Kristelig
Folkeparti synes ikke bare å være et politisk parti «ute av ti`a»
- tia er i ferd med å renne ut for partiet. Dagen etter at
partileder Knut Arild Hareide deltok i homoparaden i Oslo, fikk
Kristelig Folkeparti 4,4 prosent oppslutning på Vårt Lands
meningsmåling. Det var en bratt og sjokkartet nedgang: Til og med et
parti med et så solid grunnfjell hadde for første gang blikkontakt
med sperregrensen. Et 80-talls partimedlemmer har til nå meldt seg
ut, også ledere på høyt nivå. Når medlemmer av et parti
trekker seg i protest, kan vi regne med at det står mange velgere
bak hver utmeldelse.
Hareides
begrunnelse for å delta i paraden var prinsipiell og sympatisk: Når
hatkriminalitet og vold rammer en minoritet, angår det oss alle.
Hans deltagelse i paraden var en markering av å stå opp for noen
verdier som handler om menneskeverd. Partilederen hadde selv vært i
Orlando en tid før massedrapene.
Et verdiparti
Kristelig
Folkeparti har alltid hatt fremgang når sentrale verdispørsmål har
stått i sentrum for den offentlige debatten, sist under arbeidet med
Bondeviks verdikommisjon. Men denne gang førte verdistandpunktet til
det motsatte resultat. Fundamentalistiske kristne utgjør fortsatt en
del av velgergrunnlaget for partiet. Det er først og fremst de som
er «ute av ti`a».
KrF
vil sikkert løfte seg igjen på meningsmålingene. Men igjen står
det store spørsmålet: Hvilken regjering skal partiet støtte etter
valget i 2017? Messingen rundt begrepet «sentrumspartiene» er kun
en taktisk pliktøvelse, urealistisk og forgjeves, det vet nok både
Venstre, Senterpartiet og KrF innerst inne.
De romantisk-reaksjonære
Invitten
til Miljøpartiet De Grønne er en fåfengt finte: MDG har for lengst
markert seg som et rødgrønt parti, og kommer (slik jeg ser det) til
å miste oppslutning i forhold til kommunevalget nettopp fordi det
har valgt venstresiden og presset Arbeiderpartiet og SV til helt
håpløse, upopulære standpunkter i flere kommuner, først og fremst
i Oslo. Partiet har ikke «framtia» for seg i Norge (om man
sammenligner med kontinentale søsterpartier) – det er for trangt
i norsk miljøsentrum. Venstre og SV ligger milelangt foran i sin
markering av det grønne. MDG er å betrakte som
romantisk-reaksjonære svermere uten rot i virkelighetens Norge, selv
om de er idealister og til dels «sympatiske» i sin
virkelighetsflukt.
Har gått for langt
Kristelig
Folkeparti har til nå stått fram som så Frp-kritisk at mange er
begynt å reagere. Partiet har til dels drevet en så stigmatiserende
og demoniserende propaganda at det nærmer seg det hatske. Det er noe
avvisende, fordømmende og fundamentalistisk over mye av kritikken.
Den
har vært forfeilet. Fremskrittspartiet har ikke hatt nedgang på
meningsmålingene, tvert imot. Godhetstyranniet og godhetsposituren
har prellet av på velgerne. Og det viktigste av alt: Resultatene fra
de åtte Frp-statsrådenes departementer begynner å bli mer og mer
synlige, og de er populære. Se bare på hva samferdselsministeren
har oppnådd av synlige forbedringer. Fremskrittspartiet har lært av
å sitte i regjering. Statsrådene har moderert seg (gjennom
samarbeidet med Høyre), tilpasset seg det felles
samarbeidsprosjektet en regjering er og følger lojalt opp politikken
som er nedfelt i regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen.
Forlikenes betydning
Så
er det andre ting som har hendt i vinter og denne våren som kan føre
til en ny situasjon: Flyktningforliket, integreringsforliket og
skatteforliket. De praktiske utslagene av disse forlikene har
fastlagt norsk politikk i lang tid fremover – uansett
regjeringskonstellasjoner og -alternativer. Sannsynligvis vil også
forsvarsdiskusjonen ende opp i en form for forlik. Selv den vesle
symbolsaken om gårdssalg av alkoholholdig drikke er avgjort med
overdøvende flertall (ikke forlik) bestående av Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, regjeringspartiene og Venstre. Ingen sentrumsdrømmer
har noen mulighet til å rokke ved de lange linjene i norsk politikk.
Sentrum - et draumkvede
Alle
som følger med litt over gjennomsnittet, skjønner at tankespinnet
rundt sentrumalternativer – med eller uten Høyre – bare er spill
og taktikkeri, «lissom-politikk». Det blir snakk om to
hovedalternativer for de små: En regjering utgått av
Arbeiderpartiet, eller en regjering utgått av Høyre/Frp. Spørsmålet
er bare hvilken side «sentrum» lander på. Hvem de henviser Kongen
til som statsministerkandidat. Det er slett ikke umulig at vi kan få
1990-tallets mindretallsregjeringer igjen. Men er det et godt
alternativ?
For
KrF er valget omtrent som å velge mellom pest og kolera, kan det
virke som. Men tiden er i ferd med å renne ut for Norges
kristeligdemokratiske parti. Partiet har ikke vært i regjering siden
2005. Holder det seg utenom formell regjeringsdeltagelse i
ytterligere fire år, vil rekrutteringen av talentfulle
ungdomspolitikere opplagt lide skade og innflytelsen minske. De unge
politikerne vil velge andre partier, eller søke andre arenaer for
jobb og livsutfoldelse. Husk at med regjeringsdeltagelse følger
sentrale attraktive posisjoner og stillinger i form av statsråder,
statssekretærer, politiske rådgivere og deltagelse i offentlige
råd, utvalg og utredninger. Med det følger reell innflytelse,
mulighet for å sette dagsorden, og utsikter til markeringer i
mediene med utgangspunkt i departementer partiene administrerer.
I regjering med Frp?
Sitte
i regjering med Fremskrittspartiet? Den sitter langt inne. Men husk
igjen: De store sakene er allerede avgjort gjennom forlik. Også Frp
er bundet av dem og av hele regjeringens politikk. Med et
stødig, trygt og samarbeidsorientert Høyre i spissen. Dersom KrF
(og Venstre) går inn i en Høyre-ledet regjering, vil hele
regjeringskabalen måtte endres totalt, statsrådspostene fordeles på
en helt annen måte. Dermed kan KrF og Venstre bidra til å svekke
Fremskrittspartiets innflytelse (hvis
det er deres viktigste prosjekt). Det
er så opplagt at det flaut å si det. Av 19 regjeringsmedlemmer
tipper jeg at KrF minst vil få tre, Venstre noe tilsvarende. Gjennom
gode prosesser med Høyre, kan innflytelsen bli enda sterkere enn
matematikken.
Har møtt forståelse
Det
er mye som står på spill, og svarene er ikke opplagte. Men
KrF-leder Hareide vet at han har møtt mye forståelse av
Solberg-regjeringen i saker som er viktige for partiet. Han sier det
også offentlig. Jeg tror Kristelig Folkeparti har mer å hente
innenfor enn utenfor regjering. Samarbeids- og støttepartirollen har
også gitt resultater, men bare etter opprivende strid, åpne
konflikter og offentlig uenighet i Stortinget - som mediene har
boltret seg i. På regjeringskonferansene vil det også være
uenighet, men der kan man tross alt si sin mening uten
å bli sitert, tenke høyt og
forhandle alternativt uten sensasjonelle lekkasjer som
låser standpunktene.
Langslets erfaringer
Apropos:
Da jeg som styremedlem i Sandefjord Kirkeakademi for et par år siden
bidro til et møtetema rundt Kristelig Folkepartis rolle og fremtid,
var styret på jakt etter to «motpoler» som kunne diskutere emnet.
Jeg kontaktet nå avdøde Lars Roar Langslet. Han avslo med denne
begrunnelsen: «Som kulturminister og medlem av regjeringen Willoch
på 1980-tallet opplevde jeg KrF som en sympatisk og
lojal samarbeidspartner med
mange fine personligheter. Jeg ønsker ikke nå å bidra til å sette
spørsmålstegn ved partiets fremtid eller eksistensberettigelse.»
Møtets
tema var «Trenger vi et
Kristelig Folkeparti?» Så
ble det Jan Arild Snoen i stedet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar