lytte mer til hva Putin-Russland mener om verdenssituasjonen og Norge som nabo og "flankeland". Oppslagets karakter er neppe tilfeldig, og det kommer noen få dager etter redaktørskiftet i avisen. Eilertsen må ha godkjent dette. Jeg tolker det som et forsøk på å rehabilitere Treholt, og en invitasjon til debatt om Norges alliansetilknytning og andre store geopolitiske spørsmål der oppbrudd og nyorientering er satt på dagsorden. Det er lurt og lettvint å gjøre dette mens vi har  en upopulær president i Washington.

Bort og vekk med Soleimani
Det vellykkede amerikanske forkjøpsangrepet mot den iranske sjefsterroristen og fredsforstyrreren Quasem Soleimani burde i en normal Aftenposten-sammenheng ha utløst en helt annen reaksjon enn de nærmest heltedyrkende oppslagene i avisen. Generalmajoren i den brutale og undertrykkende revolusjonsgarden og sjefen for Quadsmilitsen står bak fordekt krig og terrorisme både i Irak og andre land, ikke minst rettet mot Libanon og Israel. Aftenposten har visst ikke fått med seg at den iranske generalen befant seg i Irak den for ham skjebnesvangre dagen. Hva har en iransk general i Irak å gjøre - på fremmed territorium? Senere er det lagt vekt på hans militsgruppers demonstrasjoner mot den amerikanske ambassaden, mens man behendig har unngått alle de tusener gledesytringer blant irakere som jublet over den forhatte generalens død.

Oppsummert uke
På en og samme uke har Aftenposten ikke bare sluppet en Treholt inn i avisens varmestue og gitt ryggstøtte til en grunnleggende anti-NATO og anti-USA-debatt på Putins premisser, avisens nye redaktør vektlegger åpenbart også helt andre sider av Midtøsten-politikken enn hva man kunne forvente av et "liberalkonservativt" organ. Den russiske ambassaden i Oslo har hatt en god uke etter nyttår.
   Etter 60 års daglig lesning av Aftenposten er jeg i tenkeboksen. Trenger jeg egentlig å lese avisen for å være orientert? Der finnes så absolutt alternativer, og ikke nødvendigvis i main stream media. Nettaviser og nettsteder knyttet til LO, NHO, regjeringen og departementene, de politiske partiene, olje- og gassektoren, Forsvaret, bankene, eiendomsmeglerne, kulturinstitusjonene, samferdselsaktørene og en hærskare andre er så absolutt et fullverdig alternativ.
   Så vet jeg at jeg vil savne noe og noen .- blant andre Frank Rossavik. Jeg leste ham med interesse og respekt i hans tid i Morgenbladet. Da han flyttet over til Aftenposten, sa jeg opp Morgenbladet. Aftenpostens faste kommentatorer kan jeg fint klare meg uten.