Inspirert av IS

Det er i grunnen uinteressant om Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel var IS-medlem i utgangspunktet. Han var på tuppa psykisk, småkriminell, drikkfeldig og voldelig, men skal ha endret livsstil de aller siste ukene, latt skjegget gro og sluttet å drikke. Et tegn på rask radikalisering. Uansett var terrorangrepet bestialsk, ondskapsfullt, utført av et monster i menneskeskikkelse, av en mann med mangelfullt utviklede sjelsevner.

Det viser seg at drapene på nær 90 drepte var godt planlagt uker i forveien med bestilling av lastebil og «prøvekjøring» på strandpromenaden. Drapsmaskinen Lahouaiej-Bouhlel visste hva han gjorde.

Ulikt IS, Al Qaeda, Taliban...

Enkelte kommentatorer har gjort et nummer av at bildrapene var så ulikt IS og andre beslektede terrorgrupper. Lang i fra. Over store deler av Midt-Østen har kjøretøyer – med eller uten bomber – lenge vært brukt for å ramme så mange sivile som mulig. Det siste året har palestinere kjørt biler inn i folkemengder i Israel 46 ganger for å drepe så mange jøder som mulig. Eller knivstikke dem.

Noen hver er begynt å bli møkka lei av de ettertenksomme og vidløftige «forklaringene» på terroren i Europa: At man liksom er dømt eller forutbestemt til å bli terrorist om man kan kalle seg fattig, marginalisert B-borger. Storsamfunnet har skylda. Det har ikke vært gjort nok for å integrere sine nye landsmenn, ikke gitt dem arbeid, skolegang eller verdighet. Ikke gitt dem NAV-penger nok. Forskjellene mellom sosiale og økonomiske grupper fører til terror.

En fornærmelse

Selvsagt er ikke dette hele forklaringen. I virkeligheten er den en fornærmelse mot alle de «marginaliserte» i Belgia, Frankrike eller Skaninavia (eks. Danmark) som ikke er blitt IS-tilhengere og terrorister av enhver art. Mennesker føler og tenker, og i alle religioner og kulturer er det å ta uskyldige menneskers liv en dødssynd.

Det er inspirasjonskildene, propaganda-apparatene, fundamentalistiske imamer med dobbeltansikt og fanatiske «intellektuelle» i den arabiske og islamske verden som må konfronteres og nøytralieres. Nettverkene må rulles opp, finansieringskildene strupes, landområder gjenerobres. Men dette er ingen quick fix. Det må store ressurser til, militær styrke, bedre etterretning, større grad av kontroll og overvåkning. Provokatører som sniker seg inn i terrorcellene og blåser dem til himmels.

Må stanses

Vi snakker om mennesker her som ikke er normale sosiale vesener, men om skakkjørte individer som må stanses, fengsles, dømmes og holdes innenfor murene, antagelig livet ut. Omskolering ved tvang? Muligens. Uansett har våre myndigheter et hovedansvar for det store vi, samfunnet, for tryggheten, friheten. For alle dem som lever et fredelig, lovlydig liv – om de er aldri så «marginaliserte». Fra Frankrike skal det være kommet 1.800 fremmedkrigere til Midt-Østen og Kalifatet. Det er mindre enn promiller av en muslimsk befolkning på 7,5 prosent av den franske befolkningen. Vi snakker om systematisk hjernevask, ikke størrelsen på sosialbudsjettet.

En utopi

I det hele tatt: Vi må slutte med å gi sjele- og samfunnsingeniørene, sosiologene, sosialøkonomene, planøkonomene og godhetsposørene våre medhold i at alt lar seg løse bare «samfunnet» endrer seg, at det blir satt inn «tiltak», at «levekårene» raskt blir forbedret for den og den gruppen. Alle grupper i samfunnet kan ikke være absolutt like- og sidestilte. Det er en marxistisk inspirert utopi som ikke finner noe empirisk bevis i historien. Alle som bor i vestlige samfunn med menneskerettigheter, en rettsstat, likhet for loven og som i utgangspunktet – på tilbudssiden – har like muligheter for skolegang og jobb har satset stort på utdannelse – for alle. Men det er ikke alle som forsyner seg, som benytter friheten og mulighetene. Mange vil ikke la seg integrere, av ulike årsaker. De kan mislike eller endog hate det landet som har tatt imot dem på generøst vis, men de foretrekker likevel å nyte den relative friheten. Mange kjenner dessuten ingen annen tilværelse, de er jo født i landet, er kanskje annen eller tredje generasjon.

Velge mellom det gode og det onde

Alle «friheter» er knyttet til individet: Muligheten til å velge det gode fremfor det onde, drepe og skade eller la være, gjøre maksimalt ut av skolegang, søke utdannelse, få jobb. Selvsagt har flere europeiske land store problemer med arbeidsløshet akkurat nå. Men 99,99 prosent blir ikke terrorister av den grunn. Det er kravet til individet som teller, yte før man nyter. Tilpasse seg landets og storsamfunnets verdier.

Dette er ikke enkelt, men det er mulig.