Styrking eller prokuratorknep?

Forsvarsinteresserte vil de nærmeste dagene sette seg nøye inn i forslag til neste års forsvarsbudsjett, samtidig som forsvarssjef Haaskon Bruun-Hanssen legger frem sitt militærfaglige råd 8. oktober. Det skal bli interessant å måle de to størrelsene opp mot hverandre.
   Utgangspunktet er ikke det beste: For få dager siden lekket Forsvarsdepartementet at budsjettets andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) gjennom en teknisk endring nå beregnes til 1,8 prosent både for inneværende år og neste år. I 2013 var tallet 1,51. Problemet er at utgiftsområder knyttet til Forsvaret som hittil ikke er tatt med i regnestykket, nå er trukket inn, blant annet pensjonsutgifter. Dermerd oppnår man - på papiret - en "styrking" til 1,8 prosent. Altså fattige to promille av det Norge som NATO-medlem forpliktet seg til innen 2024. Problemet er at brutto nasjonalprodukt øker hele tiden i en økonomisk vekstperiode. Promiller vil tilsvare mange milliarder kroner om fem år.

Samme beregningsgrunnlag?
Dersom samtlige andre NATO-land hittil har fulgt samme prosedyre, altså inkludert pensjonsutgifter når de fastsetter sin andel av BNP, og Norge ikke har gjort det, er det greit at vårt land følger opp slik at vi får ens sammenligningsgrunnlag. Hvis det derimot ikke er tilfelle, snakker vi om et typisk prokuratorknep. Slike knep produserer ikke mer forsvarskraft.
   Fratrukket pris- og lønnsstigning øker forsvarsbudsjettet med over to milliarder kroner, og vil beløpe seg til nær 61 milliarder. Det synes umiddelbart lite med tanke på det store etterslepet vårt militære forsvar har å ta igjen, og målt opp mot trusler og scenarier vårt land kan bli stående overfor.

Oppløftende utvikling
Sett over noen år er imidlertid styrkingen målbar og oppløftende. I 2019-20 har Norge et forsvar som er markant sterkere enn for 10 år siden eller fem år siden. Året 2025 vil betegne en milepæl. Viktige vedtak avtegner utviklingen: Kjøp av 52 F-35 jagerbombere, nye overvåkningsfly, nye helikoptre, nye ubåter, nytt og bedre luftvern, flere besetninger for fregatter og ytre kystvakt, flere og bedre nye stridsvogner, styrking av Finnmark landforsvar, blant annet etablering av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger, mer øving og trening av Heimevernet.
   Slik kunne vi ramse opp styrking og forbedringer. Spørsmålet er likevel om Norge satser nok på forsvar av fedrelandet, og om styrkingen kommer i tide til å virke avskrekkende. Eller om vi helt må stole på at andre kommer oss til unnsetning i krise og krig. En absolutt forutsetning er at militær assistanse fra NATO-land med USA i spissen kan komme tidsnok og i ordnede former. Sjø- og luftrom må være sikret, og det samme gjelder havner og landingsområder, inklusive forhåndslagre. Er vi forberedt til det?

Forsvare suvereniteten
Norge må selv gjøre mye av jobben, det er vårt ansvar å ha styrker nok på bakken til å kunne forsvare suverenitet og nasjonalt handlingsrom. Forsvarssjefen har fått et mandat denne gangen som avviker fra tidligere: Han har kunnet legge frem en fremtidig struktur og kapasitet som tilsvarer toprosentmålet. Mye tyder på at han ikke ser for seg at en slik målsetting blir nådd før i 2028. Det holder ikke. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig forverret siden 2014, så dette blir et kappløp mellom et mer aggressivt Russland og nødvendige mottiltak.
   De aller nærmeste årene kan bli helt kritiske, dersom ønsket om at Norge skal være "NATO i nord" skal oppfylles. Spenningen vil stige ytterligere i nordlige områder og farvann dersom amerikanerne må fylle gapet mellom egen evne og sikkerhetspolitiske behov, for eksempel i maritim overvåkning eller erstatte vårt luftforsvars evne til både angrep og forsvar.

F-35 helt avgjørende
Det er her F-35 blir helt avgjørende. 52 operative jagerbombere er egnet både til forsvar av egne grenser, og som en formidabel avskrekkingsstyrke skulle de settes inn mot sentrale baser og overvåkningssystemer på Kola og andre steder. Jeg antar dette er det eneste russerne egentlig frykter - pluss amerikanske unnsetningsstyrker som bruker norsk territorium som oppmarsjområde.
   Det er bra at amerikanerne øver i Norge, og at øvingsmønsteret er slik at det til enhver tid er en viss NATO-styrke på norsk jord. Gjerne lenger nord om nødvendig. Det er det eneste språket Putin forstår. Pluss en egen nasjonal kapasitet til jamming og ødeleggelse av en fiendes kommunikasjonssystemer.
   Det holder imidlertid ikke at borgerlige partier (og Arbeiderpartiet for den del) har programformuleringer a la "nærme seg toprosent-målet innen 2024". Jeg håper denne problemstillingen blir en valgkampsak frem mot stortingsvalget i 2021.