1970-tallet - frihetens tiår (?)

Det er seierherrene som skriver historien om krigens gang og avslutning, forklarer hendelser og gir kampen karakteristikker. De som deltok, kalles helter eller fiender. Seierherrene sørger for at den kollektive hukommelsen preges av deres syn og forestillinger. For meg står det klart at det er de venstreradikale som har satt sitt stempel på mye av historieskrivningen de siste 50 årene. De sjablonmessige dokumentarprogrammene tiår for tiår i særlig NRK er bare ett eksempel.

   1970-tallet er igjen kommet i sentrum for oppmerksomheten etter Kjetil Bjørnstads siste selvbiografiske bokutgivelse. Han karakteriserer tiåret som «Frihetens tiår». Kanskje for ham selv og det ekstreme venstre. Men for folk flest?

Frigjøringen ikke bare radikal

Vi er blitt vant til å tenke at 70-tallet skapte en slags frigjøringsbevegelse mot borgerlige fordommer, tabuer og autoritære strukturer. Delvis var det nok slik, men bare for en del. Opprøret gjaldt også trykket fra det sosialdemokratiske Norge.

   Tiåret var en fortsettelse av 60-tallet, ikke minst 1968 «og alt det der»: Ungdomsopprør, voldelige opptøyer i Paris, og etter hvert fremvekst av marxistisk terror i Frankrike men særlig i Tyskland. Noe av dette spredte seg til vårt eget land. Som politisk ungdomsleder i Oslo hadde undertegnede en unik observatørpost til det som faktisk skjedde i hovedstaden og ellers rundt om.

   Frihetsbegrepet sto sentralt blant særlig konservativ og liberal ungdom, og da spesielt temaet individuell frihet mot kollektiv tvang. Generasjonen som ble voksne på 60-tallet og senere, gjorde ikke bare opprør mot «det borgerlige» (først og fremst foreldregenerasjonens sedvaner og oppdragelse), men mot det sosialistiske og sosialdemokratiske Norge. Det man så og opplevde rundt seg på den tiden. Arbeiderpartiet hadde jo hatt total makt siden 1945, i perioder med rent flertall på Stortinget, i andre perioder hadde de flertall sammen med kommunistene i NKP eller SF (etter 1961).

Usunne tendenser

Det var ikke bare positivt gjenreisningsarbeid som foregikk i disse tiårene, det var tiden for forsøk på kollektivisering av samfunnet, planøkonomi med strenge reguleringer og restriksjoner for nærings- og arbeidslivet så vel som for enkeltmennesker. Der var et utall påbud og forbud i hverdagen, der var rasjonering på boliger, på lånekapital og enkle forbruksgoder som telefon. Skattetrykket var blant de tyngste i Europa. «Partiboka» bestemte for en stor del hvem som fikk nøkkelstillinger i stat og kommune. Tidens melodi var en mild form for ensretting, utjamning og fagforeningstvang. Butikkenes åpningstider var bestemt av sosialdemokratisk fagforeningspolitikk.

Skolepolitikk og læreboknormal var strengt sentralisert og bestemt av «skriv» fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Intet lokalt slingringsmonn, ingen alternative valg av pensum eller læringsmetoder. En håndfull Steinerskoler var eneste pustehull. Alle skulle lære omtrent det samme. Fleksibilitet og valgfrihet var fremmedord. Det var en tid da Arbeiderpartiet og andre sosialistiske partier sloss drabelig for å beholde NRK-monopolet («Arbeiderpartiets Riks Kringkasting ARK») og forhindre konkurranse om meninger og ytringer.

Mangel på mye

Det var for få studieplasser på 1960-tallet, for få studentboliger, der var sterk prisvekst (inflasjon), store og udekkede behov i samferdselsutbyggingen og uløste oppgaver i helsepolitikken. Kravet om endringer rettet seg derfor i stor grad mot det samfunnet Arbeiderpartiet hadde skapt gjennom sin dominans i flere tiår. Alle var glad for gjenreisningen etter krigens ødeleggelser, høyere materiell levestandard og et forsterket sosialt nettverk gjennom utbygging av trygdesystemet – forøvrig et felles politisk dugnadsarbeid. Men noe manglet, eller gikk i feil retning.

   Utviklingen av holdninger blant Sosialistisk Folkepartis ungdom (SUF) var skremmende for alle som ville forsvare demokratiske institusjoner, ytringsfrihet, norske tradisjoner og verdier. SUF-ungdommen som senere ble til AKP (m-l), etter hvert Rød Valgallianse og Rødt, avviste det norske demokratiet og ville ha proletariatets diktatur og væpna revolusjon. De organiserte demonstrasjoner, lovlige og ulovlige. De kuppet makten i Studentersamfunnet og studentorganisasjonene på lærer- og høyskoler der meningsterror snart ble forsøkt innført. Studentspørsmål skulle avgjøres ved allmannamøter og håndsopprekning. «Den som ikke er med oss, er mot oss». Oppslagstavler ble veggaviser med paroler og appeller. Meningsmotstanderes budskap ble revet ned eller malt over.

Infiltrasjon og ville streiker

SUF og AKP (m-l) infiltrerte fagforeninger og klarte å sno seg inn på en del arbeidsplasser der kampen mot ledelse, eiere og kapitalister generelt ble prioritert. Resultatet ble ville streiker, tapte inntekter, lavere produksjon og sterke konflikter mellom moderate fagforeningsfolk og de unge brushodene.

   Utenriks svermet disse venstreekstreme for Mao-tse-Tung og kulturrevolusjonen i det røde China, de jublet for Pol Pot-regimet i Kambodsja, Ho Chi Minh-diktaturet i Nord-Vietnam (som senere erobret Sør-Vietnam) og det røde diktaturet Albania i Europa. Den marxistiske opprøreren på Cuba, Fidel Castro, og Che Guevara var de store heltene. Alle «kriger ved stedfortreder» i Afrika ble støttet og hyllet.

   De var ikke så mange i antall, disse AKP (m-l)`erne. Men de var dyktige, iherdige, sprenglærde i marxistisk ideologi og taktikk og villig til å sette personlige hensyn til side til fordel for «saka». Mange som var godt i gang med høyere studier, avsluttet disse og lot seg «sjølproletarisere» ved å ta arbeid «på gølvet» i industribedrifter.

Og så gikk det helt galt

Kjetil Bjørnstad sier selv om 1970-tallet: «De (Akp (m-l)`erne) ønsket en frihet for folket men (også) en total lydighet. De hadde en skremmende partistruktur. Skulle vi gå inn i dette skapet hvor man hadde hemmelige navn og koder for ting? Kollektivtanken var stor. Og så ble det helt galt».

   Da revolusjonsgnisten til slutt sluknet, hadde mange av de dyktigste i mellomtiden klart å erobre noen høydedrag i norsk kulturliv, i forlag, i medier og i politiske og offentlige institusjoner. Hva de klarte å få til av skade de neste tiårene er ennå ikke skikkelig avdekket og analysert.

   Kall gjerne 1970-tallet for Frihetens tiår. Men vær oppmerksom på at frihetstrangen fulgte to spor: Et liberaltkonservativt som la vekt på evolusjon (gradvise endringer) gjennom demokratiske virkemidler, og et kommunistisk. Sistnevnte omfattet både SUF og dets etterkommere. Det var til slutt den liberalkonservative bølgen som vant de store seirene på 1980-tallet, da lukke- og stengningsloven ble åpningslov, da NRK-monopolet ble brutt, da liberaliseringen av boligpolitikken fikk bukt med «under bordet»-omsetning og andre usunne tilstander. Jeg vil heller si at 80-tallet var frihetens tiår, og det til de grader at sosialister og sosialdemokrater siden ikke har våget å reversere utviklingen, bare bremse den.