Det
er seierherrene som skriver historien om krigens gang og avslutning,
forklarer hendelser og gir kampen karakteristikker. De som deltok,
kalles helter eller fiender. Seierherrene sørger for at den
kollektive hukommelsen preges av deres syn og forestillinger. For meg
står det klart at det er de venstreradikale som har satt sitt stempel på mye av
historieskrivningen de siste 50 årene. De sjablonmessige
dokumentarprogrammene tiår for tiår i særlig NRK er bare ett
eksempel.
1970-tallet
er igjen kommet i sentrum for oppmerksomheten etter Kjetil Bjørnstads
siste selvbiografiske bokutgivelse. Han karakteriserer tiåret som
«Frihetens tiår». Kanskje for ham selv og det ekstreme venstre.
Men for folk flest?
Frigjøringen ikke bare
radikal
Vi er
blitt vant til å tenke at 70-tallet skapte en slags
frigjøringsbevegelse mot borgerlige fordommer, tabuer og autoritære
strukturer. Delvis var det nok slik, men bare for en del. Opprøret
gjaldt også trykket fra det sosialdemokratiske Norge.
Tiåret
var en fortsettelse av 60-tallet, ikke minst 1968 «og alt det der»:
Ungdomsopprør, voldelige opptøyer i Paris, og etter hvert fremvekst
av marxistisk terror i Frankrike men særlig i Tyskland. Noe av dette
spredte seg til vårt eget land. Som politisk ungdomsleder i Oslo
hadde undertegnede en unik observatørpost til det som faktisk
skjedde i hovedstaden og ellers rundt om.
Frihetsbegrepet
sto sentralt blant særlig konservativ og liberal ungdom, og da
spesielt temaet individuell frihet mot kollektiv tvang. Generasjonen
som ble voksne på 60-tallet og senere, gjorde ikke bare opprør mot
«det borgerlige» (først og fremst foreldregenerasjonens sedvaner
og oppdragelse), men mot det sosialistiske og
sosialdemokratiske Norge. Det man så og opplevde rundt seg på
den tiden. Arbeiderpartiet hadde jo hatt total makt siden 1945, i
perioder med rent flertall på Stortinget, i andre perioder hadde de
flertall sammen med kommunistene i NKP eller SF (etter 1961).
Usunne
tendenser
Det
var ikke bare positivt gjenreisningsarbeid som foregikk i disse
tiårene, det var tiden for forsøk på kollektivisering av
samfunnet, planøkonomi med strenge reguleringer og restriksjoner for
nærings- og arbeidslivet så vel som for enkeltmennesker. Der var et
utall påbud og forbud i hverdagen, der var rasjonering på boliger,
på lånekapital og enkle forbruksgoder som telefon. Skattetrykket
var blant de tyngste i Europa. «Partiboka» bestemte for en stor del
hvem som fikk nøkkelstillinger i stat og kommune. Tidens melodi var
en mild form for ensretting, utjamning og fagforeningstvang.
Butikkenes åpningstider var bestemt av sosialdemokratisk
fagforeningspolitikk.
Skolepolitikk
og læreboknormal var strengt sentralisert og bestemt av «skriv»
fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Intet lokalt
slingringsmonn, ingen alternative valg av pensum eller
læringsmetoder. En håndfull Steinerskoler var eneste pustehull.
Alle skulle lære omtrent det samme. Fleksibilitet og valgfrihet var
fremmedord. Det var en tid da Arbeiderpartiet og andre sosialistiske
partier sloss drabelig for å beholde NRK-monopolet
(«Arbeiderpartiets Riks Kringkasting ARK») og forhindre konkurranse
om meninger og ytringer.
Mangel på mye
Det
var for få studieplasser på 1960-tallet, for få studentboliger,
der var sterk prisvekst (inflasjon), store og udekkede behov i
samferdselsutbyggingen og uløste oppgaver i helsepolitikken. Kravet
om endringer rettet seg derfor i stor grad mot det samfunnet
Arbeiderpartiet hadde skapt gjennom sin dominans i flere tiår.
Alle var glad for gjenreisningen etter krigens ødeleggelser, høyere
materiell levestandard og et forsterket sosialt nettverk gjennom
utbygging av trygdesystemet – forøvrig et felles politisk
dugnadsarbeid. Men noe manglet, eller gikk i feil retning.
Utviklingen
av holdninger blant Sosialistisk Folkepartis ungdom (SUF) var
skremmende for alle som ville forsvare demokratiske institusjoner,
ytringsfrihet, norske tradisjoner og verdier. SUF-ungdommen som
senere ble til AKP (m-l), etter hvert Rød Valgallianse og Rødt,
avviste det norske demokratiet og ville ha proletariatets diktatur og
væpna revolusjon. De organiserte demonstrasjoner, lovlige og
ulovlige. De kuppet makten i Studentersamfunnet og
studentorganisasjonene på lærer- og høyskoler der meningsterror
snart ble forsøkt innført. Studentspørsmål skulle avgjøres ved
allmannamøter og håndsopprekning. «Den som ikke er med oss, er mot
oss». Oppslagstavler ble veggaviser med paroler og appeller.
Meningsmotstanderes budskap ble revet ned eller malt over.
Infiltrasjon og ville
streiker
SUF
og AKP (m-l) infiltrerte fagforeninger og klarte å sno seg inn på
en del arbeidsplasser der kampen mot ledelse, eiere og kapitalister
generelt ble prioritert. Resultatet ble ville streiker, tapte
inntekter, lavere produksjon og sterke konflikter mellom moderate
fagforeningsfolk og de unge brushodene.
Utenriks
svermet disse venstreekstreme for Mao-tse-Tung og kulturrevolusjonen
i det røde China, de jublet for Pol Pot-regimet i Kambodsja, Ho Chi
Minh-diktaturet i Nord-Vietnam (som senere erobret Sør-Vietnam) og
det røde diktaturet Albania i Europa. Den marxistiske opprøreren på
Cuba, Fidel Castro, og Che Guevara var de store heltene. Alle «kriger
ved stedfortreder» i Afrika ble støttet og hyllet.
De
var ikke så mange i antall, disse AKP (m-l)`erne. Men de var
dyktige, iherdige, sprenglærde i marxistisk ideologi og taktikk og
villig til å sette personlige hensyn til side til fordel for «saka».
Mange som var godt i gang med høyere studier, avsluttet disse og lot
seg «sjølproletarisere» ved å ta arbeid «på gølvet» i
industribedrifter.
Og så gikk det helt
galt
Kjetil
Bjørnstad sier selv om 1970-tallet: «De (Akp (m-l)`erne) ønsket en
frihet for folket men (også) en total lydighet. De hadde en
skremmende partistruktur. Skulle vi gå inn i dette skapet hvor man
hadde hemmelige navn og koder for ting? Kollektivtanken var stor. Og
så ble det helt galt».
Da
revolusjonsgnisten til slutt sluknet, hadde mange av de dyktigste i
mellomtiden klart å erobre noen høydedrag i norsk kulturliv, i
forlag, i medier og i politiske og offentlige institusjoner. Hva de
klarte å få til av skade de neste tiårene er ennå ikke skikkelig
avdekket og analysert.
Kall
gjerne 1970-tallet for Frihetens tiår. Men vær oppmerksom på at
frihetstrangen fulgte to spor: Et liberaltkonservativt som la vekt på
evolusjon (gradvise endringer) gjennom demokratiske virkemidler, og
et kommunistisk. Sistnevnte omfattet både SUF og dets etterkommere.
Det var til slutt den liberalkonservative bølgen som vant de store
seirene på 1980-tallet, da lukke- og stengningsloven ble åpningslov,
da NRK-monopolet ble brutt, da liberaliseringen av boligpolitikken
fikk bukt med «under bordet»-omsetning og andre usunne tilstander.
Jeg vil heller si at 80-tallet var frihetens tiår, og det til
de grader at sosialister og sosialdemokrater siden ikke har våget å
reversere utviklingen, bare bremse den.