onsdag 9. oktober 2019

I sorgbearbeidingens tid

Årets kommunevalg ga vinnere og tapere som resultat, og slik har det alltid vært. I tillegg kommer de personlige konsekvensene hos kandidater som enten kom inn, eller ikke kom inn, i kommunestyrer og fylkesting (i sistnevnte tilfelle kan velgerne gjøre lite med personsammensetningen, der avgjøres alt på nominasjonsmøtene). Noen partier har vært forutseende og forhåndskumulert et mannskap som var tiltenkt de tunge vervene. Rundt om i kommune-Norge har mange som stilte til valg, satt dette nærmest som betingelse for å stå på en liste. Så kan et nominasjonsmøte endre på dette - antall forhåndskumulerte - slik at flere i utgangspunktet teoretisk blir stående likt.

Noen har fordeler
Slik er det egentlig ikke, for noen er bedre kjent, har en klarere profil, har vært mer omtalt i lokalavisene eller vært mer aktive i sosiale medier enn andre. Enkelte har skrevet flere leserinnlegg eller opptrådt oftere på ulike arenaer. Noen har et større nettverk, enten i en fagforening, i næringslivet eller i frivilligheten. Og en god del har vært det man kaller "listefyll". De har akseptert å ha navnet sitt på en partiliste, men har egentlig ikke hatt noen planer - eller håp - om å komme inn i styre og stell.
   Men for de mest ivrige og mest politisk bevisste er det selvsagt en skuffelse å ha jobbet sent og tidlig i en valgkamp, og så likevel ikke få den plassen i kommunestyresalen man drømte om eller tok sikte på. Sånn sett kan lokalpolitikken være brutal.

Partier som vant eller tapte
Og så er det dette med valgresultatet for partiet man tilhører, eller den samarbeidskoalisjonen som man håpet skulle oppnå et flertall, slik at man kommer "i posisjon", sikrer ordførervervet og får gjennomslag for politikk og programposter.
   Et valg gir altså vinnere og tapere, og taperne går gjerne inn i en sorgbearbeidingens tid. Det ser vi rundt oss på alle kanter. Man strever med å akseptere resultatet, og etterpåklokskapen setter inn. Hva gjorde vi galt? Hvorfor stemte ikke flere på oss? Var ikke standpunktene våre gode og klare nok? Hvorfor dekket ikke lokalavisen våre møter og arrangementer mer? I en del tilfelle leter man etter syndebukker og årsakssammenhenger som skal "forklare", helst bortforklare, det elendige resultatet. Alt dette er menneskelig og naturlig.

Ærlighet varer lengst
Det partiet kommer best ut (blant taperne) som tar virkeligheten inn over seg, er brutalt ærlig og tenker rasjonelt og analytisk gjennom både programarbeidet, nominasjonsprosessen, de ulike fasene og utspillene i valgkampen - og hva som kan gjøres bedre neste gang.
   Når man lytter til de ulike vurderingene i fjernsynets debattprogrammer, er det stor forskjell på denne ærligheten og selvinnsikten. De aller verste utslagene av manglende selverkjennelse kommer fra Arbeiderpartiet, med Venstre som en klar nummer to. Lederen for den sosialdemokratiske tenketanken Agenda forsøker blant annet å innbille oss at valgtapet egentlig ikke var så ille - for se, Norgeskartet er jo farvet rødgrønt! Man erkjenner ikke at Arbeiderpartiet gjorde det dårligste kommunevalget på mange tiår. Det gjør åpenbart for vondt å innrømme det. Ved noen enkle tanketrick forsøker man  å innbille oss at partiet slett ikke gjorde det så dårlig... Ikke særlig imponerende av en "tankesmie" som liksom skal produsere vettuge analyser og gi omgivelsene mere kunnskaper og dypere forståelse.

Hva med taperne?
Hva med taperne Høyre og Fremskrittspartiet? Det jeg hittil har sett og hørt, gir inntrykk av adskillig mer ærlighet og åpen selverkjennelse. Det gikk skitt, men nå skal vi pinadø reise kjerringa ved neste korsvei øke innsatsen, slutte rekkene og være offensive!
   Så er det en annen side ved valgresultatet som ikke må glemmes. Når rødgrønne koalisjoner slutter segt sammen og skal styre sine lokalsamfunn, må de levere. Vil de det? Gjennomgående programposter i disse partiene, og spesielt Arbeiderpartiet, lover så mye, gir oss så store forhåpninger, valgflesket er så åpenbart illeluktende harskt at man er dømt til å svikte velgerne. I valgkampens hete har man lovet så store løft på nær sagt alle samfunnsområder at partiet er nødt til å mislykkes. Kommuneøkonomien har ikke rom for alle de store investeringene og de økte driftskostnadene.

Øke skatten?
Selvsagt kan de rødgrønne partiene øke lokale skatter og avgifter. Det er neppe poulært. Rødgrønne partier har ingen tradisjon for å kutte i kommunebudsjett, enten det skjer ved å skrinlegge investeringsoppgaver som er lovet, eller bruke ostehøvelprinsippet i driften av den kommunale administrasjonen. Effektivisering er et fyord. Fagforeningene vil sette seg på bakbeina, og når tillitsvalgte sier hopp, så hopper man. Eller snarere ikke - man står bom stille. Brukes det mer penger enn økonomien tåler, dukker Robek-spøkelset opp - at kommunen blir stilt under administrasjon av fylkesmannen. Det er en nedverdigende situasjon, en ufyselig merkelapp. Man har ikke satt tæring etter næring.

Kan plukke fruktene
I de neste to til fire årene kan "taperne" blant borgerlige partier plukke ned fruktene av overdådige løfter og grandiose prosjekter og vinne større respekt blant velgerne. Men det krever at borgerlige lokalpolitikere går nøye igjennom sine motstanderes valgprogrammer og minner om hvert eneste løftebrudd ved enhver given anledning.
   Nei, de nærmeste årene er slett ikke uten håp for borgerlige partier i kommune-Norge. Det vil raskt vise seg hvem som er de mest ansvarlige, mest fremsynte, mest realistiske. At verdier og økonomisk vekst først må skapes før "kaka" deles.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar