lørdag 5. oktober 2019

Skal vi virkelig vekte stemmene?

Det vakte betydelig oppsikt, og ikke så få hoderystende reaksjoner, da en sosiolog og forsker for en tid siden synset i Dagsnytt 18 om hvilken vekt man skal legge på unge og eldre menneskers oppfatninger i miljø- og klimasaken. Hennes mening var nokså klar: "Vi må tillegge de unges syn og standpunkter større vekt enn hva eldre mennesker mener". Det var fordi de yngre viste større interesse for, og krevde mer drastiske virkemidler, i klimapolitikken. Hun distanserte seg taktisk fra den opprinnelige versjonen som hun kanskje innerst inne sto for, nemlig at unge klimaentusiasters stemmer ved valg skulle telle mer enn hva voksne, litt mer forbeholdne klimarealister forfekter.
   Uansett så er holdningen interessant: Fordi noen unge (tilfeldigvis) mener det samme som jeg (sosiologen), skal deres stemme ha større innflytelse på praktisk politikk. Men hva hvis forholdet var omvendt, teoretisk sett: Hva dersom de unge hadde lært seg å være mer kritiske og skeptiske til klimalobbyens påstander om verdens snarlige undergang? Hadde hun ment det samme da? Jeg lar spørsmålet henge litt i luften.

Absurd, og et tilbakeskritt
Oppfatningen om at enkelte unges brøl mot etablerte politiske partier skal tillegges større vekt, er selvsagt absurd, udemokratisk og et tilbakeskritt i likestilling. Selv har jeg trodd at enhver stemme lagt i en valgurne skal telle like mye - uansett alder, kompetanse, økonomi, religion eller legning. Det kostet i sin tid mye å få gjennomført dette enkle prinsippet.
   Man kan hevde, med retorisk kraft og tilsynelatende logikk, at det jo er de unge som skal "overta" samfunnet de er født inn i, og at det er "de voksne" som har skylda for at kloden snart går inn i dødskrampe. For det vil den, helt sikkert! Og da er det "oss", dvs. ungdom og sosiologer, alle andre må lytte til og følge. Særlig de eldre.

Andre årsaker
Problemet er at det kan være andre årsaker til at voksne mennesker (og eldre) er litt skeptiske til de mest høyrøstede kravene om ungdommelig kontroll over samfunnsutviklingen hva klimapolitikk angår: De voksne har blant annet opplevd "været" i mye lengre tid og har faktisk vært vitne til omtrent de samme klimafenomenene vi nå opplever: Tørkesommere, regnfulle årstider, flom, springflo, skogbranner, temperatursvingninger, brå omslag. De har til og med hørt sine foreldre og besteforeldre fortelle om lange perioder med relativt varmt klima, omtrent som i dag. Om isbreer som smeltet. I litteraturen kan vi finne beskrivelser av lignende tilstander langt tilbake, helt siden middelalderen. Undersøkelser av årringer, georadar og isotopscanning antyder det samme. Den gang de voksne ikke brente av fossilt brensel i samme omfang som nå og sendte CO2 opp i atmosfæren.
   Det er de voksne som er de ekte tidsvitnene i denne sammenhengen, ikke de yngste.

Tørke og flom
Ifjor opplevde Norge og andre nærliggende land en tørkesommer som var like håpløs som den mange husker fra 1947. De store flommene blir forøvrig kalt 30-, 50- eller 70-årsflommer. Det er fordi de har inntruffet før. Med ujevne mellomrom eller helst i store sykluser. Før lufta over oss var stinn av CO2. Kanskje betyr naturlige svingninger mer enn vi aner? Selv talspersoner for Zero og Cicero innrømmer at der er en naturlig komponent i klimaendringene, og i tillegg en "menneskeskapt" komponent. Man strides om vektleggingen av det ene i forhold til det andre. Noen vitenskapsfolk hevder at de menneskeskapte endringene betyr aller mest, andre forskere mener noe annet. Iallfall er ikke alle like bombastiske i sine konklusjoner og spådommer.
   Uansett - alle institusjonene og instituttene som er opprettet for å bevise at FNs Klimapanel har rett, er påpasselige med å understreke at ikke alt er hundre prosent bevist og avklart. Det må forskes mer (flere bevilgninger fra offentlige budsjetter til det de driver med).

Hvorfor forske mer?
Det til tross for at det store flertall offentlig ansatte klimaforskere jo utbasunerer at - er det ikke 97 prosent - av verdens vitenskapsmenn og -kvinner er helt enig i Klimapanelets konklusjoner og dets manende veiledninger til politikerne. Trenger vi å forske mer da, når konklusjonen er så klar?
   I Norge har vi stort sett omfavnet FNs Klimapanel og dets modeller og scenarier basert på noen utvalgte data - riktignok veldig mange data - som så projiseres inn i fremtiden: "Hvis utviklingen går som nå, så vil det hele ende i katastrofe i 2050, 2080 eller rundt 2100". Noen sa det allerede på 80- og 90-tallet. Siden verden likevel ikke gikk under rundt 2020, har de skjøvet den store kollapsen noen flere tiår ut i tid. Det er tankevekkende.

Vi kan gjøre noe med det
Poenget er (slik jeg ser det) at vi kan gjøre noe med det før menneskeheten forgår på en ubeboelig planet. Det vil si, ganske mange - og main stream media er i front - krever øyeblikkelig action og bejubler for eksempel Gretas Thunbergs faste overbevisning om at alt går galt om ikke verdens politikere og eliter gjennomfører svære samfunnsendringer . Helst i går. Sånn som disse aller yngste og minst kompetente forlanger.
   Ifølge denne troen på endetiden er det ikke mye av dagens praktiske klimapolitikk som hjelper. Det går ad undas om vi ikke nedlegger oljeindustrien, slutter å spise kjøtt, innfører kvoter for i det hele tatt å få lov til å fly, forbyr eller innskrenker bruken av privatbiler og mye annet. Flere bommer, høyere bomavgifter!

Brøl og streik
Hvem skal så bestemme alt dette? Folkevalgte? Langt i fra (bortsett fra MDG, muligens), dagens politikere gjennomfører jo ikke de tiltakene klimaaktivister og andre har krevd, og gjør  uansett ikke nok. Vi må ha action! Demonstrasjoner! Streiker, brøling på gater og torv (gryteferdige scener for visuelle medier).
   Fanatismen florerer, vi har fått et element av noe kvasireligiøst i klimadebatten, noe messiansk. Noen har sett lyset... Det spilles på følelser og frykt. Frykten er en mektig kraft. Den oppstår ikke alltid i hvert enkelt individs indre ut fra rasjonelle observasjoner, men piskes opp utenfra, regisseres - av voksne som ønsker makt. Psykologisk krigføring kalte vi det under den kalde krigen. Noen ønsker makt i parlamentene, makt i medier, makt over opinionsdannelsen, makt over menneskene.

Erfaringer fra nær fortid
Verdenshistorien gjennom hele det tyvende århundre var i mangt en historie om folkebedrag og massesuggesjon, propaganda uten motforestillinger. En historie om land og folk som ble lurt. Lurt inn i krig og erobringstokt, diktatur og tyranni, sensur og ensretting. Ser vi antydninger av en gryende parallell her? Er ikke fanatismen i ferd med å gå vel langt? De unges stemmer skal veie tyngre...
   Vi observerer aktivist- og ekstremistgrupper som synes de er i sin fulle rett til å sette seg ned foran anleggsmaskiner, sabotere utbyggingsprosjekter, lenke seg fast til oljeinstallasjoner, trosse demokratiske vedtak i nasjonalforsamlinger.
   Skal vi virkelig tro blindt på at alle de påstått dramatiske klimaendringene krever en ganske annen individuell livsførsel, lavere levestandard, forbud mot privatbilen m.m. som den eneste fornuftige og farbare vei? Vårt lands samlede bidrag til verdens forurensning er visstnok på pluss-minus én prosent. Noen snakker om promiller. Om vi stengte av Norge bak et jernteppe, ville det ikke monne i den store globale sammenhengen. Norges oljeproduksjon utgjør to prosent av samlet produksjon i verden. Stanser vi pumpene, vil Russland, USA og arabiske land raskt fylle gapet. Men det er visst ikke poenget. Poenget er det gode, lysende eksemplet, at Norge symbolsk går foran og gir smitteeffekt hos alle de andre milliardene på jorden. Realisme eller fanatisme?

Et skeptisk skråblikk
Uansett bør rasjonelt tenkende mennesker ha et skeptisk skråblikk på alle påstander og "løsninger" som kjemper om sinnene der ute. Læres dagens unge opp i grunnleggende kritisk tenkning? Er de lært opp til toleranse i forhold til andres synspunkter og bidrag i debatten? Ønsker de mest hardnakkede ekstremistene der ute  andre meninger velkommen? Eller er pensum i skolen for klimaspørsmål så fastspikret og bibelsk forankret at alle avvikere, de som tør å stille spørsmål, er dømt til karakteristikker som "klimafornektere" og reaksjonære agenter for oljeindustrien? Hva fører det igjen til? Hva slags samfunn ser vi konturene av?
   Selvsagt står vi overfor store utfordringer i kampen mot forurensning. Vi har byer der folk ikke får puste i ren luft, der er overflod av plast i havet, enkelte av klodens ressurser er begrensede. Noen tror at økte energimengder, som er nødvendig for bedre helse og økt levestandard blant de aller fattigste, er en quick fix som løses ved solpaneler, vindmøller og noe diffust som kalles "grønn teknologi". Tja.

For mange på jorda
Kanskje er menneskenes formeringsiver ett av de store problemene. Store barnefamilier er fortsatt det vanlige i verdens fattigste land. Vi ser at barnefødslene synker med økt levestandard, bedre helse og mer kunnskap. Da svekkes også menneskehetens fotavtrykk på Moder Jord. Hva barnefødsler angår har vi empiriske bevis fra den vestlige verdens egen historie gjennom de siste 150 årene. Samtidig er tilgang på mer energi en forutsetning for bedre levekår i den fattige verden. Er konklusjonen da at "de får værsågod forbli fattige, for verden tåler ikke energiforbruket og råvarebehovet"?
   Medienes ordbruk har skjerpet hvordan vi oppfatter værfenomenene. Det vi voksne kalte for styrtregn i vår ungdom, er nå blitt ekstremvær. En helt vanlig høststorm er blitt til noe mye mer alvorlig. Jeg har ennå ikke sett noen pålitelig statistikk som forteller om kraftigere og hyppigere orkaner på verdenshavene eller langs våre kyster, men jeg har sett veldig mange påstander om at vi må forberede oss på det. Været vil nemlig bli villere og våtere. Kraftig regnvær og jordskred, tette sluk og oversvømte kjellere kan forsikringsselskapene melde om. Men er årsaken "klima", eller at urbaniseringen har gitt så mye asfalt som dekker bakken, og at bekker og elver er lagt i rør, at vannet ikke har noe sted å gjøre av seg?

"Nyheter" spres raskt
Mens det tidligere tok lang tid å få fram nyheter om de store, normale og jevnlige monsuner, orkaner og diverse naturkatastrofer fra ulike deler av verden, får vi nå værets  herjinger, tsunamier og flodbølger inn på skjerm og nett på sekunder, forsterket av dramatisk ordbruk og dystre varsler. Farenivå tre og fire på skalaen. Veldig mange tidligere naturkatastrofer fikk omverdenen og vi i Norge rett og slett ikke høre om. Lenge før menneskeskapte CO2-utslipp kan ha hatt noe å si, i førindustriell tid.
   Poenget er at det kun er fornuft, rasjonell tenkning og praktiske tiltak, bedre teknologi og mer forpliktende internasjonalt samarbeid som gir resultater i "klimakampen". I stedet blir vi overdøvet av tribuneskrik, gapatroster og dommedagsprofeter. Nye partier vil ha makt over menneskenes tanker og deretter parlamentene og beslutningsprosessene.
   Noen må begynne å tenke alternativt. Og da mener jeg ikke de som alt er frelst.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar