Mens russisk artilleri og missiler kverner byer, landsbyer og kornåkre i knas vestover i Donbass-fylkene og dreper titusener av ukrainere, er det skjedd store strategiske endringer i Nord-Europa. Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. De er nå formelt kandidatland, og vil i praksis bli gitt en tilnærmet paragraf 5-status selv om medlemskapet langt fra er traktatmessig bekreftet eller ratifisert av nasjonalforsamlingene i dagens medlemsland. Tyrkias Erdogan har utnyttet situasjonen diplomatisk mesterlig - det skal han ha. Den islamske diktatorspiren får utlevert PKK-terrorister som har gjemt seg i Sverige, og tar jeg ikke mye feil, har USA underhånden gitt klarsignal for tyrkisk kjøp av avanserte våpen.
Terrororganisasjonen PKK
Vi skal være oppmerksom på at PKKs kommunistiske terrorhær pluss sivile støttepartier (med litt ulike navn i Tyrkias nabostater), i flere tiår har vært en dødelig fare for sivile tyrkere øst og sør i landet. PKKs hærstyrker ønsker løsrivelse fra Tyrkia og nabostater for å opprette sitt eget land - "Kurdistan". I utgangspunktet er denne visjonen et legitimt mål. Men "bevegelsen" skyr ingen midler i denne kampen. En hær som ser seg ut sivile mål og unngår konfrontasjon med tyrkiske regulære styrker, er pr. definisjon terrorister - uansett hellige mål og påstått gode hensikter. PKKs virksomhet startet lenge før Erdogan og konservative muslimer overtok makten i NATOs flankeland. De har også slåss fysisk mot de demokratiske regjeringene før Erdogan.
På høy tid
Det var derfor på høy tid at Sverige ga etter for press og utleverer krigerske kurdere som har utnyttet naive svenskers humanitære tradisjoner og fått opphold i landet. Selvsagt må de mest aktive PKK-sympatisørene i landet stå til ansvar for sine handlinger. Den eneste forutsetningen svenskene kan gjøre gjeldende er at de utleverte terroristene ikke blir dømt til døden. Det sitter dessuten langt inne å overføre svenske statsborgere. Det er en juridisk nøtt, også grunnlovsmessig. Men på en eller annen måte vil et antall kurdiske ekstremister bli sendt til Tyrkia for å få sin dom der. Det vil Erdogan fremstille som en "seier" og bruke i valgkampen neste år for alt hva det er verdt.
Det står så mye på spill i det store geopolitiske bildet at Sverige (og delvis Finland) er tvunget til å gi sitt bidrag til en minnelig avtale - for i det hele tatt å bli NATO-medlemmer.
Det er helt som forventet at det kommunistiske Rødt, det sosialistiske SV og det litt tåketunge, men venstreradikaliserte MDG å protestere mot utleveringsavtalen. Spesielt Rødt som - ideologisk sett - i bunn og grunn er et søsterparti til PKK.
Langsiktige konsekvenser
Det er få kommentatorer som har forklart oss de langsiktige konsekvensene av de to nordiske landenes medlemskap i NATO. Men alle og enhver ser at Putin-Russland fra nå av må ta hensyn til den totalt endrede situasjonen på nordflanken i sin militærstrategiske planlegging. Grensen mot det tidligere nøytrale Finland er lang og vil kreve at store militære ressurser blir flyttet på. Russerne vet at finnene vil slåss, slik de gjorde i Vinterkrigen 1939-40. De vil i en militær konflikt være en enda vanskeligere motpart enn ukrainerne - som klarer seg overraskende godt mot den store overmakten.
Det er i NATOs og Norges interesse at forsvaret i nord styrkes vesentlig ved at en koordinert kraftsamling finner sted nærmere Kola-basene - på taktisk, militært skuddhold. Det vil ytterligere tvinge Putin-Russlands generaler til å bygge opp en sterkere forsvarsring rundt disse basene med strategiske atomstyrker. All opprustning i hele det europeiske NATO-området - og behovet for det er på overtid - tjener medlemmenes trygghet mot angrep østfra. En opprustningsspiral vil - som på Ronald Reagans tid - om relativt få år knekke Russlands økonomi: Putin vil ikke klare å kombinere egen opprustning med materiell levestandardsutvikling for den jevne russer. Det vil føre til almen misnøye og lavere oppslutning om landets "myndigheter". Mafia-staten vil med stor sannsynlighet bryte sammen.
Avskrekking, ikke beroligelse
En slik vestlig strategi må vektlegge avskrekking, ikke "beroligelse". Motmakt og avskrekking er det eneste språket Putin forstår, alt annet vil bli oppfattet som svakhet. Med "rolige" grenseområder mot Sverige og Finland vil russerne kunne bruke desto mer press, trusler og våpenmakt mot nære naboer som Ukraina, Georgia, Transnistria, Moldova, Estland, Latvia og Litauen.
Kombinert med medlemskap i NATO bør hverken svensker eller finner annonsere at de ikke vil tillate NATO- eller USA-kontrollerte militære baser på eget territorium. Den norske ensidige baseerklæringen har et forbehold om at slike baser kan bli opprettet dersom det er krig eller krig truer. Vi er nettopp nå inne i en tid der krig truer. Vinner Putin frem i Ukraina, vil han garantert ikke stoppe, bare ta en taktisk hvilepause.
Innledende feilvurdering
NATO-land og USA gjorde en feilvurdering de første ukene etter 24. februar da Russland startet angrepskrigen mot Ukraina. De sendte bare litt puslete artillerivogner, panserbeskyttende og panserbrytende våpen med kort rekkevidde. Hadde amerikanerne straks gjort forberedelser til å sende luftvernskjold (iron domes), langtrekkende artilleri og målsøkende missiler (4-7 mils rekkevidde) som våpenhjelp til de ukrainske forsvarsstyrkene, ville russerne vært ute av Donetsk og Luhansk nå. I stedet prøvde USA seg på den gamle og ubrukelige strategien "Flexible response" - som viste seg å være feil fremgangsmåte først og fremst i Vietnam. Er man i krig, eller hjelper andre til å krige, gjelder det å gå "all in" for å vinne. En Fleischer-strategi fremfor en Ruge-strategi for å ta et norsk eksempel fra 1940.
En desperat Putin?
Det overhengende spørsmålet akkurat nå er om Putin er i ferd med å bli så desperat at han leter etter en vei ut av sin egen initierte krig mot en nabostat. Han har allerede raslet med bruk av taktiske atomvåpen ved å "sette dem i beredskap". Den pinglete psykopaten, løgneren og historieforfalskeren opptrer ikke med påtvunget ro og trygghet for tiden, men kan fort gå inn i rollen som en snerrende kjøter trengt opp i et hjørne. Går han inn for bruk av "utenkelige" våpen, vil forhåpentligvis den innerste sirkelen rundt ham ha fått nok.
Sanksjonene har opplagt rammet oligarkene, mafiabossene, hardt - både økonomisk og når det gjelder mulighet til å reise og feriere i vestlige land, og for ikke å snakke om å sende barna til prestisjetunge kostskoler og universiteter i utlandet. Kulturelt er landet blitt isolert, det samme gjelder idretten. Det tærer på selvbildet og selvtilliten. Stansen i tilførsel av vestlig teknologi er allerede begynt å bli et problem, for eksempel knyttet til oljeinstallasjoner, olje- og gassledninger og den store flåten av vestlig produserte passasjerfly.
Samhold gir styrke
Hittil har NATO og EU vist overraskende stor grad av styrke, samhold og enighet rundt strenge sanksjoner. Det er viktig at denne enigheten bevares. Sanksjoner, militær beredskap og energipolitikk må samkjøres slik at Europa blir uavhengig, eller langt mindre avhengig, av russisk olje og gass. Da svekkes Russlands økonomi og evne til å fortsette krigen mot Ukraina. Oljeeksporten finansierer krigen. Det blir en utholdenhetsprøve. De svakeste leddende i kjeden er den franske presidenten Macron og den tyske kansleren Stoltz. Macrons uttalelse om ikke å la Putin tape ansikt men gi ham en sjanse til retrett med ære, forteller mye om Macron selv og om fransk politikk - høst sannsynlig med økonomiske motiver. Stoltz er ikke lett å bli klok på, men han tenker vel på tyske velgeres beste, energipriser - og neste valg.
Her ligger Vestens innebygde svakhet: Vestlige land med demokrati, valg hvert fjerde eller femte år og politiske ledere som gjerne vil beholde flertallet og makten, blir lett kortsynte og egosentriske, mens den russiske ledelsen ikke behøver å bry seg om slikt - Putin kan bli sittende med makten i tiår fremover om alt slår til.
En krig som trekker ut
Krigen i Ukraina vil vare mye lenger enn mange så for seg i februar. Stillings- og forsvarskrigen ukrainerne utkjemper, avtvinger respekt og beundring. Hundrevis av soldater dør hver eneste dag, og sivile tap øker etter hvert som de russiske barbarene og sivilisasjonsknuserne bevisst og planmessig skyter på boligblokker, sykehus, skoler og barnehaver ved siden av infrastruktur som vannverk, avløpssystemer, broer og veier. En ren terrorstrategi.
Faren er at vestlige medier og politikere går trett av krigen og nyhetsoppslagene om Ukraina, og at andre hendelser og tilstander av innenrikspolitisk karakter får mer oppmerksomhet. Vi kan se klare tegn på denne trettheten allerede. Det er nøyaktig hva Putin og hans propagandaapparat ønsker og håper. I så måte var vår egen statsministers besøk i Ukraina nylig av stor verdi. Å se med egne øyne er alltid en øyenåpner og påminnelse om alvoret i situasjonen.
Behov for norsk styrket beredskap
Å innse dette alvoret, og ta konsekvensene av det, vil forhåpentligvis vende oppmerksomheten mot styrking av det norske nasjonale forsvaret. Mens Solbergregjeringen hadde 2024 som mål for å oppnå NATO-kravet om 2 prosent av nasjonalproduktet til forsvar av landet, er denne prosenten i ferd med å gå tilbake - for øyeblikket er den beregnet til 1,55 prosent. Det reduserte tallet kommer på toppen av prokuratorknepet som ble utført for et par år siden da Forsvarets pensjonsutgifter ble lagt inn i regnestykket. Spørsmålet er om storting og regjering er tøffe og kloke nok til å prioritere forsvarsbudsjettet.