For lett å være liten?

 Kommunesammenslutninger er et hett tema, og bør være det. I Norge dyrker vi litenheten. At det bor få mennesker et sted, er visst et kvalitetstegn på det gode livet til innbyggerne. Folk, og i særdeleshet  en viss art av lokalpolitikere, slåss drabelig mot at man skal slå seg sammen med nabokommunen, spare noen stillinger, drive lite grann mer effektivt, digitalisere, oppnå stordriftsfordeler. For hva skjer da med egen status og aktelse, setet i kommunestyresalen, godtgjørelsen til folkevalgte?

Kom ikke og si at slike motiver ikke betyr noe - innerst inne. Selvsagt finnes det gode grunner til at kommuner med stor geografisk utstrekning men liten befolkning vegrer seg mot sammenslutning. Det vanligste argumentet er at det blir så lang vei til kommunesenteret, til rådhuset. Det er få som spør om hvor mange ganger man egentlig har behov for å møte fysisk opp i et kommunesenter. Har man egentlig behov for å snakke med bygningssjefen eller teknisk sjef eller sosialsjefen sånn ansikt til ansikt? Er ikke Teams, Zoom, Skype og Facetime oppfunnet og tilgjengelig også i de aller fleste bygder? Er det ingen yngre i huset som er i stand til sette opp et digitalt møte for sine voksne?

Møte ordføreren i butikken

"Det er viktig at politikerne er nær velgerne, det er så hyggelig å møte ordføreren i kassakøen på samvirkelaget", er et argument man av og til hører. Men kan det ikke også være en ulempe? For eksempel der ordføreren nærmest er inhabil overfor naboen, vennen, idrettslagssmedlemmet når en byggesak er oppe til behandling? Vil det ikke være vanskeligere i en bitte liten kommune med et par tusen innbyggere når en mulig barnevernssak dukker opp? Veier barnets rettigheter da tyngst, eller vil politikere og fagpersoner i omgangskretsen kvie seg?

Hvor attraktivt er nøkkelstillinger i teknisk etat i en liten kommune på 2-5.000 mennesker fremfor en større land- eller bykommune? Hva med det faglige, kompetansebyggende miljøet? Hvor mye veier egentlig det frie livet på landet i forhold til en rekke andre hensyn og levestandardsverdier?

Fra bygd til by

Den utredningen som professor Victor Norman nylig leverte gir noe av faciten. Den slår utvetydig fast at flukten fra landsbygda har fortsatt ufortrødent også de siste tiårene - uansett farven på regjeringen. En god del distriktskommuner, og i noen grad småbyer også (i enkelte landsdeler), tømmes for innbyggere eller vokser ikke lenger. De større byene og urbane regionene vokser derimot. Det betyr at det blir stadig flere eldre i småkommunene, og snart vil også de ligge på en kirkegård. I mellomtiden minner disse distriktskommunene mer og mer om gamlehjem i pen natur. Bygda dør, ganske enkelt. Og det er menneskene som vokser opp der som avgjør utviklingen ved å gjøre alvor av personlige preferanser - de "stemmer med beina": De unge forlater hjembygda på vei til studier og jobbmuligheter. Jentene søker et ekteskapsmarked med flere opsjoner enn nabogutten.

Så kan man sikkert hevde at det gjelder å stanse denne sentraliseringen og motarbeide reformer. Hele Senterpartiets eksistensgrunnlag hviler på en slik politikk. De vil ikke lykkes, selv om de har lurt 15 prosent av befolkningen til å tro det. Det store flertall tror det ikke.

Muligheter finnes også

Et annet nedsatt utvalg gir et litt lysere bilde: En god del kommuner i distrikts-Norge og "nordafor" blomstrer: Havbruksnæringen, ja, alt som har med sjømat å bestille, gjør det godt. Gruvedrift (eufemisk kalt mineralindustri) gir muligheter selv om den blir motarbeidet både lokalt og av urbane naturvernere. Der finnes god, gammeldags industri og skipsverft som normalt har oppdrag og gir trygge arbeidsplasser. Reiselivet blomstrer i distrikts-Norge (det vi opplever nå, er en relativt kortvarig pause). Energiproduksjonen (les: olje- og gassboring) kan gi langt flere arbeidsplasser gjennom flere boretillatelser, kystbaser, ilandføring og videreforedling. Igjen gjelder det å stagge aktivistiske svermere som helst ville ha nedlagt næringen og arbeidsplassene i går.

Problemet er bare at lokale innbyggere som bor spredt i småkommuner, for en stor del ikke vil ha disse jobbene. De vil ikke fryse, eller bli skitne på henda slik deres fedre, mødre og besteforeldre var villig til. Derfor må distrikts-Norge importere villige hender fra utlandet. Skipsverft og fiskemottak ville ha måttet nedlegge uten dem.

Større frihet i byene

Selv om overskuddet av hender det ikke lenger var bruk for i bygdene var hovedårsaken til "flukten fra landsbygda" etter annen verdenskrig, var det også andre motiver, noe både forskere og forfattere for lengst har påpekt: Det hadde noe med frihet for tanker og levestil å gjøre. Bygdedyret bodde rett nede i svingen. Der er ikke bare bare når alle kjenner alle. Noen hadde fått et stempel på seg og søkte mot anonymiteten i byen. Noen var blitt mobbet i oppveksten, de ville ut av bygda og starte på nytt.

Tilbake til utgangspunktet og innledningen: Kommunesammenslutninger og den slags. En av Norgeshistoriens største bastarder, også kalt Vestfold og Telemark fylkeskommune, er et eksempel på gamle holdninger og en trassig vilje til å gå med ryggen inn i fremtiden. I gamle Vestfold hadde vi 14 kommuner. De har slått seg sammen til seks. Telemark hadde 18 kommuner og består fortsatt av 17. Mange av dem har godt under 5.000 innbyggere. Nissedal har ca 1.500, Fyresdal noe sånt som 1.300. Ingen har planer om å slå seg sammen, etter det jeg vet. Etter fylkessammenslutningen har fylkesbudsjettet økt med mangfoldige millioner og tallet på byråkrater likeså. Politikernes godtgjørelser har skutt i været.

Kommunesammenslutninger? Nei, takk! Da er det lettere å kritisere "regjeringa" for ikke å bevilge nok, eller for å "kutte". Slik at man kan opprettholde dagens struktur, at alle små fortsatt skal være små. Sånn at innbyggerne kan prate med ordføreren på samvirkelaget.