søndag 27. desember 2020

Litt av en nyttårshilsen

 I det sosialdemokratiske, MDG-styrte Aftenposten skrev spaltisten Martin Sandbu en i og for seg interessant "På en søndag"-kommentar 27. desember. Med utgangspunkt i Norges vellykkede Covid-19-strategi i den innledende fasen knytter han flere forklaringer opp mot Annerledeslandet Norge - som jo har håndtert krisen bedre enn andre. Nå mener imidlertid spaltisten at unntaket fra regelen er i ferd med å forvitre. Fra sin utlendighet som Financial Times-medarbeider skriver Sandbu rørende om alle de kvalitetskjennetegnene som knytter seg til den norske samfunnsmodellen der trygghet, delt velstand og likhet skal være limet og redningen i pandemitider. Vi kan komprimere honnørordene i ett begrep: Dugnadsånden. De særnorske trekkene ved samfunnsånd og folkekarakter har reddet oss så langt (pluss litt oppmagasinerte ressurser i oljefondet, selvsagt).

Ser sprekker helt fra London

Fra og med i sommer har Sandbu imidlertid sett sprekker i Annerledeslandet. Perspektivet er sett fra Storbritannia, denne øystaten som nå har isolert seg fra Kontinentet og gjort det til en dyd. "Det som stiger frem, er grelle likheter med andre lands feil og mangler", skriver spaltisten.

Og hva begrunner han så denne påstanden med? Jo, en alvorlig feilslutning var at de som styrte landet (les: Erna Solberg og Bent Høie med faginstanser som rådgivere) falt for fristelser: De ga etter for reiselyst hos folk flest. Tenk det! Jeg savner her en mainstream, smittefaglig advarsel fra mai og juni som sitat og begrunnelse. Sandbu er nemlig etterpåklok, og det kan vi alle være - letteste sak av verden. Økonomiske størrelser som reiselivets behov for omsetning og vanlige arbeidsfolks ønske om jobb og inntekt spiller tilsynelatende ingen rolle i hans resonnement. Skulle Norge fortsatt ha vært nedstengt til tross for bratt fallende smittetall? Det virker slik. Hvilken troverdighet ville i så fall regjeringens coronaråd fått i befolkningen?

Flere smertefulle tiltak

Ikke bare ga myndighetene etter for reiselyst, "de ga etter for bekvemmelighetskrav fra næringslivet og motvilje mot å innføre smertefulle føre var-tiltak." Ifølge Sandbu manglet det ikke på advarsler. Hvilke?

Fra sin desk i Financial Times (evt. hjemmekontor) ser Sandbu noen "mønstre klarere enn på kloss hold". Du verden for distansert klarsyn. Hvilke "bekvemmelighetskrav" mener han ble innfridd for næringslivet? Journalisten og kommentatoren mener her at Norge glir over i en ubehagelig likhet med andre land: den styrende klassens ufeilbarlighet. Han merker seg norske eksempler på slett forvaltning, hvor offentligheten behandles som beite for private fordeler. "Jeg ser en gjensidig velvilje mellom toppsjiktene i politikk, næringsliv og embetsverk", skriver Sandbu, og sneier innom toppansettelser (kanskje mener han oljefondsjefen?) og konsulentavtaler hvor bukken passer skattebetalernes havresekk, og "politikere som tar mot marsjordre fra industrilobbyister i olje, oppdrett eller andre industrier".

Mere blod

Etter å ha hudflettet Equinors utenlandssatsinger (lett å kritisere, alle gjør det jo, og de involverte erkjenner feilgrep) savner spaltisten konsekvenser for dem som har vanskjøttet fellesverdier. Mere blod! Gjennom sin kikkert fra UK går Sandbu til voldsomt angrep på samfunnstopper som visstnok bare skjøtter sine egne interesser.

Han sikter nok til Aftenpostens oppskrytte "avsløring" av epost-utveksling mellom aktører i oljebransjen om behov for mildere karanteneregler der man er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De som må hente inn arbeidsinnvandrere for i det hele tatt å holde hjulene i gang og holde arbeidsplassene i den norske leverandørbransjen i live. Unntakene som Sandbu sabler ned, ble som vi husker gjort i en periode med lav smitte, både i innland og fra utland. Men leseren forstår nå - i desember - at slike fremmedarbeidere ikke skulle ha sluppet inn. De førte jo til at vi fikk "den andre bølgen", eller hva? Til det siste er det kommet beroligende og overbevisende faktaopplysninger i ettertid: De smittevernfaglige vurderingene til Helsedirektoratet og FHI ble faktisk lagt til grunn - gjennom hele pandemiperioden. Selv under den maksimale nedstengningen gjaldt ulike karanteneunntak for arbeidsreisende, og Norge var helt på linje med andre europeiske land. Norske bønder fikk de 60.000 arbeidsinnvandrerne de trengte.

Lav importsmitte

Dessuten: Importsmitten var og er slett ikke så stor som mange hevder (de som gjør det, gjør det av partitaktiske hensyn - som når Raymond Johansen er gått løs på polakker, men ikke på de innvandrermiljøene som stemmer på ham og som står for brorparten av smittespredningen i hovedstaden). Helsedirektørens uttalelse om at de innførte karanteneunntakene ikke ble vurdert som så alvorlige at han ville gå imot dem, er utelatt senere, både i Aftenpostens spalter og av Sandbu. Karantenebestemmelsene for arbeidsinnvandrere ble for sikkerhets skyld skjerpet i oktober.

Statsministeren avfeide, som vi husker, påstander om gjestearbeidernes ansvar for den andre bølgen. Det skjedde under stortingssesjonens avslutning: FHI`s og Helsedirektoratets tall forteller at bare 10 prosent av coronasmitten kan knyttes til importsmitte, og at gjestearbeiderne kun representerer 38 prosent av dette igjen. Med andre ord: 3,8 prosent av smittetilfellene kan føres tilbake til utlendinger på arbeid i Norge. Mer enn 90 prosent av smitten står vi "innenlandske nordmenn" selv for.

Det knirker og knaker

Nå mener spaltist Martin Sandbu i sin nyttårshilsen at alt rakner i Annerledeslandet, at tilliten "lekker" og at samfunnsformen vår ikke er motstandsdyktig lenger. Hvor har han det fra? Meningsmålinger? Eget skjønn? Nå når vaksinasjonen er på vei og de økonomiske støttetiltakene forlenget til et godt stykke inn i 2021, tror jeg resultatet blir omvendt: Annerledeslandet står fortsatt støtt, og nordmenn har fremdeles høy tillit til dagens myndigheter. 

Den tilliten må vi regne med vil bli utfordret, men det er av andre årsaker - det er stortingsvalg i 2021. Jeg for min del ser at dugnaden nærmest er avblåst på venstresiden. Fra nå av vil Solbergregjeringen bli utsatt for krasse angrep, det minste glipp eller forseelse, også når det gjelder pandemihåndteringen. Financial Times-journalisten vil sikkert bidra til det.


tirsdag 15. desember 2020

For lett å være liten?

 Kommunesammenslutninger er et hett tema, og bør være det. I Norge dyrker vi litenheten. At det bor få mennesker et sted, er visst et kvalitetstegn på det gode livet til innbyggerne. Folk, og i særdeleshet  en viss art av lokalpolitikere, slåss drabelig mot at man skal slå seg sammen med nabokommunen, spare noen stillinger, drive lite grann mer effektivt, digitalisere, oppnå stordriftsfordeler. For hva skjer da med egen status og aktelse, setet i kommunestyresalen, godtgjørelsen til folkevalgte?

Kom ikke og si at slike motiver ikke betyr noe - innerst inne. Selvsagt finnes det gode grunner til at kommuner med stor geografisk utstrekning men liten befolkning vegrer seg mot sammenslutning. Det vanligste argumentet er at det blir så lang vei til kommunesenteret, til rådhuset. Det er få som spør om hvor mange ganger man egentlig har behov for å møte fysisk opp i et kommunesenter. Har man egentlig behov for å snakke med bygningssjefen eller teknisk sjef eller sosialsjefen sånn ansikt til ansikt? Er ikke Teams, Zoom, Skype og Facetime oppfunnet og tilgjengelig også i de aller fleste bygder? Er det ingen yngre i huset som er i stand til sette opp et digitalt møte for sine voksne?

Møte ordføreren i butikken

"Det er viktig at politikerne er nær velgerne, det er så hyggelig å møte ordføreren i kassakøen på samvirkelaget", er et argument man av og til hører. Men kan det ikke også være en ulempe? For eksempel der ordføreren nærmest er inhabil overfor naboen, vennen, idrettslagssmedlemmet når en byggesak er oppe til behandling? Vil det ikke være vanskeligere i en bitte liten kommune med et par tusen innbyggere når en mulig barnevernssak dukker opp? Veier barnets rettigheter da tyngst, eller vil politikere og fagpersoner i omgangskretsen kvie seg?

Hvor attraktivt er nøkkelstillinger i teknisk etat i en liten kommune på 2-5.000 mennesker fremfor en større land- eller bykommune? Hva med det faglige, kompetansebyggende miljøet? Hvor mye veier egentlig det frie livet på landet i forhold til en rekke andre hensyn og levestandardsverdier?

Fra bygd til by

Den utredningen som professor Victor Norman nylig leverte gir noe av faciten. Den slår utvetydig fast at flukten fra landsbygda har fortsatt ufortrødent også de siste tiårene - uansett farven på regjeringen. En god del distriktskommuner, og i noen grad småbyer også (i enkelte landsdeler), tømmes for innbyggere eller vokser ikke lenger. De større byene og urbane regionene vokser derimot. Det betyr at det blir stadig flere eldre i småkommunene, og snart vil også de ligge på en kirkegård. I mellomtiden minner disse distriktskommunene mer og mer om gamlehjem i pen natur. Bygda dør, ganske enkelt. Og det er menneskene som vokser opp der som avgjør utviklingen ved å gjøre alvor av personlige preferanser - de "stemmer med beina": De unge forlater hjembygda på vei til studier og jobbmuligheter. Jentene søker et ekteskapsmarked med flere opsjoner enn nabogutten.

Så kan man sikkert hevde at det gjelder å stanse denne sentraliseringen og motarbeide reformer. Hele Senterpartiets eksistensgrunnlag hviler på en slik politikk. De vil ikke lykkes, selv om de har lurt 15 prosent av befolkningen til å tro det. Det store flertall tror det ikke.

Muligheter finnes også

Et annet nedsatt utvalg gir et litt lysere bilde: En god del kommuner i distrikts-Norge og "nordafor" blomstrer: Havbruksnæringen, ja, alt som har med sjømat å bestille, gjør det godt. Gruvedrift (eufemisk kalt mineralindustri) gir muligheter selv om den blir motarbeidet både lokalt og av urbane naturvernere. Der finnes god, gammeldags industri og skipsverft som normalt har oppdrag og gir trygge arbeidsplasser. Reiselivet blomstrer i distrikts-Norge (det vi opplever nå, er en relativt kortvarig pause). Energiproduksjonen (les: olje- og gassboring) kan gi langt flere arbeidsplasser gjennom flere boretillatelser, kystbaser, ilandføring og videreforedling. Igjen gjelder det å stagge aktivistiske svermere som helst ville ha nedlagt næringen og arbeidsplassene i går.

Problemet er bare at lokale innbyggere som bor spredt i småkommuner, for en stor del ikke vil ha disse jobbene. De vil ikke fryse, eller bli skitne på henda slik deres fedre, mødre og besteforeldre var villig til. Derfor må distrikts-Norge importere villige hender fra utlandet. Skipsverft og fiskemottak ville ha måttet nedlegge uten dem.

Større frihet i byene

Selv om overskuddet av hender det ikke lenger var bruk for i bygdene var hovedårsaken til "flukten fra landsbygda" etter annen verdenskrig, var det også andre motiver, noe både forskere og forfattere for lengst har påpekt: Det hadde noe med frihet for tanker og levestil å gjøre. Bygdedyret bodde rett nede i svingen. Der er ikke bare bare når alle kjenner alle. Noen hadde fått et stempel på seg og søkte mot anonymiteten i byen. Noen var blitt mobbet i oppveksten, de ville ut av bygda og starte på nytt.

Tilbake til utgangspunktet og innledningen: Kommunesammenslutninger og den slags. En av Norgeshistoriens største bastarder, også kalt Vestfold og Telemark fylkeskommune, er et eksempel på gamle holdninger og en trassig vilje til å gå med ryggen inn i fremtiden. I gamle Vestfold hadde vi 14 kommuner. De har slått seg sammen til seks. Telemark hadde 18 kommuner og består fortsatt av 17. Mange av dem har godt under 5.000 innbyggere. Nissedal har ca 1.500, Fyresdal noe sånt som 1.300. Ingen har planer om å slå seg sammen, etter det jeg vet. Etter fylkessammenslutningen har fylkesbudsjettet økt med mangfoldige millioner og tallet på byråkrater likeså. Politikernes godtgjørelser har skutt i været.

Kommunesammenslutninger? Nei, takk! Da er det lettere å kritisere "regjeringa" for ikke å bevilge nok, eller for å "kutte". Slik at man kan opprettholde dagens struktur, at alle små fortsatt skal være små. Sånn at innbyggerne kan prate med ordføreren på samvirkelaget.


onsdag 9. desember 2020

Litt synsing om dette og hint

 Det skjer stadig ting i fedrelandet som påkaller kommentarer.

I dag er ulve-elskerne i harnisk fordi en han-ulv har beveget seg ut av sonen sin. Da kan den skytes, må vite. Tenk, dyret vet ikke at han eller hun har å holde seg til Stortingets sonekart og eget begrenset revir! I dette tilfellet dreier det seg om et finsk-russisk eksemplar som er viktig for å skaffe hjemmeavlede "norske" ulver nytt og friskere blod. Elvestuen er rasende på Ap, Frp og Sp som har rottet seg sammen for å ta ut ulver som nærmer seg bebodde områder, tamrein og (i sommersesongen) beitende sauer.

Ikke truet art

Selvsagt er ikke Norge bundet av noen konvensjon for å ha en egen norsk stamme. Det er en skapt myte. Konflikt med viktige landbruksnæringer veier tyngre. Ulven i Skandinavia/Norden beveger seg uhindret over landegrensene og "ser ikke den grense i friluft". Der er massevis av ulv i Sveriges, Finlands og Russlands dype skoger (og i enkelte andre kontinentale europeiske land). Ulven er ikke truet. Men noen spesielt interesserte her i landet synes ulven, et rovdyr og skadedyr, er "kjekt å ha". Godt å tenke på når man vandrer i den "frie" naturen. Interessant å forske på, radarmerke og studere livsløpet til.

Dyretragediene affiserer ikke. Uhyggen trekker man på skuldrene av. Ulv har jo ikke drept noen mennesker på hundrevis av år (bare noen hunder og noen tusen sauer i ny og ne). Pytt, pytt.

Det er ikke mye jeg er enig med Senterpartiet i, faktisk forsvinnende lite. Men akkurat her er jeg hundre prosent med dem, og vel så det. Hvem savnet egentlig ulven i norsk fauna i alle de tiårene den var så godt som utryddet?

Nektet HV-uniform

Det røde universitetet i Tromsø har nedlagt forbud mot at HV-soldater bærer uniform på campus én dag i året, uniformsdagen, da vårt heimevern forsøker å være synlig og vise at de er "folket selv bevæpnet". Universitetsledelsen sa nei fordi de har utenlandske studenter og ansatte som kan bli skremt, stakkar, ved å se menn og kvinner i militært antrekk. De har så dårlige erfaringer fra hjemlandet sitt, disse utlendingene, de må skånes for synet i lille fredelige Norge. Hva om de tok seg bryderiet med å sette seg inn i norske forhold, norske tradisjoner, det norske folkeforsvaret? Et minimumskrav dersom du får anledning til å studere i landet vårt, eller faktisk være ansatt på et universitet, spør du meg.

Universitetsledelsen visste vel ikke om denne uniformsdagen? Eller? De hadde selvsagt hatt tid til å informere de sarte sjelene blant utlendinger. Dette er på linje med de barnehavene som avlyser Santa Lucia-feiring og nærmest avlyser de kristne juletradisjonene. Av hensyn til "de andre", de som ikke deler vår religion og vår kultur. Man legger seg flat for krav om nøytralisering og undertrykking av det norske.

Overrasker ikke

Nå overrasker det overhodet ikke at UiT nettopp var den institusjonen som avviste uniform på jobb denne ene dagen. Vi som studerte på 1960-tallet og fulgte samfunnsutviklingen på nært hold på 70-tallet, var vitne til hvordan SUF`erne og etter hvert AKP (ml)-studentene søkte seg nordover så fort Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968. Ringer det noen bjeller her - året 1968? Vi på Blindern kunne observere hvordan enkelte institutter ble, om ikke tømt, så iallfall mistet søkere, da Det røde universitet lokket venstreorienterte studenter fra det ganske land til seg. Der er ånden etter dem blitt igjen, ser det ut til, det sitter åpenbart noe i veggene. Noen av studentene ble senere professorer, en del av dem nå "emeritus" og "emerita".

UiT, som også smykker seg med tittelen "arktisk", har visstnok noe oppdragsforskning for Forsvaret ved enkelte institutter. Jeg synes Forsvaret bør se nøye på de kontraktene når de utløper. Når man ikke tåler å se en uniform, hva i all verden skal de med forsvarsforskning?

Universitetet beklager ikke, men åpner for at man neste år muligens vil se mer positivt på saken. Vi får se. Da har de vel i mellomtiden hatt noen kollokvier med lettskremte utlendinger. Som forhåpentlig får vite at HV i Norge er noe helt annet enn det de er vant til. At HV brukes i søk og redning, at de trår til i Corona-tider og assisterer politiet. At de var raskt på plass 22. juli 2011. At vi nordmenn stoler på dem, heier på dem og støtter dem. At de går midt i blant oss til daglig og er som oss andre.

Ikke bar de våpen heller på uniformsdagen.

søndag 6. desember 2020

Sutre-Norge vil kreve mer

Etter at et offentlig utredningsutvalg har kartlagt fraflyttingen i distrikts-Norge for n`te gang, vil vi garantert få en debatt der alle fraflyttingskommuner vil forlange hjelp fra "sentrum", fra urbane strøk i Sør-Norge, fra skattebetalerne i kommuner som vokser. Det blir et samstemmig hylekor om at jobber skal "skapes" av storsamfunnet, av staten. Alt mulig skal subsidieres: arbeidsplasser, bilister, dagligvarebutikker og skoler. Barnehaver og skolefritidsordninger skal være gratis. Vips! Så strømmer unge barnefamilier tilbake til bygdene, ikke sant?

Problemstillingen er ikke ny. Jeg har bare fulgt med siden 1960-tallet, men kravene har vært de samme hele veien: Noen andre skal betale for at "jeg og mine" fortsatt skal få få bo, leve godt og ha like høy levestandard i grisgrendte strøk og i lokalsamfunn nord for polarsirkelen uavhengig av verdi- og jobbskaping på stedet. "Noen" skal hjelpe oss. En rundspørring av medier om hvorvidt unge, urbane mennesker kan tenke seg å flytte nordover og innover i landet om de får gratis barnehaver og SFO, ga et kontant nei som svar. De som svarte var nærmest lattermilde ved tanken.

Fraflyttingen fører ikke bare til at folketallet synker og at "bare de gamle" blir igjen. Forgubbingen skyter fart og krever større omsorgsutgifter i en fra før anstrengt kommuneøkonomi (ikke minst i småkommuner som nekter å slå seg sammen for å spare driftsutgifter. De vil "kjenne ordføreren", personlig).

Enkle årsaker 

Hva er røttene til problemet? Noe så enkelt som at primærnæringene i bygdene på grunn av den teknologiske utviklingen ikke trenger så mange hender lenger. Moderne landbruksmaskiner feier over innmark på en brøkdel av tiden det tok før. Skogbruksmaskiner lager snauhugst over store arealer og i terreng som var umulig å avvirke tidligere. Sjarken og juksefiskerne kan ikke hamle opp med kystnære eller havgående store fartøyer som tar inn fangst og kvoter på null komma niks - sammenlignet med fiskesesongene i gamle dager.

Utviklingen har gitt bedre arbeidsmiljø og sikrere HMS-forhold - og høyere inntekter - for dem som fortsatt er i primærnæringene - med litt landbrukssubsidier her og der (som i et land som Norge er nødvendig og riktig av flere årsaker). Men samtidig er bosetningen blitt redusert, av disse naturlige og logiske årsakene. Overskuddet av mennesker på landet er flyttet til byene - kalt "flukten fra landsbygda". Det er ofte jentene som flytter - de vil ha tilgang til et ekteskaps/partnermarked som er litt større enn nabosønnene.

Hvem vil flytte til små kommuner?

Hvem står egentlig nærmest til å svare på ropet "villmarken kaller"? Vi kan ikke basere oss på nederlendere og andre trangbodde utlendinger. Innvandrere, asylsøkere og flyktninger kommer stort sett fra urbane sentra eller tettsteder og ønsker ikke å bo i en bygd med flere kilometer til nærmeste nabo. Dessuten vil de ha sine egne kulturfrender tett på. Dagens unge som er flyttet inn i norske større byer, har grepet "kaffelatte"-kulturen begjærlig, strømmer til fadderuker og studiesteder med sine tette sosiale fellesskap på lesesaler, mens de lengter ut av vinduene etter kafésamvær og hyggestunder i parken etter de obligatoriske forelesningene. På studiestedene i urbane sentra har de lettest for å skaffe seg jobber når Bachelor- eller Mastergradene er unnagjort. 

Hva slags arbeidsplasser kan storsamfunnet "skape" i fraflyttingskommunene, forresten? Det må bli statlige direktoratjobber som tvangsflyttes dit,  eventuelt fylkeskommunal byråkrat-yngling blant spredt bosetning med hjemmekontor, etter gigantiske tilskudd fra Innovasjon Norge til gamle og nye bedrifter. Alt betalt av skattepenger fra andre kanter av landet.

Igjen: Hvem er nærmest til å værende der de er, eller flytte tilbake? Opplagt den kategorien som er født og har et forhold til, har et tilknytningspunkt, til bygda i Sør-Norge og regionene nordafor. De som er oppvokst i bygda før de dro til et utdanningssted. De som har foreldre og besteforeldre der. De med følelsesmessige bånd tilbake til de små og oversiktlige miljøene, de som er oppvokst med natur- og friluftsglede.

Reaksjon som forventet

Senterpartiet vil, med sin lattermilde, nasjonalkonservative og populistiske leder, helt sikkert blåse høyt i basunene og kreve at noe drastisk gjøres. Dagens regjering har skylda. Partiet vil glemme og fortrenge erfaringene fra sin egen regjeringsdeltagelse i perioden 2005-2013, da utviklingen langt fra ble stoppet. Tallet på nedlagte gårdsbruk, landhandlerier, skoler og forsamlingssteder var minst like høyt som i årene før og årene etter.

Ett krav har de rett i: Det må bedre og raskere samferdsel til slik at folk ute i periferien får raskere arbeidsvei til regionale sentra. Det er et krav som er i ferd med å bli mer enn oppfylt de siste syv årene. De nasjonale transportplanene under Stoltenberg 2005-13, der Sp var med, var pinglete i forhold til det taktskiftet vi fikk etter 2013. Utflytting av statlige arbeidsplasser har ikke gått ned, men har fortsatt i høyt tempo under Ernas regjeringer. Samferdselsbudsjetter, veibevilgninger og jernbaneutbygging, rassikring og nye motorveitraséer har økt så det monner.

Noen drastiske grep

Vi kan gjøre mye for å styrke økonomien og leveforholdene ved noen drastiske grep som frigjør ressurser distrikts-Norge trenger. Først og fremst avskaffe dette rådyre forvaltningsnivået som heter fylkeskommuner - dysfunksjonelle og unødvendige byråkratreir og politiske selvoppholdelsesoaser som gjør mye dobbeltarbeid i forhold til sammenslåtte storkommuner. De som har tatt grep for å slå seg sammen for å effektivisere og rasjonalisere. Dette gryende kommune-Norge er fullt ut i stand til å overta fylkeskommunenes oppgaver og kontrollfunksjoner, inklusive dyktige fagfolk vi uansett trenger i kommunene. Men da må mange flere kommuner bli færre og større. Kfr. Høyres program.

I tillegg vil utbyggingen av fibernett og datalinjer ut i distrikts-Norge gjøre lange daglige arbeidsreiser unødvendige. Folk kan bo der de bor og likevel gjøre samme jobb som de ville gjøre i triste kontorlandskaper. Zoom, Teams, Skype og Facetime har gjort selv de sosiale relasjonene enklere. Det er ikke alltid de fysiske berøringene som skal til for å løse oppgaver i fellesskap.

Menneskematerialet avgjør

Sist, men ikke minst, er det hjernekapitalen lokalt som må bidra til å skape de nye arbeidsplassene i distrikts-Norge. Jeg har alltid beundret sunnmøringene for deres kreativitet og tiltakslyst, deres sparsommelighet og evne til å få maksimalt ut av hver krone. Hverken møbel- eller tekstilindustrien hadde naturlige forutsetninger. Men initiavtagerne gjorde gull av gråstein. Dernest kommer jærbuen og andre på sørvestlandet høyt opp på lista. Det er noe med gründerånden der, lysten til å skape noe - uavhengig av pappa stat og mamma kommune.

Det kan være vondt og sårt å se at bygda og småbyen forvitrer, får redusert befolkning og opplever demografiske problemer. Men skal resten av storsamfunnets borgere bære omkostningene ved å bremse utviklingen som kanskje ikke lar seg stanse likevel? Folk i Bygde-Norge har stemt med beina, som vi sa om berlinerne og østtyskerne som flyktet over muren. Storsamfunnet må gjerne ta noen krafttak i solidaritetens navn, men ikke gjennom grep som lager et brannseil av permanent kunstige tilskuddsordninger.

Der er utfordringer i kommuner som vokser også.

søndag 8. november 2020

Anstendigheten flytter inn

Det amerikanske presidentvalget dreide seg først og fremst om "for eller imot Trump". Avgjørende for resultatet var, slik jeg oppfatter det, en reaksjon på to ting: Håndteringen av Coronasituasjonen og Trumps egen personlighet. Den er ikke pen, for å si det forsiktig. Vi står overfor en person med nokså klare narsissistiske og psykopatiske personlighetstrekk, en løgner og bedrager, et ufint og uanstendig menneske som det er godt å bli kvitt. Anstendigheten flytter nå inn i Det hvite hus.

Nordmenn flest har vanskelig for å forstå amerikansk politikk og hvordan de fleste amerikanerne tenker. Det er ikke nødvendig å gå i dybden her og nå, men det kan være verdt å peke på to ting: Den jevne amerikaners behov for en jobb det går an å leve av - og deres avhengighet av børsnoteringene for en bekymringsfri pensjonisttilværelse. Trump oppnådde gode resultater når det gjelder jobbskaping og børskurver og tok all ære for dem, selv om oppgangen startet under Obama og aldeles ikke var et resultat av Trumps egen politikk. Fire år er for kort tid for paradigmeskifter i økonomien.

Coronapandemien

Helt avgjørende for den knappe seieren til Biden var Trumps utrolig klønete håndtering av Coronapandemien. Vi husker alle hans bajasopptreden og avvisning av pandemien som noe stort problem, også etter at han selv ble smittet. Men når rundt 230.000 amerikanere dør, lokalsamfunn og arbeidsplasser rammes og økonomien svekkes, er dette noe som skaper frykt - og tvil. Pandemiens dypt alvorlige karakter kunne i lengden ikke avvises eller undertrykkes. Trump fremsto som ufølsom, overfladisk og upålitelig i kampen mot Corona. Motsatt viste Biden empati, kriseforståelse og ansvarlighet.

Joe Bidens og Kamala Harris` primære politikk de neste årene blir vanskelig å gjennomføre når de ikke har flertall i Senatet. Tar de kloke valg og avgjørelser kan de imidlertid komme i en bedre situasjon etter mellomvalgene i 2022. Men inntil videre må presidenten og hans stab og regjering ta hensyn til realitetene - mer enn 70 millioner velgere støttet Trump, og det blir derfor avgjørende at den nye administrasjonen ikke i utrengsmål provoserer konservative republikanere. Jeg tipper at de lovede skatteskjerpelsene ikke blir så store som planlagt og at de kostbare økningene i sosialhjelp, studiestøtte, Medicare og Obamacare blir lavere. Økningen i minstelønnssatsene kommer nok. Det er også god grunn til å vente fullt trykk på "Corona-løftene": Større føderalt engasjement, Langt flere helsearbeidere, gratis Covid-19-tester, flere teststasjoner og fri vaksine når den kommer. Og obligatorisk bruk av munnbind.

Bedre infrastruktur, flere jobber

Dessuten vil ikke republikanerne i Senatet og Representantenes Hus ikke ha noen interesse av å gå mot de 400 milliarder dollarene som Biden har lovet til innkjøp av amerikanske varer samt økt vedlikehold av skoler, motorveier, broer og annen infrastruktur. Dette vil enkeltstater og lokalsamfunn støtte varmt opp om.

Derimot er jeg helt sikker på at de mest venstreradikale kreftene i det demokratiske partiet vil bli dypt skuffet, inklusive den typiske sosialisten (SV`eren) Bernie Sanders og hans flokk. Det blir ingen "Great New Deal" - et slags MDG-påfunn i klimapolitikken. Biden vil symbolsk la USA tiltre Parisavtalen, men ellers holde nedstengning av kull- og petroleumsindustrien på en armlengdes avstand. Den gradvise endringen bort fra fossil energi vil ta tid. Karbonutslipp vil finne sted inntil verdens behov og etterspørsel etter fossile energibærere dør ut av seg selv - om en generasjon eller to.

Det demokratiske partiet er egentlig en underlig konstruksjon: Den rommer alt fra superradikale politiske aktivister til dypt konservative sørstatsfolk. En amerikansk ambassadør i Oslo lo av den interne diskusjonen etter stortingsvalget i 2013 om "det høyreekstreme" Frp. Han minnet om at samtlige, samtlige politiske partier i Norge fint kunne få sin plass innenfor nettopp det demokratiske partiet.

Vi opptre annerledes

Biden - "President Elect" og fullverdig president fra 20. januar - vil opptre annerledes overfor resten av verden, og godt er det. Det amerikanske lederskapet i mange internasjonale fora og organisasjoner blir gjenopprettet, men ikke nødvendigvis med en helt annen politisk linje i forhold til Trump. Kina og Asia vil oppta amerikanerne mer og mer, mens Europa må finne seg i å ta større ansvar for sin egen sikkerhet, og for nærområdene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Der finnes nemlig flere trekk ved Trumps politikk som har vært riktige og nødvendige: At NATO-landene tar større del av kostnadene ved eget forsvar var på høy tid. Trump sa det på en mer direkte og bøllete måte, men kjernen i hans standpunkt var korrekt, og dette presset vil helt sikkert Bidens administrasjon følge opp.

Rett om gassrørledningen

Trump hadde også rett i noe av kritikken av Tyskland og Angela Merkel i forhold til  gassrørledningen fra Russland. Ledningen kan gi regimet i Kreml et solid pressmiddel og gjøre Tyskland mer tilbøyelig til å føye seg etter den autoritære og uforutsigbare Putin. Angela Merkel påtar seg en stor risiko for eget lands sikkerhet.

Jeg var og er også enig i Trumps kritikk mot WHO og dets sjef. Han opptrådte for China-vennlig og ettergivende i den første fasen av utbruddet. Glem aldri at China holdt lokk på også denne pandemien inntil det ikke lot seg gjøre lenger - nøyaktig som i tilfellet med SARS. Verden har all mulig grunn til å være på vakt mot alle China-virusene som er kommet fra landets usiviliserte dyremarkeder for overtroiske mennesker. Forhåpentlig har WHO hatt en bratt læringskurve i 2020 slik at USA igjen kan inntre i organisasjonen.

Enig i ambassadeflytting

Personlig er jeg også helt enig i USAs beslutning om å flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Det burde Norge også gjøre, i solidaritet med det eneste demokratiet i regionen. Israel må være det eneste landet på kloden der andre land ønsker å bestemme hvor hovedstaden deres skal ligge. Jeg kan alle motargumentene, har veiet dem og funnet dem for lette. Trump har også æren for at Israel nå inngår den ene fredsavtalen etter den andre med land i Midt-Østen, i Afrika og på den arabiske halvøy.

Biden vil neppe stille klokken tilbake og gi kontraordre i ambassadespørsmålet.

De palestinske geriatriske lederne har gitt fra seg en stor mulighet for fred, forsoning og økt velstand og velferd for egen befolkning ved avvise Trump-planen. Den var kanskje deres siste sjanse. Nå har lederne på Vestbredden og i Gaza malt seg inn i et hjørne. De er blitt mindre relevante, og har sveket sitt folk.

En stor lettelse

Resultatet av det amerikanske presidentvalget var en stor lettelse for verdenssamfunnet og for 75 millioner amerikanske velgere. Biden har fått det styringsmandatet han ba om. Nå flytter et anstendig menneske inn i presidentboligen, en som ikke lyver konsekvent, fordreier eller avviser fakta og som omtaler politiske motstandere i siviliserte former.

I motsatt fall - hvis Trump hadde vunnet og dermed gjort det klart at det kan lønne seg  være uærlig, lyve og fornekte kjensgjerninger, kunne konsekvensene blitt store: Andre politikere i andre land kunne la seg friste til å følge samme taktikk og bruke de samme metodene for å tekkes ignorante og desperate velgere. Det er å håpe at verden blir et bedre sted å leve.

lørdag 7. november 2020

For lite, for sent i Oslo

 Byrådslederen i landets hovedstad, "tøff-i-trynet-Raymond", har endelig forstått alvoret i Coronasituasjonen og innført restriksjoner som skulle vært tatt i bruk for flere uker siden. Men da opptrådte Arbeiderpartiets byrådsleder partipolitisk, ikke ansvarlig helsepolitisk. Mange av oss husker hans rasende oppgjør med helseminister Bent Høie der han i typisk faaagforeningspositur understreket for all verden (dvs. Oslo-velgerne) at han på flere punkter absolutt ikke ville følge de helsefaglige rådene. Bent Høie hadde på sin side ryggdekning fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet og formidlet de rådene han hadde fått.

En klok helseminister valgte å si seg rimelig fornøyd med det byrådet i hvert fall ville innføre av restriksjoner. Raymond Johansen er siden blitt landskjent for sine gjentagende ord "se det an".

For høye smittetall

Problemet i Oslo var at selv om smittetallene stabiliserte seg sånn noenlunde en kort tid, så gikk de ikke ned. De var fortsatt for høye, og alle vet at den røde hovedstaden nødvendigvis er et arnested for økt smitte fordi så mange pendler ut og inn til hovedstaden på jobb fra hele Østlandsområdet, og mange har helt nødvendige ærender dit.

Det er nesten patetisk når byrådslederen har forsøkt å legge skylden på arbeidsinnvandrere fra Polen. Han stigmatiserer en hel nasjon fremfor å komme med formaninger til dem som står for de største smitteproblemene i egen by: Innvandrerbefolkningen i de østlige bydelene. De samme bydeler utgjør for øvrig det viktigste velgerunderlaget for nettopp Arbeiderpartiet.

Snakker om noe annet

Så unngår han med flid å rette en pekefinger mot aldersgruppen 20-30 år og andre unge voksne. Det er de som fester på studenthyblene og befolker utestedene. I alle større byer og på studiesteder utgjør aldersgruppen og studentene en smittekilde. Men Raymond nektet plent å avlyse alle studentsammenkomster som ikke hadde undervisningsmessig betydning. Det var ett av de punktene han slo i bordet med overfor Høie i oktober.

Faglig statistikk fra sykehus og smittevernleger taler sitt tydelige språk om innvandreres alt for store andel av Coronatilfellene, for sykehusinnleggelser og dødsfall. Man tror det har noe med språkproblemer å gjøre, men det er ikke hele sannheten. De ulike språklige minoritetene er blitt bombardert med informasjon på 46 forskjellige språk helt siden mars. Representanter for de etniske gruppene innrømmer problemet og gjør en stor innsats for å få sine egne til å forstå alvoret og handle deretter.

Det er ikke meningen å brennmerke noen. Trangboddhet, store familier og tette sosiale fellesskap spiller inn. Men det gjør også "kulturen", eller ukulturen. Når religiøse markeringer overdøver alle smittevernråd, og antall gjester i et bryllup gir status, er det en håpløs oppgave å få kontroll med smitten. Slike fakta er det ikke politisk korrekt å minne om, men det dreier seg like vel om kjensgjerninger som må hensyntas.

Slår inn åpne dører

Aftenpostens kommentator Joachim Lund er en av Arbeiderpartiets største apologeter i diskusjonen, både her og på andre områder. Han flytter i en kommentar oppmerksomheten mot behovet for en utvidet kompensasjonsordning for "utenæringene", restauranter, puber og nattklubber, som nå vil tape stort i omsetning og tvinges til å permittere, si opp ansatte og kanskje gå konkurs. Her vet alle vi andre at det er som å slå inn åpne dører. Kompensasjonen vil komme. Men ved å flytte oppmerksomheten mot smittesubsidier som konsekvens av nedstengning, pulveriserer han også ansvaret for at økonomisk kompensasjon er blitt nødvendig: Byrådslederens manglende tiltak og beslutningskraft mens det ennå var tid til å få smitten ned.


torsdag 15. oktober 2020

Et spill for galleriet

Da opposisjonen på Stortinget (flertallet i Utenriks- og forsvarskomiteen) sendte Langtidsplanen for Forsvaret tilbake til Regjeringen i våres, var det ikke for å styrke forsvaret med større ressurser enn det Solbergs statsråder hadde annonsert. Vi ble vitne til et intenst spill for galleriet - eller "forsvarspolitisk ping-pong" som noen uttrykte det. Det ble ikke satt frem noen konkrete krav til økninger, man nøyde seg med å stille spørsmål og be om "presiseringer".

Det opposisjonspartiene ønsket - spesielt Arbeiderpartiet og Senterpartiet - var å få en mer nøyaktig tall- og tidfesting for de nærmeste fire årene (planen har et tidsperspektiv på åtte), man ville ha en oppramsing av tiltak for effektivisering og avbyråkratisering, en opptrapningsplan for økning i antall ansatte og en situasjonsbeskrivelse av hvor langt Forsvaret er kommet i forhold til den forrige planen (2016). I tillegg var man interessert i å få mer innblikk i Sjøforsvarets fremtidige fartøystruktur (svaret er kommet i mellomtiden).

Alt ble besvart av det som kunne besvares

En lang rekke spørsmål ble sendt av ulike partier til Regjeringen, og de ble alle besvart fyldestgjørende i mai og juni (slik jeg ser det). Likevel var det om å gjøre for opposisjonen å sende hele greia tilbake, dvs utsette viktige og langtrekkende beslutninger.

Planen inneholdt altså en vesentlig, reell økning i forsvarsbevilgningene - to milliarder kroner årlig for å være nøyaktig - i alt 16,5 milliarder i de kommende åtte årene. Dette syntes altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet i og for seg var i orden. Likevel nektet de å behandle og vedta langtidsplanen - endringer i betydningen forbedringer kunne det ha vært forhandlet om under veis.

Men nei, her var det om å gjøre å påføre regjeringen et symbolsk nederlag. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen var temmelig oppgitt, og han fant det nødvendig å kommentere slik: "Forsvarsplaner som sendes frem og tilbake er ikke hva landet trenger nå".

Taktikkeri også om forsvar og beredskap

Det hadde han helt rett i. Men hva kan årsaken være til å komiteflertallet gikk til det uvanlige skrittet å returnere hele planen? Én ting er vanlig taktisk opposisjonspolitikk, det vil si grader av opportunisme og popularitetsjakt. Det er ikke slik at livsviktig nasjonal samfunnsberedskap er unntatt fra taktikkeri og og det å innynde seg overfor interesseorganisasjoner og lobbymiljøer. Spesielt Senterpartiet er beryktet for å sette distrikts- og bygdepolitikk foran alle andre hensyn. Det partiet inntar aldri - aldri - et standpunkt de kan risikere å tape velgere på. Hadde det vært opp til Navarsete og hennes partifrender, ville vi hatt en "mo" i hver bygd og et overdimensjonert heimevern (som i parentes bemerket først skal tre i aksjon når invasjonen er et faktum og fienden står i landet). 

Arbeiderpartiet på sin side er under press fra de ansattes organisasjoner i Forsvaret - partiet har ikke ryggrad til å gå imot faaagbevegelsen. Og Frp? Ingen vet hvor det partiet hopper i enkelte situasjoner. Popularitetsjakten forener dem alle.

Konkrete forbedringer 2021-24

Det vil sikkert komme en porsjon presiseringer og konkretiseringer i den "nye" planen som legges frem fredag 16. oktober. Men den vil nok i hovedsak gi de samme svarene på de samme spørsmålene som ble stilt i mai, og som fikk gode svar fra departementet umiddelbart etterpå.

Det er for øvrig tull at regjeringen ikke vil iverksette konkrete forbedringer i forsvaret de første fire årene. Da skal innfasingen av F-35 oppfylles, da skal innfasingen av nye overvåkningsfly av typen P8 finne sted, da skal det bygges på Evenes og etablering av et styrket landforsvar i Finnmark finne sted. En ny militær ordning for verneplikt skal innføres. Alt dette sto listet opp i de vedleggene som fulgte med forslaget til LTP. Gadd ikke opposisjonen å lese hele saken? I tillegg lå det alt i sommer an til at de seks korvettene av Skjoldklassen får lengre levetid enn til 2025 - som erstatning for tapet av en fregatt.

Statsbudsjett og LTP samtidig 

Det har vært pekt på det uheldige i at langtidsplanen nå blir behandlet parallelt med statsbudsjettet i høst. Det er helt klart en ulempe. Opposisjonen har ikke mer penger enn regjeringen når det kommer til stykket. Spesielt ikke Frp, som prioriterer kutt i formuesskatt, eiendomsskatt og vil la staten overta mer av bompengefinansieringen. Arbeiderpartiet satser stort på enda bedre velferdsordninger og mer penger til permitterte og ledige. Man vil for eksempel helt sikkert nullstille den beskjedne økningen i egenandeler (sammenslåing av frikortordningen i helsevesenet). Senterpartiet vil konsentrere seg om å svare opp bøndenes og bygdenes interesser, forhindre mer effektive kommuner og gjenopprette lensmannskontorer.

Det man har oppnådd i realiteten, er forsinkelser i en tid da det nettopp er viktigere enn på lenge å styrke forsvarsevnen og viljen til forsvar, så raskt som overhodet mulig. Jeg merket meg den nye forsvarssjefens ønske ved tiltredelsen.: At langtidsplanen ble forhandlet frem og vedtatt før Stortinget tok sommerferie.

Mye av det vi har sett de siste månedene har mest av alt fortonet seg som spill for galleriet. Ikke spesielt imponerende, spør du meg.

onsdag 7. oktober 2020

Thomas Seltzer og mediene

NRK TV har gjort seg dagsaktuell med de første episodene av reportasjeserien "UXA - Thomas Seltzers Amerika". Han ble grundig intervjuet i Dagsrevyen før premieren, og utspurt om hva han trodde var årsaken til polariseringen i det amerikanske samfunnet under Trump. Blant forklaringene pekte amerikaner-nordmannen på særlig én, som sikkert sjokkerte en del troskyldige norske journalister: "Mediene", svarte Seltzer, og utdypet sine funn i God`s Own Country:

Han forklarte uten omsvøp at amerikanske medier er blitt uhyggelig "konfronterende" og konfliktfremmende, dvs. de bidrar til å skape konflikter, og dermed splittelse, mistro, mistenksomhet og hat.

Vi andre har lenge sett at amerikanske mediehus stort sett bare støtter én av presidentkandidatene. Dette gjelder slett ikke bare Fox News og andre konservative nyhetskanaler. På den "liberale", altså radikale,  siden er situasjonen temmelig nøyaktig den samme. De gir vidt forskjellige virkelighetsbeskrivelser av samfunnsforhold og økonomisk og politisk utvikling.

Former for Fake News

Trump har på en måte rett når han bruker uttrykket "fake news",  for slike kan gjenfinnes på begge sider av den politiske midtstreken. Mediene gjengir bare deler av nyhetsbildet. De er opptatt av "sterke" oppslag, nyheter som skaper opprivende  følelser, gir grobunn for kompromissløse meninger, unyanserte beskrivelser. Noe av dette har opplagt kommersielle årsaker - sosiale medier har tatt mye av annonseinntektene - og nå gjelder det å skape oppmerksomhet rundt egne utgivelser og nyhetsflater - for enhver pris. De etiske reglene er det ikke så nøye med. Dermed synker den profesjonelle standarden.

Dette er en virkelighetsbeskrivelse som vi har sett tendenser til lenge i amerikansk politikk. Dagens situasjon ble ikke skapt av Donald Trump, det var klare tendenser under tidligere presidenter og presidentvalgkamper. Det hele har kulminert i den presidentvalgkampanjen vi er vitne til.

Dårlig journalistikk smitter

Så er det naturlig å spørre: Har noe av den samme tendensen smittet over på mediene i andre deler av verden, Europa inkludert? Mitt svar er ja. Vi ser det særlig i Storbritannia, der forsider og måten nyheter blir presentert på, skal bidra til å ramme noen eller noe. Enkle slagord og karakteristikker av politikere har erstattet den nøkterne gjengivelse av fakta. Men så er også britisk presse rammet av nøyaktig samme annonsesvikt på grunn av de sosiale medienes erobringstokt for annonseinntekter og sponsorbeløp.

Hva med norsk presse i enden av denne tråden? Med 45 år bak meg som mediemenneske er jeg ikke i den ringeste tvil om at utviklingen går i feil retning også i Norge og at vi ikke lenger kan "stole på det som står i avisa". Lesere, radiolyttere og TV-seere må søke alternative kilder for å danne seg et korrekt bilde av det som skjer. Det gjelder ikke så mye hendelsesnyheter som brann, drap og naturødeleggelser. Det gjelder først og fremst temaer i samfunnsdebatten og beskrivelser av samfunnsutviklingen.

Det startet ikke i går

Men den negative utviklingen startet egentlig tidligere. Den begynte med innføring av tabloidformatet som krever korte, rammende titler, sexy ingresser og færre nyheter og oppslag totalt sett. Titlene har i dag ikke nubbesjangs til å beskrive en hendelse eller et tema på en nøytral og informativ måte. Ingen desksjef vil nå bruke en balansert overskrift rundt et omstridt tema eller hendelse. Man tyr heller til en utvalgt uttalelse fra en part som har kraft og brodd og inneholder angrep. Det selger, det vekker interesse. Jo mer glohet kaffe som settes i vrangstrupen, desto bedre.

Vi ser - i alt for mange tilfelle - hvordan journalisten "vinkler" saken, hvordan han eller hun tenker om hva som er viktigst, hva slags informasjon og fakta som legges frem,  hva forfatteren ønsker å oppnå. Særlig elsker man frontalangrep på offentlige personer eller toneangivende politikk, både på riksnivå og i lokalpolitikken. Det gjelder selvsagt først og fremst angrep på "dem som har makta", det vil si de partiene som har oppnådd størst tillit blant velgerne. Flertallsmakt er noe skummelt i seg selv, kan man få inntrykk av. Når man har brukt tre fjerdedeler av en avisside på et frontalangrep, får den som angripes komme med et forsvar i ett eller noen få avsnitt mot slutten av oppslaget - da man vet at en del lesere alt har hoppet av. Alt for ofte er det heller ikke svar på kritikk i samme artikkel.

Tilliten er svekket

Den ene undersøkelsen etter den andre avslører at menigmanns tillit til norske medier er svekket i forhold til tidligere tider. Det betyr ikke at det som konkret står der, hva som blir sagt eller bildebelagt er direkte galt. Problemet er at det ikke er den fulle sannhet som blir formidlet, hele bildet av argumenter for og imot savnes. De av oss som leser flere aviser hver dag, merker seg fort hvilke journalister som er til å stole på, som virkelig er profesjonelle. Det gjelder selvsagt også lokalpressen, der mange lesere kan kontrollere innholdet gjennom kjennskap til en sak.

Journalister engasjerer seg mye mer personlig enn før. De tilstreber ikke distanse til omstridte samfunnsspørsmål. De har en agenda, ja, de valgte kanskje nettopp å jobbe i medier for å fremme sine personlige synsinger.

Dagsavisen fortsatt best

Jeg må si at - selv om den ideologiske plattformen er soleklar og legitim - så er Dagsavisen ("Arbeiderbladet") og Vårt Land fortsatt aviser som tilstreber en viss balanse, som lar oppslagene veie for og imot, som tar imot andre synspunkter på fremtredende plass. Det gir tillit. Den desidert verste i nyere tid, er Aftenposten, som man absolutt ikke kan stole på, uansett hvor flotte faktabokser som settes opp. Før sa man at avisen "ga solid grunnlag for egne meninger". Det er lenge siden.

Lesere, lyttere og seere kan ikke verge seg mot ensidige reportasjer og propagandapregede oppslag annet enn å søke andre kilder parallelt med at man tar imot oppslagene i "main stream media". Nettaviser, de store organisasjonenes og partienes hjemmesider, interesseorganisasjonenes uttalelser og analyser fra nøytrale analytikere og faktaprodusenter fyller ut bildet. Kommunenes nettsteder er ofte langt mer nøkterne og korrekte i innhold enn hva lokalavisa velger å skrive om. Det siste gjelder ikke SSB i samme grad som tidligere. Prokuratorknepet med å endre formuesbegrepet i økonomisk statistikk slik at man skulle få inntrykk av mer ulikhet og de rike på fremmarsj i Norge, var opplagt motivert av enkeltmedarbeideres ønske om å påvirke samfunnsdebatten. Heldigvis har de fått faglig motbør så det holder.

Slåss for sine kommersielle interesser

Jeg har skrevet det før: Norske medier slåss i dag for sine kommersielle interesser, de vil først og fremst vekke oppmerksomhet, og da er det ikke så nøye med midlene og metodene, bare det blir mange "klikk". Antall "klikk", altså tallet på lesere som har valgt å kaste øynene på et oppslag, brukes i forhandlinger med annonsører. Derfor tyr man til titler og artikkelinnhold som vekker sterke følelser og reaksjoner. Mye av stoffet er typisk "ukebladstoff" som vi sa i gamle dager. Ord som krig, kamp, krise og katastrofe glir inn i tittelspråket også der de ikke hører hjemme. Det er utrolig hvor mye folk "frykter". Språket er forflatet og oversvømmet av klisjeer.

Det er ingen lystelig utvikling. Det eneste som hjelper, er at lesere får nok og sier opp abonnementet. Det er ikke sikkert savnet vil bli så stort.

lørdag 3. oktober 2020

Fleip om kongehuset

 Vanligvis omtales vårt kongehus med respekt, tillit og kjærlighet. Et eklatant brudd med tradisjonen og folkeskikken kunne vi merke oss i Aftenposten lørdag 2. oktober, der avisens forholdsvis nylig tiltrådte politiske redaktør omtaler den høytidelige åpning av Stortinget dagen før. Kjetil B. Alstadheims kommentar, kalt "skisse",  er breddfull av fleip, syrlighet og nedlatende bemerkninger pluss "inside information" fra pressebenken med "avsløringer" av kongelige bommerter gjennom de siste tiårene  - mens monarken leste årets trontale. I disse dager er vår monark syk, og kronprinsen har overtatt Kongens plikter. Den politiske redaktørens raljeringer kunne ikke kommet på et mer upassende tidspunkt.

Den journalistiske begavelsen Alstadheim kan nemlig fortelle oss at denne gangen var det en "vikar fra slottet" som leste regjeringens programerklæring. HKH Kronprins Haakon, som var der for første gang i rollen,  hadde riktignok følge av moren sin, får vi vite. Som om det dreide seg om en umyndig person som måtte ha følge av en voksen. Aftenpostens politiske redaktør sammenligner kronprinsregenten med "fung. ass. i Helsedirektoratet, altså en slags monarkiets Espen Rostrup Nakstad". Sammenligningen er riktignok ikke helt korrekt, for "Nakstad har tross alt ikke arvet jobben".

Viktig observasjon

Fleipen i kommentaren slutter ikke der. Nei, den politiske redaktøren, som den skarpe observatøren han er,  hadde fått med seg at kronprinsen "fiklet litt med å få av seg de hvite skinnhanskene før han tok fatt på talen." Og at han var "hjemmekontoristenes kronprins" med et 17.635 kvadratmeters slott til disposisjon, to fritidsboliger i samme kommune og eget skip å dra på norges-ferie med."

Trontalen var i år kortere enn vanlig. Aftenpostens politiske redaktør ramser opp talens lengde gjennom tidene, og kommer med den nyttige opplysningen at Kong Harald i 2015 kom til å hoppe over en side. "Av hensyn til kongen ble trontalen krympet til under 1000 ord i 2017", får vi vite.

Deretter raljerer Alstadheim over trontalens faktiske innhold. Den var jo innom både klima og skatt og inkludering, og så fant regenten det for godt å minne om Corona-tidens hygieneregler. "Og husk på meteren, leste fung. metermonark". Aftenpostens politiske redaktør påpeker likevel at kronprinsen ikke hadde meterstokk med seg. "Det eneste han var bevæpnet med, var bare en sabel. Så han kom litt til kort", avslutter redaktøren sin syrlige kommentar.

For liten for skoene

Det hører med at "skissen" i landets største aviskonsern er illustrert med en tegning der kronprinsregenten er plassert oppe i en alt for stor sko. Alle skjønner jo hintet om at kronprins Haakon Magnus ikke helt behersker rollen.

Hvilken reaksjon kan vi vente oss på Slottet, tro? Der vil man nok utad smile tappert og si at "dette var jo morsomt". 

Tja. Mange av oss andre vil si det som det er: En ufin, ekkel og guffen synsing som avisen kunne spart seg. Innhold og form er av en karakter som sikkert er gjennomlest av ansvarlig redaktør og godkjent av henne. Hun som er ansvarlig i en "liberal-konservativ" avis. Utenom de to regner jeg med at andre journalister og monarkiets fiender generelt vil godte seg. Alstadheims kolleger vil sette opp det urbane hånfliret, og klappe ham på skulderen (eventuelt ved albuberøring) i avisens kantine. Det vil oppmuntre andre til å gå videre i samme spor. Vi har mye å glede oss til.

Vil Aftenposten også ta den samme tonen  under en enda mer alvorlig nasjonal krisesituasjon? Alt kan jo fleipes med, ikke sant?


onsdag 30. september 2020

Hvem hadde ideen til "Sentrum"?

 Et nytt påstått "sentrumsparti" har sett dagens lys i fedrelandet, et parti som åpenbart er en taktisk oppfinnelse for å svekke KrF og sørge for å holde dette borgerlige sentrumspartiet under sperregrensen på fire prosent. Dermed svekkes sjansene til Erna Solberg for en ny stortingsperiode som statsminister, noe de fleste velgerne her i landet foretrekker.

Man skal ikke se lenge på navnelisten over initiativtagere for å konkludere at Sentrum skal bli et parti for kristensosialister, mens dagens Kristelig Folkeparti trygt kan plasseres i båsen "kristendemokrater". Det nye kristelige partiet skal lage et program, og det skal ikke store profetiske evner til for å spå at det vil inneholde prinsipper og arbeidsmål som til forveksling ligner Arbeiderpartiets - med noen pynte- og honnørord som skal markere en kristelig orientering.

Hverken omkamp eller hevnaksjon

Det virker som om det dreier seg om en omkamp etter det forsmedelige nederlaget Hareide led i kampen mot Ropstad. Men det ville være for stygt å kalle det en hevnaksjon, så det gjør jeg ikke. Det er nok andre hensikter som ligger bak. 

Den som har frontet partidannelsen er den tidligere Arbeiderpartipolitikeren Geir Lippestad. Han har tette bånd til ledende figurer i Jonas Gahr Støres leir. Så jeg tillater meg å spørre: Hvem hadde egentlig ideen til det nye partiet? Det er vanskelig å fastslå om ikke noen går åpent ut og forteller den sanne historien. Eller VG-journalister begynner å grave. De var jo så flinke i bestrebelsene på å avsløre den nye oljefondsjefens seminar for samfunnstopper, og som - sammen med det meste av medie-Norge - gjorde maksimalt for å sørge for at han ikke fikk jobben.

Ingen sjanser til å lykkes

Opinionsforskere har vært snare til å dømme "Sentrum" nord og ned. Sjansen til å få noen representant inn på Stortinget er minimal, for ikke å si umulig.

Men jeg tror ikke det var hensikten heller. Målet - det er iallfall det sannsynlige utfallet - er at sjansene til at KrF karrer seg over sperregrensen blir svekket. Over eller under fireprosenten kan bety to eller 8-10 representanter fra eller til, litt avhengig av hvordan stemmene fordeles over landet. Det gir igjen den avgjørende marginen for fire nye år med Erna.

Jeg vet iallfall om én person som i disse dager gnir seg i hendene og ønsker Sentrum lykke til.




søndag 27. september 2020

Svarteper-spillet i Oslo

 Denne helgen har et ganske ufyselig svarteper-spill utspilt seg i landets hovedstad: Det radikale rødgrønne byrådet med byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i spissen nekter å følge anbefalinger og påbud mot Coronasmitte gitt av Helsedirektoratet fredag kveld. I to døgn har byrådet vegret seg, og byrådslederen sleper beina etter seg og utsetter tøffe, men nødvendige tiltak. Dugnadsånden er fordunstet, byrådet tar ikke ansvar.

Helseministeren viser til de fagmedisinske anbefalingene og presser byrådet. Han ser svært alvorlig på situasjonen. Den "andre bølgen" kan snart være en realitet i Oslo om ikke noe gjøres - raskt. Om nødvendig kan helseminister Høie måtte overkjøre byrådet og innføre nasjonale tiltak. Det har han og regjeringen fullmakt til.

Et svarteper-spill

Det er åpenbart at det er et svarteper-spill på gang. Raymond Johansen og byrådet hans ønsker ikke å gjøre seg upopulære hos befolkningen, spesielt de som gir blaffen i smittevernhensyn men samles og fester videre, både hjemme og på utestedene. Byrådslederen ønsker antagelig at han skal bli overkjørt av Høie slik at han kan vise til de nasjonale tiltakene og på den måten unngå å få "skylda" for begrensningene.

Helsedirektoratets råd og anbefalinger er disse:

Begrensning av private samlinger til fem personer (husstandsmedlemmer kan være flere)

Maksimalgrense for arrangementer: 50 personer

Pålegg om hjemmekontor for alle som kan

Forbud mot arrangementer ved universiteter og videregående skoler som ikke undervisningsrelatert

Styrke etterlevelse (kontroll) av munnbind på offentlig transport i og til/fra Oslo

Intensivert kontroll av serveringssteder (avstand, antibac)

Stans av "innslipp" på utesteder kl. 22 

Vil ikke gjøre seg upopulær

Klare og greie regler som ikke er til å misforstå. Men Raymond Johansen nekter. Han vil antagelig ikke  gjøre seg upopulær i den delen av befolkningen som fortsatt befinner seg i Oslo når mange er dratt på høstferie i uke 40. Det blir en for stor belastning på de gjenværende, mener han, og viser til at det for kort tid siden ble innført restriksjoner. Nå sier han - foreløpig - stopp. "Det er pedagogisk utfordrende" å innføre enda strengere tiltak, sier han.

Ved å nekte å følge rådene fra Helsemyndighetene setter han i realiteten liv og helse på spill. Helseministeren gjør ikke annet enn å videreformidle de faglige rådene. Høie kan bli tvunget til å overkjøre Oslo-myndighetene. Situasjonen er blitt for alvorlig til å la være.

Igjen viser Raymond Johansen at han ikke er "hel ved", men en taktikkeri-politiker - som den øverste sjefen i partiet hans også er.


Mens vi venter på EU-voteringen

 Venstre er et lite parti i Norge og derfor ikke så interessant som de store med mange velgere bak seg - isolert sett. Men alle partier som inngår i koalisjoner og bidrar til flertall og regjeringsdannelser, påkaller oppmerksomhet fordi de er "vippepartier" og kan bety forskjellen mellom et sentrum-høyre-styre og et tilsvarende venstreorientert. Disse partiene, deriblant Venstre, er altså relativt uinteressante i seg selv, men likevel noe å merke seg på grunn av matematikken.

Så er det alltid sånn at partienes ungdomsorganisasjoner er artig å følge med på. Det kan jo hende at noen av deres standpunkter får gjennomslag i moderpartiet etter en tid. Men det er slett ikke alltid slik. AUF har for eksempel alltid vært motstander av at Norge skal være medlem av forsvarspakten NATO, men aldri fått gjennomslag. Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon vil holde Norge utenfor EU- og EØS-samarbeidet, men stanger hodet mot veggen hver gang spørsmålet er oppe på moderpartiets landsmøter. Mange flere eksempler kunne nevnes.

Dette kommer av at unge radikale brushoder blir voksne etter hvert og modnes i et "voksent" miljø. Noen lærer til og med at for å styre et samfunn, må det helhetstenkning til. Andre hensyn enn de ensidig ideologiske kommer inn i hodet. Man tilføres mer kunnskap om sakene, og da svekkes ofte de ytterliggående standpunktene og tunnelsynet. Endelig er det noen som ønsker opprykk på karrierestigen i form av verv og nominasjoner. Da skjer det en taktisk moderering.

Vil ha det kristne vekk

Unge Venstre-leder Sondre Hansmark er sikkert i utgangspunktet "flink", men ikke særlig god på å innta radikale standpunkter. Rett og slett fordi han ikke kan nok historie og samfunnskunnskap. Forut for diskusjonen om partiets prinsipprogram på landsmøtet gikk han inn for å fjerne ordet "kristne tradisjoner". Han ønsket å fjerne denne setningen "Det norske samfunn er preget av kristne og humanistiske tradisjoner". Det er ordet "kristne" som volder Unge Venstre-lederen hodebry.

Det er greit å ville motarbeide kristendom og kirke, men setningen i någjeldende program er en beskrivelse av dagens situasjon 2020. Det er ikke noe arbeidsmål eller dyp forpliktelse. Derfor er standpunktet hans dumt, det vil si ikke basert på kunnskap. Selv de som har et perifert forhold til kirkens trosinnhold, følger i praksis tradisjonene. Se bare på hvor mange som følger kristne gravferds- og bryllupstradisjoner eller lar barna døpe og konfirmeres. I hver by og bygd kneiser kirketårnene (også stort sett over arbeidskirkene) som visuelle symboler på den kristne kulturarven.

Det humanistiske ser jeg ikke behov for å forfølge noe videre: Humanismen kan ikke forstås annet enn som en parallell bevegelse til kristendommens utbredelse. Den har ikke satt spor etter seg i den muslimske verden, for å si det sånn. Humanetikken er en dilte-bevegelse som kopierer de kristne tradisjonene og moralbegrepene samtidig som dens tilhengere avviser at der finnes noen som helst kristen påvirkningskilde.

Norge inn i EU

Det virkelige interessante på Venstres landsmøte, er voteringen i dag om Norges forhold til EU. I stigende grad er partiet blitt mer EU-vennlig, og ønsker altså en støere hånd på rattet under kjøreturen mot europeisk samarbeid og utvikling. Det gjelder spesielt i miljø- og klimaspørsmål. Frykten i Venstre er at Miljøpartiet De Grønne skal passere dem i denne saken. I MDG er stadig flere blitt oppmerksom på hvor viktig klimapolitikken er i EU, og at EU nå er blitt den ledende kraften i forsøket på å oppfylle Paris-avtalens mål. USA har sviktet, og i de verdensdelene som strever med å bekjempe fattigdom, som i Afrika og Asia, er det ingen hjelp å få. Der er regjeringene i mye større grad forpliktet til å heve den materielle velferden for milliarder av mennesker, og til det trengs forurensende energi. Man har ikke tid til å vente på eksotiske energibærere som solceller og vindmøller, eller annen ny teknologi.

En Paris-avtale er umulig å tenke seg i disse regionene. Men i Europa er det større muligheter - for dem som går inn for det og vil samarbeide.

EU-tilhengerne har på tidligere landsmøter lidd nederlag. I år er utsiktene bedre.

Gallup-byks?

Vi skal ikke se helt bort fra at Venstre vil kunne oppnå et løft på de politiske meningsmålingene etter landsmøtet denne helgen. Blant annet fikk lederspørsmålet en lykkelig utgang. Det vil være godt nytt for Erna Solberg, som trenger både KrF og Venstre over sperregrensen for å kunne fortsette som statsminister etter stortingsvalget neste år. Den siste politiske gallupen ga nettopp KrF en oppslutning på over 4 prosent, det magiske tallet for utjevningsmandater.

Det siste kan være en kortvarig refleks av Moria-saken og ikke nødvendigvis varig. I tillegg har man tidligere statsminister Bondeviks pågående aksjon for å få Norge til - i strid med NATO-samarbeidet - å undertegne en forbudstraktat mot atomvåpen. Aksjonen er som skapt for KrF-velgere hvis ryggmarksrefleks får dem til å mene at et kjernefysisk forsvar (som avskrekking) er noe ufyselige og umoralske  greier som man selvfølgelig må være imot. Standpunktet har ikke nubbesjangs til å få plass i en regjeringsplattform.

Det har alltid vist seg at når KrF tar opp dypt moralske og samvittighetstunge tanker i befolkningen ("verdier"), så øker oppslutningen. Sist det skjedde var på 90-tallet. Da hadde partiet rundt 10 prosent på gallupene. Så høyt vil man neppe noen gang komme, men en del KrF-velgere på gjerdet kan muligens overbevises om at de bør hoppe ned på "riktig" side.

Det blir en spennende helg, dette.

torsdag 24. september 2020

Ingen forsvarspakt, men...

 For kort tid siden inngikk forsvarsministrene i Norge, Sverige og Finland en "intensjonsavtale" (har til hensikt å, arbeider mot) å forbedre de tre landenes evne til å samarbeide om, og gjennomføre, militære operasjoner.

De tre landenes forsvarsministre møttes på Garnisonen i Porsanger, der avtalen ble undertegnet. Siden 2018 er man blitt enig om "å styrke den politiske og militære dialogen mellom de tre landene og styrke det militære samarbeidet" - i fred, krise og konflikt.

Samarbeidet skal gjøre det enklere å gjennomføre felles operasjoner og støtte hverandre militært. Bak ligger erfaringene fra øvelser som Cold Respons, Triant Juncture og tidligere fellesøvelser. Det skal nå planlegges for øvelser - og mulige skarpe operasjoner - i nordlige områder og i andre aktuelle områder, om det kreves. "Det skarpe planverket" skal koordineres. Det siste har begrenset betydning for Norge om man ikke gjennomfører NATOs standardprosedyrer i alt planverk, er min første reaksjon.

Det er ikke så lett å vurdere betydningen av en slik intensjonsavtale i og med at det ikke dreier seg om en forsvarspakt. Her foreligger ingen forpliktelser om gjensidig støtte. Det er umulig så lenge Sverige og Finland forholder seg nøytrale. Særlig bør Norge ikke ha noen illusjoner om hjelp fra Sverige om vi blir angrepet militært.

Signaleffekter skal man likevel ikke kimse av. Avtalen kan tolkes som et lite hint til Russland om at de tre landene samlet har mer å stille opp med enn hvert enkelt. Ordet "konflikt" i teksten (ihvertfall i pressemeldingen) tyder på at man er villig til å gå lenger enn før for å advare en mulig fredsforstyrrer.

Det at ett NATO-medlem og to nøytrale land samler kreftene på et avgrenset geografisk område gir et hint. Men den virkelig store forskjellen realiseres først dersom Finland tar opp igjen den interne diskusjonen om medlemskap i NATO. Svenskene gjør det neppe.

Politisk i Norge er avtalen relativt "ufarlig" og kan faktisk få prinsipiell støtte fra politiske uteliggere som det kommunistiske Rødt, det NATO-fiendtlige Sosialistisk Venstreparti og kanskje det udefinerbare MDG. Skjønt militærøvelser og krig forurenser så mye at klimasvermerne antagelig vil vegre seg eller protestere.

"Den nordiske modellen" for forsvarssamarbeid kan bli et sidespor i forhold til de virkelig store utfordringene, men kan også sies å ikke gjøre noen stor skade. Fokus avspores i forhold til NATOs paragraf 5 og nødvendige nye tosidige avtaler med USA. De siste kan være like om hjørnet. På den annen side vil den russiske ambassaden på Drammensveien merke seg intensjonsavtalen, tolke og analysere den og sende melding hjem til Kreml med en anbefaling om eventuell motreaksjon.


tirsdag 22. september 2020

Lengselen etter det normale

 Oppblomstringen av altfor mange nye Corona-tilfelle (China-viruset Covid-19) i Norge kan ha flere årsaker. Jeg oppsummerer den viktigste forklaringen i fire ord: Lengselen etter det normale.

En god del av oss er begynt å gå lei, men følger fortsatt helsemyndighetenes råd og anbefalinger, ja, forbudene også. Andre gjør ikke det. De gir blaffen.

De siste tilhører en del av gruppen "unge voksne" pluss noen tenåringer som tror det er en menneskerett å leve livet som unge, udødelige løver i festrus og tette sosiale sammenkomster uten hensyn til andre. Vi snakker om 68`ernes barnebarn, de som er født inn i og oppvokst som en dessertgenerasjon. De aller fleste er vant til å velge fra øverste hylle. De har sjelden eller aldri fått nei til å tilfredsstille sine behov. Behov de ikke er vant til å arbeide for eller utsette til pengene er spart eller tjent.

Gjelder ikke alle

Dette gjelder slett ikke alle på det omtalte alderstrinnet, men der er en klar overhyppighet. 20-30-åringene det gjelder har stort sett fått milde symptomer om de i det hele tatt har kjent dem. Sykdommen går raskt over, deretter tror de unge at de kan fortsette kjøret. Få om noen tenker på den vertikale linjen oppover fra egensmitte og inkubasjon til sårbare, mer skrøpelige aldersgrupper, og horisontalt til dem med kroniske sykdommer og lidelser.

Jo, da, det har vært noen alt for store utbrudd i enkelte etniske grupper og bydeler i urbane strøk, grandiose brylluper og religiøse festligheter der alle andre hensyn enn kultur og tradisjoner er satt til side. Men så ser vi altså en krystallklar tendens til smittetopper i landets universitetsbyer, kort og godt blant "studerende ungdom". De innledende fest- og fyll-ukene, også kalt fadderuker, var en yngleplass av de sjeldne for viruset. Med et lite unntak for denne våren, er vel fadderukene å regne som fortsettelse av russetiden.

Overvurderte uker

Jeg har selvfølgelig lest og hørt om alle de positive og rosende omtaler av disse innledningene til studier, alle forsvarsinnleggene og bortforklaringene - uten å bli spesielt imponert, Corona-krisen tatt i betraktning. Det viktigste med dagene før forelesninger, kollokvier og selvstudium (eventuelt over nett) er praktisk informasjon om hva som finnes hvor. Introduksjonen kan utmerket godt foregå på en saklig og informativ måte uten begersvingende samlinger med salig rus. Studier er arbeid, hardt arbeid. Et frikvarter i en helg er både rett og rimelig innimellom. Studenter på samme institutt og avdelinger finner hverandre uansett, og gode sosiale bånd knyttes. Noen tror at det aller viktigste ved studier er trivsel, ikke sant? Eller?

Moraliserende? Ja, og jeg kommer til å moralisere i slike sammenhenger til krampa tar meg. Alt for mange sukrer pillen, unngår å kritisere, ligger lavt. Det gjelder jo å "være på parti med ungdommen", da føler man seg kanskje litt yngre selv. Mange med meg har vært gjennom slike studieperioder i livet, og vi overlevde og hadde det livlig og fornøyelig og helt ok fram mot prøver og eksamener. Man får faktisk også tilfredsstillelse gjennom vissheten om nyervervet kunnskap og personlig utvikling - uavhengig av øl-seidelen eller vinglasset. Selvsagt kjenner jeg til at kaffelatte-generasjonen ser annerledes på disse tingene.

Lengselen etter det normale

Etter hvert som tiden går og krisen ikke glir helt over, blir det selvsagt et spørsmål om tålmodighet, utholdenhet og evne til å tåle det som mange oppfatter som motgang i livet. Men vi bør huske at det er verre for dem som har mistet jobben, er permittert og ser med uro på fremtiden. Familieøkonomien er ikke som før, usikkerheten legger en klam hånd over hverdagen. Eldre ensomme på institusjon lider under manglende sosial kontakt, og savner besøk. 

Bedriftseiere ser markeder og omsetning forsvinne, livsverket til gründere knuses til ruiner. Nesten alle ser frem til at forholdene blir slik de var i februar i år. Det er normalt. Høyst normalt og menneskelig å tenke slik.

Men å komme tilbake til normalen er krevende. Det krever utholdenhet i dugnaden. Noen har imidlertid meldt seg ut. Likevel bør vi huske at det fortsatt er krise, at mye er unormalt, og hensyn må tas. Og frem til normalsituasjonen er der, er det nødvendig å følge råd og anbefalinger og ikke slappe av - ennå.

Begrenset frihet

I tillegg til dagens tilstand kommer en tilleggsbyrde som er uvant for nordmenn og nordboere i Vest-Europa: Den personlige friheten, friheten til å velge: Velge hvor man vil oppholde seg, velge feriemål eller gi seg ut på nødvendige arbeidsreiser. Ikke slik at man absolutt søke seg til ferieopphold i inn- eller utland. Vissheten om at det er mulig er nok. Så får en heller spare eller prioritere.

Men i denne perioden har vi også oppdaget at ikke så rent få politiske krefter vil begrense friheten permanent: Ikke fly, for det tåler ikke klimaet. Reis helst ikke til utlandet, for vi må være nasjonale og søke ut i eget land. Ikke importere varer fra andre, særlig fjerntliggende land, for vi må handle kortreist og berge oss selv hos den norske bonden. Vi må for all del ikke reise på handletur til Sverige, for det taper norske butikker - og Vinmonopolet - på. Dessuten kan vi bli smittet og ta med oss Corona tilbake til Norge.

Det siste er egentlig latterlig. Alle som har vært i de store, luftige kjøpesenterne og dagligvarebutikkene langs grensen i vårt naboland, vet at er det noe sted man kan holde avstand, så er det der. Sammenlignet med tilsvarende norske dagligvarebutikker er det mye større smittefare her hjemme. For ikke å snakke om "Brustadbuene" på 100 kvm.

Vikarierende motiver og argumenter

I den norske debatten om det velsignede nasjonale, nære og kortreiste savner jeg en mer kritisk holdning til argumentene og påstandene som skyller mot oss: Hva er den egentlige årsaken til man krever kjøp og salg bare innenfor landets grenser? Hva har vedkommende parti, organisasjon eller enkeltrøster å tjene på nettopp det standpunktet? Det skulle vel ikke være kommersielle egeninteresser, vel?

Skjulte motiver kan ligge der, i tillegg til tilsynelatende uskyldige krav om å kjøpe hjemme, være hjemme og "omstille seg". Selv tror jeg lengselen etter det normale vil vinne over egoismen, fanatismen og nasjonalismen i mange politiske budskap.

Et lite land i verden

For er det noe Corona-krisen har lært oss, så er det at Norge er et lite land i verden. Vi er avhengig av å samarbeide, følge internasjonale regler og standarder. Avhengig av å kjøpe og selge. Gjerne besøke hverandre. Norsk reiseliv savner umåtelig de utenlandske turistene som norske ikke kan erstatte - til det er vi for få. Da kan vi ikke begrense våre egne reiser i deres land. Skit i verden, leve Norge.

Et vikarierende argument er at vi ikke lenger skal kjøpe varer fra land som har lavere lønninger og dårligere arbeids- og levekår enn i Norge. Følges en slik linje, vil fattigdommen komme tilbake med full styrke i regioner som nå var i ferd med å komme ut av nøden og fattigdommen. Fattige land skriker etter turistene som forsvant. Noen bryr seg ikke om det. Hensynet til den sterkt subsidierte bonden eller vareprodusenter med høyt kostnadsnivå teller sterkere.

Jeg ser trumpismen i mange små og store standpunkter om dagen. Det forsterker drømmen om det normale.


søndag 20. september 2020

Nyheter, kommentarer og det kommersielle

 Aftenpostens utviklingsredaktør Eirik H. Winsnes forteller oss i en oppklarende kommentar ("Bak forsiden") søndag 20. september hemmeligheten om de store og små aviser som har gjennomgått digitaliseringsfasen med suksess. Han bruker New York Times som kroneksempel, men det skinner jo gjennom at Aftenposten er et lignende tilfelle. Og det er for så vidt korrekt: Avisen er gått igjennom prosessen på en vellykket måte, slik at de største inntektene nå kommer fra abonnentene. Det gjelder ikke bare papiravisen med digitalutgaver og løpende oppdatering, men også et utall spesialtidsskrifter (der undertegnede særlig setter pris på Aftenposten Historie).

Avisen er berget gjennom krisen. Det samme kan sies om andre store mediehus, eksempelvis A-Media (Arbeiderpressen). At almenheten i stigende grad føler og gir uttrykk for mistillit til presse, medier og journalister blir ikke problematisert, men det er heller ikke tema i denne forbindelse. Mistilliten, den lavere troverdigheten, har med innholdet å gjøre: Journalister som med ledelsens støtte driver kampanjejournalistikk for å oppnå en spesiell effekt (også politiske og ideologiske mål), vinkling som utelater viktige fakta fremfor en mer distansert journalistikk som vektlegger "på den ene side, på den annen side" og overlater til leseren å trekke konklusjon og ta standpunkt.

Noe riktig, noe galt

Winsnes har rett i noen påstander og avsnitt som nærmere forklarer det heldige utfallet: "Innholdet er verdien, ikke kanalen", "Få snarveier til langsiktig vekst" - det siste handler om problemet med å beholde abonnentene over tid, hvilket skjer best når leserne opplever at innholdet er relevant. Han vektlegger kvalitetsjournalistikk som er presentert i et enkelt, smidig og tiltalende produkt. Greit nok.

Men så kommer han til et tredje avsnitt som får undertegnede til å steile: "Bryt ned organisatoriske siloer". Winsnes applauderer at for eksempel NY Times, og vel også Aftenposten, ikke lenger har klare organisatoriske skiller mellom redaksjonell og kommersiell side, altså journalistene og "annonseavdelingen" for å bruke et godt, gammeldags uttrykk. Eller mellom ulike fagavdelinger og mellom produksjon og distribusjon. "Dette er fullt mulig å få til uten at kommersielle mål styrer de redaksjonelle hensynene", hevder han.

Det kommersielle styrer

Uenig, dypt uenig. Det synes kan hende ikke så godt i en abonnementsavis med relativt få annonser knyttet til teksten, som i Aftenposten. Men beveger vi oss ut av Schibsted-huset og tar en titt på hva som skjer i lokalavisene landet rundt, er det ingen som helst tvil om at alt for mange journalister - med eller uten påtrykk - nå i alt for stor grad skriver for annonsørene og deres produkter, tjenester og budskap.

Det mest slående eksempel er flommen av artikler som skal tilfredsstille eiendomsutviklere og eiendomsmeglere og deres kommersielle interesser. Der er en klar sammenheng mellom alt som skrives om boligmarkedet, og eiendomsannonser. Det er tross alt ikke samtlige abonnenter som er i ferd med å selge boligen eller forberede overgang fra villa og rekkehus til leilighet i en blokk. Selvsagt kan redaksjonen og markedsavdelingen fornøyd notere et stort antall "klikk" på boligartikler. Det skulle bare mangle - variasjonen i innhold ellers, tallet på kultur- og sportsnyheter eller reportasjer, for ikke å si lokalhistorie, er gått dramatisk ned. Leserne blir gitt de valg som kommersielle hensyn tillater. Når andre stoffområder ikke blir dekket, står boligartiklene igjen.

Mengde og variasjon går ned

Noe av det samme kan sies om bilannonser. Og en rekke andre produkter og tjenester som omtales redaksjonelt på en positiv måte. Mange nye bedrifter og foretak, gründere og jobber blir omtalt - vel vitende om at slike selskaper i en startfase er avhengig av å bli kjent og nærmest anbefalt for leserne. De annonserer, er nødt til det. I startfasen lever de fleste på litt egenkapital, lån og velvillige banker. Noen måneder eller få år senere er de gått konkurs eller styrt avviklet. De erstattes av nye håpefulle nyetablerere. En del av dem fortjener riktignok omtale etter journalistiske kriterier (uavhengig av annonser), men ikke alle.

Ser man på hva slags - og mengden - av stoff norske aviser presenterte, "trykket", på for eksempel 80- og 90-tallet og sammenligner med dagens situasjon, er forskjellen enorm. Både i volum, lengden på seriøse oppslag, og variasjon i innhold med notiser og hverdagsnyheter, er tallet på titler gått dramatisk ned. Spesielt i papiravisene. Tidligere kunne alle finne noe som interesserte, som var nyttig og relevant. Ikke slik nå. Lesning av lokalavisa gjør egget mer og mer bløtkokt. Men abonnementsprisen har steget jevnt og trutt. Det er faktisk underlig at abonnentene ikke har oppdaget det og tatt affære. Eller forbrukermyndighetene. Man betaler opplagt en alt for stor pris for mindre å lese.

Jeg tror for min del at boblen før eller siden vil sprekke.

fredag 11. september 2020

Moria og fornuft

 Brannen i flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesbos har engasjert mange mennesker som følge av dramatiske TV-reportasjer. Fortvilte mennesker som i det lengste håper å få slippe ut av leiren, roper og skriker ut sin nød og fortvilelse. Hva og hvor vil de? De vil ut av leiren og over til det greske fastlandet selvsagt og helst søke en fremtid i det forjettede Europa, de lovede landene, der fremtidsutsiktene for enkeltpersoner og familier synes lysere. Det er lett å forstå de 13.000 i den trangbodde leiren. Brannene ser ut til å være påsatt av unge og uansvarlige, aktivistiske  unggutter. Det er det vanlige mønsteret.

Og den norske regjeringen har altså - før brannen - vært i beredskap og gjort forberedelser til å ta imot 50 flyktninger, eller rettere sagt migranter. Det er greit når Solbergs mannskap har lovet å ta sin del av ansvaret sammen med 8-10 andre europeiske land. Tallet 50 virker tilfeldig ("ta et tall"), men er egentlig ikke så lite tatt i betraktning vår befolkning på 5,4 millioner - mot EUs 445 millioner. Tar vi med hele Europa (vest for Ural) snakker vi om 750 millioner mennesker. Mange tar ikke dessverre ikke ansvar for verdens flyktninger. Det øker presset på dem som gjør det.

Norge tar imot mange

Norge ligger høyt på listen over land som tar imot flyktninger som trenger et nytt oppholdssted, særlig  i forhold til folketallet vårt. I år skal vi ta imot 3.000 såkalte kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) etter avtale med FNs flyktningkommissær. Corona-pandemien har gjort at bare noen hundre er kommet hit til landet i år. Men de kommer. Dette er flyktninger som er "klarert" av FN. De har fått sin status bekreftet og bosettes direkte i norske kommuner uten opphold på asylmottak.

Hvorfor er det oppstått så mye skrik og skrål, moralske pekefingre og krav om mangedobling av flyktninger/migranter til Norge, spesielt fra Moria-leiren? Der er flere årsaker: Vi er visstnok en humanitær stormakt, vi blør når vi ser mennesker i nød, vi vil så gjerne hjelpe. Dessuten styres svært mange av sterke TV-reportasjer som igjen styrer manges følelser. Det er nettopp hva det dreier seg om: Følelser. De blir pisket opp av mediene, som selv ikke har eller tar ansvar for konsekvensene. Det er ikke deres jobb. De skal skape engasjement som gir høye seertall. Konsekvensene av reportasjene er ikke deres ansvar. Det er landets myndigheter som får konsekvensene i fanget, ikke de som formidler inntrykk, eller de som krever og demonstrerer.

Profesjonelle påvirkere

Så må jeg i tillegg nevne de "profesjonelle" påvirkerne som ut fra sitt mandat har interesse av at det kommer et høyest mulig antall flyktninger til Norge: UNICEF, Redd Barna, Amnesty International, Røde Kors, Norsk Folkehjelp (LOs Røde Kors) og et utall andre som gir sitt besyv med. Ingen har eller tar ansvar for konsekvensene av en stor flyktningstrøm til Norge. De har bare i og for seg sin sympatiske formålsparagraf. De har også ivrige generalsekretærer og medlemmer som utgjør en høyttalende pressgruppe. De er interessegrupper med særinteresser. Gode og velmente alle sammen.

Så har vi selvfølgelig noen politiske partier, særlig deres ungdomsorganisasjoner, som gjerne vil opptre prektigere og mer moralsk høyverdige enn andre. Som stadig finner på påskudd til å kritisere "regjeringa". Selvsagt vil noen også gjerne "markere seg" internt og utad, få presseoppslag og bli sett på som menneskehetens mest humane verdensborgere.

Flest mulig bør hjelpes

Men spørsmålet er hva som er det fornuftige å gjøre, slik at flest mulig kan hjelpes. Moria-leiren er nå delvis utbrent, men planer og arbeid er alt satt i gang for gjenoppbygge leiren. Forhåpentlig blir leveforholdene da bedre, og asylsøkerprosessen kan gjennomføres i tryggere former. Her kan Norge bidra, og det er også hva Hellas ønsker. For i Moria-leiren sitter et flertall migranter som har tatt seg ulovlig inn i Europa. Svært mange, kanskje et flertall, er ikke mennesker som har krav på beskyttelse ifølge FNs normer. Det dreier seg om lykkejegere, økonomiske flyktninger som ønsker seg en bedre fremtid. De oppholder seg i leiren mens de venter på å få asylsøknader avgjort i det første EU-landet de er kommet til. At Hellas etterlyser større solidaritet i EU for å avhjelpe presset mot egne strender, er forståelig.

Jeg unntar her de rene krigsflyktningene fra Syria og for eksempel Jemen. Klart de bør få midlertidig opphold i et naboland. Men hva gjør de arabiske rike oljesheiklandene? Så godt som ingenting (unntaket er Syrias naboland, de har virkelig stilt opp siden 2014! Mer støtte til dem!).

En utpresser ved navn Erdogan 

At leiren er overfylt, er egentlig ikke grekernes eller vårt ansvar i utgangspunktet, selv om det er maktpåliggende å hjelpe. Vi må huske at svært mange av migrantene har gitt seg ut på farlige sjøreiser i spinkle farkoster. Noen vil karakterisere reisen over som direkte uansvarlig. Det gjelder i enda større grad sjøreiser fra Tunis og Libya, men Moria-flyktningene kommer for det meste fra Tyrkia, etter at en uforutsigbar  og brutal utpresser ved navn Erdogan har brutt avtalen med EU og "tillatt" migranter å ta seg over til Lesbos.

Norge har store økonomiske ressurser, og vi bruker langt mer av brutto nasjonalprodukt enn andre til u-hjelp og tilgrensende formål. Vi har ingen ting å skamme oss over. Den norske kronen er såpass sterk i forhold til lokale valutaer (gir mer kjøpekraft der) at det mest fornuftige er å bruke kronene lokalt og regionalt i Midt-Østen og Nord-Afrika. Vi får mye mer ut av hjelpen ved å sette inn ressursene i land der de fleste av verdens 70 millioner flyktninger opphold er seg. Det desidert dummeste vi kan gjøre, er å ta imot et stort antall for bosetning i Norge. Det er kostbart, og vi hjelper da langt færre enn vi ellers kunne gjort.

"Vi kan ta imot mange flere"

Hva med alle de norske kommunene som høylydt forteller oss at de "kan ta imot så mange flere", og viser til tomme asylmottak og personale som står klar? Her skal vi være klar over at disse kommunene med sine ordførere kan ha et tilleggsmotiv for å si nettopp det: Det dreier seg ofte om distriktskommuner med fallende innbyggertall. De bygde fortjenstfullt opp en kapasitet etter flyktningkrisen i 2015-16. De har ansatte med kompetanse og erfaring med bosetting av flyktninger. De får store bidrag fra staten gjennom flyktningtilskudd og økt omsetning i kommunen. Flere innbyggere kommer i jobb. Bygdas innbyggertall stiger på papiret. Klart de synes at tallet 50 er pinglete og knusselig. Alle vil ha en del av statsbidragene som følger flyktningene. Men det sier de selvsagt ikke høyt. Det passer seg bedre å snakke moral som et vikarierende argument.

En kynisk betraktningsmåte? Greit, det - men også mer fornuftig.

lørdag 5. september 2020

Navalnyj og hacking

 Det er ingen som helst tvil om at den russiske bloggeren, opposisjonslederen og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj ble lurt til å ta til seg en svært avansert nervegift like før en flytur i hjemlandet Russland for to uker siden. Den tyske regjeringen, som ellers pleier nære forbindelser med Russland og det autoritære Putinregimet (eks. setter seg i en utsatt posisjon ved å gjøre seg avhengig av russisk gass - Stream 2), uttaler at det foreligger "utvetydig bevis" på at Navalnyj ble forgiftet av en variant av Novitsjok.

 Tyskland protesterer mot slike kriminelle metoder mot en politisk opposisjon. En oppegående verden (dvs. den siviliserte delen av den) fordømmer denne type virkemidler for å undertrykke en opposisjon. 30 EU-land protesterer. Norge inntar samme standpunkt. NATO ved generalsekretær Jens Stoltenberg har levert en usedvanlig sterk protest og fordømmelse og ber om at Russland gjennomfører en fullstendig og åpen etterforskning. Russiske myndigheter benekter alt, som vanlig.

Det aller mest alvorlige ved Novitsjok er at det er en statlig, militærgradert nervegift. Den ble utviklet og produsert i Sovjet-Unionen i perioden 1971 til 1993 og er tatt omhyggelig vare på siden. Selvsagt kontrollerer Putin bruken av giften. Han behøver ikke nødvendigvis ha undertegnet en skriftlig ordre om å bruke den mot Navalnyj direkte. Men han har desidert mulighet for å kontrollere om noen andre gjør det. Eksempelvis landets hemmelige tjenester.

Det er bare en tilfeldighet at Navalnyj - til nå - har overlevd giftattentatet. Forbundskansler Angela Merkel karaktereriserer angrepet som et drapsforsøk. At russiske leger stiller seg uforstående til at et nervegiftangrep fant sted og "ikke har funnet noe", er bare hva man måtte vente.

Hvorfor går Putinregimet til fysiske drapsforsøk på opposisjonsledere? Selvsagt på grunn av frykt. Nervene er sannsynligvis i ulage etter det som har skjedd i Hvite-Russland de siste ukene. Fra før er det meste av Ukraina tapt for Moskva. Blir Hvite-Russland demokratisk folkestyrt og i verste fall vender seg vestover, står Russland for tur - dersom en tilstrekkelig stor del av befolkningen ser en troverdig opposisjon med en leder som alternativ.

La oss ikke ha noen illusjoner om hva dagens russiske regime er i stand til å gjøre mot sine motstandere. Mektige oligarker, som støtter Putin, føler de er på gyngende grunn. Putin er avhengig av dem. Når de russiske lederne ikke nøler med å benytte brutale virkemidler for å slå ned sine egne, hva er de da ikke villig til å gjøre mot motstandere, "fiender", i andre land?

De siste dagene har vi tatt imot nyheten om at stortingsrepresentanters eposter er blitt hacket. Det er ganske sjokkerende. Knapt noen institusjon er bedre beskyttet mot slike innbrudd enn Stortinget. Den ene avanserte "brannmuren" etter den andre omringer representantenes databruk. Det er knapt noen amatør som klarer å bryte gjennom disse murene, ingen hobby-hacker på gutterommet makter det.

Det er opplagt tale om et hackermiljø med store ressurser, både menneskelige og tekniske. Som de russiske trollfabrikkene. De står sannsynligvis bak en rekke dataangrep mot vestlige kjernevirksomheter de siste årene. Storstilte, koordinerte aksjoner kan lamme helt sentrale samfunnsfunksjoner. Russernes innblanding i det amerikanske presidentvalget for fire år siden, er nå godt dokumentert.

Jeg har nevnt det flere ganger tidligere: Det er bare ett språk russerne under Putin forstår, og det er motmakt og gjengjeldelse. Så kraftige motangrep at de gjør stor skade på deres egen samfunnsberedskap. Det er i grunnen merkelig at ikke amerikanske etterretningsorganer (eller andre NATO-lands datasentre, eksempelvis i Estland) ikke for lengst har gjort noe lignende. Som en advarsel. I stedet konsentrerer man seg om kun forsvar av egen databruk. Det holder ikke. Angrep er av og til det beste forsvar. 

Noe av det samme gjelder de forstyrrelsene russerne utfører i nordområdene når allierte, varslede militærøvelser finner sted, de som blant annet rammer GPS-navigering, og skaper alvorlige problemer for sivil flytrafikk. Russerne øver på slike forstyrrelser som ledd i et mulig fremtidig konflikt.

Det er liten tvil om at NATO, spesielt USA, har kapasitet til å foreta motangrep gjennom hacking eller total lammelse  av russiske institusjoner. Den eneste grunnen til at man hittil har forholdt seg passive, må være at man ikke ønsker å avsløre denne kapasiteten og hvilke fremgangsmåter NATO vil benytte om behovet oppstår under en krise.

fredag 28. august 2020

Tinget og Tangen

Vår kommende oljefondssjef, Nicolai Tangen, tok siste stikk og oppnådde fullstendig seier i den for Stortinget pinlige affæren rundt hans arbeidsavtale med hovedstyret i Norges Bank. Han tiltrer 1. september. 

"Førsteutkastet" til avtale var egentlig tilstrekkelig når det gjelder å skille privatøkonomi fra rollen som sjef for oljefondet. Det er hovedstyret og sjefen i sentralbanken som har kompetansen og intern og ekstern utredningsekspertise i det viktige spørsmålet om Tangen på noen måte - i rollen som oljefondssjef - hadde mulighet for å gjøre disposisjoner som også ville gavne hans privatøkonomi gjennom AKO Foundation. De vanntette skott var egentlig sveiset ferdig, og han kunne uten videre ha tiltrådt stillingen.

Men så har altså banken et representantskap (tilsynsorgan på vegne av Stortinget) på 15 medlemmer, som mente noe annet. Det er interessant å se på hvem som egentlig sitter i dette tilsynsorganet, hvilken bakgrunn medlemmene har og hvilke kunnskaper de har om internasjonale investeringsstrategier og finjus rundt rolleblanding.

Varierte CV`er

En rask gjennomgang av medlemmenes CV`er får en til å sperre øynene opp. Bare et lite mindretall har vært eller er involvert i næringsliv, finans og internasjonale investeringer. 14 av dem har politikerkarrierer bak seg. De fleste har sittet på Stortinget, noen har vært litt lenger oppe i systemet som statssekretærer, statsråder og en har til og med vært stabssjef ved statsministerens kontor. For flere av dem gjelder det at de er typiske broilere som er alet opp i partiapparat, kommunestyrer og fylkesting - før de altså endte i nasjonalforsamlingen i kortere eller lengre perioder. De fleste er ikke blant våre mest markante og kjente folkevalgte.

Slik jeg leser utnevnelsene til Norges Banks representantskap, dreier dette seg i all hovedsak om belønningsverv for "lang og tro tjeneste" i politikken, verv som gir en myk overgang til lavere inntektsnivå like før pensjonering.

Omtrent som utnevnelsene til fylkesmenn - et offentlig byråkratisk verv vedtatt i statsråd med en noenlunde fordeling på partitilhørighet etter velgeroppslutning. Representantskapet tåler godt sammenligning med et supperåd.

Fra de fleste partier

Blant medlemmene finner vi 4 tidligere Ap-politikere, 3 Høyre-folk, 2 fra Frp, 2 fra Senterpartiet, 1 med Venstrebakgrunn, 1 fra KrF og 1 fra SV. De har tidlig i sine liv drevet barne- og ungdomsarbeid, vært i  eiendomsbransjen, skolen (en har vært lektor, en annen adjunkt), et par har befalsutdannelse fra Forsvaret, en har vært sykepleier - og en har jobbet som journalist i A-pressen før rikspolitikken kalte.

En skikkelig farveklatt og regnbuespredning, men med liten erfaring fra det området de skal overvåke på vegne av Stortinget.

Det var altså dette tilsynsorganet som valgte å stikke kjepper i hjulet kombinert med utlegging av snubletråder i forhold til Tangens tiltredelse. De 15 medlemmene rapporterer altså til Stortingets finanskomite, der det sitter mange dyktige mennesker. Komiteen måtte selvsagt ta rapporten alvorlig. Og hvilket alvor!

En venstreaksjon

Jeg ser for meg at det var opposisjonens representanter i finanskomiteen som tok initiativ og satte seg i høygir for å svekke Nicolai Tangens posisjon etter høytidelig stortingshøring og representantskapets innledende muntlige uttalelser. Av uforståelige grunner falt resten av komiteen inn i folden.

Hvorfor? Ville han kunne berike seg gjennom å være toppsjef i oljefondet? Nei, ikke ifølge sentralbanksjef og hovedstyre. Men han var rik fra før! Som kjent er det blant nordmenn ikke så rent få hvis viktigste drift er misunnelsen. Det sies at den til og med overgår kjønnsdriften. 

Tangen er nemlig en reinspikka `kapitalist. Han startet med to tomme hender og er blitt milliardær. Skummelt og politisk ukorrekt. Det må bare innrømmes at slike holdninger er en motivasjonsfaktor når noen i ledende samfunnsroller skal "tas".

Representantskapets leder, med Høyrebakgrunn, kom med oppsiktsvekkende meningsytringer som ga ytterligere vann på mølla. Uttalelsene var feilaktige, opplysninger var ikke korrekte og de var svært mistenkeliggjørende. Det verste var påstanden om at sentralbankloven kunne være brutt. Beskyldningen var så løs og dårlig underbygget at den ikke kom med i den skriftlige rapporten til finanskomiteen.

Politisk press, og lover og regler

Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzschner har skrevet en utmerket analyse av sakens viktigste sider. Han konklusjon er: "Hvis Stortinget skal gripe inn i en lovlig inngått arbeidsavtale, må Stortinget selv følge lover og regler. Det har ikke skjedd i dette tilfellet".

Han mener Stortinget har bidratt til å presse frem en "løsning" (at Tangen overdrar hele sin formue til AKO Foundation og setter pengene i banken) på en ureglementert måte. Det har svekket både Norges Banks uavhengighet og forutsigbarheten til hele styringssystemet.

Når vil Stortinget kunne følge opp denne tråden i andre og senere tilfelle? Det er rett og slett en skummel utvikling i det norske demokratiet.

Var det bare finanskomiteens medlemmer som tok representantskapets rapport for god fisk? Og at resten av representantene var uskyldige tilskuere? Nei. Denne type store, prinsipielle og betente saker blir drøftet i samtlige partiers gruppemøter og får en konklusjon her. Finanskomiteens medlemmer må ha fått ryggstøtte fra samtlige partier. Jeg ser ikke bort fra at både finansminister og statsminister har gitt signaler som førte til at en ny arbeidsavtale ble presset frem.

Lykke til, Tangen

Selv ønsker jeg Nicolai Tangen lykke til som oljefondssjef. Han har kvalifikasjonene, holdningene og innsikten som skal til for å øke olje-(pensjons-)formuen til beste for det norske velferdssamfunnet i stort. Vi har sett hvor viktig oljefondet har vært under pandemikrisen. Det er en formidabel støtpute mot andre senere kriser. De som vil avvikle olje- og gassproduksjonen fortere enn svint vet ikke hva de snakker om. Selv om fondets avkastning i dag kommer fra en rekke andre investeringsobjekter. 

Det er snakk om hundretusener av arbeidsplasser, om distriktspolitikk, om teknologiutvikling som kommer mange andre sektorer til gode.

I årene som kommer, vil vi helt sikkert få vite flere detaljer rundt Tangen-bråket: Hvem som tipset VG om et flybårent seminar i høy prisklasse, hvem som har forsynt tabloidpressen med forslag til angrepsvinkler. Jeg tipper at noen av de forsmådde som søkte samme stilling men ikke fikk den, har spilt en rolle.

Tillit til Norges Bank og Oljefondet nasjonalt og internasjonalt har vært fremhevet som viktige ingredienser og motiv bak forsøket på å skvise ut Nicolai Tangen og forhindre at han tiltrådte. Det er i så fall en mistillit som er skapt av aktørene i debatten. Ikke av sentralbanksjef Øystein Olsen, ikke hovedstyret.

Og respekten for Stortinget? Den har alltid ligget dypt i min sjel. Men Tangen-saken har ført til at den er kraftig redusert.

onsdag 26. august 2020

Blir de noen gang norske?

De voldelige opptøyene i Bergen der en motdemonstrasjons-mobb gikk til fysisk angrep på lederen av SIAN og kastet stein på politifolk, får meg og vel også andre til å stille noen spørsmål:

- Vil de unge muslimene som brøt politisperringene og klarte å skade frontfiguren i "Stopp islamiseringen av Norge" - kanskje med hensikt å drepe ham - noen gang bli norske?

- Hva slags miljø er motdemonstrasjons-mobben oppvokst i? Hva slags oppdragelse har de fått? Hvilke påvirkninger er de blitt utsatt for i moskéene? Hvor mye innsikt har de fått i norske holdninger til ytringsfrihet? Hva slags ukultur er de preget av? Hva gjør dem så usiviliserte i denne type situasjoner?

I Norge er rammene for å ytre seg fritt vide, selv om grenser finnes. Man kan - i ettertid - bli tiltalt og dømt for injurier, eller for brudd på rasismeparagrafen. Men en ytring, også en usaklig, beinhard kritikk, blir ikke stoppet i forkant i det norske samfunnet. Det har noen av demonstrantene åpenbart ikke lært.

 Noe unorsk

Det var noe fremmed og unorsk over motdemonstrasjonen. Med fysisk makt skulle SIAN hindres i å fremføre sitt budskap. Jeg tar overhodet ikke stilling til innholdet i dette budskapet, det er irrelevant i denne sammenheng. Prinsippet om ytringsfrihet trumfer den konkrete situasjonen.

De "etnisk norske" som også deltok i motdemonstrasjonen, var litt mer tilbakeholdne med maktbruk, men de brukte alle andre metoder for å overdøve SIAN-lederen: Høye brøl og ukvemsord, trommer og trompeter skulle forhindre at budskapet ble hørt og oppfattet.

Dette er et klart svakhetstegn ved noen antirasister: De tør ikke lytte - eller la andre lytte - til meningsytringer de ikke liker. Ytringene skal stanses, kveles og feies bort i det offentlige rom. Med fysisk makt og personangrep.

Gjorde en god jobb

Politiet, som stilte mannsterkt for å holde SIAN og motdemonstranter fra hverandre, gjorde jobben sin. Norsk politi tar ikke stilling til innholdet i det som sies foran mikrofonen. Norske politifolk sørger for at ytringsfriheten lever og blir respektert - uansett ideologisk eller politisk bakgrunn. Punktum.

Da mobben brøt sperringene og gikk til angrep på bred front, måtte politiet ty til sterke virkemidler som pepperspray og tåregass. Ut fra situasjonen som ble skapt av mobben, var det helt på sin plass. Fra TV-opptakene kunne jeg ikke se at noen "ansvarlige" forsøkte å stanse dem.

Jeg oppfattet det som noe puerilt og umodent når en demonstrasjonstalskvinne får seg til å gjøre politiets opptreden til hovedsak. "Det var da ikke nødvendig å ty til tåregass". En dum uttalelse.

Ti dem ihjel

Demonstrant-mobben har åpenbart ikke lært noe av det mest grunnleggende i debatt-teknikk som svar på usaklige og krenkende ytringer: Ti dem ihjel. Still ikke opp for å høre på provoserende budskap. La dem være luft. Eller - om man likevel vil være til stede: Snu ryggen til og ti stille. Det er alltid mer frustrerende for SIAN-lignende kretser å bli latterliggjort på denne måten.

Og så må vi andre ikke gå med på den flaue reaksjonen som enkelte ikke helt oppegående og klarttenkende kommentatorer har fremført: De stakkars muslimske voldsdemonstrantene må "forstås". De er jo krenket, stakkar. De får høre at religionen deres ikke er noe tess, den er farlig, umenneskelig og kan føre til sharialover. Da må man vel være overbærende med litt knuffing og slåssing? Og se litt stort på steinkasting mot politiet?

Nei, voldsbruk i den offentlige debatten skal ikke "forstås", aksepteres eller unnskyldes. Uansett fra hvilken hold den kommer, fra høyre eller venstre. I dette tilfellet var det den ekstreme venstre-raddisen som viste sitt sanne ansikt. I andre tilfelle kan voldsbruken komme fra høyre.

Ikke gjør dem til martyrer

Angrepet på SIAN-lederen kan lett få en annen uønsket virkning - at den vesle flokken kan bli oppfattet som martyrer, først og fremst i egne rekker, men muligens også i en utvidet krets. Disse enkle mekanismene er åpenbart ikke forstått eller påaktet av dem som ikke synes visse ytringer skal være "innafor".

Tilbake til spørsmålet om de muslimske tenåringene noen gang vil bli, eller oppføre seg, som "norske":

Selvsagt håper alle det. Jeg ser at flere moskéledere har bedt "sine" ungdommer besinne seg, ikke stille opp når SIAN fremfører sine ideer og påstander på gater og torv. Jeg hører ledere i ungdomsklubber advare, jeg oppfatter at moderate antirasister forsøker å dempe reaksjonsmåtene.

Så finnes sikkert også de i miljøet som dessverre hisser til mer aktivisme, mer hat og mer sinne - for å forsvare religionen - det helligste og mest dyrebare av alt.

Det vi kan håpe på, er at religionskritikk også innen islam etter hvert får en naturlig - og større - plass. Eller aller helst: at sekulariseringen skyter fart og at våre gode innvandrere lærer å tilpasse seg og respektere norske verdier. Det er i Norge de skal leve og bo i generasjoner fremover. De aller, aller fleste gjør det allerede.