For Høyre var den politiske gallupen for oktober oppmuntrende. Partiet er igjen landets største og la på seg 0,7 prosentpoeng til 22,8. Arbeiderpartiet står omtrent på stedet hvil sammenlignet med septembermålingen. Det vites ikke om målingen ble tatt opp før eller etter statsbudsjettet ble lagt frem. Dersom det siste er tilfellet, har velgerne akseptert forslaget til budsjett for 2020. Både Venstre og KrF har løftet seg, men ligger fortsatt under sperregrensen på 4,0 prosent. Fremskrittspartiet sliter og er blitt halvparten så stor som Senterpartiet, en klar vinner også denne måneden. Den borgerlige siden kan konstatere at både Sosialistisk Venstreparti, MDG og Rødt faller, MDG med hele 1,5 prosent.
Øyeblikksbilde
Først etter flere målinger på rad vil man kunne se en tendens, så jeg nøyer meg med å se på tallene denne gang som et øyeblikksbilde. Kampen om opinionen vil denne høsten dreie seg om tall i budsjettet for 2020. De er fortsatt ikke spikret, for innenfor de ulike departementenes mange tallkolonner er det mulig for stortingskomiteene å justere, selv om totalutgiftene ikke skal øke.
Problemet for de borgerlige er den manglende lojaliteten hos Venstre og Kristelig Folkeparti, som ennå ikke har tatt inn over seg hva det betyr å være i regjering. Statsrådene holder kjeft og forsvarer det som ble lagt frem av finansministeren sist mandag, mens de lar stortingsgruppene bjeffe over ting de er misfornøyd med. Det tar tid å innse at alle samarbeidspartnere taper og vinner i en koalisjonsregjering. Venstre og KrF vil de nærmeste ukene tale med to tunger, og det vil forvirre velgerne.
Krav til ryggrad
Mens H og Frp delte regjeringsansvaret med V og KrF som støttepartier, måtte Høyre svelge noen nederlag. Det beste eksemplet er passasjer- eller flyseteavgiften som Venstre fikk gjennomslag for i en sen nattetime. Den var slett ingen "miljøavgift", men en ren inntektskilde for staten som skulle finansiere Venstres egne særkrav. Én stortingsrepresentant fikk min store respekt i debatten rundt denne avgiften: Høyres Svein Flåtten fra Vestfold som forsvarte regjeringens fremforhandlede budsjett til tross for at avgiften kunne skade fylkets "egen" flyplass, Torp Sandefjord Lufthavn. Som kjent ble Rygge flyplass nedlagt dels som konsekvens av flyseteavgiften. Stortingsrepresentanten svekket sin posisjon under nominasjonen, men sto oppreist og viste at han hadde ryggrad, ikke gummistrikk.
Flåtten burde være et forbilde for illojale stortingsrepresentanter i Venstre og Kristelig Folkeparti. De lærer kanskje etter hvert som regjeringsansvaret siger inn i hjerner og hjerter.
Støtte fra uventet hold
Denne uken har vi også fått andre store debattemaer, først og fremst forsvarssjefens råd til den nye langtidsplanen. Han mener forsvarsbudsjettet bør løftes med 25 milliarder kroner årlig i årene fremover. De skal ikke bare finansiere innfasing av til sammen 52 kampfly av typen F-35, men også to ekstra fregatter, to nye havgående kystvaktfartøy, et større HV, flere ubåter, flere kamphelikoptere i nord, luftvern og luftovervåkningsfly. I den kommende perioden vil forsvaret få bedre artilleri, flere moderne stridsvogner og større reservelagre av ymse slag.
Det er interessant å studere reaksjonene og kommentarene. For en gangs skyld har SV signalisert at det vil ha et sterkt, nasjonalt forsvar, så sterkt at Norge kan heve terskelen for når det er nødvendig å tilkalle NATO, spesielt USA. Bak ligger NATO-motstand og USA-hat, men det spiller ingen rolle bare resultatet er krav om et mer avskrekkende nasjonalt forsvar. Jeg minnes at SV i den rødgrønne regjeringen 2005-13 var med på å avgjøre hvilket kampfly Norge skulle satse på, og et minimumsantall som til slutt landet på 52. Altså som et minimum. Luftforsvaret kunne godt tenke seg et høyere tall.
Avskrekking og beroligelse
Vi bør så absolutt finne en balanse mellom avskrekking og beroligelse, spesielt i den nordlige landsdelen og nær de russiske hovedbasene. Det er helt klart i russisk interesse at Norge som en liten nasjon har evne til en viss selvstendig avskrekking, for det holder USA og NATO på litt lenger avstand. Et annet forslag som bør drøftes, er å satse mer på oljeleting og produksjon i Barentshavet - gjerne så nær russisk økonomisk sone at det kan legges opp til felles utnyttelse av olje- og gassressurser. Det vil binde Russland til en mer restriktiv og måteholden politikk. Økonomisk gjensidig samarbeid senker konflikter. Putin er helt avhengig av oljeinntekter for å holde russernes misnøye nede. Levestandarden for vanlige russere er gått litt tilbake eller står på stedet hvil, og misnøyen ulmer under overflaten.
Nominasjonsår
Før vi vet ordet av det, er 2020 der. Det er et "nominasjonsår". Om ett år skal kampen om listeplassering utkjempes. Da er det viktig at ihvertfall Høyre luker ut de politiske broilerne som ikke har erfaring fra det virkelige arbeids- og næringslivet, men er flasket opp internt i partiorganisasjonen eller i rådgiverkorpset på Stortinget. De står ofte fjernt fra vanlige menneskers hverdag og har ikke den tette velgerkontakten som er nødvendig. Vi må ha flere - og det gjelder alle partier - stortingsrepresentanter som har arbeids- og livserfaring fra bygd og by i alle landsdeler.
torsdag 10. oktober 2019
onsdag 9. oktober 2019
I sorgbearbeidingens tid
Årets kommunevalg ga vinnere og tapere som resultat, og slik har det alltid vært. I tillegg kommer de personlige konsekvensene hos kandidater som enten kom inn, eller ikke kom inn, i kommunestyrer og fylkesting (i sistnevnte tilfelle kan velgerne gjøre lite med personsammensetningen, der avgjøres alt på nominasjonsmøtene). Noen partier har vært forutseende og forhåndskumulert et mannskap som var tiltenkt de tunge vervene. Rundt om i kommune-Norge har mange som stilte til valg, satt dette nærmest som betingelse for å stå på en liste. Så kan et nominasjonsmøte endre på dette - antall forhåndskumulerte - slik at flere i utgangspunktet teoretisk blir stående likt.
Noen har fordeler
Slik er det egentlig ikke, for noen er bedre kjent, har en klarere profil, har vært mer omtalt i lokalavisene eller vært mer aktive i sosiale medier enn andre. Enkelte har skrevet flere leserinnlegg eller opptrådt oftere på ulike arenaer. Noen har et større nettverk, enten i en fagforening, i næringslivet eller i frivilligheten. Og en god del har vært det man kaller "listefyll". De har akseptert å ha navnet sitt på en partiliste, men har egentlig ikke hatt noen planer - eller håp - om å komme inn i styre og stell.
Men for de mest ivrige og mest politisk bevisste er det selvsagt en skuffelse å ha jobbet sent og tidlig i en valgkamp, og så likevel ikke få den plassen i kommunestyresalen man drømte om eller tok sikte på. Sånn sett kan lokalpolitikken være brutal.
Partier som vant eller tapte
Og så er det dette med valgresultatet for partiet man tilhører, eller den samarbeidskoalisjonen som man håpet skulle oppnå et flertall, slik at man kommer "i posisjon", sikrer ordførervervet og får gjennomslag for politikk og programposter.
Et valg gir altså vinnere og tapere, og taperne går gjerne inn i en sorgbearbeidingens tid. Det ser vi rundt oss på alle kanter. Man strever med å akseptere resultatet, og etterpåklokskapen setter inn. Hva gjorde vi galt? Hvorfor stemte ikke flere på oss? Var ikke standpunktene våre gode og klare nok? Hvorfor dekket ikke lokalavisen våre møter og arrangementer mer? I en del tilfelle leter man etter syndebukker og årsakssammenhenger som skal "forklare", helst bortforklare, det elendige resultatet. Alt dette er menneskelig og naturlig.
Ærlighet varer lengst
Det partiet kommer best ut (blant taperne) som tar virkeligheten inn over seg, er brutalt ærlig og tenker rasjonelt og analytisk gjennom både programarbeidet, nominasjonsprosessen, de ulike fasene og utspillene i valgkampen - og hva som kan gjøres bedre neste gang.
Når man lytter til de ulike vurderingene i fjernsynets debattprogrammer, er det stor forskjell på denne ærligheten og selvinnsikten. De aller verste utslagene av manglende selverkjennelse kommer fra Arbeiderpartiet, med Venstre som en klar nummer to. Lederen for den sosialdemokratiske tenketanken Agenda forsøker blant annet å innbille oss at valgtapet egentlig ikke var så ille - for se, Norgeskartet er jo farvet rødgrønt! Man erkjenner ikke at Arbeiderpartiet gjorde det dårligste kommunevalget på mange tiår. Det gjør åpenbart for vondt å innrømme det. Ved noen enkle tanketrick forsøker man å innbille oss at partiet slett ikke gjorde det så dårlig... Ikke særlig imponerende av en "tankesmie" som liksom skal produsere vettuge analyser og gi omgivelsene mere kunnskaper og dypere forståelse.
Hva med taperne?
Hva med taperne Høyre og Fremskrittspartiet? Det jeg hittil har sett og hørt, gir inntrykk av adskillig mer ærlighet og åpen selverkjennelse. Det gikk skitt, men nå skal vi pinadø reise kjerringa ved neste korsvei øke innsatsen, slutte rekkene og være offensive!
Så er det en annen side ved valgresultatet som ikke må glemmes. Når rødgrønne koalisjoner slutter segt sammen og skal styre sine lokalsamfunn, må de levere. Vil de det? Gjennomgående programposter i disse partiene, og spesielt Arbeiderpartiet, lover så mye, gir oss så store forhåpninger, valgflesket er så åpenbart illeluktende harskt at man er dømt til å svikte velgerne. I valgkampens hete har man lovet så store løft på nær sagt alle samfunnsområder at partiet er nødt til å mislykkes. Kommuneøkonomien har ikke rom for alle de store investeringene og de økte driftskostnadene.
Øke skatten?
Selvsagt kan de rødgrønne partiene øke lokale skatter og avgifter. Det er neppe poulært. Rødgrønne partier har ingen tradisjon for å kutte i kommunebudsjett, enten det skjer ved å skrinlegge investeringsoppgaver som er lovet, eller bruke ostehøvelprinsippet i driften av den kommunale administrasjonen. Effektivisering er et fyord. Fagforeningene vil sette seg på bakbeina, og når tillitsvalgte sier hopp, så hopper man. Eller snarere ikke - man står bom stille. Brukes det mer penger enn økonomien tåler, dukker Robek-spøkelset opp - at kommunen blir stilt under administrasjon av fylkesmannen. Det er en nedverdigende situasjon, en ufyselig merkelapp. Man har ikke satt tæring etter næring.
Kan plukke fruktene
I de neste to til fire årene kan "taperne" blant borgerlige partier plukke ned fruktene av overdådige løfter og grandiose prosjekter og vinne større respekt blant velgerne. Men det krever at borgerlige lokalpolitikere går nøye igjennom sine motstanderes valgprogrammer og minner om hvert eneste løftebrudd ved enhver given anledning.
Nei, de nærmeste årene er slett ikke uten håp for borgerlige partier i kommune-Norge. Det vil raskt vise seg hvem som er de mest ansvarlige, mest fremsynte, mest realistiske. At verdier og økonomisk vekst først må skapes før "kaka" deles.
Noen har fordeler
Slik er det egentlig ikke, for noen er bedre kjent, har en klarere profil, har vært mer omtalt i lokalavisene eller vært mer aktive i sosiale medier enn andre. Enkelte har skrevet flere leserinnlegg eller opptrådt oftere på ulike arenaer. Noen har et større nettverk, enten i en fagforening, i næringslivet eller i frivilligheten. Og en god del har vært det man kaller "listefyll". De har akseptert å ha navnet sitt på en partiliste, men har egentlig ikke hatt noen planer - eller håp - om å komme inn i styre og stell.
Men for de mest ivrige og mest politisk bevisste er det selvsagt en skuffelse å ha jobbet sent og tidlig i en valgkamp, og så likevel ikke få den plassen i kommunestyresalen man drømte om eller tok sikte på. Sånn sett kan lokalpolitikken være brutal.
Partier som vant eller tapte
Og så er det dette med valgresultatet for partiet man tilhører, eller den samarbeidskoalisjonen som man håpet skulle oppnå et flertall, slik at man kommer "i posisjon", sikrer ordførervervet og får gjennomslag for politikk og programposter.
Et valg gir altså vinnere og tapere, og taperne går gjerne inn i en sorgbearbeidingens tid. Det ser vi rundt oss på alle kanter. Man strever med å akseptere resultatet, og etterpåklokskapen setter inn. Hva gjorde vi galt? Hvorfor stemte ikke flere på oss? Var ikke standpunktene våre gode og klare nok? Hvorfor dekket ikke lokalavisen våre møter og arrangementer mer? I en del tilfelle leter man etter syndebukker og årsakssammenhenger som skal "forklare", helst bortforklare, det elendige resultatet. Alt dette er menneskelig og naturlig.
Ærlighet varer lengst
Det partiet kommer best ut (blant taperne) som tar virkeligheten inn over seg, er brutalt ærlig og tenker rasjonelt og analytisk gjennom både programarbeidet, nominasjonsprosessen, de ulike fasene og utspillene i valgkampen - og hva som kan gjøres bedre neste gang.
Når man lytter til de ulike vurderingene i fjernsynets debattprogrammer, er det stor forskjell på denne ærligheten og selvinnsikten. De aller verste utslagene av manglende selverkjennelse kommer fra Arbeiderpartiet, med Venstre som en klar nummer to. Lederen for den sosialdemokratiske tenketanken Agenda forsøker blant annet å innbille oss at valgtapet egentlig ikke var så ille - for se, Norgeskartet er jo farvet rødgrønt! Man erkjenner ikke at Arbeiderpartiet gjorde det dårligste kommunevalget på mange tiår. Det gjør åpenbart for vondt å innrømme det. Ved noen enkle tanketrick forsøker man å innbille oss at partiet slett ikke gjorde det så dårlig... Ikke særlig imponerende av en "tankesmie" som liksom skal produsere vettuge analyser og gi omgivelsene mere kunnskaper og dypere forståelse.
Hva med taperne?
Hva med taperne Høyre og Fremskrittspartiet? Det jeg hittil har sett og hørt, gir inntrykk av adskillig mer ærlighet og åpen selverkjennelse. Det gikk skitt, men nå skal vi pinadø reise kjerringa ved neste korsvei øke innsatsen, slutte rekkene og være offensive!
Så er det en annen side ved valgresultatet som ikke må glemmes. Når rødgrønne koalisjoner slutter segt sammen og skal styre sine lokalsamfunn, må de levere. Vil de det? Gjennomgående programposter i disse partiene, og spesielt Arbeiderpartiet, lover så mye, gir oss så store forhåpninger, valgflesket er så åpenbart illeluktende harskt at man er dømt til å svikte velgerne. I valgkampens hete har man lovet så store løft på nær sagt alle samfunnsområder at partiet er nødt til å mislykkes. Kommuneøkonomien har ikke rom for alle de store investeringene og de økte driftskostnadene.
Øke skatten?
Selvsagt kan de rødgrønne partiene øke lokale skatter og avgifter. Det er neppe poulært. Rødgrønne partier har ingen tradisjon for å kutte i kommunebudsjett, enten det skjer ved å skrinlegge investeringsoppgaver som er lovet, eller bruke ostehøvelprinsippet i driften av den kommunale administrasjonen. Effektivisering er et fyord. Fagforeningene vil sette seg på bakbeina, og når tillitsvalgte sier hopp, så hopper man. Eller snarere ikke - man står bom stille. Brukes det mer penger enn økonomien tåler, dukker Robek-spøkelset opp - at kommunen blir stilt under administrasjon av fylkesmannen. Det er en nedverdigende situasjon, en ufyselig merkelapp. Man har ikke satt tæring etter næring.
Kan plukke fruktene
I de neste to til fire årene kan "taperne" blant borgerlige partier plukke ned fruktene av overdådige løfter og grandiose prosjekter og vinne større respekt blant velgerne. Men det krever at borgerlige lokalpolitikere går nøye igjennom sine motstanderes valgprogrammer og minner om hvert eneste løftebrudd ved enhver given anledning.
Nei, de nærmeste årene er slett ikke uten håp for borgerlige partier i kommune-Norge. Det vil raskt vise seg hvem som er de mest ansvarlige, mest fremsynte, mest realistiske. At verdier og økonomisk vekst først må skapes før "kaka" deles.
mandag 7. oktober 2019
Styrking eller prokuratorknep?
Forsvarsinteresserte vil de nærmeste dagene sette seg nøye inn i forslag til neste års forsvarsbudsjett, samtidig som forsvarssjef Haaskon Bruun-Hanssen legger frem sitt militærfaglige råd 8. oktober. Det skal bli interessant å måle de to størrelsene opp mot hverandre.
Utgangspunktet er ikke det beste: For få dager siden lekket Forsvarsdepartementet at budsjettets andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) gjennom en teknisk endring nå beregnes til 1,8 prosent både for inneværende år og neste år. I 2013 var tallet 1,51. Problemet er at utgiftsområder knyttet til Forsvaret som hittil ikke er tatt med i regnestykket, nå er trukket inn, blant annet pensjonsutgifter. Dermerd oppnår man - på papiret - en "styrking" til 1,8 prosent. Altså fattige to promille av det Norge som NATO-medlem forpliktet seg til innen 2024. Problemet er at brutto nasjonalprodukt øker hele tiden i en økonomisk vekstperiode. Promiller vil tilsvare mange milliarder kroner om fem år.
Samme beregningsgrunnlag?
Dersom samtlige andre NATO-land hittil har fulgt samme prosedyre, altså inkludert pensjonsutgifter når de fastsetter sin andel av BNP, og Norge ikke har gjort det, er det greit at vårt land følger opp slik at vi får ens sammenligningsgrunnlag. Hvis det derimot ikke er tilfelle, snakker vi om et typisk prokuratorknep. Slike knep produserer ikke mer forsvarskraft.
Fratrukket pris- og lønnsstigning øker forsvarsbudsjettet med over to milliarder kroner, og vil beløpe seg til nær 61 milliarder. Det synes umiddelbart lite med tanke på det store etterslepet vårt militære forsvar har å ta igjen, og målt opp mot trusler og scenarier vårt land kan bli stående overfor.
Oppløftende utvikling
Sett over noen år er imidlertid styrkingen målbar og oppløftende. I 2019-20 har Norge et forsvar som er markant sterkere enn for 10 år siden eller fem år siden. Året 2025 vil betegne en milepæl. Viktige vedtak avtegner utviklingen: Kjøp av 52 F-35 jagerbombere, nye overvåkningsfly, nye helikoptre, nye ubåter, nytt og bedre luftvern, flere besetninger for fregatter og ytre kystvakt, flere og bedre nye stridsvogner, styrking av Finnmark landforsvar, blant annet etablering av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger, mer øving og trening av Heimevernet.
Slik kunne vi ramse opp styrking og forbedringer. Spørsmålet er likevel om Norge satser nok på forsvar av fedrelandet, og om styrkingen kommer i tide til å virke avskrekkende. Eller om vi helt må stole på at andre kommer oss til unnsetning i krise og krig. En absolutt forutsetning er at militær assistanse fra NATO-land med USA i spissen kan komme tidsnok og i ordnede former. Sjø- og luftrom må være sikret, og det samme gjelder havner og landingsområder, inklusive forhåndslagre. Er vi forberedt til det?
Forsvare suvereniteten
Norge må selv gjøre mye av jobben, det er vårt ansvar å ha styrker nok på bakken til å kunne forsvare suverenitet og nasjonalt handlingsrom. Forsvarssjefen har fått et mandat denne gangen som avviker fra tidligere: Han har kunnet legge frem en fremtidig struktur og kapasitet som tilsvarer toprosentmålet. Mye tyder på at han ikke ser for seg at en slik målsetting blir nådd før i 2028. Det holder ikke. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig forverret siden 2014, så dette blir et kappløp mellom et mer aggressivt Russland og nødvendige mottiltak.
De aller nærmeste årene kan bli helt kritiske, dersom ønsket om at Norge skal være "NATO i nord" skal oppfylles. Spenningen vil stige ytterligere i nordlige områder og farvann dersom amerikanerne må fylle gapet mellom egen evne og sikkerhetspolitiske behov, for eksempel i maritim overvåkning eller erstatte vårt luftforsvars evne til både angrep og forsvar.
F-35 helt avgjørende
Det er her F-35 blir helt avgjørende. 52 operative jagerbombere er egnet både til forsvar av egne grenser, og som en formidabel avskrekkingsstyrke skulle de settes inn mot sentrale baser og overvåkningssystemer på Kola og andre steder. Jeg antar dette er det eneste russerne egentlig frykter - pluss amerikanske unnsetningsstyrker som bruker norsk territorium som oppmarsjområde.
Det er bra at amerikanerne øver i Norge, og at øvingsmønsteret er slik at det til enhver tid er en viss NATO-styrke på norsk jord. Gjerne lenger nord om nødvendig. Det er det eneste språket Putin forstår. Pluss en egen nasjonal kapasitet til jamming og ødeleggelse av en fiendes kommunikasjonssystemer.
Det holder imidlertid ikke at borgerlige partier (og Arbeiderpartiet for den del) har programformuleringer a la "nærme seg toprosent-målet innen 2024". Jeg håper denne problemstillingen blir en valgkampsak frem mot stortingsvalget i 2021.
Utgangspunktet er ikke det beste: For få dager siden lekket Forsvarsdepartementet at budsjettets andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) gjennom en teknisk endring nå beregnes til 1,8 prosent både for inneværende år og neste år. I 2013 var tallet 1,51. Problemet er at utgiftsområder knyttet til Forsvaret som hittil ikke er tatt med i regnestykket, nå er trukket inn, blant annet pensjonsutgifter. Dermerd oppnår man - på papiret - en "styrking" til 1,8 prosent. Altså fattige to promille av det Norge som NATO-medlem forpliktet seg til innen 2024. Problemet er at brutto nasjonalprodukt øker hele tiden i en økonomisk vekstperiode. Promiller vil tilsvare mange milliarder kroner om fem år.
Samme beregningsgrunnlag?
Dersom samtlige andre NATO-land hittil har fulgt samme prosedyre, altså inkludert pensjonsutgifter når de fastsetter sin andel av BNP, og Norge ikke har gjort det, er det greit at vårt land følger opp slik at vi får ens sammenligningsgrunnlag. Hvis det derimot ikke er tilfelle, snakker vi om et typisk prokuratorknep. Slike knep produserer ikke mer forsvarskraft.
Fratrukket pris- og lønnsstigning øker forsvarsbudsjettet med over to milliarder kroner, og vil beløpe seg til nær 61 milliarder. Det synes umiddelbart lite med tanke på det store etterslepet vårt militære forsvar har å ta igjen, og målt opp mot trusler og scenarier vårt land kan bli stående overfor.
Oppløftende utvikling
Sett over noen år er imidlertid styrkingen målbar og oppløftende. I 2019-20 har Norge et forsvar som er markant sterkere enn for 10 år siden eller fem år siden. Året 2025 vil betegne en milepæl. Viktige vedtak avtegner utviklingen: Kjøp av 52 F-35 jagerbombere, nye overvåkningsfly, nye helikoptre, nye ubåter, nytt og bedre luftvern, flere besetninger for fregatter og ytre kystvakt, flere og bedre nye stridsvogner, styrking av Finnmark landforsvar, blant annet etablering av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger, mer øving og trening av Heimevernet.
Slik kunne vi ramse opp styrking og forbedringer. Spørsmålet er likevel om Norge satser nok på forsvar av fedrelandet, og om styrkingen kommer i tide til å virke avskrekkende. Eller om vi helt må stole på at andre kommer oss til unnsetning i krise og krig. En absolutt forutsetning er at militær assistanse fra NATO-land med USA i spissen kan komme tidsnok og i ordnede former. Sjø- og luftrom må være sikret, og det samme gjelder havner og landingsområder, inklusive forhåndslagre. Er vi forberedt til det?
Forsvare suvereniteten
Norge må selv gjøre mye av jobben, det er vårt ansvar å ha styrker nok på bakken til å kunne forsvare suverenitet og nasjonalt handlingsrom. Forsvarssjefen har fått et mandat denne gangen som avviker fra tidligere: Han har kunnet legge frem en fremtidig struktur og kapasitet som tilsvarer toprosentmålet. Mye tyder på at han ikke ser for seg at en slik målsetting blir nådd før i 2028. Det holder ikke. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig forverret siden 2014, så dette blir et kappløp mellom et mer aggressivt Russland og nødvendige mottiltak.
De aller nærmeste årene kan bli helt kritiske, dersom ønsket om at Norge skal være "NATO i nord" skal oppfylles. Spenningen vil stige ytterligere i nordlige områder og farvann dersom amerikanerne må fylle gapet mellom egen evne og sikkerhetspolitiske behov, for eksempel i maritim overvåkning eller erstatte vårt luftforsvars evne til både angrep og forsvar.
F-35 helt avgjørende
Det er her F-35 blir helt avgjørende. 52 operative jagerbombere er egnet både til forsvar av egne grenser, og som en formidabel avskrekkingsstyrke skulle de settes inn mot sentrale baser og overvåkningssystemer på Kola og andre steder. Jeg antar dette er det eneste russerne egentlig frykter - pluss amerikanske unnsetningsstyrker som bruker norsk territorium som oppmarsjområde.
Det er bra at amerikanerne øver i Norge, og at øvingsmønsteret er slik at det til enhver tid er en viss NATO-styrke på norsk jord. Gjerne lenger nord om nødvendig. Det er det eneste språket Putin forstår. Pluss en egen nasjonal kapasitet til jamming og ødeleggelse av en fiendes kommunikasjonssystemer.
Det holder imidlertid ikke at borgerlige partier (og Arbeiderpartiet for den del) har programformuleringer a la "nærme seg toprosent-målet innen 2024". Jeg håper denne problemstillingen blir en valgkampsak frem mot stortingsvalget i 2021.
lørdag 5. oktober 2019
Skal vi virkelig vekte stemmene?
Det vakte betydelig oppsikt, og ikke så få hoderystende reaksjoner, da en sosiolog og forsker for en tid siden synset i Dagsnytt 18 om hvilken vekt man skal legge på unge og eldre menneskers oppfatninger i miljø- og klimasaken. Hennes mening var nokså klar: "Vi må tillegge de unges syn og standpunkter større vekt enn hva eldre mennesker mener". Det var fordi de yngre viste større interesse for, og krevde mer drastiske virkemidler, i klimapolitikken. Hun distanserte seg taktisk fra den opprinnelige versjonen som hun kanskje innerst inne sto for, nemlig at unge klimaentusiasters stemmer ved valg skulle telle mer enn hva voksne, litt mer forbeholdne klimarealister forfekter.
Uansett så er holdningen interessant: Fordi noen unge (tilfeldigvis) mener det samme som jeg (sosiologen), skal deres stemme ha større innflytelse på praktisk politikk. Men hva hvis forholdet var omvendt, teoretisk sett: Hva dersom de unge hadde lært seg å være mer kritiske og skeptiske til klimalobbyens påstander om verdens snarlige undergang? Hadde hun ment det samme da? Jeg lar spørsmålet henge litt i luften.
Absurd, og et tilbakeskritt
Oppfatningen om at enkelte unges brøl mot etablerte politiske partier skal tillegges større vekt, er selvsagt absurd, udemokratisk og et tilbakeskritt i likestilling. Selv har jeg trodd at enhver stemme lagt i en valgurne skal telle like mye - uansett alder, kompetanse, økonomi, religion eller legning. Det kostet i sin tid mye å få gjennomført dette enkle prinsippet.
Man kan hevde, med retorisk kraft og tilsynelatende logikk, at det jo er de unge som skal "overta" samfunnet de er født inn i, og at det er "de voksne" som har skylda for at kloden snart går inn i dødskrampe. For det vil den, helt sikkert! Og da er det "oss", dvs. ungdom og sosiologer, alle andre må lytte til og følge. Særlig de eldre.
Andre årsaker
Problemet er at det kan være andre årsaker til at voksne mennesker (og eldre) er litt skeptiske til de mest høyrøstede kravene om ungdommelig kontroll over samfunnsutviklingen hva klimapolitikk angår: De voksne har blant annet opplevd "været" i mye lengre tid og har faktisk vært vitne til omtrent de samme klimafenomenene vi nå opplever: Tørkesommere, regnfulle årstider, flom, springflo, skogbranner, temperatursvingninger, brå omslag. De har til og med hørt sine foreldre og besteforeldre fortelle om lange perioder med relativt varmt klima, omtrent som i dag. Om isbreer som smeltet. I litteraturen kan vi finne beskrivelser av lignende tilstander langt tilbake, helt siden middelalderen. Undersøkelser av årringer, georadar og isotopscanning antyder det samme. Den gang de voksne ikke brente av fossilt brensel i samme omfang som nå og sendte CO2 opp i atmosfæren.
Det er de voksne som er de ekte tidsvitnene i denne sammenhengen, ikke de yngste.
Tørke og flom
Ifjor opplevde Norge og andre nærliggende land en tørkesommer som var like håpløs som den mange husker fra 1947. De store flommene blir forøvrig kalt 30-, 50- eller 70-årsflommer. Det er fordi de har inntruffet før. Med ujevne mellomrom eller helst i store sykluser. Før lufta over oss var stinn av CO2. Kanskje betyr naturlige svingninger mer enn vi aner? Selv talspersoner for Zero og Cicero innrømmer at der er en naturlig komponent i klimaendringene, og i tillegg en "menneskeskapt" komponent. Man strides om vektleggingen av det ene i forhold til det andre. Noen vitenskapsfolk hevder at de menneskeskapte endringene betyr aller mest, andre forskere mener noe annet. Iallfall er ikke alle like bombastiske i sine konklusjoner og spådommer.
Uansett - alle institusjonene og instituttene som er opprettet for å bevise at FNs Klimapanel har rett, er påpasselige med å understreke at ikke alt er hundre prosent bevist og avklart. Det må forskes mer (flere bevilgninger fra offentlige budsjetter til det de driver med).
Hvorfor forske mer?
Det til tross for at det store flertall offentlig ansatte klimaforskere jo utbasunerer at - er det ikke 97 prosent - av verdens vitenskapsmenn og -kvinner er helt enig i Klimapanelets konklusjoner og dets manende veiledninger til politikerne. Trenger vi å forske mer da, når konklusjonen er så klar?
I Norge har vi stort sett omfavnet FNs Klimapanel og dets modeller og scenarier basert på noen utvalgte data - riktignok veldig mange data - som så projiseres inn i fremtiden: "Hvis utviklingen går som nå, så vil det hele ende i katastrofe i 2050, 2080 eller rundt 2100". Noen sa det allerede på 80- og 90-tallet. Siden verden likevel ikke gikk under rundt 2020, har de skjøvet den store kollapsen noen flere tiår ut i tid. Det er tankevekkende.
Vi kan gjøre noe med det
Poenget er (slik jeg ser det) at vi kan gjøre noe med det før menneskeheten forgår på en ubeboelig planet. Det vil si, ganske mange - og main stream media er i front - krever øyeblikkelig action og bejubler for eksempel Gretas Thunbergs faste overbevisning om at alt går galt om ikke verdens politikere og eliter gjennomfører svære samfunnsendringer nå. Helst i går. Sånn som disse aller yngste og minst kompetente forlanger.
Ifølge denne troen på endetiden er det ikke mye av dagens praktiske klimapolitikk som hjelper. Det går ad undas om vi ikke nedlegger oljeindustrien, slutter å spise kjøtt, innfører kvoter for i det hele tatt å få lov til å fly, forbyr eller innskrenker bruken av privatbiler og mye annet. Flere bommer, høyere bomavgifter!
Brøl og streik
Hvem skal så bestemme alt dette? Folkevalgte? Langt i fra (bortsett fra MDG, muligens), dagens politikere gjennomfører jo ikke de tiltakene klimaaktivister og andre har krevd, og gjør uansett ikke nok. Vi må ha action! Demonstrasjoner! Streiker, brøling på gater og torv (gryteferdige scener for visuelle medier).
Fanatismen florerer, vi har fått et element av noe kvasireligiøst i klimadebatten, noe messiansk. Noen har sett lyset... Det spilles på følelser og frykt. Frykten er en mektig kraft. Den oppstår ikke alltid i hvert enkelt individs indre ut fra rasjonelle observasjoner, men piskes opp utenfra, regisseres - av voksne som ønsker makt. Psykologisk krigføring kalte vi det under den kalde krigen. Noen ønsker makt i parlamentene, makt i medier, makt over opinionsdannelsen, makt over menneskene.
Erfaringer fra nær fortid
Verdenshistorien gjennom hele det tyvende århundre var i mangt en historie om folkebedrag og massesuggesjon, propaganda uten motforestillinger. En historie om land og folk som ble lurt. Lurt inn i krig og erobringstokt, diktatur og tyranni, sensur og ensretting. Ser vi antydninger av en gryende parallell her? Er ikke fanatismen i ferd med å gå vel langt? De unges stemmer skal veie tyngre...
Vi observerer aktivist- og ekstremistgrupper som synes de er i sin fulle rett til å sette seg ned foran anleggsmaskiner, sabotere utbyggingsprosjekter, lenke seg fast til oljeinstallasjoner, trosse demokratiske vedtak i nasjonalforsamlinger.
Skal vi virkelig tro blindt på at alle de påstått dramatiske klimaendringene krever en ganske annen individuell livsførsel, lavere levestandard, forbud mot privatbilen m.m. som den eneste fornuftige og farbare vei? Vårt lands samlede bidrag til verdens forurensning er visstnok på pluss-minus én prosent. Noen snakker om promiller. Om vi stengte av Norge bak et jernteppe, ville det ikke monne i den store globale sammenhengen. Norges oljeproduksjon utgjør to prosent av samlet produksjon i verden. Stanser vi pumpene, vil Russland, USA og arabiske land raskt fylle gapet. Men det er visst ikke poenget. Poenget er det gode, lysende eksemplet, at Norge symbolsk går foran og gir smitteeffekt hos alle de andre milliardene på jorden. Realisme eller fanatisme?
Et skeptisk skråblikk
Uansett bør rasjonelt tenkende mennesker ha et skeptisk skråblikk på alle påstander og "løsninger" som kjemper om sinnene der ute. Læres dagens unge opp i grunnleggende kritisk tenkning? Er de lært opp til toleranse i forhold til andres synspunkter og bidrag i debatten? Ønsker de mest hardnakkede ekstremistene der ute andre meninger velkommen? Eller er pensum i skolen for klimaspørsmål så fastspikret og bibelsk forankret at alle avvikere, de som tør å stille spørsmål, er dømt til karakteristikker som "klimafornektere" og reaksjonære agenter for oljeindustrien? Hva fører det igjen til? Hva slags samfunn ser vi konturene av?
Selvsagt står vi overfor store utfordringer i kampen mot forurensning. Vi har byer der folk ikke får puste i ren luft, der er overflod av plast i havet, enkelte av klodens ressurser er begrensede. Noen tror at økte energimengder, som er nødvendig for bedre helse og økt levestandard blant de aller fattigste, er en quick fix som løses ved solpaneler, vindmøller og noe diffust som kalles "grønn teknologi". Tja.
For mange på jorda
Kanskje er menneskenes formeringsiver ett av de store problemene. Store barnefamilier er fortsatt det vanlige i verdens fattigste land. Vi ser at barnefødslene synker med økt levestandard, bedre helse og mer kunnskap. Da svekkes også menneskehetens fotavtrykk på Moder Jord. Hva barnefødsler angår har vi empiriske bevis fra den vestlige verdens egen historie gjennom de siste 150 årene. Samtidig er tilgang på mer energi en forutsetning for bedre levekår i den fattige verden. Er konklusjonen da at "de får værsågod forbli fattige, for verden tåler ikke energiforbruket og råvarebehovet"?
Medienes ordbruk har skjerpet hvordan vi oppfatter værfenomenene. Det vi voksne kalte for styrtregn i vår ungdom, er nå blitt ekstremvær. En helt vanlig høststorm er blitt til noe mye mer alvorlig. Jeg har ennå ikke sett noen pålitelig statistikk som forteller om kraftigere og hyppigere orkaner på verdenshavene eller langs våre kyster, men jeg har sett veldig mange påstander om at vi må forberede oss på det. Været vil nemlig bli villere og våtere. Kraftig regnvær og jordskred, tette sluk og oversvømte kjellere kan forsikringsselskapene melde om. Men er årsaken "klima", eller at urbaniseringen har gitt så mye asfalt som dekker bakken, og at bekker og elver er lagt i rør, at vannet ikke har noe sted å gjøre av seg?
"Nyheter" spres raskt
Mens det tidligere tok lang tid å få fram nyheter om de store, normale og jevnlige monsuner, orkaner og diverse naturkatastrofer fra ulike deler av verden, får vi nå værets herjinger, tsunamier og flodbølger inn på skjerm og nett på sekunder, forsterket av dramatisk ordbruk og dystre varsler. Farenivå tre og fire på skalaen. Veldig mange tidligere naturkatastrofer fikk omverdenen og vi i Norge rett og slett ikke høre om. Lenge før menneskeskapte CO2-utslipp kan ha hatt noe å si, i førindustriell tid.
Poenget er at det kun er fornuft, rasjonell tenkning og praktiske tiltak, bedre teknologi og mer forpliktende internasjonalt samarbeid som gir resultater i "klimakampen". I stedet blir vi overdøvet av tribuneskrik, gapatroster og dommedagsprofeter. Nye partier vil ha makt over menneskenes tanker og deretter parlamentene og beslutningsprosessene.
Noen må begynne å tenke alternativt. Og da mener jeg ikke de som alt er frelst.
Uansett så er holdningen interessant: Fordi noen unge (tilfeldigvis) mener det samme som jeg (sosiologen), skal deres stemme ha større innflytelse på praktisk politikk. Men hva hvis forholdet var omvendt, teoretisk sett: Hva dersom de unge hadde lært seg å være mer kritiske og skeptiske til klimalobbyens påstander om verdens snarlige undergang? Hadde hun ment det samme da? Jeg lar spørsmålet henge litt i luften.
Absurd, og et tilbakeskritt
Oppfatningen om at enkelte unges brøl mot etablerte politiske partier skal tillegges større vekt, er selvsagt absurd, udemokratisk og et tilbakeskritt i likestilling. Selv har jeg trodd at enhver stemme lagt i en valgurne skal telle like mye - uansett alder, kompetanse, økonomi, religion eller legning. Det kostet i sin tid mye å få gjennomført dette enkle prinsippet.
Man kan hevde, med retorisk kraft og tilsynelatende logikk, at det jo er de unge som skal "overta" samfunnet de er født inn i, og at det er "de voksne" som har skylda for at kloden snart går inn i dødskrampe. For det vil den, helt sikkert! Og da er det "oss", dvs. ungdom og sosiologer, alle andre må lytte til og følge. Særlig de eldre.
Andre årsaker
Problemet er at det kan være andre årsaker til at voksne mennesker (og eldre) er litt skeptiske til de mest høyrøstede kravene om ungdommelig kontroll over samfunnsutviklingen hva klimapolitikk angår: De voksne har blant annet opplevd "været" i mye lengre tid og har faktisk vært vitne til omtrent de samme klimafenomenene vi nå opplever: Tørkesommere, regnfulle årstider, flom, springflo, skogbranner, temperatursvingninger, brå omslag. De har til og med hørt sine foreldre og besteforeldre fortelle om lange perioder med relativt varmt klima, omtrent som i dag. Om isbreer som smeltet. I litteraturen kan vi finne beskrivelser av lignende tilstander langt tilbake, helt siden middelalderen. Undersøkelser av årringer, georadar og isotopscanning antyder det samme. Den gang de voksne ikke brente av fossilt brensel i samme omfang som nå og sendte CO2 opp i atmosfæren.
Det er de voksne som er de ekte tidsvitnene i denne sammenhengen, ikke de yngste.
Tørke og flom
Ifjor opplevde Norge og andre nærliggende land en tørkesommer som var like håpløs som den mange husker fra 1947. De store flommene blir forøvrig kalt 30-, 50- eller 70-årsflommer. Det er fordi de har inntruffet før. Med ujevne mellomrom eller helst i store sykluser. Før lufta over oss var stinn av CO2. Kanskje betyr naturlige svingninger mer enn vi aner? Selv talspersoner for Zero og Cicero innrømmer at der er en naturlig komponent i klimaendringene, og i tillegg en "menneskeskapt" komponent. Man strides om vektleggingen av det ene i forhold til det andre. Noen vitenskapsfolk hevder at de menneskeskapte endringene betyr aller mest, andre forskere mener noe annet. Iallfall er ikke alle like bombastiske i sine konklusjoner og spådommer.
Uansett - alle institusjonene og instituttene som er opprettet for å bevise at FNs Klimapanel har rett, er påpasselige med å understreke at ikke alt er hundre prosent bevist og avklart. Det må forskes mer (flere bevilgninger fra offentlige budsjetter til det de driver med).
Hvorfor forske mer?
Det til tross for at det store flertall offentlig ansatte klimaforskere jo utbasunerer at - er det ikke 97 prosent - av verdens vitenskapsmenn og -kvinner er helt enig i Klimapanelets konklusjoner og dets manende veiledninger til politikerne. Trenger vi å forske mer da, når konklusjonen er så klar?
I Norge har vi stort sett omfavnet FNs Klimapanel og dets modeller og scenarier basert på noen utvalgte data - riktignok veldig mange data - som så projiseres inn i fremtiden: "Hvis utviklingen går som nå, så vil det hele ende i katastrofe i 2050, 2080 eller rundt 2100". Noen sa det allerede på 80- og 90-tallet. Siden verden likevel ikke gikk under rundt 2020, har de skjøvet den store kollapsen noen flere tiår ut i tid. Det er tankevekkende.
Vi kan gjøre noe med det
Poenget er (slik jeg ser det) at vi kan gjøre noe med det før menneskeheten forgår på en ubeboelig planet. Det vil si, ganske mange - og main stream media er i front - krever øyeblikkelig action og bejubler for eksempel Gretas Thunbergs faste overbevisning om at alt går galt om ikke verdens politikere og eliter gjennomfører svære samfunnsendringer nå. Helst i går. Sånn som disse aller yngste og minst kompetente forlanger.
Ifølge denne troen på endetiden er det ikke mye av dagens praktiske klimapolitikk som hjelper. Det går ad undas om vi ikke nedlegger oljeindustrien, slutter å spise kjøtt, innfører kvoter for i det hele tatt å få lov til å fly, forbyr eller innskrenker bruken av privatbiler og mye annet. Flere bommer, høyere bomavgifter!
Brøl og streik
Hvem skal så bestemme alt dette? Folkevalgte? Langt i fra (bortsett fra MDG, muligens), dagens politikere gjennomfører jo ikke de tiltakene klimaaktivister og andre har krevd, og gjør uansett ikke nok. Vi må ha action! Demonstrasjoner! Streiker, brøling på gater og torv (gryteferdige scener for visuelle medier).
Fanatismen florerer, vi har fått et element av noe kvasireligiøst i klimadebatten, noe messiansk. Noen har sett lyset... Det spilles på følelser og frykt. Frykten er en mektig kraft. Den oppstår ikke alltid i hvert enkelt individs indre ut fra rasjonelle observasjoner, men piskes opp utenfra, regisseres - av voksne som ønsker makt. Psykologisk krigføring kalte vi det under den kalde krigen. Noen ønsker makt i parlamentene, makt i medier, makt over opinionsdannelsen, makt over menneskene.
Erfaringer fra nær fortid
Verdenshistorien gjennom hele det tyvende århundre var i mangt en historie om folkebedrag og massesuggesjon, propaganda uten motforestillinger. En historie om land og folk som ble lurt. Lurt inn i krig og erobringstokt, diktatur og tyranni, sensur og ensretting. Ser vi antydninger av en gryende parallell her? Er ikke fanatismen i ferd med å gå vel langt? De unges stemmer skal veie tyngre...
Vi observerer aktivist- og ekstremistgrupper som synes de er i sin fulle rett til å sette seg ned foran anleggsmaskiner, sabotere utbyggingsprosjekter, lenke seg fast til oljeinstallasjoner, trosse demokratiske vedtak i nasjonalforsamlinger.
Skal vi virkelig tro blindt på at alle de påstått dramatiske klimaendringene krever en ganske annen individuell livsførsel, lavere levestandard, forbud mot privatbilen m.m. som den eneste fornuftige og farbare vei? Vårt lands samlede bidrag til verdens forurensning er visstnok på pluss-minus én prosent. Noen snakker om promiller. Om vi stengte av Norge bak et jernteppe, ville det ikke monne i den store globale sammenhengen. Norges oljeproduksjon utgjør to prosent av samlet produksjon i verden. Stanser vi pumpene, vil Russland, USA og arabiske land raskt fylle gapet. Men det er visst ikke poenget. Poenget er det gode, lysende eksemplet, at Norge symbolsk går foran og gir smitteeffekt hos alle de andre milliardene på jorden. Realisme eller fanatisme?
Et skeptisk skråblikk
Uansett bør rasjonelt tenkende mennesker ha et skeptisk skråblikk på alle påstander og "løsninger" som kjemper om sinnene der ute. Læres dagens unge opp i grunnleggende kritisk tenkning? Er de lært opp til toleranse i forhold til andres synspunkter og bidrag i debatten? Ønsker de mest hardnakkede ekstremistene der ute andre meninger velkommen? Eller er pensum i skolen for klimaspørsmål så fastspikret og bibelsk forankret at alle avvikere, de som tør å stille spørsmål, er dømt til karakteristikker som "klimafornektere" og reaksjonære agenter for oljeindustrien? Hva fører det igjen til? Hva slags samfunn ser vi konturene av?
Selvsagt står vi overfor store utfordringer i kampen mot forurensning. Vi har byer der folk ikke får puste i ren luft, der er overflod av plast i havet, enkelte av klodens ressurser er begrensede. Noen tror at økte energimengder, som er nødvendig for bedre helse og økt levestandard blant de aller fattigste, er en quick fix som løses ved solpaneler, vindmøller og noe diffust som kalles "grønn teknologi". Tja.
For mange på jorda
Kanskje er menneskenes formeringsiver ett av de store problemene. Store barnefamilier er fortsatt det vanlige i verdens fattigste land. Vi ser at barnefødslene synker med økt levestandard, bedre helse og mer kunnskap. Da svekkes også menneskehetens fotavtrykk på Moder Jord. Hva barnefødsler angår har vi empiriske bevis fra den vestlige verdens egen historie gjennom de siste 150 årene. Samtidig er tilgang på mer energi en forutsetning for bedre levekår i den fattige verden. Er konklusjonen da at "de får værsågod forbli fattige, for verden tåler ikke energiforbruket og råvarebehovet"?
Medienes ordbruk har skjerpet hvordan vi oppfatter værfenomenene. Det vi voksne kalte for styrtregn i vår ungdom, er nå blitt ekstremvær. En helt vanlig høststorm er blitt til noe mye mer alvorlig. Jeg har ennå ikke sett noen pålitelig statistikk som forteller om kraftigere og hyppigere orkaner på verdenshavene eller langs våre kyster, men jeg har sett veldig mange påstander om at vi må forberede oss på det. Været vil nemlig bli villere og våtere. Kraftig regnvær og jordskred, tette sluk og oversvømte kjellere kan forsikringsselskapene melde om. Men er årsaken "klima", eller at urbaniseringen har gitt så mye asfalt som dekker bakken, og at bekker og elver er lagt i rør, at vannet ikke har noe sted å gjøre av seg?
"Nyheter" spres raskt
Mens det tidligere tok lang tid å få fram nyheter om de store, normale og jevnlige monsuner, orkaner og diverse naturkatastrofer fra ulike deler av verden, får vi nå værets herjinger, tsunamier og flodbølger inn på skjerm og nett på sekunder, forsterket av dramatisk ordbruk og dystre varsler. Farenivå tre og fire på skalaen. Veldig mange tidligere naturkatastrofer fikk omverdenen og vi i Norge rett og slett ikke høre om. Lenge før menneskeskapte CO2-utslipp kan ha hatt noe å si, i førindustriell tid.
Poenget er at det kun er fornuft, rasjonell tenkning og praktiske tiltak, bedre teknologi og mer forpliktende internasjonalt samarbeid som gir resultater i "klimakampen". I stedet blir vi overdøvet av tribuneskrik, gapatroster og dommedagsprofeter. Nye partier vil ha makt over menneskenes tanker og deretter parlamentene og beslutningsprosessene.
Noen må begynne å tenke alternativt. Og da mener jeg ikke de som alt er frelst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)