NATO balanserer Russland i øst

Ord betyr noe. De kan være et presist instrument for å beskrive en virkelig situasjon, en personlig mening, eller dekkende uttrykk for følelser. Men de kan også være bevisst upresise, villedende og desinformerende.

Slik er situasjonen foran NATOs toppmøte i Warszawa i dag og i morgen: Forsvarsalliansens 28 medlemsland samt ledere fra Ukraina, Georgia, Afghanistan – og partnerlandene Sverige og Finland – skal enes om kursen fremover under trykket fra et ekspanderende, opprustet og truende Russland.

Mange ord er de siste dagene blitt brukt om NATOs planer for å styrke forsvaret av enkelte utsatte øst-europeiske land: Opprustning, opptrapping, sabelrasling. Det er feil. NATO ruster ikke mot øst, medlemslandene balanserer en russisk opprustning som allerede har funnet sted. Ordene i norsk presse lyver.

Et svar, ikke noe initiativ

Den beskjedne styrkingen av forsvaret i Polen, Litauen, Latvia og Estland er et svar på tiltagende russisk styrkeoppvisning og militærøvelser tett opptil disse landenes landegrenser, luftrom og sjøterritorier. Med et antall soldater, stridsvogner, fly og krigsskip som utgjør en elefant sammenlignet med en mygg.

Setter Putin-Russland ved en given anledning og med et «godt» påskudd inn sine store stående styrker mot de baltiske landene, vil de bli overrent i løpet av timer og dager. De øver på nettopp dette scenariet. Putins militære styrker er ikke innrettet for forsvar av Moder Russland, de er satt opp for angrepskrig vestover. Det ser alle militære eksperter som følger øvelsesmønster, styrkeoppsetning og taktikk.

NATOs forsiktige markering, eller milde advarsel, dreier seg om fattige fire bataljoner fordelt på fire land. En styrke på 4.000 personer. De vil utgjøre kun en «snubletråd», som det heter – en markering av at enkelte NATO-land er i krig med Russland. Deretter må man vente på forsterkninger som per dagens situasjon vil komme alt for sent.

Ruster opp enda mer

Dette har skjedd i det siste på russisk side: I januar i år annonserte forsvarsminister Sergei Shoigu at 1. Gardestridsvogn-armé igjen skulle settes opp – et markant løft i rustningsspiralen. Det betyr hele tre nye stridsvogn-divisjoner i militærdistriktene som grenser opp mot de baltiske landene. Mot disse tre divisjonene (hver med 2-300 stridsvogner og 10.000 mann) pluss de styrkene som alt er oppsatt i området, skal altså forsvaret i Litauen, Latvia og Estland bli forsterket med en bataljon hver -1.000 soldater. Er det noe merkelig i at man kun snakker om en «snubletråd» fra vestlig side?

Militært er altså forsvaret av de baltiske landene nokså puslete. Og det er uhyre vanskelig å få inn ytterligere forsterkninger vestfra. De må stort sett komme fra Polen i vest og da trenge gjennom «Suwalki-korridoren» som er et smalt landområde (65 km) mellom Hvite-Russland (alliert med Putin) og den russiske enklaven Kaliningrad. Sistnevnte er det tidligere tyske landområdet Øst-Preussen med Königsberg som Stalin okkuperte i 1944-45 og som Sovjet og Russland har beholdt siden. Korridoren kan med letthet blokkeres. Da er det iallfall nødvendig at det befinner seg et minimum av forsvarsstyrker inne i de baltiske landene i utgangspunktet. Og at forhåndslagre for unnsetningsstyrker allerede befinner seg der.

Desinformasjon østfra

Putin-Russland er dyktig på propaganda, desinformasjon og hjernevask. Landets hersker har full kontroll over medier, også de sosiale. De hamrer så godt som alle inn budskapet daglig: Moderlandet er truet, de vestlige NATO-landene vil krige mot oss, «ta» oss. Bare se på historien. Vi er omringet, presset og kan bli invadert hver time som helst. På den måten samler Putin støtte i et dårlig informert folk.

Putins lydige fotsoldater, både militære og sivile, struper bare ikke fri informasjonsspredning og statsuavhengig debatt hjemme, de opererer i vestlige land med tilsynelatende «uavhengige» radio- og TV-selskaper. Hele fabrikker av nettroll er organisert for å spre løgner og halvsannheter i sosiale medier i vest. Løgner blir «plantet» i vestlige medier. Det er nøyaktig som i sovjettiden.

Kunne ha angrepet

På 90-tallet, etter Sovjet-Unionens fall og etter at kommunismen var råtnet på rot, lå landet med brukket rygg, økonomisk, militært, sosialt. Dersom landene i NATO hadde ønsket det, kunne de konvensjonelt ha erobret ihvertfall de vestlige delene av landet på kort tid. Men de gjorde det ikke. Fordi det aldri har vært meningen med forsvarsalliansen NATO. Så hvorfor skulle de gjøre det, enn si tenke slik, i dagens situasjon – stilt overfor Putins kraftig opprustede forsvar? Logikken i løgnene henger ikke på greip.

Det er under slike omstendigheter at man undres over ordbruken i norske aviser. I dag er Dagsavisen verst, det halvt sosialdemokratiske Aftenposten lunter etter i noenlunde samme stil på reportasjeplass, mens man pliktskyldigst og moderat støtter en viss forsterkning av Balkan-landenes forsvar på lederplass.

Gal sammenligning

Så stiller norske medier opp grafikk og sammenlignende statistikker som skal vise at Vesten er så mye sterkere enn Russland, i befolkning, antall fly, stridsvogner, stående styrker m.m. Som om samtlige av disse styrkene er ment å skulle kraftsamles i et angrep i Øst-Europa. Sannheten er at det meste av for eksempel USAs militære styrker har helt andre oppgaver og er posisjonert for sikkerhetsoppdrag i Stillehavsbassenget og andre steder i verden. Det samme gjelder andre NATO-land. NATOs styrker er spredt over store deler av kloden. De kan ikke på kort tid samles på et begrenset geografisk område. Og tid er det man har minst av når eller hvis det smeller.

"Ingen flere krav"

Hva skjer, for eksempel, om Putin uten forvarsel skaffer seg kontroll over de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen (for eksempel ved skulle å «beskytte» etniske russeres interesser) fordi han feilberegner NATO-landenes besluttsomhet og vilje til Artikkel 5-svar? Hva om han utnytter indre uenighet blant europeiske medlemsland til å skape et fullbyrdet faktum, og si som Hitler: «Vi har ingen flere territorielle krav langs våre grenser, i vår interessesfære»? Øst-Europa-eksperten Edward Lucas, er blitt mye sitert i det siste: «Putins største fortrinn er ikke hans militære styrke, men vår politiske svakhet».

Ord betyr noe. Men med ord må følge handling. I form av klare signaler om at Putin-Russland ikke må ta for gitt at noen Artikkel 5-respons ikke vil komme. Putin-pudlene i vest vil helt sikkert protestere mot den vesle balanseringen av NATO-bataljoner i Polen og Baltikum. La dem det. Vi har hørt dem før.