Et parti ute av tia?

Kristelig Folkeparti synes ikke bare å være et politisk parti «ute av ti`a» - tia er i ferd med å renne ut for partiet. Dagen etter at partileder Knut Arild Hareide deltok i homoparaden i Oslo, fikk Kristelig Folkeparti 4,4 prosent oppslutning på Vårt Lands meningsmåling. Det var en bratt og sjokkartet nedgang: Til og med et parti med et så solid grunnfjell hadde for første gang blikkontakt med sperregrensen. Et 80-talls partimedlemmer har til nå meldt seg ut, også ledere på høyt nivå. Når medlemmer av et parti trekker seg i protest, kan vi regne med at det står mange velgere bak hver utmeldelse.

Hareides begrunnelse for å delta i paraden var prinsipiell og sympatisk: Når hatkriminalitet og vold rammer en minoritet, angår det oss alle. Hans deltagelse i paraden var en markering av å stå opp for noen verdier som handler om menneskeverd. Partilederen hadde selv vært i Orlando en tid før massedrapene.

Et verdiparti

Kristelig Folkeparti har alltid hatt fremgang når sentrale verdispørsmål har stått i sentrum for den offentlige debatten, sist under arbeidet med Bondeviks verdikommisjon. Men denne gang førte verdistandpunktet til det motsatte resultat. Fundamentalistiske kristne utgjør fortsatt en del av velgergrunnlaget for partiet. Det er først og fremst de som er «ute av ti`a».

KrF vil sikkert løfte seg igjen på meningsmålingene. Men igjen står det store spørsmålet: Hvilken regjering skal partiet støtte etter valget i 2017? Messingen rundt begrepet «sentrumspartiene» er kun en taktisk pliktøvelse, urealistisk og forgjeves, det vet nok både Venstre, Senterpartiet og KrF innerst inne.

De romantisk-reaksjonære

Invitten til Miljøpartiet De Grønne er en fåfengt finte: MDG har for lengst markert seg som et rødgrønt parti, og kommer (slik jeg ser det) til å miste oppslutning i forhold til kommunevalget nettopp fordi det har valgt venstresiden og presset Arbeiderpartiet og SV til helt håpløse, upopulære standpunkter i flere kommuner, først og fremst i Oslo. Partiet har ikke «framtia» for seg i Norge (om man sammenligner med kontinentale søsterpartier) – det er for trangt i norsk miljøsentrum. Venstre og SV ligger milelangt foran i sin markering av det grønne. MDG er å betrakte som romantisk-reaksjonære svermere uten rot i virkelighetens Norge, selv om de er idealister og til dels «sympatiske» i sin virkelighetsflukt.

Har gått for langt

Kristelig Folkeparti har til nå stått fram som så Frp-kritisk at mange er begynt å reagere. Partiet har til dels drevet en så stigmatiserende og demoniserende propaganda at det nærmer seg det hatske. Det er noe avvisende, fordømmende og fundamentalistisk over mye av kritikken.

Den har vært forfeilet. Fremskrittspartiet har ikke hatt nedgang på meningsmålingene, tvert imot. Godhetstyranniet og godhetsposituren har prellet av på velgerne. Og det viktigste av alt: Resultatene fra de åtte Frp-statsrådenes departementer begynner å bli mer og mer synlige, og de er populære. Se bare på hva samferdselsministeren har oppnådd av synlige forbedringer. Fremskrittspartiet har lært av å sitte i regjering. Statsrådene har moderert seg (gjennom samarbeidet med Høyre), tilpasset seg det felles samarbeidsprosjektet en regjering er og følger lojalt opp politikken som er nedfelt i regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen.

Forlikenes betydning

Så er det andre ting som har hendt i vinter og denne våren som kan føre til en ny situasjon: Flyktningforliket, integreringsforliket og skatteforliket. De praktiske utslagene av disse forlikene har fastlagt norsk politikk i lang tid fremover – uansett regjeringskonstellasjoner og -alternativer. Sannsynligvis vil også forsvarsdiskusjonen ende opp i en form for forlik. Selv den vesle symbolsaken om gårdssalg av alkoholholdig drikke er avgjort med overdøvende flertall (ikke forlik) bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, regjeringspartiene og Venstre. Ingen sentrumsdrømmer har noen mulighet til å rokke ved de lange linjene i norsk politikk.

Sentrum - et draumkvede

Alle som følger med litt over gjennomsnittet, skjønner at tankespinnet rundt sentrumalternativer – med eller uten Høyre – bare er spill og taktikkeri, «lissom-politikk». Det blir snakk om to hovedalternativer for de små: En regjering utgått av Arbeiderpartiet, eller en regjering utgått av Høyre/Frp. Spørsmålet er bare hvilken side «sentrum» lander på. Hvem de henviser Kongen til som statsministerkandidat. Det er slett ikke umulig at vi kan få 1990-tallets mindretallsregjeringer igjen. Men er det et godt alternativ?

For KrF er valget omtrent som å velge mellom pest og kolera, kan det virke som. Men tiden er i ferd med å renne ut for Norges kristeligdemokratiske parti. Partiet har ikke vært i regjering siden 2005. Holder det seg utenom formell regjeringsdeltagelse i ytterligere fire år, vil rekrutteringen av talentfulle ungdomspolitikere opplagt lide skade og innflytelsen minske. De unge politikerne vil velge andre partier, eller søke andre arenaer for jobb og livsutfoldelse. Husk at med regjeringsdeltagelse følger sentrale attraktive posisjoner og stillinger i form av statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere og deltagelse i offentlige råd, utvalg og utredninger. Med det følger reell innflytelse, mulighet for å sette dagsorden, og utsikter til markeringer i mediene med utgangspunkt i departementer partiene administrerer.

I regjering med Frp?

Sitte i regjering med Fremskrittspartiet? Den sitter langt inne. Men husk igjen: De store sakene er allerede avgjort gjennom forlik. Også Frp er bundet av dem og av hele regjeringens politikk. Med et stødig, trygt og samarbeidsorientert Høyre i spissen. Dersom KrF (og Venstre) går inn i en Høyre-ledet regjering, vil hele regjeringskabalen måtte endres totalt, statsrådspostene fordeles på en helt annen måte. Dermed kan KrF og Venstre bidra til å svekke Fremskrittspartiets innflytelse (hvis det er deres viktigste prosjekt). Det er så opplagt at det flaut å si det. Av 19 regjeringsmedlemmer tipper jeg at KrF minst vil få tre, Venstre noe tilsvarende. Gjennom gode prosesser med Høyre, kan innflytelsen bli enda sterkere enn matematikken.

Har møtt forståelse

Det er mye som står på spill, og svarene er ikke opplagte. Men KrF-leder Hareide vet at han har møtt mye forståelse av Solberg-regjeringen i saker som er viktige for partiet. Han sier det også offentlig. Jeg tror Kristelig Folkeparti har mer å hente innenfor enn utenfor regjering. Samarbeids- og støttepartirollen har også gitt resultater, men bare etter opprivende strid, åpne konflikter og offentlig uenighet i Stortinget - som mediene har boltret seg i. På regjeringskonferansene vil det også være uenighet, men der kan man tross alt si sin mening uten å bli sitert, tenke høyt og forhandle alternativt uten sensasjonelle lekkasjer som låser standpunktene.

Langslets erfaringer

Apropos: Da jeg som styremedlem i Sandefjord Kirkeakademi for et par år siden bidro til et møtetema rundt Kristelig Folkepartis rolle og fremtid, var styret på jakt etter to «motpoler» som kunne diskutere emnet. Jeg kontaktet nå avdøde Lars Roar Langslet. Han avslo med denne begrunnelsen: «Som kulturminister og medlem av regjeringen Willoch på 1980-tallet opplevde jeg KrF som en sympatisk og lojal samarbeidspartner med mange fine personligheter. Jeg ønsker ikke nå å bidra til å sette spørsmålstegn ved partiets fremtid eller eksistensberettigelse.»

Møtets tema var «Trenger vi et Kristelig Folkeparti?» Så ble det Jan Arild Snoen i stedet.