Kuppfiaskoen - Erdogans riksdagsbrann?

Vanligvis tror jeg ikke på konspirasjonsteorier av den lettvinte sorten. De er gjerne myntet på kunnskapsløse mennesker som sluker hva de blir tilbudt fordi de ikke vet bedre. Men det amatørmessige forsøket på militærkupp i Tyrkia virker i ettertid så halvgodt planlagt og gjennomført at man virkelig begynner å lure. Med så mange tusen involverte fra menige til oberster og generaler, er det merkelig om ikke jungeltelegrafmeldingene hadde nådd ørene til den tyrkiske presidentens nære omgangskrets. Jeg holder iallfall teorien om at kuppforsket var iscenesatt av Erdogan selv i reserve om det ikke dukker opp bedre forklaringer.

Historiske paralleller

Det er nærliggende å trekke historiske paralleller – ikke fordi der er noen klar sammenheng utenom gjenkjennelige trekk i dette tilfellet – men fordi sterke maktstrebere i verdenshistorien alltid har benyttet diverse påskudd for å renske ut brysomme motstandere eller konkurrenter på sin vei mot maktens tinde. På generelt grunnlag er Erdogans reaksjonsmønster i dagene etter hendelsene i Ankara og Istanbul helt klassisk.

Det er et vel kjent faktum at Erdogan lenge har ivret for en sterkere posisjon som president. Han autoritære legning er for lengst kommet for dagen, og de metodene han hittil har benyttet seg av, er de vanlige i splittede samfunn på vei ut av demokratiet: Innskrenkning av presse- og ytringsfrihet, fengsling av journalister, utrenskning av intellektuelle, ensretting av byråkratiet, forsøk på kontroll over samfunnets sterkeste maktsentra som forsvar, overvåkningspoliti og det ordinære politiet. Bestikkelser for å skaffe støttespillere, nepotisme der det er mulig.

Slik det skjedde i Tyskland

Kampen for å befeste sin posisjon som noe nær enehersker i Tyrkia er svært lik Putin-modellen, men man kan også dra paralleller til 30-årenes Tyskland. Vi har i dagens Tyrkia, som i Weimarrepublikken, en fasade av parlament, domstoler og borgerlige rettigheter. Under overflaten er det tøff maktkamp om ressurser og posisjoner. Vennskap og kjennskap, nettverk og lojalitet er viktige brikker i sjakkspillet om folkets gunst og støtte.

Vi trenger å bli minnet om at Adolf Hitler fikk sine første posisjoner via Weimarrepublikkens egne institusjoner, som var demokratiske og parlamentariske nok i massevis. Hans parti NSDAP fikk aldri flertall i valg før etterlevelsen av selve konstitusjonen ble endret gjennom lovvedtak og unntakslover satt inn. Alt var i henhold til forfatningen.

Riksdagsbrannen

«Riksdagsbrannforordningen» ledet til «Bemyndigelsesloven» av 2. mars 1933 i Riksdagen. Gjennom den ble en rekke av tyskernes juridiske grunnrettigheter satt til side («menneskerettigheter» i dag). Syv artikler i artikkel 48 i Weimarforfatningen ble opphevet: Ytringsfrihet, meningsfrihet, pressefrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet, det ble innført adgang til kontroll av privat post, kontroll av kommunikasjon gjennom telefon og telegraf. Dessuten fikk myndighetene rett til husransakelse og adgang til å konfiskere eiendom. Rikskansler Hitler kunne etter dette styre Tyskland gjennom dekreter.

Utrenskninger fulgte. Bare i mars 1933 gjennomførte politiet 25.000 arrestasjoner. Siviladministrasjonen ble renset for antinazistiske elementer. Det ble særlig foretatt oppsigelser på universitetene. 15 prosent av 7.700 universitetslærere fikk sparken – 18 prosent av dem var naturvitenskapsmenn. 2.000 forlot Tyskland: forfattere, vitenskapsmenn og kunstnere.

Iscenesatt av ham selv?

Når man tenker i retning av konspirasjonsteorier rundt kuppforsøket til Erdogan (et påskudd, iscenesatt av ham selv eller hans nærmeste støttespillere?) er det også på grunn av de uhyre raske reaksjonene fra myndighetene i dagene som fulgte. Det er opplagt at listene over navn må ha vært utarbeidet før det mislykkede kuppet fant sted. Det skulle bare et påskudd til for å effektuere arrestasjoner og oppsigelser.

Den tyrkiske regjeringen har nå satt til side deler av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er innført unntakstilstand – vedtatt av nasjonalforsamlingen slik at det formelle er i orden. Tilstanden skal visstnok bare gjelde i tre måneder (den ytterste fristen for en unntakstilstand er seks måneder – på papiret). Vi får se. Opposisjonen kaller vedtaket for et sivilt kupp mot de folkevalgte.

Faktum er iallfall at den tyrkiske regjeringen i tre måneder kan gjøre nøyaktig som den vil, slik Hitler gjorde våren 1933.

Vi skal likevel merke oss begrensningene i unntakstilstanden: Den gjelder ikke for internasjonalt inngåtte avtaler.

Skyldige må straffes

Det er klart at de som deltok i kuppet, som aktivt ville sette demokratiet til side, må rettsforfølges og straffes. Det ville skjedd i et hvilket som helst land. Men er det grunnlag for å sparke eller arrestere over 60.000 mennesker, fra statsansatte byråkrater til dommere, politi og akademikere? 24 radio- og TV-stasjoner er fratatt lisensen. Erdogan kontrollerer nå, direkte eller indirekte, 90 prosent av mediene. Helt a la Putin.Tyrkias utdanningsdepartement har offentlig og offisielt forbudt alle akademikere å reise utenlands – opplagt fordi man frykter en «brain drain» som i 30-årenes Tyskland.

Det vi er vitne til, er en heksejakt på all opposisjon i landet. Arrestasjoner av de første intellektuelle var begynt lenge før kuppet. Spesielt er de påståtte Gülen-tilhengerne utsatt og ille ute. Vi er vitne til en maktkamp mellom to nyanser av islamisme. Tyrkia er på vei bort fra den sekulære, moderne statsdannelsen til Mustafa Kemal Atatürk. Derfor må vi regne med mer undertrykkelse, mindre kvinnefrihet, et mer illiberalt samfunn. Kort og godt et tilbakeskritt i sivilisasjon. Satt i scene av et autokratisk, paranoid maktmenneske. Dette er farlig for Tyrkia og farlig for verden.