Etter at et offentlig utredningsutvalg har kartlagt fraflyttingen i distrikts-Norge for n`te gang, vil vi garantert få en debatt der alle fraflyttingskommuner vil forlange hjelp fra "sentrum", fra urbane strøk i Sør-Norge, fra skattebetalerne i kommuner som vokser. Det blir et samstemmig hylekor om at jobber skal "skapes" av storsamfunnet, av staten. Alt mulig skal subsidieres: arbeidsplasser, bilister, dagligvarebutikker og skoler. Barnehaver og skolefritidsordninger skal være gratis. Vips! Så strømmer unge barnefamilier tilbake til bygdene, ikke sant?
Problemstillingen er ikke ny. Jeg har bare fulgt med siden 1960-tallet, men kravene har vært de samme hele veien: Noen andre skal betale for at "jeg og mine" fortsatt skal få få bo, leve godt og ha like høy levestandard i grisgrendte strøk og i lokalsamfunn nord for polarsirkelen uavhengig av verdi- og jobbskaping på stedet. "Noen" skal hjelpe oss. En rundspørring av medier om hvorvidt unge, urbane mennesker kan tenke seg å flytte nordover og innover i landet om de får gratis barnehaver og SFO, ga et kontant nei som svar. De som svarte var nærmest lattermilde ved tanken.
Fraflyttingen fører ikke bare til at folketallet synker og at "bare de gamle" blir igjen. Forgubbingen skyter fart og krever større omsorgsutgifter i en fra før anstrengt kommuneøkonomi (ikke minst i småkommuner som nekter å slå seg sammen for å spare driftsutgifter. De vil "kjenne ordføreren", personlig).
Enkle årsaker
Hva er røttene til problemet? Noe så enkelt som at primærnæringene i bygdene på grunn av den teknologiske utviklingen ikke trenger så mange hender lenger. Moderne landbruksmaskiner feier over innmark på en brøkdel av tiden det tok før. Skogbruksmaskiner lager snauhugst over store arealer og i terreng som var umulig å avvirke tidligere. Sjarken og juksefiskerne kan ikke hamle opp med kystnære eller havgående store fartøyer som tar inn fangst og kvoter på null komma niks - sammenlignet med fiskesesongene i gamle dager.
Utviklingen har gitt bedre arbeidsmiljø og sikrere HMS-forhold - og høyere inntekter - for dem som fortsatt er i primærnæringene - med litt landbrukssubsidier her og der (som i et land som Norge er nødvendig og riktig av flere årsaker). Men samtidig er bosetningen blitt redusert, av disse naturlige og logiske årsakene. Overskuddet av mennesker på landet er flyttet til byene - kalt "flukten fra landsbygda". Det er ofte jentene som flytter - de vil ha tilgang til et ekteskaps/partnermarked som er litt større enn nabosønnene.
Hvem vil flytte til små kommuner?
Hvem står egentlig nærmest til å svare på ropet "villmarken kaller"? Vi kan ikke basere oss på nederlendere og andre trangbodde utlendinger. Innvandrere, asylsøkere og flyktninger kommer stort sett fra urbane sentra eller tettsteder og ønsker ikke å bo i en bygd med flere kilometer til nærmeste nabo. Dessuten vil de ha sine egne kulturfrender tett på. Dagens unge som er flyttet inn i norske større byer, har grepet "kaffelatte"-kulturen begjærlig, strømmer til fadderuker og studiesteder med sine tette sosiale fellesskap på lesesaler, mens de lengter ut av vinduene etter kafésamvær og hyggestunder i parken etter de obligatoriske forelesningene. På studiestedene i urbane sentra har de lettest for å skaffe seg jobber når Bachelor- eller Mastergradene er unnagjort.
Hva slags arbeidsplasser kan storsamfunnet "skape" i fraflyttingskommunene, forresten? Det må bli statlige direktoratjobber som tvangsflyttes dit, eventuelt fylkeskommunal byråkrat-yngling blant spredt bosetning med hjemmekontor, etter gigantiske tilskudd fra Innovasjon Norge til gamle og nye bedrifter. Alt betalt av skattepenger fra andre kanter av landet.
Igjen: Hvem er nærmest til å værende der de er, eller flytte tilbake? Opplagt den kategorien som er født og har et forhold til, har et tilknytningspunkt, til bygda i Sør-Norge og regionene nordafor. De som er oppvokst i bygda før de dro til et utdanningssted. De som har foreldre og besteforeldre der. De med følelsesmessige bånd tilbake til de små og oversiktlige miljøene, de som er oppvokst med natur- og friluftsglede.
Reaksjon som forventet
Senterpartiet vil, med sin lattermilde, nasjonalkonservative og populistiske leder, helt sikkert blåse høyt i basunene og kreve at noe drastisk gjøres. Dagens regjering har skylda. Partiet vil glemme og fortrenge erfaringene fra sin egen regjeringsdeltagelse i perioden 2005-2013, da utviklingen langt fra ble stoppet. Tallet på nedlagte gårdsbruk, landhandlerier, skoler og forsamlingssteder var minst like høyt som i årene før og årene etter.
Ett krav har de rett i: Det må bedre og raskere samferdsel til slik at folk ute i periferien får raskere arbeidsvei til regionale sentra. Det er et krav som er i ferd med å bli mer enn oppfylt de siste syv årene. De nasjonale transportplanene under Stoltenberg 2005-13, der Sp var med, var pinglete i forhold til det taktskiftet vi fikk etter 2013. Utflytting av statlige arbeidsplasser har ikke gått ned, men har fortsatt i høyt tempo under Ernas regjeringer. Samferdselsbudsjetter, veibevilgninger og jernbaneutbygging, rassikring og nye motorveitraséer har økt så det monner.
Noen drastiske grep
Vi kan gjøre mye for å styrke økonomien og leveforholdene ved noen drastiske grep som frigjør ressurser distrikts-Norge trenger. Først og fremst avskaffe dette rådyre forvaltningsnivået som heter fylkeskommuner - dysfunksjonelle og unødvendige byråkratreir og politiske selvoppholdelsesoaser som gjør mye dobbeltarbeid i forhold til sammenslåtte storkommuner. De som har tatt grep for å slå seg sammen for å effektivisere og rasjonalisere. Dette gryende kommune-Norge er fullt ut i stand til å overta fylkeskommunenes oppgaver og kontrollfunksjoner, inklusive dyktige fagfolk vi uansett trenger i kommunene. Men da må mange flere kommuner bli færre og større. Kfr. Høyres program.
I tillegg vil utbyggingen av fibernett og datalinjer ut i distrikts-Norge gjøre lange daglige arbeidsreiser unødvendige. Folk kan bo der de bor og likevel gjøre samme jobb som de ville gjøre i triste kontorlandskaper. Zoom, Teams, Skype og Facetime har gjort selv de sosiale relasjonene enklere. Det er ikke alltid de fysiske berøringene som skal til for å løse oppgaver i fellesskap.
Menneskematerialet avgjør
Sist, men ikke minst, er det hjernekapitalen lokalt som må bidra til å skape de nye arbeidsplassene i distrikts-Norge. Jeg har alltid beundret sunnmøringene for deres kreativitet og tiltakslyst, deres sparsommelighet og evne til å få maksimalt ut av hver krone. Hverken møbel- eller tekstilindustrien hadde naturlige forutsetninger. Men initiavtagerne gjorde gull av gråstein. Dernest kommer jærbuen og andre på sørvestlandet høyt opp på lista. Det er noe med gründerånden der, lysten til å skape noe - uavhengig av pappa stat og mamma kommune.
Det kan være vondt og sårt å se at bygda og småbyen forvitrer, får redusert befolkning og opplever demografiske problemer. Men skal resten av storsamfunnets borgere bære omkostningene ved å bremse utviklingen som kanskje ikke lar seg stanse likevel? Folk i Bygde-Norge har stemt med beina, som vi sa om berlinerne og østtyskerne som flyktet over muren. Storsamfunnet må gjerne ta noen krafttak i solidaritetens navn, men ikke gjennom grep som lager et brannseil av permanent kunstige tilskuddsordninger.
Der er utfordringer i kommuner som vokser også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar