lørdag 30. juli 2016

1970-tallet - frihetens tiår (?)

Det er seierherrene som skriver historien om krigens gang og avslutning, forklarer hendelser og gir kampen karakteristikker. De som deltok, kalles helter eller fiender. Seierherrene sørger for at den kollektive hukommelsen preges av deres syn og forestillinger. For meg står det klart at det er de venstreradikale som har satt sitt stempel på mye av historieskrivningen de siste 50 årene. De sjablonmessige dokumentarprogrammene tiår for tiår i særlig NRK er bare ett eksempel.
   1970-tallet er igjen kommet i sentrum for oppmerksomheten etter Kjetil Bjørnstads siste selvbiografiske bokutgivelse. Han karakteriserer tiåret som «Frihetens tiår». Kanskje for ham selv og det ekstreme venstre. Men for folk flest?

Frigjøringen ikke bare radikal
Vi er blitt vant til å tenke at 70-tallet skapte en slags frigjøringsbevegelse mot borgerlige fordommer, tabuer og autoritære strukturer. Delvis var det nok slik, men bare for en del. Opprøret gjaldt også trykket fra det sosialdemokratiske Norge.
   Tiåret var en fortsettelse av 60-tallet, ikke minst 1968 «og alt det der»: Ungdomsopprør, voldelige opptøyer i Paris, og etter hvert fremvekst av marxistisk terror i Frankrike men særlig i Tyskland. Noe av dette spredte seg til vårt eget land. Som politisk ungdomsleder i Oslo hadde undertegnede en unik observatørpost til det som faktisk skjedde i hovedstaden og ellers rundt om.
   Frihetsbegrepet sto sentralt blant særlig konservativ og liberal ungdom, og da spesielt temaet individuell frihet mot kollektiv tvang. Generasjonen som ble voksne på 60-tallet og senere, gjorde ikke bare opprør mot «det borgerlige» (først og fremst foreldregenerasjonens sedvaner og oppdragelse), men mot det sosialistiske og sosialdemokratiske Norge. Det man så og opplevde rundt seg på den tiden. Arbeiderpartiet hadde jo hatt total makt siden 1945, i perioder med rent flertall på Stortinget, i andre perioder hadde de flertall sammen med kommunistene i NKP eller SF (etter 1961).

Usunne tendenser
Det var ikke bare positivt gjenreisningsarbeid som foregikk i disse tiårene, det var tiden for forsøk på kollektivisering av samfunnet, planøkonomi med strenge reguleringer og restriksjoner for nærings- og arbeidslivet så vel som for enkeltmennesker. Der var et utall påbud og forbud i hverdagen, der var rasjonering på boliger, på lånekapital og enkle forbruksgoder som telefon. Skattetrykket var blant de tyngste i Europa. «Partiboka» bestemte for en stor del hvem som fikk nøkkelstillinger i stat og kommune. Tidens melodi var en mild form for ensretting, utjamning og fagforeningstvang. Butikkenes åpningstider var bestemt av sosialdemokratisk fagforeningspolitikk.
Skolepolitikk og læreboknormal var strengt sentralisert og bestemt av «skriv» fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Intet lokalt slingringsmonn, ingen alternative valg av pensum eller læringsmetoder. En håndfull Steinerskoler var eneste pustehull. Alle skulle lære omtrent det samme. Fleksibilitet og valgfrihet var fremmedord. Det var en tid da Arbeiderpartiet og andre sosialistiske partier sloss drabelig for å beholde NRK-monopolet («Arbeiderpartiets Riks Kringkasting ARK») og forhindre konkurranse om meninger og ytringer.

Mangel på mye
Det var for få studieplasser på 1960-tallet, for få studentboliger, der var sterk prisvekst (inflasjon), store og udekkede behov i samferdselsutbyggingen og uløste oppgaver i helsepolitikken. Kravet om endringer rettet seg derfor i stor grad mot det samfunnet Arbeiderpartiet hadde skapt gjennom sin dominans i flere tiår. Alle var glad for gjenreisningen etter krigens ødeleggelser, høyere materiell levestandard og et forsterket sosialt nettverk gjennom utbygging av trygdesystemet – forøvrig et felles politisk dugnadsarbeid. Men noe manglet, eller gikk i feil retning.
   Utviklingen av holdninger blant Sosialistisk Folkepartis ungdom (SUF) var skremmende for alle som ville forsvare demokratiske institusjoner, ytringsfrihet, norske tradisjoner og verdier. SUF-ungdommen som senere ble til AKP (m-l), etter hvert Rød Valgallianse og Rødt, avviste det norske demokratiet og ville ha proletariatets diktatur og væpna revolusjon. De organiserte demonstrasjoner, lovlige og ulovlige. De kuppet makten i Studentersamfunnet og studentorganisasjonene på lærer- og høyskoler der meningsterror snart ble forsøkt innført. Studentspørsmål skulle avgjøres ved allmannamøter og håndsopprekning. «Den som ikke er med oss, er mot oss». Oppslagstavler ble veggaviser med paroler og appeller. Meningsmotstanderes budskap ble revet ned eller malt over.

Infiltrasjon og ville streiker
SUF og AKP (m-l) infiltrerte fagforeninger og klarte å sno seg inn på en del arbeidsplasser der kampen mot ledelse, eiere og kapitalister generelt ble prioritert. Resultatet ble ville streiker, tapte inntekter, lavere produksjon og sterke konflikter mellom moderate fagforeningsfolk og de unge brushodene.
   Utenriks svermet disse venstreekstreme for Mao-tse-Tung og kulturrevolusjonen i det røde China, de jublet for Pol Pot-regimet i Kambodsja, Ho Chi Minh-diktaturet i Nord-Vietnam (som senere erobret Sør-Vietnam) og det røde diktaturet Albania i Europa. Den marxistiske opprøreren på Cuba, Fidel Castro, og Che Guevara var de store heltene. Alle «kriger ved stedfortreder» i Afrika ble støttet og hyllet.
   De var ikke så mange i antall, disse AKP (m-l)`erne. Men de var dyktige, iherdige, sprenglærde i marxistisk ideologi og taktikk og villig til å sette personlige hensyn til side til fordel for «saka». Mange som var godt i gang med høyere studier, avsluttet disse og lot seg «sjølproletarisere» ved å ta arbeid «på gølvet» i industribedrifter.

Og så gikk det helt galt
Kjetil Bjørnstad sier selv om 1970-tallet: «De (Akp (m-l)`erne) ønsket en frihet for folket men (også) en total lydighet. De hadde en skremmende partistruktur. Skulle vi gå inn i dette skapet hvor man hadde hemmelige navn og koder for ting? Kollektivtanken var stor. Og så ble det helt galt».
   Da revolusjonsgnisten til slutt sluknet, hadde mange av de dyktigste i mellomtiden klart å erobre noen høydedrag i norsk kulturliv, i forlag, i medier og i politiske og offentlige institusjoner. Hva de klarte å få til av skade de neste tiårene er ennå ikke skikkelig avdekket og analysert.

   Kall gjerne 1970-tallet for Frihetens tiår. Men vær oppmerksom på at frihetstrangen fulgte to spor: Et liberaltkonservativt som la vekt på evolusjon (gradvise endringer) gjennom demokratiske virkemidler, og et kommunistisk. Sistnevnte omfattet både SUF og dets etterkommere. Det var til slutt den liberalkonservative bølgen som vant de store seirene på 1980-tallet, da lukke- og stengningsloven ble åpningslov, da NRK-monopolet ble brutt, da liberaliseringen av boligpolitikken fikk bukt med «under bordet»-omsetning og andre usunne tilstander. Jeg vil heller si at 80-tallet var frihetens tiår, og det til de grader at sosialister og sosialdemokrater siden ikke har våget å reversere utviklingen, bare bremse den.

torsdag 28. juli 2016

Hamas ut, freden inn?

Dagsavisens utenriksjournalist Roger Hercz har vært interessant å følge i flere år. Han har opptrådt uavhengig og profesjonelt, og var blant annet blant dem som under den siste krigen mot Israel i 2014 avslørte at terrororganisasjonen Hamas i Gaza forbød sivile å rømme fra bombeutsatte boligstrøk. Kvinner og barn ble holdt tilbake da de var blitt varslet av den isralske hæren om at et angrep var underveis. Sivile skulle være menneskelige skjold, eller rettere: tapstallene skulle bli så høye at den internasjonale kritikken skulle ramme Israel.
I dag skriver han uten omsvøp at de islamistiske Hamas-lederne har etablert et et brutalt og undertrykkende regime i Gaza. En av dem han intervjuer, sier at støtten til Hamas har falt dramatisk. Men ingen tør si noe kritisk offentlig. Befolkningen er redde for dem og ingen tør gjøre opprør.

Bruker ressursene feil
Gazabeboernes negative holdning til Hamas går ut på at dets krigerske og uforsonlige ledere bruker store ressurser på å bygge lange underjordiske tunneler inn i Israel i stedet for å bygge opp den sivile infrastrukturen, først og fremst boliger. Lange lastebilkolonner med bygningsmaterialer kommer nesten daglig inn i Gaza fra Israel, det samme gjelder matvarer, medisiner og nødvendighetsartikler. Men Hamas tar straks kontroll over det som kommer inn og bestemmer hva de skal brukes til.
Blokaden fra Israels side retter seg mot gjenoppbygging av Hamas` evne til å forberede en ny krig mot Israel. Det er her kjerneproblemet ligger. Hamas som styrer Gaza, er besatt av et uforsonlig hat mot jøder og nekter å anerkjenne Israels rett til å eksistere. De nekter også fangeutveksling som omkringliggende stater forsøker å megle frem.

Nød og håpløshet
Det fortelles at nøden og håpløsheten stiger blant vanlige Gazabeboere. Store områder er ennå ikke gjenoppbygget etter krigen for to år siden til tross for milliardhjelp fra omverdenen. De siste månedene skal leveforholdene ha blitt markant verre. Arbeidsløsheten er skyhøy. Hamas har et lett spill i propagandakrigen internt: Alt er israelernes skyld. Blokade og beleiring er årsaken til alle befolkningens problemer, hevder de.
I virkeligheten må terrororganisasjonen påta seg et hovedansvar for tilstanden: Når de er så besatt av jødehat at alt de tenker på er å krige mot Israel, er situasjonen håpløs. Omtrent annet hvert år har de startet en ny krig ved å la tusenvis av raketter regne over israelske byer og landsbyer, og tunneler graves under grensen for lettere å snikmyrde israelske sivile.

Israel har et medansvar
Israel har selvsagt også et ansvar og er for en del medskyldig. Men ingen kan frata Israel retten til å forsvare seg. For omverdenen virker konflikten nokså håpløs: Hvorfor skal andre land, som Norge, stadig være med å bygge opp Gaza slik at folk får et sted å bo, når Hamas jevnlig starter en ny krig som de vet ender i bombing av de samme boligstrøkene (Hamas er dyktige til å legge sine utskytningsramper, våpenlagre og tunnelåpninger i nettopp boligstrøkene og nær sykehus og skoler)?
Det er grunnholdningen hos Hamas-ledere som må endres. Men foreløpig er det lite som tyder på at de ekstreme jihadistene vil endre kurs og innse at den eneste veien å gå er anerkjennelse av staten Israel, nedleggelse av våpen og forsoning.

Gaza er selv et eksempel på at Israel har vært villig til å «gi land for fred». I 2005 forlot israelerne den vesle landstripen og tvang de jødiske bosetningene til å forlate området. Hamas tok over kontrollen. Men dens krigerske holdning tvang israelerne til å kontrollere luftrommet og kystgrensen, vann- og strømforsyning og overvåke hva slags bygningsmaterialer som slipper inn. Spesielt er man opptatt av å hindre våpensmugling inn til Gaza – og deler til hemmelige rakettfabrikker.

mandag 25. juli 2016

Viktig politisk nyhet under radaren?

Mens norske velgere ferierer som best, dukker en politisk nyhet opp fra sommeridyllen. Et vaktsomt VG har grepet fatt i den, de andre store riksdekkende mediene sover stort sett i timen. Dagsavisen lar trykke en NTB-versjon som «lofts»-notis på side 11 i dag, 25. juli.
Saken dreier seg om et historisk kompromiss, jeg kaller det forlik, mellom Venstre og Fremskrittspartiet: De to partilederne Trine Skei Grande og Siv Jensen er blitt prinsipielt enige om å sette i verk et grønt skatteskifte, eller rettere avgiftsskifte. Det går ut på at avgifter på forurensende forbruksvarer skal øke, inklusive CO2-belastende utslipp, mens den samme økningen skal nullstilles ved at det generelle skattenivået for folk flest og bedriftene går tilsvarende ned.

Forurenser betaler
Frp har fra lang tid tilbake stått på prinsippet om at «forurenser betaler», så for dette partiet er ikke avgiftskompromisset vanskelig å akseptere, ikke minst fordi det betyr skattelettelser i den andre enden. Venstre har på sin side satt som krav, noen bruker uttrykket ultimatum, at Solberg-regjeringens statsbudsjett for 2017 virkelig får en profil man kan selge som et grønt skifte.
Det eneste undertegnede lurer på, er om bensinavgiften og den særnorske CO2-avgiften er omfattet av forliket. Her har Fremskrittspartiet stått beinhardt på bilbrukernes og distriktenes side. Det førte som kjent til den famøse passasjeravgiften på flyreiser som erstatning.
Men uansett: De to partilederne akter å gjennomføre en «studiereise» til Canada, der en provins har gjennomført noe av den samme tankegangen Grande og Jensen legger seg på. Det skjer i august.

Historisk kompromiss
Kompromisset er historisk og kan bilegge striden mellom de to tilsynelatende ytterpunktene i norsk politikk på et avgjørende punkt. Det kan til og med bane veien for videre Venstre-støtte til en borgerlig samarbeidsregjering – eller endog en søknad om å gå inn i den. Skjer det, vil Knut Arild Hardeide i Kristelig Folkeparti komme under skikkelig press. Han har helt siden høsten 2013 lagt vekt på at de to «sentrumspartiene» går samme vei og følger hverandre i regjeringsspørsmålet. Får Venstre samme oppslutning ved valget neste år som i 2013, kan det være tilstrekkelig at partiet går inn uten KrF.
Selvsagt finnes det en rekke andre store og alvorlige stridsspørsmål mellom de to partiene. Først og fremst er Venstre et markant flyktningeliberalt parti, som vil ta imot et stort antall flyktninger og asylsøkere, og som har skarpt kritisert Frp og Sylvi Listhaugs konsekvente innstramningslinje. Men for det første er flyktningstrømmen gått kraftig tilbake slik at håndteringen er blitt mye lettere, og for det andre er Stortingets felles politikk avklart gjennom to forlik – ett om innstramningstiltak og ett om integreringspolitikken. Dermed er den ballen lagt mer eller mindre død.

Skatteforlik og andre forlik
Også skattepolitikken er kommet over i et annet spor etter Stortingets brede forlik. Der finnes nok av andre saker der partiene utenfor regjeringen vil markere seg og blåse opp uenighet, men de går ikke til kjernen av virkelig prinsippiell og grunnleggende uenighet.
«Vilje til makt» er et underkjent begrep i norsk politikk etter alle mindretallsregjeringene og lunkne støtteerklæringer til partier som tar ansvar. Det er kanskje gått opp for iallfall Venstre-politikere at dersom et parti holder seg for lenge unna regjeringskontorene, svekker det rekrutteringen av politiske talenter og generell oppslutning. Erfaring i å «styre landet» er undervurdert. Ørkenvandring kan man tåle i en fireårsperiode, men etter åtte år går det på nervene løs. Å være statsråd inneholder uendelig store muligheter for markering, medieoppslag og dagsorden på vegne av partiet og velgerne. Se bare på dagens integreringsminister, samferdselsminister, kommunalminister, helseminister og utdanningsminister.

Slik jeg ser det, er sjansen for en firepartiregjering i 2017 styrket, ikke svekket gjennom kompromisset mellom Venstre og Frp. Utspillet kom overraskende, men har en logisk indre kraft som gir nytt håp om en Solberg-regjering i fire nye år.

lørdag 23. juli 2016

Kuppfiaskoen - Erdogans riksdagsbrann?

Vanligvis tror jeg ikke på konspirasjonsteorier av den lettvinte sorten. De er gjerne myntet på kunnskapsløse mennesker som sluker hva de blir tilbudt fordi de ikke vet bedre. Men det amatørmessige forsøket på militærkupp i Tyrkia virker i ettertid så halvgodt planlagt og gjennomført at man virkelig begynner å lure. Med så mange tusen involverte fra menige til oberster og generaler, er det merkelig om ikke jungeltelegrafmeldingene hadde nådd ørene til den tyrkiske presidentens nære omgangskrets. Jeg holder iallfall teorien om at kuppforsket var iscenesatt av Erdogan selv i reserve om det ikke dukker opp bedre forklaringer.

Historiske paralleller
Det er nærliggende å trekke historiske paralleller – ikke fordi der er noen klar sammenheng utenom gjenkjennelige trekk i dette tilfellet – men fordi sterke maktstrebere i verdenshistorien alltid har benyttet diverse påskudd for å renske ut brysomme motstandere eller konkurrenter på sin vei mot maktens tinde. På generelt grunnlag er Erdogans reaksjonsmønster i dagene etter hendelsene i Ankara og Istanbul helt klassisk.
Det er et vel kjent faktum at Erdogan lenge har ivret for en sterkere posisjon som president. Han autoritære legning er for lengst kommet for dagen, og de metodene han hittil har benyttet seg av, er de vanlige i splittede samfunn på vei ut av demokratiet: Innskrenkning av presse- og ytringsfrihet, fengsling av journalister, utrenskning av intellektuelle, ensretting av byråkratiet, forsøk på kontroll over samfunnets sterkeste maktsentra som forsvar, overvåkningspoliti og det ordinære politiet. Bestikkelser for å skaffe støttespillere, nepotisme der det er mulig.

Slik det skjedde i Tyskland
Kampen for å befeste sin posisjon som noe nær enehersker i Tyrkia er svært lik Putin-modellen, men man kan også dra paralleller til 30-årenes Tyskland. Vi har i dagens Tyrkia, som i Weimarrepublikken, en fasade av parlament, domstoler og borgerlige rettigheter. Under overflaten er det tøff maktkamp om ressurser og posisjoner. Vennskap og kjennskap, nettverk og lojalitet er viktige brikker i sjakkspillet om folkets gunst og støtte.
Vi trenger å bli minnet om at Adolf Hitler fikk sine første posisjoner via Weimarrepublikkens egne institusjoner, som var demokratiske og parlamentariske nok i massevis. Hans parti NSDAP fikk aldri flertall i valg før etterlevelsen av selve konstitusjonen ble endret gjennom lovvedtak og unntakslover satt inn. Alt var i henhold til forfatningen.

Riksdagsbrannen
«Riksdagsbrannforordningen» ledet til «Bemyndigelsesloven» av 2. mars 1933 i Riksdagen. Gjennom den ble en rekke av tyskernes juridiske grunnrettigheter satt til side («menneskerettigheter» i dag). Syv artikler i artikkel 48 i Weimarforfatningen ble opphevet: Ytringsfrihet, meningsfrihet, pressefrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet, det ble innført adgang til kontroll av privat post, kontroll av kommunikasjon gjennom telefon og telegraf. Dessuten fikk myndighetene rett til husransakelse og adgang til å konfiskere eiendom. Rikskansler Hitler kunne etter dette styre Tyskland gjennom dekreter.
Utrenskninger fulgte. Bare i mars 1933 gjennomførte politiet 25.000 arrestasjoner. Siviladministrasjonen ble renset for antinazistiske elementer. Det ble særlig foretatt oppsigelser på universitetene. 15 prosent av 7.700 universitetslærere fikk sparken – 18 prosent av dem var naturvitenskapsmenn. 2.000 forlot Tyskland: forfattere, vitenskapsmenn og kunstnere.

Iscenesatt av ham selv?
Når man tenker i retning av konspirasjonsteorier rundt kuppforsøket til Erdogan (et påskudd, iscenesatt av ham selv eller hans nærmeste støttespillere?) er det også på grunn av de uhyre raske reaksjonene fra myndighetene i dagene som fulgte. Det er opplagt at listene over navn må ha vært utarbeidet før det mislykkede kuppet fant sted. Det skulle bare et påskudd til for å effektuere arrestasjoner og oppsigelser.
Den tyrkiske regjeringen har nå satt til side deler av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er innført unntakstilstand – vedtatt av nasjonalforsamlingen slik at det formelle er i orden. Tilstanden skal visstnok bare gjelde i tre måneder (den ytterste fristen for en unntakstilstand er seks måneder – på papiret). Vi får se. Opposisjonen kaller vedtaket for et sivilt kupp mot de folkevalgte.
Faktum er iallfall at den tyrkiske regjeringen i tre måneder kan gjøre nøyaktig som den vil, slik Hitler gjorde våren 1933.
Vi skal likevel merke oss begrensningene i unntakstilstanden: Den gjelder ikke for internasjonalt inngåtte avtaler.

Skyldige må straffes
Det er klart at de som deltok i kuppet, som aktivt ville sette demokratiet til side, må rettsforfølges og straffes. Det ville skjedd i et hvilket som helst land. Men er det grunnlag for å sparke eller arrestere over 60.000 mennesker, fra statsansatte byråkrater til dommere, politi og akademikere? 24 radio- og TV-stasjoner er fratatt lisensen. Erdogan kontrollerer nå, direkte eller indirekte, 90 prosent av mediene. Helt a la Putin.Tyrkias utdanningsdepartement har offentlig og offisielt forbudt alle akademikere å reise utenlands – opplagt fordi man frykter en «brain drain» som i 30-årenes Tyskland.

Det vi er vitne til, er en heksejakt på all opposisjon i landet. Arrestasjoner av de første intellektuelle var begynt lenge før kuppet. Spesielt er de påståtte Gülen-tilhengerne utsatt og ille ute. Vi er vitne til en maktkamp mellom to nyanser av islamisme. Tyrkia er på vei bort fra den sekulære, moderne statsdannelsen til Mustafa Kemal Atatürk. Derfor må vi regne med mer undertrykkelse, mindre kvinnefrihet, et mer illiberalt samfunn. Kort og godt et tilbakeskritt i sivilisasjon. Satt i scene av et autokratisk, paranoid maktmenneske. Dette er farlig for Tyrkia og farlig for verden. 

onsdag 20. juli 2016

Tipping Point i klimadebatten?

Det skjer fundamentale endringer i klimadiskusjonen internasjonalt om dagen. Lenge har den amerikanske kongressen til dels vært skeptisk til konklusjonene og dommedagsprofetiene fra FNs Klimapanel. Diskusjonen går mye på klimapanelets vitenskapelige grunnlag og om panelets intrikate modeller virkelig er dekkende for den antatte klimautviklingen. Skepsisen knytter seg særlig til den bastante konklusjonen som går ut på at oppvarmingen av kloden er menneskapt, i motsetning til dem som hevder at de viktigste påvirkningene er «naturlige».

Strengt lovverk mot forurensning
Amerikanerne har riktignok – og enkelte delstater spesielt – innført virkemidler mot menneskeskapt forurensning som er mye strengere enn noen europeiske og skandinaviske land. Det er likevel et langt skritt derfra til å hevde at CO2 er denh ene årsaken til klodens snarlige undergang. Klimagasser og drivhuseffekt som hovedårsak har slett ikke oppslutning fra alle vitenskapelige miljøer. Og vel og merke: Dette er naturvitenskapsmenn og -kvinner som aldeles ikke står på lønningslista til olje- og bilindustrien.
I Tyskland foregår det en tilsvarende debatt i vitenskapelige miljøer, og det er ikke usannsynlig at Europas største økonomi og ledende industristat legger om den klimapolitiske kursen i løpet av de nærneste årene. Det får i så fall konsekvenser for EUs felles holdning på klimafeltet. Kommisjonen utreder i disse dager en ny politikk som oppfølging av Paris-avtalen. Den kan komme til å bli justert ved Brexit.

Endringer i UK
Etter Brexit-avstemningen 23. juni har Storbritannias nye regjering under Theresa May lagt ned Klima- og miljødepartementet som selvstendig ministerium, og lagt dets saker inn under et nytt departement for næringsliv, energi og industri. Det siste kan være et forsøk på å effektivisere ministeriene under Kabinettet, men tolkes også som en nedtoning av klimasaken som sådan.
Naturlig nok har endringen ført til rasende kommentarer fra tidligere Labour-leder Ed Milligan, men mest fra Det grønne partiet, Friends of the Earth, Greenpeace og New Economics Foundation. Man tolker endringen i departementsstrukturen som en nedtoning av klimaspørsmålets viktighet. Den krasse reaksjonen er hentet inn av avisen The Independent. Men hva svarer departementet selv?

Politikk som før
Den nye statsråden for næringsliv, energi og industri, Greg Clark, uttalte også til The Independent: «Energy and climate change will continue in a single department ensuring efficient paths to carbon reduction».
Og en talsmann for departementet uttaler: «Nothing is changing. The commitment (to dealing with climate change) is still there.»
Opplysningene og kommentarene er bare delvis gjengitt i Aftenposten Verden under overskriften «May dropper Klimadepartementet».
Ingen av departementets eller statssekretæren for klimaseksjonens egne svarkommentarer er gjengitt i Aftenposten som ovenfor. Derimot får Aftenposten seg til å skrive, og det ganske listig, om et spørsmål statssekretær Andrea Loadsom stilte da hun overtok ansvaret for klimaspørsmålene: «Da jeg først tok jobben, var et av mine første spørsmål hvorvidt klimaforandringer virkelig finnes.» Aftenpostens motiv for dette utdraget er åpenbart å putte Andrea Loadsom i et dårlig lys, som klimaskeptiker. Det avisen unnlater å nevne, er fortsettelsen på utdraget i Independent:
«When I first came on to this job one of my two questions was: `Is climate change real?` And the other was `is hydraulic fracturing safe?`. And on both of those questions I am now completely persuaded». Med andre ord: hun tror at reelle klimaendringer finner sted. I Aftenposten får man inntrykk av det motsatte.

Uprofesjonelt
Dette er uærlig og uprofesjonell journalistikk i en avis man venter seg mere av. Men dessverre har Aftenposten utviklet seg til å bli et kampanje- og agitasjonsorgan for klimaaktivister og mikrofonstativ for hver bokstav i de omstridte policy-dokumentene fra klimapanelet. Det virker som om miljøjournalistene i avisen har generalfullmakt til skrive akkurat hva de vil, og at de har fritt leide fra ansvarlig redaktør til å beskrive virkeligheten og styre debatten etter eget hode.

Verre er det at avisen ikke tør ta inn meninger i klimaspørsmål enn de politisk korrekte, offisielle standpunktene og de som subsidieres av en hærskare statsstøttede forskningsinstitusjoner – alle med formål å videreformidle Klimapanelets vitenskapelig omstridte konklusjoner. Den uavhengige organisasjonen Klimarealistene har nærmest trykkeforbud og har måtte søke støtte fra stiftelsen Fritt Ord for i det hele tatt å kunne delta i den offentlige debatten.

mandag 18. juli 2016

Inspirert av IS

Det er i grunnen uinteressant om Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel var IS-medlem i utgangspunktet. Han var på tuppa psykisk, småkriminell, drikkfeldig og voldelig, men skal ha endret livsstil de aller siste ukene, latt skjegget gro og sluttet å drikke. Et tegn på rask radikalisering. Uansett var terrorangrepet bestialsk, ondskapsfullt, utført av et monster i menneskeskikkelse, av en mann med mangelfullt utviklede sjelsevner.
Det viser seg at drapene på nær 90 drepte var godt planlagt uker i forveien med bestilling av lastebil og «prøvekjøring» på strandpromenaden. Drapsmaskinen Lahouaiej-Bouhlel visste hva han gjorde.

Ulikt IS, Al Qaeda, Taliban...
Enkelte kommentatorer har gjort et nummer av at bildrapene var så ulikt IS og andre beslektede terrorgrupper. Lang i fra. Over store deler av Midt-Østen har kjøretøyer – med eller uten bomber – lenge vært brukt for å ramme så mange sivile som mulig. Det siste året har palestinere kjørt biler inn i folkemengder i Israel 46 ganger for å drepe så mange jøder som mulig. Eller knivstikke dem.
Noen hver er begynt å bli møkka lei av de ettertenksomme og vidløftige «forklaringene» på terroren i Europa: At man liksom er dømt eller forutbestemt til å bli terrorist om man kan kalle seg fattig, marginalisert B-borger. Storsamfunnet har skylda. Det har ikke vært gjort nok for å integrere sine nye landsmenn, ikke gitt dem arbeid, skolegang eller verdighet. Ikke gitt dem NAV-penger nok. Forskjellene mellom sosiale og økonomiske grupper fører til terror.

En fornærmelse
Selvsagt er ikke dette hele forklaringen. I virkeligheten er den en fornærmelse mot alle de «marginaliserte» i Belgia, Frankrike eller Skaninavia (eks. Danmark) som ikke er blitt IS-tilhengere og terrorister av enhver art. Mennesker føler og tenker, og i alle religioner og kulturer er det å ta uskyldige menneskers liv en dødssynd.
Det er inspirasjonskildene, propaganda-apparatene, fundamentalistiske imamer med dobbeltansikt og fanatiske «intellektuelle» i den arabiske og islamske verden som må konfronteres og nøytralieres. Nettverkene må rulles opp, finansieringskildene strupes, landområder gjenerobres. Men dette er ingen quick fix. Det må store ressurser til, militær styrke, bedre etterretning, større grad av kontroll og overvåkning. Provokatører som sniker seg inn i terrorcellene og blåser dem til himmels.

Må stanses
Vi snakker om mennesker her som ikke er normale sosiale vesener, men om skakkjørte individer som må stanses, fengsles, dømmes og holdes innenfor murene, antagelig livet ut. Omskolering ved tvang? Muligens. Uansett har våre myndigheter et hovedansvar for det store vi, samfunnet, for tryggheten, friheten. For alle dem som lever et fredelig, lovlydig liv – om de er aldri så «marginaliserte». Fra Frankrike skal det være kommet 1.800 fremmedkrigere til Midt-Østen og Kalifatet. Det er mindre enn promiller av en muslimsk befolkning på 7,5 prosent av den franske befolkningen. Vi snakker om systematisk hjernevask, ikke størrelsen på sosialbudsjettet.

En utopi
I det hele tatt: Vi må slutte med å gi sjele- og samfunnsingeniørene, sosiologene, sosialøkonomene, planøkonomene og godhetsposørene våre medhold i at alt lar seg løse bare «samfunnet» endrer seg, at det blir satt inn «tiltak», at «levekårene» raskt blir forbedret for den og den gruppen. Alle grupper i samfunnet kan ikke være absolutt like- og sidestilte. Det er en marxistisk inspirert utopi som ikke finner noe empirisk bevis i historien. Alle som bor i vestlige samfunn med menneskerettigheter, en rettsstat, likhet for loven og som i utgangspunktet – på tilbudssiden – har like muligheter for skolegang og jobb har satset stort på utdannelse – for alle. Men det er ikke alle som forsyner seg, som benytter friheten og mulighetene. Mange vil ikke la seg integrere, av ulike årsaker. De kan mislike eller endog hate det landet som har tatt imot dem på generøst vis, men de foretrekker likevel å nyte den relative friheten. Mange kjenner dessuten ingen annen tilværelse, de er jo født i landet, er kanskje annen eller tredje generasjon.

Velge mellom det gode og det onde
Alle «friheter» er knyttet til individet: Muligheten til å velge det gode fremfor det onde, drepe og skade eller la være, gjøre maksimalt ut av skolegang, søke utdannelse, få jobb. Selvsagt har flere europeiske land store problemer med arbeidsløshet akkurat nå. Men 99,99 prosent blir ikke terrorister av den grunn. Det er kravet til individet som teller, yte før man nyter. Tilpasse seg landets og storsamfunnets verdier.

Dette er ikke enkelt, men det er mulig.

onsdag 13. juli 2016

Nå er det for sent å bekymre seg

Aftenposten har endelig innsett at «det skjer noe» der ute på siden av avisens egne kommentar- og debattspalter. En lang rekke samfunnsinteresserte av flere politiske avskygninger har gitt opp å komme til orde i de kvalmende politisk korrekte avisene, der spalteplassen er fylt til trengsel av den påståtte eller selvoppnevnte eliten blant intellektuelle og akademia. Det gjelder politikk, økonomi, kultur. Alle generalsekretærene, professorene (særlig av typen «emeritus»), talspersonene for de store organisasjonene, for forskningsmiljøer der skribentene er blitt rikssynsere på eget ideologisk grunnlag, fagforbundene og gjengangere blant særlig sentrums- og sosialdemokratiske politikere.
   Det har lenge murret blant alle dem som ser at de ikke kommer til orde, at debattspalter er styrt av venstreorienterte redaksjonelle ledere eller miljø- og klimajournalister som ikke tør la for eksempel klimarealister slippe til i spaltene med motforestillinger.

Fullfører jobben
«Facebook gjør den jobben norske medier ikke har gjort», konstaterer Aftenposten på kultursidene i dag. Det dukker opp lister over de bloggerne som blir stadig mer lest. En synser får seg til å skrive: «Vi har et problem når samfunnsdebatten blir flyttet inn i halvåpne fora, samtidig som avisene legger ned kommentarfeltene sine». Ja, vel? Er ikke dette bare et resultat av at svært, svært mange samfunnsdebattanter – eller vanlige, samfunnsinteresserte borgere - rett og slett er blitt stengt ute fra de arenaene der de tidligere hadde en viss adgang?
   En redaktør har frihet til å redigere sin avis. Og det betyr også til en viss grad sensur. Man må velge blant flommen av innsendte innlegg. Det er trykkefrihet i dette landet, men ikke trykkeplikt. Samtidig er det mitt inntrykk at det er helt spesielle kretser som får spalteplassen, og at andre blir holdt ute. Ikke på grunn av kvaliteten på innleggene, men etter en «vurdering» av innholdet og konklusjonene som debattredaktøren av en eller annen grunn ikke liker. Kanskje dreier det seg også om en «redaksjonell linje» utgått fra ansvarlig redaktør. Vi er alle mennesker og har våre prioriteringer og holdninger, og noen er flinke til å følge signaler som gis.

Topp 10-liste
Mimir Kristjansson, Hilde Sandvik, Ivar Staurseth og Kjetil Rolness er blant de mange som fremheves og som får stadig nye «følgere» eller lesere. Svært mange stoler mer på disse enn de riksdekkende avisene, NRKs debattspalter m.fl.
   Bloggerne kan snart bli ikke bare et «supplement» til den påståtte og oppskrytte offentlige debatten, men den største og viktigste arenaen for meningsytringer og påvirkning. Gode bloggere både utvider og erstatter avisenes trange meningsspalter. Også foran et valg. Avisene er i ferd med å miste kontrollen, noe jeg har advart mot ved flere anledninger.
   Det som skjer er at trykk-kokerne ikke klarer å holde lokket på lenger. Og det er spesielt på ett område kritikken og et kokende sinne har sendt lokket til værs: Flyktningdebatten, islam, parallellsamfunn, den undertrykte kriminalitetsstatistikken. Det er ingen tvil om at de offisielle mediene forsøkte å legge et visst lokk på for eksempel de massive overgrepene i Köln nyttårsaften, eller hva som har skjedd og skjer under svenske musikkfestivaler. Motstrebende har offentlige instanser, politi, politikere og sosialvesen innrømmet de faktiske forholdene, men først etter at sannheten er spredt på Facebook og andre sosiale medier.

Demokratisering
Debatten i disse mediene både nyanserer og demokratiserer samfunnsdebatten generelt. Flere deltar. Mange som er blitt utestengt fra medienes offisielle og strengt styrte spalter, får nå ytre seg.
«Politikere og journalister må i større grad enn tidligere forholdee seg til alle typer mennesker», uttaler redaktør Ivar Staurseth i Minerva.

   Det er en konstatering som kommer på overtid. For Aftenposten og andre er det allerede for sent. De har mistet grepet over opinionen. Og godt er det.

fredag 8. juli 2016

NATO balanserer Russland i øst

Ord betyr noe. De kan være et presist instrument for å beskrive en virkelig situasjon, en personlig mening, eller dekkende uttrykk for følelser. Men de kan også være bevisst upresise, villedende og desinformerende.
Slik er situasjonen foran NATOs toppmøte i Warszawa i dag og i morgen: Forsvarsalliansens 28 medlemsland samt ledere fra Ukraina, Georgia, Afghanistan – og partnerlandene Sverige og Finland – skal enes om kursen fremover under trykket fra et ekspanderende, opprustet og truende Russland.
Mange ord er de siste dagene blitt brukt om NATOs planer for å styrke forsvaret av enkelte utsatte øst-europeiske land: Opprustning, opptrapping, sabelrasling. Det er feil. NATO ruster ikke mot øst, medlemslandene balanserer en russisk opprustning som allerede har funnet sted. Ordene i norsk presse lyver.

Et svar, ikke noe initiativ
Den beskjedne styrkingen av forsvaret i Polen, Litauen, Latvia og Estland er et svar på tiltagende russisk styrkeoppvisning og militærøvelser tett opptil disse landenes landegrenser, luftrom og sjøterritorier. Med et antall soldater, stridsvogner, fly og krigsskip som utgjør en elefant sammenlignet med en mygg.
Setter Putin-Russland ved en given anledning og med et «godt» påskudd inn sine store stående styrker mot de baltiske landene, vil de bli overrent i løpet av timer og dager. De øver på nettopp dette scenariet. Putins militære styrker er ikke innrettet for forsvar av Moder Russland, de er satt opp for angrepskrig vestover. Det ser alle militære eksperter som følger øvelsesmønster, styrkeoppsetning og taktikk.
NATOs forsiktige markering, eller milde advarsel, dreier seg om fattige fire bataljoner fordelt på fire land. En styrke på 4.000 personer. De vil utgjøre kun en «snubletråd», som det heter – en markering av at enkelte NATO-land er i krig med Russland. Deretter må man vente på forsterkninger som per dagens situasjon vil komme alt for sent.

Ruster opp enda mer
Dette har skjedd i det siste på russisk side: I januar i år annonserte forsvarsminister Sergei Shoigu at 1. Gardestridsvogn-armé igjen skulle settes opp – et markant løft i rustningsspiralen. Det betyr hele tre nye stridsvogn-divisjoner i militærdistriktene som grenser opp mot de baltiske landene. Mot disse tre divisjonene (hver med 2-300 stridsvogner og 10.000 mann) pluss de styrkene som alt er oppsatt i området, skal altså forsvaret i Litauen, Latvia og Estland bli forsterket med en bataljon hver -1.000 soldater. Er det noe merkelig i at man kun snakker om en «snubletråd» fra vestlig side?
Militært er altså forsvaret av de baltiske landene nokså puslete. Og det er uhyre vanskelig å få inn ytterligere forsterkninger vestfra. De må stort sett komme fra Polen i vest og da trenge gjennom «Suwalki-korridoren» som er et smalt landområde (65 km) mellom Hvite-Russland (alliert med Putin) og den russiske enklaven Kaliningrad. Sistnevnte er det tidligere tyske landområdet Øst-Preussen med Königsberg som Stalin okkuperte i 1944-45 og som Sovjet og Russland har beholdt siden. Korridoren kan med letthet blokkeres. Da er det iallfall nødvendig at det befinner seg et minimum av forsvarsstyrker inne i de baltiske landene i utgangspunktet. Og at forhåndslagre for unnsetningsstyrker allerede befinner seg der.

Desinformasjon østfra
Putin-Russland er dyktig på propaganda, desinformasjon og hjernevask. Landets hersker har full kontroll over medier, også de sosiale. De hamrer så godt som alle inn budskapet daglig: Moderlandet er truet, de vestlige NATO-landene vil krige mot oss, «ta» oss. Bare se på historien. Vi er omringet, presset og kan bli invadert hver time som helst. På den måten samler Putin støtte i et dårlig informert folk.
Putins lydige fotsoldater, både militære og sivile, struper bare ikke fri informasjonsspredning og statsuavhengig debatt hjemme, de opererer i vestlige land med tilsynelatende «uavhengige» radio- og TV-selskaper. Hele fabrikker av nettroll er organisert for å spre løgner og halvsannheter i sosiale medier i vest. Løgner blir «plantet» i vestlige medier. Det er nøyaktig som i sovjettiden.

Kunne ha angrepet
På 90-tallet, etter Sovjet-Unionens fall og etter at kommunismen var råtnet på rot, lå landet med brukket rygg, økonomisk, militært, sosialt. Dersom landene i NATO hadde ønsket det, kunne de konvensjonelt ha erobret ihvertfall de vestlige delene av landet på kort tid. Men de gjorde det ikke. Fordi det aldri har vært meningen med forsvarsalliansen NATO. Så hvorfor skulle de gjøre det, enn si tenke slik, i dagens situasjon – stilt overfor Putins kraftig opprustede forsvar? Logikken i løgnene henger ikke på greip.
Det er under slike omstendigheter at man undres over ordbruken i norske aviser. I dag er Dagsavisen verst, det halvt sosialdemokratiske Aftenposten lunter etter i noenlunde samme stil på reportasjeplass, mens man pliktskyldigst og moderat støtter en viss forsterkning av Balkan-landenes forsvar på lederplass.

Gal sammenligning
Så stiller norske medier opp grafikk og sammenlignende statistikker som skal vise at Vesten er så mye sterkere enn Russland, i befolkning, antall fly, stridsvogner, stående styrker m.m. Som om samtlige av disse styrkene er ment å skulle kraftsamles i et angrep i Øst-Europa. Sannheten er at det meste av for eksempel USAs militære styrker har helt andre oppgaver og er posisjonert for sikkerhetsoppdrag i Stillehavsbassenget og andre steder i verden. Det samme gjelder andre NATO-land. NATOs styrker er spredt over store deler av kloden. De kan ikke på kort tid samles på et begrenset geografisk område. Og tid er det man har minst av når eller hvis det smeller.

"Ingen flere krav"
Hva skjer, for eksempel, om Putin uten forvarsel skaffer seg kontroll over de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen (for eksempel ved skulle å «beskytte» etniske russeres interesser) fordi han feilberegner NATO-landenes besluttsomhet og vilje til Artikkel 5-svar? Hva om han utnytter indre uenighet blant europeiske medlemsland til å skape et fullbyrdet faktum, og si som Hitler: «Vi har ingen flere territorielle krav langs våre grenser, i vår interessesfære»? Øst-Europa-eksperten Edward Lucas, er blitt mye sitert i det siste: «Putins største fortrinn er ikke hans militære styrke, men vår politiske svakhet».

Ord betyr noe. Men med ord må følge handling. I form av klare signaler om at Putin-Russland ikke må ta for gitt at noen Artikkel 5-respons ikke vil komme. Putin-pudlene i vest vil helt sikkert protestere mot den vesle balanseringen av NATO-bataljoner i Polen og Baltikum. La dem det. Vi har hørt dem før.

lørdag 2. juli 2016

Et parti ute av tia?

Kristelig Folkeparti synes ikke bare å være et politisk parti «ute av ti`a» - tia er i ferd med å renne ut for partiet. Dagen etter at partileder Knut Arild Hareide deltok i homoparaden i Oslo, fikk Kristelig Folkeparti 4,4 prosent oppslutning på Vårt Lands meningsmåling. Det var en bratt og sjokkartet nedgang: Til og med et parti med et så solid grunnfjell hadde for første gang blikkontakt med sperregrensen. Et 80-talls partimedlemmer har til nå meldt seg ut, også ledere på høyt nivå. Når medlemmer av et parti trekker seg i protest, kan vi regne med at det står mange velgere bak hver utmeldelse.
Hareides begrunnelse for å delta i paraden var prinsipiell og sympatisk: Når hatkriminalitet og vold rammer en minoritet, angår det oss alle. Hans deltagelse i paraden var en markering av å stå opp for noen verdier som handler om menneskeverd. Partilederen hadde selv vært i Orlando en tid før massedrapene.

Et verdiparti
Kristelig Folkeparti har alltid hatt fremgang når sentrale verdispørsmål har stått i sentrum for den offentlige debatten, sist under arbeidet med Bondeviks verdikommisjon. Men denne gang førte verdistandpunktet til det motsatte resultat. Fundamentalistiske kristne utgjør fortsatt en del av velgergrunnlaget for partiet. Det er først og fremst de som er «ute av ti`a».
KrF vil sikkert løfte seg igjen på meningsmålingene. Men igjen står det store spørsmålet: Hvilken regjering skal partiet støtte etter valget i 2017? Messingen rundt begrepet «sentrumspartiene» er kun en taktisk pliktøvelse, urealistisk og forgjeves, det vet nok både Venstre, Senterpartiet og KrF innerst inne.

De romantisk-reaksjonære
Invitten til Miljøpartiet De Grønne er en fåfengt finte: MDG har for lengst markert seg som et rødgrønt parti, og kommer (slik jeg ser det) til å miste oppslutning i forhold til kommunevalget nettopp fordi det har valgt venstresiden og presset Arbeiderpartiet og SV til helt håpløse, upopulære standpunkter i flere kommuner, først og fremst i Oslo. Partiet har ikke «framtia» for seg i Norge (om man sammenligner med kontinentale søsterpartier) – det er for trangt i norsk miljøsentrum. Venstre og SV ligger milelangt foran i sin markering av det grønne. MDG er å betrakte som romantisk-reaksjonære svermere uten rot i virkelighetens Norge, selv om de er idealister og til dels «sympatiske» i sin virkelighetsflukt.

Har gått for langt
Kristelig Folkeparti har til nå stått fram som så Frp-kritisk at mange er begynt å reagere. Partiet har til dels drevet en så stigmatiserende og demoniserende propaganda at det nærmer seg det hatske. Det er noe avvisende, fordømmende og fundamentalistisk over mye av kritikken.
Den har vært forfeilet. Fremskrittspartiet har ikke hatt nedgang på meningsmålingene, tvert imot. Godhetstyranniet og godhetsposituren har prellet av på velgerne. Og det viktigste av alt: Resultatene fra de åtte Frp-statsrådenes departementer begynner å bli mer og mer synlige, og de er populære. Se bare på hva samferdselsministeren har oppnådd av synlige forbedringer. Fremskrittspartiet har lært av å sitte i regjering. Statsrådene har moderert seg (gjennom samarbeidet med Høyre), tilpasset seg det felles samarbeidsprosjektet en regjering er og følger lojalt opp politikken som er nedfelt i regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen.

Forlikenes betydning
Så er det andre ting som har hendt i vinter og denne våren som kan føre til en ny situasjon: Flyktningforliket, integreringsforliket og skatteforliket. De praktiske utslagene av disse forlikene har fastlagt norsk politikk i lang tid fremover – uansett regjeringskonstellasjoner og -alternativer. Sannsynligvis vil også forsvarsdiskusjonen ende opp i en form for forlik. Selv den vesle symbolsaken om gårdssalg av alkoholholdig drikke er avgjort med overdøvende flertall (ikke forlik) bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, regjeringspartiene og Venstre. Ingen sentrumsdrømmer har noen mulighet til å rokke ved de lange linjene i norsk politikk.

Sentrum - et draumkvede
Alle som følger med litt over gjennomsnittet, skjønner at tankespinnet rundt sentrumalternativer – med eller uten Høyre – bare er spill og taktikkeri, «lissom-politikk». Det blir snakk om to hovedalternativer for de små: En regjering utgått av Arbeiderpartiet, eller en regjering utgått av Høyre/Frp. Spørsmålet er bare hvilken side «sentrum» lander på. Hvem de henviser Kongen til som statsministerkandidat. Det er slett ikke umulig at vi kan få 1990-tallets mindretallsregjeringer igjen. Men er det et godt alternativ?
For KrF er valget omtrent som å velge mellom pest og kolera, kan det virke som. Men tiden er i ferd med å renne ut for Norges kristeligdemokratiske parti. Partiet har ikke vært i regjering siden 2005. Holder det seg utenom formell regjeringsdeltagelse i ytterligere fire år, vil rekrutteringen av talentfulle ungdomspolitikere opplagt lide skade og innflytelsen minske. De unge politikerne vil velge andre partier, eller søke andre arenaer for jobb og livsutfoldelse. Husk at med regjeringsdeltagelse følger sentrale attraktive posisjoner og stillinger i form av statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere og deltagelse i offentlige råd, utvalg og utredninger. Med det følger reell innflytelse, mulighet for å sette dagsorden, og utsikter til markeringer i mediene med utgangspunkt i departementer partiene administrerer.

I regjering med Frp?
Sitte i regjering med Fremskrittspartiet? Den sitter langt inne. Men husk igjen: De store sakene er allerede avgjort gjennom forlik. Også Frp er bundet av dem og av hele regjeringens politikk. Med et stødig, trygt og samarbeidsorientert Høyre i spissen. Dersom KrF (og Venstre) går inn i en Høyre-ledet regjering, vil hele regjeringskabalen måtte endres totalt, statsrådspostene fordeles på en helt annen måte. Dermed kan KrF og Venstre bidra til å svekke Fremskrittspartiets innflytelse (hvis det er deres viktigste prosjekt). Det er så opplagt at det flaut å si det. Av 19 regjeringsmedlemmer tipper jeg at KrF minst vil få tre, Venstre noe tilsvarende. Gjennom gode prosesser med Høyre, kan innflytelsen bli enda sterkere enn matematikken.

Har møtt forståelse
Det er mye som står på spill, og svarene er ikke opplagte. Men KrF-leder Hareide vet at han har møtt mye forståelse av Solberg-regjeringen i saker som er viktige for partiet. Han sier det også offentlig. Jeg tror Kristelig Folkeparti har mer å hente innenfor enn utenfor regjering. Samarbeids- og støttepartirollen har også gitt resultater, men bare etter opprivende strid, åpne konflikter og offentlig uenighet i Stortinget - som mediene har boltret seg i. På regjeringskonferansene vil det også være uenighet, men der kan man tross alt si sin mening uten å bli sitert, tenke høyt og forhandle alternativt uten sensasjonelle lekkasjer som låser standpunktene.

Langslets erfaringer
Apropos: Da jeg som styremedlem i Sandefjord Kirkeakademi for et par år siden bidro til et møtetema rundt Kristelig Folkepartis rolle og fremtid, var styret på jakt etter to «motpoler» som kunne diskutere emnet. Jeg kontaktet nå avdøde Lars Roar Langslet. Han avslo med denne begrunnelsen: «Som kulturminister og medlem av regjeringen Willoch på 1980-tallet opplevde jeg KrF som en sympatisk og lojal samarbeidspartner med mange fine personligheter. Jeg ønsker ikke nå å bidra til å sette spørsmålstegn ved partiets fremtid eller eksistensberettigelse.»

Møtets tema var «Trenger vi et Kristelig Folkeparti?» Så ble det Jan Arild Snoen i stedet.