Viktig politisk nyhet under radaren?

Mens norske velgere ferierer som best, dukker en politisk nyhet opp fra sommeridyllen. Et vaktsomt VG har grepet fatt i den, de andre store riksdekkende mediene sover stort sett i timen. Dagsavisen lar trykke en NTB-versjon som «lofts»-notis på side 11 i dag, 25. juli.

Saken dreier seg om et historisk kompromiss, jeg kaller det forlik, mellom Venstre og Fremskrittspartiet: De to partilederne Trine Skei Grande og Siv Jensen er blitt prinsipielt enige om å sette i verk et grønt skatteskifte, eller rettere avgiftsskifte. Det går ut på at avgifter på forurensende forbruksvarer skal øke, inklusive CO2-belastende utslipp, mens den samme økningen skal nullstilles ved at det generelle skattenivået for folk flest og bedriftene går tilsvarende ned.

Forurenser betaler

Frp har fra lang tid tilbake stått på prinsippet om at «forurenser betaler», så for dette partiet er ikke avgiftskompromisset vanskelig å akseptere, ikke minst fordi det betyr skattelettelser i den andre enden. Venstre har på sin side satt som krav, noen bruker uttrykket ultimatum, at Solberg-regjeringens statsbudsjett for 2017 virkelig får en profil man kan selge som et grønt skifte.

Det eneste undertegnede lurer på, er om bensinavgiften og den særnorske CO2-avgiften er omfattet av forliket. Her har Fremskrittspartiet stått beinhardt på bilbrukernes og distriktenes side. Det førte som kjent til den famøse passasjeravgiften på flyreiser som erstatning.

Men uansett: De to partilederne akter å gjennomføre en «studiereise» til Canada, der en provins har gjennomført noe av den samme tankegangen Grande og Jensen legger seg på. Det skjer i august.

Historisk kompromiss

Kompromisset er historisk og kan bilegge striden mellom de to tilsynelatende ytterpunktene i norsk politikk på et avgjørende punkt. Det kan til og med bane veien for videre Venstre-støtte til en borgerlig samarbeidsregjering – eller endog en søknad om å gå inn i den. Skjer det, vil Knut Arild Hardeide i Kristelig Folkeparti komme under skikkelig press. Han har helt siden høsten 2013 lagt vekt på at de to «sentrumspartiene» går samme vei og følger hverandre i regjeringsspørsmålet. Får Venstre samme oppslutning ved valget neste år som i 2013, kan det være tilstrekkelig at partiet går inn uten KrF.

Selvsagt finnes det en rekke andre store og alvorlige stridsspørsmål mellom de to partiene. Først og fremst er Venstre et markant flyktningeliberalt parti, som vil ta imot et stort antall flyktninger og asylsøkere, og som har skarpt kritisert Frp og Sylvi Listhaugs konsekvente innstramningslinje. Men for det første er flyktningstrømmen gått kraftig tilbake slik at håndteringen er blitt mye lettere, og for det andre er Stortingets felles politikk avklart gjennom to forlik – ett om innstramningstiltak og ett om integreringspolitikken. Dermed er den ballen lagt mer eller mindre død.

Skatteforlik og andre forlik

Også skattepolitikken er kommet over i et annet spor etter Stortingets brede forlik. Der finnes nok av andre saker der partiene utenfor regjeringen vil markere seg og blåse opp uenighet, men de går ikke til kjernen av virkelig prinsippiell og grunnleggende uenighet.

«Vilje til makt» er et underkjent begrep i norsk politikk etter alle mindretallsregjeringene og lunkne støtteerklæringer til partier som tar ansvar. Det er kanskje gått opp for iallfall Venstre-politikere at dersom et parti holder seg for lenge unna regjeringskontorene, svekker det rekrutteringen av politiske talenter og generell oppslutning. Erfaring i å «styre landet» er undervurdert. Ørkenvandring kan man tåle i en fireårsperiode, men etter åtte år går det på nervene løs. Å være statsråd inneholder uendelig store muligheter for markering, medieoppslag og dagsorden på vegne av partiet og velgerne. Se bare på dagens integreringsminister, samferdselsminister, kommunalminister, helseminister og utdanningsminister.

Slik jeg ser det, er sjansen for en firepartiregjering i 2017 styrket, ikke svekket gjennom kompromisset mellom Venstre og Frp. Utspillet kom overraskende, men har en logisk indre kraft som gir nytt håp om en Solberg-regjering i fire nye år.