De voldsomme utfallene mot "søringer" fra folk og medier i Nord-Norge har overrasket eliten i sørnorske større byer. Det bør den egentlig ikke. Så fort Corona-epidemien krevde en form for brems eller nedstengning, fant kommune etter kommune i de tre nord-norske fylkene den passusen i smittevernloven de trengte for å stenge seg selv inne: Man skulle ha seg frabedt at antatt smittebærende landsmenn sør for Dovre reiste nordover og forgiftet sunne og friske nordlendinger. Byer og bygder muret seg inne. Gruveselskaper, fiskerimottak, småbedrifter og næringsdrivende fortvilte: Arbeidstagere med bopæl i én kommune men med jobb i en annen, ble tvunget til 14 dagers karantene dersom de oppsøkte arbeidsplassen. Det ble store økonomiske tap for store og små virksomheter, og permitteringer og ledighet langt ut over det som var nødvendig.
Vil bestemme selv
Selv da regjering og fylkesmann minnet om at denne bruken av smittevernloven var ulovlig, nektet nordnorske kommunestyrer og ordførere å oppheve søringskarantenen. De har brukt usedvanlig harde ord, og både mainstream media (aviser og deres nettsteder) og de sosiale mediene har flommet over av hatske og sjikanerende ord og uttrykk. Voksne redaktører og kommentatorer har fulgt opp, ja, delvis ledet an. Altaposten har vært en av de verste, og har latt trykke klart injurierende innlegg. Påleggene fra legale myndigheter der sør ble sammenlignet med tyskernes vanstyre under annen verdenskrig. Fylkesmann Aspaker i Troms er blitt et hatobjekt.
Vanligvis unnskylder vi nordlendinger med at de har en så medfødt direkte tiltaleform, at vi trekker fra noe når adjektivene kommer ut av balanse. Dette er imidlertid hverken sjarmerende eller morsomt. For det dreier seg ikke om finslipt ironi. Det er tale om usedvanlig dårlig folkeskikk.
Henger sammen
De to nordligste fylkene under Coronakrisen følger egentlig bare opp sitt selvvalgte opprør mot regjering og storting: Fylkessammenslutningen mellom Finnmark og Troms godkjennes ikke, for "vi er ikke enige", og "vi gjør som vi vil". Mange føler seg egentlig ikke som en del av "riket", som innbyggere i staten Norge. Man ønsker et dobbelt bokholderi: Lokal sjølråderett kombinert med fordelene ved å tilhøre storsamfunnet.
Når nordnorske penner i denne situasjonen reiser bust mot demokratisk valgte nasjonale styringsorganer og deres vedtak, må man minnes at noe av det samme skjedde etter 9. april 1940 og månedene som fulgte. Nygaardsvold-regjeringen og andre representanter for sentrale myndigheter som flyktet nordover langs Helgelandskysten med tyske invasjonsstyrker i hælene, var slett ikke velkomne alle steder før de fikk en midlertidig trygg base i Tromsø - så lenge den varte.
Mot farlige gjester sørfra
Politikere som fulgte den daværende legale regjeringen, den som valgte motstandslinjen fremfor samarbeidslinjen til Administrasjonsrådet i de besatte områdene, møtte lokalsamfunn som vegret seg mot å ta imot slike "farlige" gjester. De kunne jo bringe krigen til byen eller bygda. "Kom ikke inn her, vi er nøytrale", erklærte representanter for Bodøs myndigheter da en av skøytene med Norges Banks gull ombord passerte forbi byfjorden en av de første dagene i mai 1940. Bodø tilstrebet status som "åpen by", uten luftforsvar og uten kringkastingssendinger med alliertvennlig innhold, av frykt for å bli innblandet i den krigen landets statsmakter på død og liv ville føre.
Rett skal være rett: Alle de tre nordnorske fylkene, og ikke minst Finnmark, fikk senere føle krigens gru i mye større grad enn de fleste lokalsamfunn i Sør-Norge. Motstandskampen ble ført innbitt og heltemodig. Dagens innbyggere der nord har dessuten helt fra 1940-årene gjennom fedre, mødre og besteforeldre som flyktet sørover, fått høre mange vonde historier om hvordan finnmarkinger og andre nordlendinger ble tatt imot i på Østlandet, eksemplifisert med hybelannonsen i en Oslo-avis: "Billett mrk. Ikke nordlendinger". Det sitter mye agg igjen. Nordlendinger har delvis og tidvis følt seg undervurdert og diskriminert.
Ikke skyt på tyskerne
Så må det videre legges til at motstanden mot tyskerne heller ikke var så helhjertet lenger sør i landet i den første kaotiske tiden: Kommunestyret i Farsund sendte en deputasjon til marinens oppankrede torpedobåt om morgenen 9. april for å be den la være å skyte mot tyskerne for å spare byen for krig.
Da frivillige nordmenn åpnet ild for å forsvare den viktige Vigrasenderen mot tyske fallskjermstyrker, reagerte Ålesunds politimester med forferdelse: Slike krigshandlinger måtte ikke utføres, for de kunne jo føre tyskerne til byen.
Slike eksempler på lokal selvstendighetstrang i farens stund finnes det mange av, om man støvsuger lokalhistoriene i april og mai 1940.
Kongevalget i 1905
En annen sammenligning faller meg inn når ikke minst Telemarksordførere innbitt holder på hytteforbudet mot sentrale myndigheters råd og anbefaling: I 1905 frigjorde Norge seg fra Sverige, og akkurat det spørsmålet i folkeavstemning var det temmelig unison enighet om. Da var vi ett folk. Men under neste folkeavstemning - om hvorvidt den danske pris Carl skulle bli Norges konge - dukket bygdedyret opp i enkelte fylker. Folkeavstemningen ble oppfattet som et valg om monarki eller republikk. Og jammen var det flertall mot kongedømmet og den senere Kong Haakon som monark i det indre og øvre Telemark. Som eneste fylke i landet var det størst nei-oppslutning i et flertall landkommuner i fylket. I Solum, Bø, Tinn, Gransherad, Jondalen, Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Mo, Lårdal, Vinje og Rauland var det til dels solid flertall for republikk. I Vinje var motstanden mot kongedømme 75,2 prosent, i Rauland 83,6 prosent.
Til sammenligning - bare for å ha nevnt det - hadde Vestfold solide ja-flertall i alle de tre byene og samtlige landkommuner. Nå er begge fylker blitt til ett, men med store kulturforskjeller, holdninger og tenkemåte. Det vil nok gå bra likevel.
Ett land, flere folk?
Skraper vi litt i overflaten på landsdeler og fylker, dukker altså forskjellene opp i befolkningens syn på saker og ting. Det bør ikke overraske. I Corona-tider og lignende pressede situasjoner ser vi de intuitive holdningene og de betingede refleksene dukke opp: Hold dere unna bygda vår. Her er det vi som bestemmer, ikke sentralmakten med dens folkevalgte organer. Vi har hatt formannskapslovene helt siden 1837!
onsdag 22. april 2020
søndag 19. april 2020
Med binders på jakkeslaget
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde - diskret - plassert en binders på jakkeslaget da han presenterte den siste langtidsplanen for forsvaret sist fredag. Bindersen har en dypt symbolsk betydning for dem som ble født i første halvdel av forrige århundre og de av oss som ble fortalt hva den dreide seg om i de første etterkrigsårene. Spesielt sommeren og høsten 1940 var bindersen i bruk, som et tegn på at man sluttet opp om kong Haakon VII mot dem som ville avsette ham eller presse statsoverhodet til å abdisere. Kongen sto fast der de styrende samfunnsmaktene sviktet.
Men bindersen sto også for motstandskamp og samhold mot kretsene som svek eller sviktet, de som støttet Quisling, NS og de tyske okkupantene. En synlig kam ga signal om at "vi greier oss selv".
Det samme kan ikke sies om forsvar og beredskap i 2020. Både denne og tidligere forsvarsplaner sier i klarspråk at Norge ikke "greier seg selv", men trenger NATO og NATO-medlemskapet som skjold og sikring i krise og krig. I denne sammenheng kan vi merke oss hvilke partier som ikke bare er imot norsk NATO-medlemskap, men som til og med mener at forsvarsalliansen "er en del av problemet" i spørsmål om krig og fred (konfrontasjonen med Russland i 2014 etter anneksjonen av Krim og infiltreringen i Ukraina).
Det er nesten patetisk når SV`s Audun Lysbakken sier om forsvarsplanen at Forsvaret nå betaler prisen for å ha valgt å kjøpe dyre kampfly - kjøpet fører til at andre investeringer må skyves på.
Riktig prioritering
Sannheten er at planlagt innfasing av kampflyet F-35 (52 stk) delvis kan erstatte mangelen på effektivt luftvern (langtrekkende rakkettforsvar) rundt flyplasser og baser i en forhåpentligvis kort periode fremover. De forsvarer forsterkningsstyrkenes ankomst. Dessuten har F-35 en så stor offensiv kapasitet at russerne i nord selv må avsette store ressurser til eget nærforsvar.
Som ventet har de kritiske mediene, med Aftenposten i spissen, vært veldig opptatt av at Forsvarssjefen ikke får det han har bedt om. Av hans fire alternativer har regjeringen stort sett landet på D-alternativet. Aller helst ville Haakon Bruun-Hansen sett regjeringen følge hans A-alternativ, som betyr en ganske rask og robust opprustning.
Men la oss se på hva Forsvaret faktisk er stilt i utsikt de neste åtte årene: Forsvarsbudsjettet vil øke fra dagens 63 milliarder kroner til nær 80 milliarder. Vi får en ny hærbataljon i nord, en økning til fire. MTB-ene forlenger sin levetid, de er som skapt for norske farvann. De fire fregattene beholdes noe lenger. Det samme gjelder korvettene og minerydderne. Det blir ikke store fornyelser her med det aller første her, men fartøyene oppgraderes. Seilingstiden økes, det betyr bedre beredskap. Fire nye ubåter kommer i planperioden. Tallet på innkalte til førstegangstjeneste vil øke markant, fra 8.000 til 11.000. Noen må være i kongens klær i 16 måneder. I 2028 vil det være 2.200 flere årsverk i Forsvaret. Hæren får etter hvert nytt, tyngre materiell, særlig bedre stridsvogner Det skal skaffes helikoptre og kystvaktskip, overvåkningsfly og andre kapasiteter.
Har svakheter
Langtidsplanen har svakheter og vil neppe overleve stortingsbehandlingen slik den er lagt frem. Den endelig vedtatte planen vil ytterligere styrke Forsvaret. Det har ganske sikkert regjeringen vært klar over i utgangspunktet. Man lar ivrige forsvarsvenner i andre partier, som til sammen nok vil danne flertall, tilføre planen enda flere budsjettmidler. Det er ikke noe tap for Erna Solberg, det er ganske sikkert en kalkulert strategi. Flere partier har behov for "seire". Senterpartiet, som i drømmeland ser for seg en mo i hver bygd som ledd i distriktspolitikk og økonomiske tilskudd til lokalsamfunnene, vil få noen flere HV-soldater, kanskje en symbolsk økning i hærstyrkene. Frp vil se sitt snitt til å kvesse egen forsvarsprofil, den er det ingen tvil om. Arbeiderpartiet vil forsøke å få inn litt styrking her og en styrking der, men vil stort sett innse at det midt i en coronakrise vil bli vanskelig å tappe oljefondet for betydelig flere milliarder på kort sikt. Skal man hente penger annet sted fra, kan man risikere at det oppstår konkurranse om midler til arbeidsledige og permitterte. Opposisjonen har ikke mye å gå på i en coronakrise. En økonomisk nedtur med krympet nasjonalprodukt kan paradoksalt føre til at 2-prosentmålet rykker nærmere.
Huitfeldt har litt rett
Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som er leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, har gitt fra seg noen kritiske bemerkninger, men ellers vært forsiktig i utgangspunktet. Hennes hovedkritikk går ut på at langtidsplanen ikke får tilført vesentlig økte ressurser de første fire årene, men at den store opptrappingen først skal skje i de siste årene frem mot 2028. Deri har hun rett. Med flere forsvarsforlik bak seg for partiet, kan Solbergregjeringen stort sett være trygg på at langtidsplanen vil bli landet på en betryggende måte.
Ser vi noen år bakover, er det ingen tvil om at vårt militære forsvar er blitt sterkere sammenlignet med situasjonen under de rødgrønne i tiden 2005-2013. Man har tatt igjen store vedlikeholdsmangler, reservedeler er fylt opp og den daglige aktiviteten er økt. Det norske forsvaret flyr mer, seiler mer, hæravdelinger og HV øver mer og har styrket sitt nærvær i utsatte landsdeler. De nye stridsvognene kommer riktignok ikke før i 2025, og det haster med langtrekkende luftvern. Vi kan ikke risikere at F-35-flyene blir slått ut på bakken. Det vil ventelig stå sentralt i stortingsbehandlingen.
Større ansvar hjemme
Forsvarsministeren har rett i at det er behov for å ta større ansvar for forsvar her hjemme, samtidig som innsatsen som alliert vil bli stadig viktigere. Det er summen av vår nasjonale forsvarsevne, NATOs kollektive forsvar og troverdige planer for tidlig støtte fra alliansen som til syvende og sist virker avskrekkende. Her hører det med at de store NATO-nasjonene må oppmuntres til å øve enda mer i Norge. Til enhver tid bør det være NATO-soldater på norsk jord. Det er et språk Putin forstår. Lille Norge er én ting, et samlet NATO bak artikkel 5 noe helt annet.
Jeg legger mindre vekt på kommentarene fra fagforeningene i Forsvaret, annet enn at man kan notere seg de ideelle og ønskverdige kravene, som i og for seg er fornuftige nok. En fagforening er en fagforening og skal arbeide for medlemmenes økonomiske og andre arbeidsvilkår. Flere medlemmer krever flere ansatte. Men det er ikke slik at fagforeningenes krav alltid er identisk med Forsvarets behov.
Når alt kommer til alt, er ett forhold avgjørende: Er det norske nasjonale forsvaret sterkt nok til å kunne sikre allierte forsterkninger på vei inn til forhåndslagret materiell og strategiske utgangsposisjoner? Tør NATO-styrker, når det kreves, gå inn i norske farvann og norsk luftrom? Alt står og faller med denne problemstillingen.
Eller som den patriotiske forsvarsministeren uttrykker det: Det handler om alt vi har, og alt vi er. Med eller uten binders på jakkeslaget.
Men bindersen sto også for motstandskamp og samhold mot kretsene som svek eller sviktet, de som støttet Quisling, NS og de tyske okkupantene. En synlig kam ga signal om at "vi greier oss selv".
Det samme kan ikke sies om forsvar og beredskap i 2020. Både denne og tidligere forsvarsplaner sier i klarspråk at Norge ikke "greier seg selv", men trenger NATO og NATO-medlemskapet som skjold og sikring i krise og krig. I denne sammenheng kan vi merke oss hvilke partier som ikke bare er imot norsk NATO-medlemskap, men som til og med mener at forsvarsalliansen "er en del av problemet" i spørsmål om krig og fred (konfrontasjonen med Russland i 2014 etter anneksjonen av Krim og infiltreringen i Ukraina).
Det er nesten patetisk når SV`s Audun Lysbakken sier om forsvarsplanen at Forsvaret nå betaler prisen for å ha valgt å kjøpe dyre kampfly - kjøpet fører til at andre investeringer må skyves på.
Riktig prioritering
Sannheten er at planlagt innfasing av kampflyet F-35 (52 stk) delvis kan erstatte mangelen på effektivt luftvern (langtrekkende rakkettforsvar) rundt flyplasser og baser i en forhåpentligvis kort periode fremover. De forsvarer forsterkningsstyrkenes ankomst. Dessuten har F-35 en så stor offensiv kapasitet at russerne i nord selv må avsette store ressurser til eget nærforsvar.
Som ventet har de kritiske mediene, med Aftenposten i spissen, vært veldig opptatt av at Forsvarssjefen ikke får det han har bedt om. Av hans fire alternativer har regjeringen stort sett landet på D-alternativet. Aller helst ville Haakon Bruun-Hansen sett regjeringen følge hans A-alternativ, som betyr en ganske rask og robust opprustning.
Men la oss se på hva Forsvaret faktisk er stilt i utsikt de neste åtte årene: Forsvarsbudsjettet vil øke fra dagens 63 milliarder kroner til nær 80 milliarder. Vi får en ny hærbataljon i nord, en økning til fire. MTB-ene forlenger sin levetid, de er som skapt for norske farvann. De fire fregattene beholdes noe lenger. Det samme gjelder korvettene og minerydderne. Det blir ikke store fornyelser her med det aller første her, men fartøyene oppgraderes. Seilingstiden økes, det betyr bedre beredskap. Fire nye ubåter kommer i planperioden. Tallet på innkalte til førstegangstjeneste vil øke markant, fra 8.000 til 11.000. Noen må være i kongens klær i 16 måneder. I 2028 vil det være 2.200 flere årsverk i Forsvaret. Hæren får etter hvert nytt, tyngre materiell, særlig bedre stridsvogner Det skal skaffes helikoptre og kystvaktskip, overvåkningsfly og andre kapasiteter.
Har svakheter
Langtidsplanen har svakheter og vil neppe overleve stortingsbehandlingen slik den er lagt frem. Den endelig vedtatte planen vil ytterligere styrke Forsvaret. Det har ganske sikkert regjeringen vært klar over i utgangspunktet. Man lar ivrige forsvarsvenner i andre partier, som til sammen nok vil danne flertall, tilføre planen enda flere budsjettmidler. Det er ikke noe tap for Erna Solberg, det er ganske sikkert en kalkulert strategi. Flere partier har behov for "seire". Senterpartiet, som i drømmeland ser for seg en mo i hver bygd som ledd i distriktspolitikk og økonomiske tilskudd til lokalsamfunnene, vil få noen flere HV-soldater, kanskje en symbolsk økning i hærstyrkene. Frp vil se sitt snitt til å kvesse egen forsvarsprofil, den er det ingen tvil om. Arbeiderpartiet vil forsøke å få inn litt styrking her og en styrking der, men vil stort sett innse at det midt i en coronakrise vil bli vanskelig å tappe oljefondet for betydelig flere milliarder på kort sikt. Skal man hente penger annet sted fra, kan man risikere at det oppstår konkurranse om midler til arbeidsledige og permitterte. Opposisjonen har ikke mye å gå på i en coronakrise. En økonomisk nedtur med krympet nasjonalprodukt kan paradoksalt føre til at 2-prosentmålet rykker nærmere.
Huitfeldt har litt rett
Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som er leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, har gitt fra seg noen kritiske bemerkninger, men ellers vært forsiktig i utgangspunktet. Hennes hovedkritikk går ut på at langtidsplanen ikke får tilført vesentlig økte ressurser de første fire årene, men at den store opptrappingen først skal skje i de siste årene frem mot 2028. Deri har hun rett. Med flere forsvarsforlik bak seg for partiet, kan Solbergregjeringen stort sett være trygg på at langtidsplanen vil bli landet på en betryggende måte.
Ser vi noen år bakover, er det ingen tvil om at vårt militære forsvar er blitt sterkere sammenlignet med situasjonen under de rødgrønne i tiden 2005-2013. Man har tatt igjen store vedlikeholdsmangler, reservedeler er fylt opp og den daglige aktiviteten er økt. Det norske forsvaret flyr mer, seiler mer, hæravdelinger og HV øver mer og har styrket sitt nærvær i utsatte landsdeler. De nye stridsvognene kommer riktignok ikke før i 2025, og det haster med langtrekkende luftvern. Vi kan ikke risikere at F-35-flyene blir slått ut på bakken. Det vil ventelig stå sentralt i stortingsbehandlingen.
Større ansvar hjemme
Forsvarsministeren har rett i at det er behov for å ta større ansvar for forsvar her hjemme, samtidig som innsatsen som alliert vil bli stadig viktigere. Det er summen av vår nasjonale forsvarsevne, NATOs kollektive forsvar og troverdige planer for tidlig støtte fra alliansen som til syvende og sist virker avskrekkende. Her hører det med at de store NATO-nasjonene må oppmuntres til å øve enda mer i Norge. Til enhver tid bør det være NATO-soldater på norsk jord. Det er et språk Putin forstår. Lille Norge er én ting, et samlet NATO bak artikkel 5 noe helt annet.
Jeg legger mindre vekt på kommentarene fra fagforeningene i Forsvaret, annet enn at man kan notere seg de ideelle og ønskverdige kravene, som i og for seg er fornuftige nok. En fagforening er en fagforening og skal arbeide for medlemmenes økonomiske og andre arbeidsvilkår. Flere medlemmer krever flere ansatte. Men det er ikke slik at fagforeningenes krav alltid er identisk med Forsvarets behov.
Når alt kommer til alt, er ett forhold avgjørende: Er det norske nasjonale forsvaret sterkt nok til å kunne sikre allierte forsterkninger på vei inn til forhåndslagret materiell og strategiske utgangsposisjoner? Tør NATO-styrker, når det kreves, gå inn i norske farvann og norsk luftrom? Alt står og faller med denne problemstillingen.
Eller som den patriotiske forsvarsministeren uttrykker det: Det handler om alt vi har, og alt vi er. Med eller uten binders på jakkeslaget.
onsdag 15. april 2020
"Mot normale tider"
Det er ikke slik alle oppfatter situasjonen i disse dager, men vi går faktisk mot normale tider. I Norge er det en almen oppfatning at helsemyndighetenes og regjeringens tiltak mot corona-epidemien har hatt effekt, og at epidemien er under kontroll. Derfor løsner man på de strengeste restriksjonene for bevegelser, omgang og oppholdssted. Faren er selvsagt at opphevelse av de strengeste tiltakene kan føre til en viss løssluppenhet, slik at folk opptrer uforsiktig. Fare for tilbakefall og en ny bølge av smitte kan ikke utelukkes. Følger vi imidlertid råd og forsiktighetsregler noen uker og måneder til, kan nordmenn øyne en forholdsvis normal sensommer i horisonten.
Bare tanken er sjelebot. At det går mot slutten av krisen, at det meste forhåpentlig blir som før, gir trøst og oppmuntring i hverdagen.
Lengsel etter det normale
For er det noe "alle" lengter etter, så er det at tilværelsen blir tilnærmet som før epidemien. At permitterte kommer tilbake til jobben de måtte forlate, at arbeidsledige blir sugd opp av ny etterspørsel etter arbeidskraft, at de utbetalte lønningene blir omtrent som før. At kjøpekraften gjenreises og etablerer seg på et nivå vi er vant til - eller bortskjemt med. Dette tidligere, dette "normale", tilsvarer jo den lykketilstanden Norge er blitt tilkjent, den som viser seg i internasjonale sammenligninger. Hvorfor skal det ikke være lov å tenke slik og drømme slik?
Når dugnadsånden og fellesskapsfølelsen ikke lenger trenger å skjerpes, vil de aller, aller fleste forsøke å leve slik de gjorde før. Med litt mer omsorg for andre. Og hvorfor skulle de ikke ha lov til det? Coronakrisen er blitt kalt den alvorligste tilstanden landet har vært utsatt for siden annen verdenskrig og okkupasjonen. Det er naturlig at folk tenker tilbake på "fredstilstanden". Enkel psykologi.
Noen vil utnytte krisen
Men en del mennesker, partier og synsere der ute vil nok ha oss til å tro at nei, da - det bør så absolutt ikke bli som normalt i Norge etter Corona. For i denne unntakstilstanden har det jo vist seg at vi brukte mindre fossilt drivstoff, det var mindre trafikk på veiene, luften var så mye renere, vi gikk på tur i marka ovenfor Ring 3 i stedet for å sitte i bil eller buss og spy ut CO2. Det var bra, det! Og tenk - oljeindustrien slet med bunnpriser, måtte redusere virksomheten eller stenge ned. Flott! En enda kortere vei til et ideelt samfunn uten bore- og produksjonsplattformer og rørledninger til land. Vi er på vei mot et grønnere samfunn og "omstilling"! Hurra! Vi redder klimaet og kloden. Hurra! Det er ikke mange dagene siden de aller ivrigste ville sette "omstilling" som betingelse for statlige redningspakker.
Det man ikke tar med i propagandaen er at Coronaen og de innførte mottiltakene også førte til kriser i mange hjem, frykt for jobb og inntekt, konkurs og ødelagte livsverk, mindre inntekter til statskasse og Pensjonsfond utland. Fondet som hvis avkastning nå i realiteten finansierer mange hundre milliarder kroner i kontantstøtte, lån, garantier, kulturstøtte, næringsubsidier, utsatt skatt og moms, høyere ledighetstrygd og romslige permitteringsordninger. De grønne teknologifantastene nekter å se olje- og gasssektoren som et av de viktigste virkemidlene nettopp som bidrag til den gradvise overgangen til et noe mindre oljeavhengig samfunn. Om en generasjon eller to.
Alvorlige konsekvenser
Når IMF spår en markant nedgang i verdensøkonomien og vårt eget nasjonalprodukt, er det nettopp denne desidert mest verdiskapende næringen vi må satse videre på, den som i realiteten finansierer det høye velferdsnivået og den høye materielle levestandarden i landet vårt - inklusive hele den vidtfavnende leverandørindustrien. For å komme på fote igjen, opp til det nivået vi hadde i "normale tider" må nødvendigvis petroleumssektoren gjenvinne det tapte så langt det lar seg gjøre.
Coronakrisen fører i disse dager til noen fenomener som slett ikke er overraskende, men som helt sikkert ikke vil få langvarige, for ikke å si permanente virkninger - det bare virker slik akkurat nå: At vi vil bruke nærbutikkene mye mer, at den kortreise maten blir mer populær, at vi støtter den lokale handelsstanden ved ikke å gå i kjøpesentra eller bestille varer på nettet.
Når det kommer til stykket, dreier alt seg om samfunnsøkonomi, privatøkonomi, familieøkonomi. Importeres det billigere og like gode varer fra andre land, vil forbrukerne etter hvert falle tilbake i gamle vaner. For import og eksport vil snart foregå som før. Alle land og regjeringer ser at den internasjonale arbeidsdelingen er fornuftig. Fri bevegelse over landegrensene er et gode, og ingen trussel. Forbrukerne vil ganske snart kjøpe klær fra China, India og Bangladesh nøyaktig som før.
Neppe langtidseffekt
Og reiselivet? Det er klart at så lenge grenser er stengt med karantenetrusler, flyselskapene ikke får fly som før, hoteller ved strandkanten er stengt, så vil tallet på sydenturer og eksotiske reisemål være på et lavmål. Mange vil som nødvendig erstatning ønske å lære sitt eget land å kjenne, og sette pris på det (det bør man). Særlig når de vanlige utenlandsmålene er uoppnåelige - denne sommeren. Men norsk sommer er norsk sommer, vi har det klimaet vi har. Jeg er helt sikker på at drømmen om sol og sommer spredt over en større del av året vil trigge ønsket om å vende tilbake til "det normale". At de som har nytt vinterferier i middelhavsland, i Nord-Afrika og Thailand, vil søke seg tilbake til noe man allerede har fått smaken på.
Enhver er seg selv nærmest, og det har vi lov til å være som frie individer. Vi fattige 5,5 millioner nordmenn kan ikke alene redde norsk reiseliv på sikt. Vi kan ikke fylle opp de millioner av gjestedøgn som utlendinger legger igjen i her i landet. Noen flere landsmenn vil reise til fjellheimen, fjordene og til Lofoten i år. Det er bra - i 2020. Men senere må norsk reiseliv igjen satse på besøkende fra utlandet. Det er ikke en løs spådom, det er en sikker vurdering.
Vil åpne opp
I andre land i Europa og ellers, der turistnæringene blør fordi blant andre skandinavene, europeerne og amerikanerne ikke kommer under den unntakstilstanden de lever i, vil det oppstå et sterkt press for å åpne grenser og flyplasser og fergehavner og hoteller. Så raskt som overhodet mulig. Det er bare et spørsmål om tid. Så fort forholdene normaliseres, kommer vi til å reise, og det temmelig nøyaktig som før. Vi trenger varmen, kultur- og naturinntrykkene, de dovne dagene og de opplevelsesrike utfluktene, inklusive storbyene - også i andre land. Mange hadde alt bestilt slike reiser før epidemien skrotet planene. De fleste vil bestille på nytt.
Det kan ta noen tid før det meste blir som det var. Men normaltilstanden vil helt sikkert gjenoppstå. Og bra er det.
Bare tanken er sjelebot. At det går mot slutten av krisen, at det meste forhåpentlig blir som før, gir trøst og oppmuntring i hverdagen.
Lengsel etter det normale
For er det noe "alle" lengter etter, så er det at tilværelsen blir tilnærmet som før epidemien. At permitterte kommer tilbake til jobben de måtte forlate, at arbeidsledige blir sugd opp av ny etterspørsel etter arbeidskraft, at de utbetalte lønningene blir omtrent som før. At kjøpekraften gjenreises og etablerer seg på et nivå vi er vant til - eller bortskjemt med. Dette tidligere, dette "normale", tilsvarer jo den lykketilstanden Norge er blitt tilkjent, den som viser seg i internasjonale sammenligninger. Hvorfor skal det ikke være lov å tenke slik og drømme slik?
Når dugnadsånden og fellesskapsfølelsen ikke lenger trenger å skjerpes, vil de aller, aller fleste forsøke å leve slik de gjorde før. Med litt mer omsorg for andre. Og hvorfor skulle de ikke ha lov til det? Coronakrisen er blitt kalt den alvorligste tilstanden landet har vært utsatt for siden annen verdenskrig og okkupasjonen. Det er naturlig at folk tenker tilbake på "fredstilstanden". Enkel psykologi.
Noen vil utnytte krisen
Men en del mennesker, partier og synsere der ute vil nok ha oss til å tro at nei, da - det bør så absolutt ikke bli som normalt i Norge etter Corona. For i denne unntakstilstanden har det jo vist seg at vi brukte mindre fossilt drivstoff, det var mindre trafikk på veiene, luften var så mye renere, vi gikk på tur i marka ovenfor Ring 3 i stedet for å sitte i bil eller buss og spy ut CO2. Det var bra, det! Og tenk - oljeindustrien slet med bunnpriser, måtte redusere virksomheten eller stenge ned. Flott! En enda kortere vei til et ideelt samfunn uten bore- og produksjonsplattformer og rørledninger til land. Vi er på vei mot et grønnere samfunn og "omstilling"! Hurra! Vi redder klimaet og kloden. Hurra! Det er ikke mange dagene siden de aller ivrigste ville sette "omstilling" som betingelse for statlige redningspakker.
Det man ikke tar med i propagandaen er at Coronaen og de innførte mottiltakene også førte til kriser i mange hjem, frykt for jobb og inntekt, konkurs og ødelagte livsverk, mindre inntekter til statskasse og Pensjonsfond utland. Fondet som hvis avkastning nå i realiteten finansierer mange hundre milliarder kroner i kontantstøtte, lån, garantier, kulturstøtte, næringsubsidier, utsatt skatt og moms, høyere ledighetstrygd og romslige permitteringsordninger. De grønne teknologifantastene nekter å se olje- og gasssektoren som et av de viktigste virkemidlene nettopp som bidrag til den gradvise overgangen til et noe mindre oljeavhengig samfunn. Om en generasjon eller to.
Alvorlige konsekvenser
Når IMF spår en markant nedgang i verdensøkonomien og vårt eget nasjonalprodukt, er det nettopp denne desidert mest verdiskapende næringen vi må satse videre på, den som i realiteten finansierer det høye velferdsnivået og den høye materielle levestandarden i landet vårt - inklusive hele den vidtfavnende leverandørindustrien. For å komme på fote igjen, opp til det nivået vi hadde i "normale tider" må nødvendigvis petroleumssektoren gjenvinne det tapte så langt det lar seg gjøre.
Coronakrisen fører i disse dager til noen fenomener som slett ikke er overraskende, men som helt sikkert ikke vil få langvarige, for ikke å si permanente virkninger - det bare virker slik akkurat nå: At vi vil bruke nærbutikkene mye mer, at den kortreise maten blir mer populær, at vi støtter den lokale handelsstanden ved ikke å gå i kjøpesentra eller bestille varer på nettet.
Når det kommer til stykket, dreier alt seg om samfunnsøkonomi, privatøkonomi, familieøkonomi. Importeres det billigere og like gode varer fra andre land, vil forbrukerne etter hvert falle tilbake i gamle vaner. For import og eksport vil snart foregå som før. Alle land og regjeringer ser at den internasjonale arbeidsdelingen er fornuftig. Fri bevegelse over landegrensene er et gode, og ingen trussel. Forbrukerne vil ganske snart kjøpe klær fra China, India og Bangladesh nøyaktig som før.
Neppe langtidseffekt
Og reiselivet? Det er klart at så lenge grenser er stengt med karantenetrusler, flyselskapene ikke får fly som før, hoteller ved strandkanten er stengt, så vil tallet på sydenturer og eksotiske reisemål være på et lavmål. Mange vil som nødvendig erstatning ønske å lære sitt eget land å kjenne, og sette pris på det (det bør man). Særlig når de vanlige utenlandsmålene er uoppnåelige - denne sommeren. Men norsk sommer er norsk sommer, vi har det klimaet vi har. Jeg er helt sikker på at drømmen om sol og sommer spredt over en større del av året vil trigge ønsket om å vende tilbake til "det normale". At de som har nytt vinterferier i middelhavsland, i Nord-Afrika og Thailand, vil søke seg tilbake til noe man allerede har fått smaken på.
Enhver er seg selv nærmest, og det har vi lov til å være som frie individer. Vi fattige 5,5 millioner nordmenn kan ikke alene redde norsk reiseliv på sikt. Vi kan ikke fylle opp de millioner av gjestedøgn som utlendinger legger igjen i her i landet. Noen flere landsmenn vil reise til fjellheimen, fjordene og til Lofoten i år. Det er bra - i 2020. Men senere må norsk reiseliv igjen satse på besøkende fra utlandet. Det er ikke en løs spådom, det er en sikker vurdering.
Vil åpne opp
I andre land i Europa og ellers, der turistnæringene blør fordi blant andre skandinavene, europeerne og amerikanerne ikke kommer under den unntakstilstanden de lever i, vil det oppstå et sterkt press for å åpne grenser og flyplasser og fergehavner og hoteller. Så raskt som overhodet mulig. Det er bare et spørsmål om tid. Så fort forholdene normaliseres, kommer vi til å reise, og det temmelig nøyaktig som før. Vi trenger varmen, kultur- og naturinntrykkene, de dovne dagene og de opplevelsesrike utfluktene, inklusive storbyene - også i andre land. Mange hadde alt bestilt slike reiser før epidemien skrotet planene. De fleste vil bestille på nytt.
Det kan ta noen tid før det meste blir som det var. Men normaltilstanden vil helt sikkert gjenoppstå. Og bra er det.
fredag 10. april 2020
"Corona-appen"
Jeg kommer personlig til å installere den varslede og mye omtalte "Corona-appen" som Folkehelseinstituttet utvikler sammen med noen som har greie på sånt. Selv om jeg antar (håper) at jeg selv ikke er smittet. Appen vil vise hvor jeg er (mobilnummer - GPS - Bluetooth) og hvem jeg har kontakt med, noe som vil, eller kan bli, et effektivt verktøy for smittesporing og varsling. Slik det er gjort blant annet i Sør-Korea. For at myndighetene skal ha mulighet til å dra nytte av appen, må mer enn halve befolkningen i Norge ta den i bruk. Parallelt må testkapasiteten bygges opp til et nivå som matcher de opplysningene man får frem. Oppfølging av dataene som helseteam får kjennskap til, er selve kjernen i prosjektet.
Vil følge oppfordringen
Det er god grunn til å anta at de fleste nordmenn vil følge myndighetenes oppfordring. Den lojale oppslutningen om corona-rådene så langt tyder på det. Helsearbeidere kan følge bevegelsene til dem man vet er smittet, eller har mistanke om er det, og se om disse har vært i nærheten av andre, for eksempel "en utsatt gruppe", eldre eller beboere på sykehjem med flere. "Smittesporene" kan følges opp med effektive mottiltak der dette er nødvendig eller ønskelig: Testing, behandling, isolasjon eller karantene.
Dataene blir, etter det jeg forstår, lagret i 30 dager, deretter slettet - og det dreier seg om et utprøvingsforsøk. Dataene blir også kryptert og lagret i "en sikker skyløsning", sies det. Den som er smittet kan spores til andre dersom begge/de andre har vært nærmere hverandre enn to meter i mer enn 15 minutter.
Det er klart at en slik app reduserer tiden det tar å spore smitte, og varsle andre. I dag må den smittede forsøke å rekapitulere bevegelser og personlig omgang på "husken". Da kan man lett glemme noen.
Vil fortelle hvem du er
Alt er såre vel, så langt. Men appen vil også kunne fortelle noen andre hvem du er, alder, ditt bosted, din bygd eller din bydel. Alle som har vært på dørbank i valgkamper, som undertegnede ved mange valg, vet at det foreligger data på sosioøkonomiske forhold dørbankerne går etter. "Rodene" forteller om inntektsforhold og sannsynlig velgeradferd - egne velgere, motstandernes velgere, de på vippen som ikke har bestemt seg...
La meg fortsette tankegangen: Det er slett ikke usannsynlig at de "verste" smittebærerne vil kunne identifiseres etter for eksempel minoritets- eller majoritetsbakgrunn. Man vil helt sikkert finne "verstinger" for eksempel i bydeler i Oslo sentrum og Øst, som rommer 220.000 av hovedstadens 700.000 innbyggere. De omtalte bydelene er allerede utpekt som problemområder i coronaens tid. Litt har sammenheng med manglende språkkunnskaper (det er laget informasjonsmateriale på 42 språk for å rette opp dette). Noen har et avslappet forhold til pålegg fra myndigheter, ikke så opptatt av å lære seg norsk, og har bevisst funnet seg ghettolignende boligstrøk der det ikke er nødvendig. Vi har en også en mistanke om at noen heller ikke ønsker å bli en del av det norske samfunnet. Alt for mange tydelige utsagn viser det.
Misbruk i samfunnsdebatten
Denne type opplysninger kan bli misbrukt i samfunnsdebatten, enkelte grupper kan bli utpekt som syndere og virusspredere på en dypt urettferdig, ja, rasistisk måte. Jeg nevner dette fordi vi skal være klar over det i forkant. Vite hva vi gjør, og erkjenne mulige konsekvenser.
Smittesporingen vil vise hvor ofte og hvor du tar ikke bare lønningspilsen, men hvilke etablissementer du oppsøker for en hyggelig og sosial aften. Det er ikke usannsynlig at smittesporene vil åpenbare det vanlige mønsteret: At de med høyest inntekt, høyest utdannelse og best helse utgjør et mindre problem enn andre lag av befolkningen - vel og merke etter at skituristene fra Oslo vest som har vært i Østerrike og Nord-Italia, er friske igjen.
Tro ikke at opplysninger fra appen ikke vil bli brukt på denne måten. Enten vil de lagrede, oppdagede konsekvensene være åpen informasjon fra starten av, eller så vil utro tjenere lekke dem ut, i denne sjekk-journalistikkens og tipstelefonenes tid. Én afrikansk landbakgrunn er alt løftet ut som et problem under coronaepidemien.
Som sagt: Jeg installerer appen så fort den foreligger.
Vil følge oppfordringen
Det er god grunn til å anta at de fleste nordmenn vil følge myndighetenes oppfordring. Den lojale oppslutningen om corona-rådene så langt tyder på det. Helsearbeidere kan følge bevegelsene til dem man vet er smittet, eller har mistanke om er det, og se om disse har vært i nærheten av andre, for eksempel "en utsatt gruppe", eldre eller beboere på sykehjem med flere. "Smittesporene" kan følges opp med effektive mottiltak der dette er nødvendig eller ønskelig: Testing, behandling, isolasjon eller karantene.
Dataene blir, etter det jeg forstår, lagret i 30 dager, deretter slettet - og det dreier seg om et utprøvingsforsøk. Dataene blir også kryptert og lagret i "en sikker skyløsning", sies det. Den som er smittet kan spores til andre dersom begge/de andre har vært nærmere hverandre enn to meter i mer enn 15 minutter.
Det er klart at en slik app reduserer tiden det tar å spore smitte, og varsle andre. I dag må den smittede forsøke å rekapitulere bevegelser og personlig omgang på "husken". Da kan man lett glemme noen.
Vil fortelle hvem du er
Alt er såre vel, så langt. Men appen vil også kunne fortelle noen andre hvem du er, alder, ditt bosted, din bygd eller din bydel. Alle som har vært på dørbank i valgkamper, som undertegnede ved mange valg, vet at det foreligger data på sosioøkonomiske forhold dørbankerne går etter. "Rodene" forteller om inntektsforhold og sannsynlig velgeradferd - egne velgere, motstandernes velgere, de på vippen som ikke har bestemt seg...
La meg fortsette tankegangen: Det er slett ikke usannsynlig at de "verste" smittebærerne vil kunne identifiseres etter for eksempel minoritets- eller majoritetsbakgrunn. Man vil helt sikkert finne "verstinger" for eksempel i bydeler i Oslo sentrum og Øst, som rommer 220.000 av hovedstadens 700.000 innbyggere. De omtalte bydelene er allerede utpekt som problemområder i coronaens tid. Litt har sammenheng med manglende språkkunnskaper (det er laget informasjonsmateriale på 42 språk for å rette opp dette). Noen har et avslappet forhold til pålegg fra myndigheter, ikke så opptatt av å lære seg norsk, og har bevisst funnet seg ghettolignende boligstrøk der det ikke er nødvendig. Vi har en også en mistanke om at noen heller ikke ønsker å bli en del av det norske samfunnet. Alt for mange tydelige utsagn viser det.
Misbruk i samfunnsdebatten
Denne type opplysninger kan bli misbrukt i samfunnsdebatten, enkelte grupper kan bli utpekt som syndere og virusspredere på en dypt urettferdig, ja, rasistisk måte. Jeg nevner dette fordi vi skal være klar over det i forkant. Vite hva vi gjør, og erkjenne mulige konsekvenser.
Smittesporingen vil vise hvor ofte og hvor du tar ikke bare lønningspilsen, men hvilke etablissementer du oppsøker for en hyggelig og sosial aften. Det er ikke usannsynlig at smittesporene vil åpenbare det vanlige mønsteret: At de med høyest inntekt, høyest utdannelse og best helse utgjør et mindre problem enn andre lag av befolkningen - vel og merke etter at skituristene fra Oslo vest som har vært i Østerrike og Nord-Italia, er friske igjen.
Tro ikke at opplysninger fra appen ikke vil bli brukt på denne måten. Enten vil de lagrede, oppdagede konsekvensene være åpen informasjon fra starten av, eller så vil utro tjenere lekke dem ut, i denne sjekk-journalistikkens og tipstelefonenes tid. Én afrikansk landbakgrunn er alt løftet ut som et problem under coronaepidemien.
Som sagt: Jeg installerer appen så fort den foreligger.
torsdag 9. april 2020
Litt av hvert om Corona
Medier, ikke minst de sosiale, flommer over av corona-artikler og -temaer i disse dager, og det er ganske naturlig. De fleste problemstillinger som reises, er reelle og alvorlige og omhandler de katastrofale følgene av epidemien (pandemi på verdensbasis, epidemi i hvert enkelt land som rammes). Den viktigste konsekvensen er utfordringene i kampen for liv og helse, men også de økonomiske utslagene bekymrer. De fører til betydelige globale tilbakeslag, kraftig stigende arbeidsløshet, bedrifter i knestående, reduserte skatteinntekter og lavere verdiskaping i hele samfunnet. De personlige krisene og psykologiske ettervirkningene kan bli store.
Men i norsk presse skrives det også mye rart. Jeg registrerer at man er svært så opptatt av EU og påstanden om manglende samordning, handlekraft og grenseoverskridende hjelp mellom medlemslandene. Slik jeg oppfatter det, er kritikken betydelig overdrevet og vitner om manglende innsikt i hva Den europeiske unionen er og hvordan den fungerer. Faktum er at helsevesen er et nasjonalt anliggende - fordi medlemslandene har ønsket det slik. Der er ingen "fri bevegelse" av pasientbehandling utenom private sykehustilbud. De nasjonale helseinstitusjonene er nettopp det - for landets egne innbyggere. Det eneste felles er stort sett det europeiske helsekortet, som omfatter både EU- og EØS-medlemmene, og som gir rett til akutt behandling i det landet man oppholder seg i, på linje med landets egne innbyggere.
Ingen avsatte midler
Derfor nølte blant annet EU-institusjonene og enkelte store EU-land da coronakrisen i Italia utviklet seg i et tempo uten sidestykke. Der var ingen felles budsjettmidler eller spesielt avsatte fond som på minuttet kunne frigjøres for hjelp til for eksempel Italia. Forvirringen varte imidlertid ikke lenge, kommisjonspresidenten tok etter noen dager initiativ til en felles, koordinert innsats for å hjelpe landet syd for Alpene. Deler av NATO`s infrastruktur og ressurser ble også satt inn.
I situasjoner som denne vil hvert enkelt land forsøke å hjelpe egen befolkning først. Myndighetene er forpliktet til, gjennom grunnlov, andre lovverk og ikke minst opinionspress, raskt å ta i bruk og bygge opp kapasitet for pasientbehandling hjemme. Vi vet nå at de aller fleste europeiske land ikke hadde tilstrekkelige lagre av intensivplasser, respiratorer, smittevernutstyr og testreagenser. Heller ikke var det tilstrekkelig helsepersonell tilgjengelig som kunne settes inn umiddelbart. Helsemyndighetenes reaksjoner og tiltak varierte etter hvert som pandemien vokste i omfang. Noen var tidlig ute med brems eller nedstengning, andre slepte bena etter seg. Isolasjons- og karantenebestemmelsene var også litt forskjellige i den første fasen - også hvordan man håndterte innskrenkninger i antall personer i det offentlige rom.
Hvordan ville vi ha reagert?
Alt dette var som forventet. Man kan bare tenke seg hvordan nordmenn ville reagert dersom Norge var EU-medlem: Ville vi gladelig sendt medisinsk utstyr til kontinentet dersom vi ikke hadde tilstrekkelige ressurser til egen befolkning? Man kan forestille seg ramaskriket, folkeopprøret og de anti-EU-holdningene som ville koke over. Nei til EU ville ha opplevde nye glansdager.
Automatisk humanitær solidaritet er ikke noe man kan regne med i tider som disse. Den må i tilfelle være del av et felles regelverk vedtatt før en krise oppstår. Og det har EUs medlemsland altså ikke ønsket. Deres helsevesen er et nasjonalt anliggende. Så kan man jo forestille seg hva dyrekjøpte erfaringer og ettertankens kranke blekhet vil gi av ny politikk. Først og fremst bør man likevel huske at EU er "nasjonenes Europa". Selv med felles regler for bevegelser av varer og tjenester over landegrensene, standardisering, felles transport- og energiløsninger, skole- og studiesamarbeid, vitenskapelige fellesarenaer og en viss samkjørt utenrikspolitikk er ikke EU noen superstat, noe a la Amerikas forente stater. Kultur og historiske strukturer varierer. Det er først og sist Ministerrådet (regjeringene), Kommisjonen og parlamentet som på demokratisk vis styrer og utvikler det man er blitt enig om. EU er fortsatt i bevegelse, unionen utvikler seg organisk etter prinsippet om enstemmighet.
Et China-virus
Corona-viruset er et China-virus, la oss for all del ikke glemme det. Etterretningsrapporter tyder på at viruset oppsto i Wuhan så tidlig som i november 2019. Epidemien ble holdt skjult, og de som fortalte om den ble kneblet og undertrykket av de kommunistiske myndighetene. Først da omfanget av katastrofen var et faktum og for mange kinesere døde, var det umulig å holde epidemien skjult for resten av China og verden utenfor. President Trump hadde helt rett da han kalte viruset ved dets mest presise navn.
Til den sjarm- og propagandaoffensiven vi ser fra kinesisk side i disse dager, med store forsendelser av smittevernutstyr, er det bare å si: Det skulle bare mangle. Det China gjør, er å betale avlat for en stor og utilgivelig synd. Kineserne rydder opp i et egenprodusert problem.
Et diktatur kan stanse en epidemi med diktaturets metoder, som vi på vår side vil ha oss frabedt. Det er ikke mye vi har å lære av China her. Vi vil ikke overføre deres brutale virkemidler til demokratiske samfunn. Derimot kan det være ett og annet å lære av Sør-Korea, Japan og Taiwan.
Det absolutte kommunale selvstyre
På den hjemlige fronten har striden stått om smittevernmetoder og innføring av et slags absolutt kommunalt selvstyre vi ikke har sett maken til siden de tyske okkupantenes innføring av grenseboerbevis under annen verdenskrig. Vi har sett tilløp til "skit i Norge, leve Toten" som har ført til sterke motsetninger mellom by og land og landsdel mot landsdel. Utenbygdsboende har vært oppfattet som farlige inntrengere. Det skal bli interessant å se evalueringene i ettertid. Hva var effektivt smittevern, og hva var bygdefolks og ordføreres instinktive skepsis, frykt og ønske om først og sist å verne om egne velgere?
Jeg er helt enig med byrådsleder Raymond Johansens søknad om å holde påskeåpent for dagligvareforretninger på påskens helligdager. All fornuft burde tilsi at det er bedre å spre folks handlevaner på flere dager i disse helt spesielle tider. Oslofolk med hytter må jo være hjemme, ingen kan reise til slekta på landet, det er restriksjoner på båttrafikk, og friluftsområder er begrensede når 700.000 mennesker pent må holde seg i Oslogryta. Av disse er 220.000 personer bosatt i coronaepidemiens episenter - de sentrale og østlige bydeler. Her får nå smitten spre seg temmelig fritt i nær ti dager. Befolkningsspredning er smittevern.
Byrådslederen søkte fylkesmannen om dispensasjon, og fikk avslag. Jeg er overbevist om at dersom den konkrete fylkesmannen hadde vært noe annet enn en KrF`er, ville svaret vært et annet. Politikk, tro og ideologi spiller en rolle - også i krise- og dugnadstider.
Bedre beredskap?
Burde vi vært bedre forberedt? Mye tyder på det. Men det er vanskelig å være mentalt og praktisk forberedt på et helt nytt og aggressivt virus som det ikke er utviklet noen vaksine mot, "Made in China". Mer smittevern- og testutstyr skulle vært lagret. Men her er det ikke "myndighetene" generelt eller "regjeringa" som må bære et ansvar, men helseforetakene. De er delegert ansvaret og oppgaven med å sørge for at slikt er på stell. Noen hadde betydelige lagre, andre ikke. Jeg antar at beredskapsdirektoratet har en kontrollfunksjon som det også bør settes et søkelys på i ettertid. Politikere på toppnivå kan ikke fly rundt og telle munnbind og vernefrakker. Derimot må de sørge for at systemet og beredskapen fungerer.
Det aller viktigste er altså beredskap og beredskapsplaner. 74 norske kommuner hadde ikke oppdaterte smittevernplaner ved utløpet av februar. Tromsø hadde ikke oppdatert sine planer på 17 år.
Vi har en del å gripe fatt i når coronaepidemien har sluknet og livet vender tilbake til det normale. Det siste vil ta tid.
Men i norsk presse skrives det også mye rart. Jeg registrerer at man er svært så opptatt av EU og påstanden om manglende samordning, handlekraft og grenseoverskridende hjelp mellom medlemslandene. Slik jeg oppfatter det, er kritikken betydelig overdrevet og vitner om manglende innsikt i hva Den europeiske unionen er og hvordan den fungerer. Faktum er at helsevesen er et nasjonalt anliggende - fordi medlemslandene har ønsket det slik. Der er ingen "fri bevegelse" av pasientbehandling utenom private sykehustilbud. De nasjonale helseinstitusjonene er nettopp det - for landets egne innbyggere. Det eneste felles er stort sett det europeiske helsekortet, som omfatter både EU- og EØS-medlemmene, og som gir rett til akutt behandling i det landet man oppholder seg i, på linje med landets egne innbyggere.
Ingen avsatte midler
Derfor nølte blant annet EU-institusjonene og enkelte store EU-land da coronakrisen i Italia utviklet seg i et tempo uten sidestykke. Der var ingen felles budsjettmidler eller spesielt avsatte fond som på minuttet kunne frigjøres for hjelp til for eksempel Italia. Forvirringen varte imidlertid ikke lenge, kommisjonspresidenten tok etter noen dager initiativ til en felles, koordinert innsats for å hjelpe landet syd for Alpene. Deler av NATO`s infrastruktur og ressurser ble også satt inn.
I situasjoner som denne vil hvert enkelt land forsøke å hjelpe egen befolkning først. Myndighetene er forpliktet til, gjennom grunnlov, andre lovverk og ikke minst opinionspress, raskt å ta i bruk og bygge opp kapasitet for pasientbehandling hjemme. Vi vet nå at de aller fleste europeiske land ikke hadde tilstrekkelige lagre av intensivplasser, respiratorer, smittevernutstyr og testreagenser. Heller ikke var det tilstrekkelig helsepersonell tilgjengelig som kunne settes inn umiddelbart. Helsemyndighetenes reaksjoner og tiltak varierte etter hvert som pandemien vokste i omfang. Noen var tidlig ute med brems eller nedstengning, andre slepte bena etter seg. Isolasjons- og karantenebestemmelsene var også litt forskjellige i den første fasen - også hvordan man håndterte innskrenkninger i antall personer i det offentlige rom.
Hvordan ville vi ha reagert?
Alt dette var som forventet. Man kan bare tenke seg hvordan nordmenn ville reagert dersom Norge var EU-medlem: Ville vi gladelig sendt medisinsk utstyr til kontinentet dersom vi ikke hadde tilstrekkelige ressurser til egen befolkning? Man kan forestille seg ramaskriket, folkeopprøret og de anti-EU-holdningene som ville koke over. Nei til EU ville ha opplevde nye glansdager.
Automatisk humanitær solidaritet er ikke noe man kan regne med i tider som disse. Den må i tilfelle være del av et felles regelverk vedtatt før en krise oppstår. Og det har EUs medlemsland altså ikke ønsket. Deres helsevesen er et nasjonalt anliggende. Så kan man jo forestille seg hva dyrekjøpte erfaringer og ettertankens kranke blekhet vil gi av ny politikk. Først og fremst bør man likevel huske at EU er "nasjonenes Europa". Selv med felles regler for bevegelser av varer og tjenester over landegrensene, standardisering, felles transport- og energiløsninger, skole- og studiesamarbeid, vitenskapelige fellesarenaer og en viss samkjørt utenrikspolitikk er ikke EU noen superstat, noe a la Amerikas forente stater. Kultur og historiske strukturer varierer. Det er først og sist Ministerrådet (regjeringene), Kommisjonen og parlamentet som på demokratisk vis styrer og utvikler det man er blitt enig om. EU er fortsatt i bevegelse, unionen utvikler seg organisk etter prinsippet om enstemmighet.
Et China-virus
Corona-viruset er et China-virus, la oss for all del ikke glemme det. Etterretningsrapporter tyder på at viruset oppsto i Wuhan så tidlig som i november 2019. Epidemien ble holdt skjult, og de som fortalte om den ble kneblet og undertrykket av de kommunistiske myndighetene. Først da omfanget av katastrofen var et faktum og for mange kinesere døde, var det umulig å holde epidemien skjult for resten av China og verden utenfor. President Trump hadde helt rett da han kalte viruset ved dets mest presise navn.
Til den sjarm- og propagandaoffensiven vi ser fra kinesisk side i disse dager, med store forsendelser av smittevernutstyr, er det bare å si: Det skulle bare mangle. Det China gjør, er å betale avlat for en stor og utilgivelig synd. Kineserne rydder opp i et egenprodusert problem.
Et diktatur kan stanse en epidemi med diktaturets metoder, som vi på vår side vil ha oss frabedt. Det er ikke mye vi har å lære av China her. Vi vil ikke overføre deres brutale virkemidler til demokratiske samfunn. Derimot kan det være ett og annet å lære av Sør-Korea, Japan og Taiwan.
Det absolutte kommunale selvstyre
På den hjemlige fronten har striden stått om smittevernmetoder og innføring av et slags absolutt kommunalt selvstyre vi ikke har sett maken til siden de tyske okkupantenes innføring av grenseboerbevis under annen verdenskrig. Vi har sett tilløp til "skit i Norge, leve Toten" som har ført til sterke motsetninger mellom by og land og landsdel mot landsdel. Utenbygdsboende har vært oppfattet som farlige inntrengere. Det skal bli interessant å se evalueringene i ettertid. Hva var effektivt smittevern, og hva var bygdefolks og ordføreres instinktive skepsis, frykt og ønske om først og sist å verne om egne velgere?
Jeg er helt enig med byrådsleder Raymond Johansens søknad om å holde påskeåpent for dagligvareforretninger på påskens helligdager. All fornuft burde tilsi at det er bedre å spre folks handlevaner på flere dager i disse helt spesielle tider. Oslofolk med hytter må jo være hjemme, ingen kan reise til slekta på landet, det er restriksjoner på båttrafikk, og friluftsområder er begrensede når 700.000 mennesker pent må holde seg i Oslogryta. Av disse er 220.000 personer bosatt i coronaepidemiens episenter - de sentrale og østlige bydeler. Her får nå smitten spre seg temmelig fritt i nær ti dager. Befolkningsspredning er smittevern.
Byrådslederen søkte fylkesmannen om dispensasjon, og fikk avslag. Jeg er overbevist om at dersom den konkrete fylkesmannen hadde vært noe annet enn en KrF`er, ville svaret vært et annet. Politikk, tro og ideologi spiller en rolle - også i krise- og dugnadstider.
Bedre beredskap?
Burde vi vært bedre forberedt? Mye tyder på det. Men det er vanskelig å være mentalt og praktisk forberedt på et helt nytt og aggressivt virus som det ikke er utviklet noen vaksine mot, "Made in China". Mer smittevern- og testutstyr skulle vært lagret. Men her er det ikke "myndighetene" generelt eller "regjeringa" som må bære et ansvar, men helseforetakene. De er delegert ansvaret og oppgaven med å sørge for at slikt er på stell. Noen hadde betydelige lagre, andre ikke. Jeg antar at beredskapsdirektoratet har en kontrollfunksjon som det også bør settes et søkelys på i ettertid. Politikere på toppnivå kan ikke fly rundt og telle munnbind og vernefrakker. Derimot må de sørge for at systemet og beredskapen fungerer.
Det aller viktigste er altså beredskap og beredskapsplaner. 74 norske kommuner hadde ikke oppdaterte smittevernplaner ved utløpet av februar. Tromsø hadde ikke oppdatert sine planer på 17 år.
Vi har en del å gripe fatt i når coronaepidemien har sluknet og livet vender tilbake til det normale. Det siste vil ta tid.
onsdag 1. april 2020
Paradoksenes tid
Mye er satt på hodet etter hvert som Corona-epidemien har utviklet seg. I en tidligere blogg, før smitten helt hadde tatt av, raljerte jeg over at kommune-Norge opptrådte litt timid og tafatt i starten: Ordførerne skrek seg hese med krav om nasjonale pålegg som skulle gjelde over hele landet slik at de selv slapp å ta selvstendige beslutninger og gjøre seg upopulære ved å stenge kroer og puber, frisører og treningssentra. Man ønsket en nasjonal hjemmel, et klart påbud. Da ville man hatt nasjonale myndigheter å "skylde på".
Men det var før særlig distrikts-Norge hadde studert smittevernloven og funnet hjemmel der for å stenge bygda inne, det vil si: forby utenbygds-boende å krysse kommunegrensa, og vice versa. Noe som førte til at egne innbyggere ble satt i karantene om de våget seg til nabokommunen på jobb. Hele Nord-Norge senket bommen og bad alle sør for Dovre om å holde seg hjemme. Søringer var smittebærere, forstås.
Arbeidsregioner
Det var bare det at mange i distriktskommuner ikke har jobb der de bor, men dag- eller ukependler til nabokommuner eller noen mil ekstra, til byene. De ble arbeidsløse ved hjemkomst. Om ikke til permittering så iallfall satt i hjemmekarantene. Både LO og NHO pluss spesielt utsatte næringsorganisasjoner reiste bust og påpekte de store økonomiske kostnadene ved denne egoistiske praksisen. Massearbeidsløsheten steg, bedrifter som var i full drift fikk ikke friske ansatte på jobb. De nasjonale retningslinjene ble strammet inn, men fortsatt hadde kommunene i prinsippet mulighet for å gjøre som de ville. Og det har noen av dem gjort.
Heller ikke bryr noen ordførere seg om den dispensasjonen som ligger i hytteforbudet: Når en familie, la oss si på fire personer, blir rammet av corona på én person i en trang byleilighet, kan de tre friske reise på hytta. - Ikke tale om, sa ordføreren i Vinje. -Da får resten av familien heller bli corona-sjuke, de også! Her skal vi ikke få noen ekstra belastning på det lokale helsevesenet, nei! (Selv om de som eventuelt føler seg dårlig på hytta, er villig til å reise tilbake til byen for å belaste helsevesenet der).
Ordføreren er garantert gjenvalg i 2023.
Savner cruisebåtene
Noen andre paradokser opplever vi også: Reiselivsnæringen og turistkommunene taper sammenlagt 50 milliarder kroner ved at hele reiselivet går i dvale. Turistene avlyser og avbestiller. Til Geirangerfjorden kommer ikke cruiseskipene lenger. Havnesjefen og bygda fortviler. De siste somrene har bygdefolk, støttet av miljøvernorganisasjonene, begynt å brumme over den illeluktende og farlige røyken som kommer ut av skorstenene. Det har vært snakk om restriksjoner på antall anløp og krav om høyere miljøstandard fra cruisebransjen. Ja, så kommer ikke skipene, da. Og nå er det galt også. Man kan liksom ikke leve av bare ren luft heller. Kanskje er kompromissenes og fornuftens tid likevel ikke over? For eksempel ved, når dette er over, å sluse inn skipene med høyest miljøstandard fritt samt stille ytterligere krav la oss si i et fem års perspektiv til de andre? Noe slikt ville miljø- og klimavernere neppe godta. Alt skal helst være gjennomført i går.
Parti-taktikkeriet
Under den felles paraplyen "dugnad" lever fortsatt parti-taktikkeriet: Opposisjonen på Stortinget opptrer tilnærmet slik de gjorde før epidemien da krisepakke 3 skulle behandles og vedtas. Opposisjonspartiene vil nok "støtte regjeringen" i disse vanskelige tider, men passer nøye på at deres velgergrupper få sitt gjennom krisepakkene. Alle skal ha sitt stempel på tiltakene. Kommunenes Sentralforbund krever milliarder til kommunene, selv til de kommunene som nekter å følge de nasjonale retningslinjene med den følge at den økonomiske nedgangen forsterkes.
Et kynisk utspill
Det mest påfallende utspillet kommer fra Fagforbundet, som mener alle deltidsstillingene i helsevesenet forsterker coronakrisen og smittefaren.
Denne uttalelsen er desidert den mest infame og spekulative jeg til nå har registrert. Faaagforeninga benytter enhver anledning. Det er altså sykehjemsansatte i små stillinger som har skylda for at eldre dør på sykehjem. Forbundslederen slår selvsagt ikke påstanden fast som en sannhet, eller noe som bekreftes av forskning og erfaring, men hun "frykter". Hun benytter insinuasjoner, antydninger, halvkvedede viser. Litt av en kollegial holdning overfor helsearbeidere som i disse tider, noen i små stillinger, jobber beinhardt dag og natt for og med beboere og pasienter!
Gjelder det influensadødsfall også?
Det skulle være interessant å få en sammenligning mellom situasjonen nå og i forhold til "vanlig" influensa. Det dør jo minst 1.000 personer årlig av det også, mange av dem på sykehjem i livets siste fase. Har ansatte i deltidsstillinger ansvaret for smittesituasjonen overfor slike dødsfall også? Det har jeg til gode å ha registrert. Noe som er enda merkeligere ved uttalelsen, er at sykehus og sykehjem nettopp nå er blitt forsterket personellmessig på grunn av coronaepidemien her i landet. De ekstra ankomne sitter neppe ved pasientens seng kontinuerlig i hele stillinger, men går i skift og turnus. Som vanlig er det nattestid, i helger og under høytider beboere og pasienter generelt må forholde seg til flere personer enn på dagtid. Mye på grunn av at en del helsearbeidere faktisk ønsker lavere stillingsbrøk, og fordi forbundet tviholder på helgeturnus-ordningen.
Jeg sier ikke at det ikke er bra med flere heltidsstillinger, tvert imot, men det er direkte upassende å komme med denne type påstander mitt i en krisetid. Da utnytter man situasjonen kynisk og brutalt.
Men det var før særlig distrikts-Norge hadde studert smittevernloven og funnet hjemmel der for å stenge bygda inne, det vil si: forby utenbygds-boende å krysse kommunegrensa, og vice versa. Noe som førte til at egne innbyggere ble satt i karantene om de våget seg til nabokommunen på jobb. Hele Nord-Norge senket bommen og bad alle sør for Dovre om å holde seg hjemme. Søringer var smittebærere, forstås.
Arbeidsregioner
Det var bare det at mange i distriktskommuner ikke har jobb der de bor, men dag- eller ukependler til nabokommuner eller noen mil ekstra, til byene. De ble arbeidsløse ved hjemkomst. Om ikke til permittering så iallfall satt i hjemmekarantene. Både LO og NHO pluss spesielt utsatte næringsorganisasjoner reiste bust og påpekte de store økonomiske kostnadene ved denne egoistiske praksisen. Massearbeidsløsheten steg, bedrifter som var i full drift fikk ikke friske ansatte på jobb. De nasjonale retningslinjene ble strammet inn, men fortsatt hadde kommunene i prinsippet mulighet for å gjøre som de ville. Og det har noen av dem gjort.
Heller ikke bryr noen ordførere seg om den dispensasjonen som ligger i hytteforbudet: Når en familie, la oss si på fire personer, blir rammet av corona på én person i en trang byleilighet, kan de tre friske reise på hytta. - Ikke tale om, sa ordføreren i Vinje. -Da får resten av familien heller bli corona-sjuke, de også! Her skal vi ikke få noen ekstra belastning på det lokale helsevesenet, nei! (Selv om de som eventuelt føler seg dårlig på hytta, er villig til å reise tilbake til byen for å belaste helsevesenet der).
Ordføreren er garantert gjenvalg i 2023.
Savner cruisebåtene
Noen andre paradokser opplever vi også: Reiselivsnæringen og turistkommunene taper sammenlagt 50 milliarder kroner ved at hele reiselivet går i dvale. Turistene avlyser og avbestiller. Til Geirangerfjorden kommer ikke cruiseskipene lenger. Havnesjefen og bygda fortviler. De siste somrene har bygdefolk, støttet av miljøvernorganisasjonene, begynt å brumme over den illeluktende og farlige røyken som kommer ut av skorstenene. Det har vært snakk om restriksjoner på antall anløp og krav om høyere miljøstandard fra cruisebransjen. Ja, så kommer ikke skipene, da. Og nå er det galt også. Man kan liksom ikke leve av bare ren luft heller. Kanskje er kompromissenes og fornuftens tid likevel ikke over? For eksempel ved, når dette er over, å sluse inn skipene med høyest miljøstandard fritt samt stille ytterligere krav la oss si i et fem års perspektiv til de andre? Noe slikt ville miljø- og klimavernere neppe godta. Alt skal helst være gjennomført i går.
Parti-taktikkeriet
Under den felles paraplyen "dugnad" lever fortsatt parti-taktikkeriet: Opposisjonen på Stortinget opptrer tilnærmet slik de gjorde før epidemien da krisepakke 3 skulle behandles og vedtas. Opposisjonspartiene vil nok "støtte regjeringen" i disse vanskelige tider, men passer nøye på at deres velgergrupper få sitt gjennom krisepakkene. Alle skal ha sitt stempel på tiltakene. Kommunenes Sentralforbund krever milliarder til kommunene, selv til de kommunene som nekter å følge de nasjonale retningslinjene med den følge at den økonomiske nedgangen forsterkes.
Et kynisk utspill
Det mest påfallende utspillet kommer fra Fagforbundet, som mener alle deltidsstillingene i helsevesenet forsterker coronakrisen og smittefaren.
Denne uttalelsen er desidert den mest infame og spekulative jeg til nå har registrert. Faaagforeninga benytter enhver anledning. Det er altså sykehjemsansatte i små stillinger som har skylda for at eldre dør på sykehjem. Forbundslederen slår selvsagt ikke påstanden fast som en sannhet, eller noe som bekreftes av forskning og erfaring, men hun "frykter". Hun benytter insinuasjoner, antydninger, halvkvedede viser. Litt av en kollegial holdning overfor helsearbeidere som i disse tider, noen i små stillinger, jobber beinhardt dag og natt for og med beboere og pasienter!
Gjelder det influensadødsfall også?
Det skulle være interessant å få en sammenligning mellom situasjonen nå og i forhold til "vanlig" influensa. Det dør jo minst 1.000 personer årlig av det også, mange av dem på sykehjem i livets siste fase. Har ansatte i deltidsstillinger ansvaret for smittesituasjonen overfor slike dødsfall også? Det har jeg til gode å ha registrert. Noe som er enda merkeligere ved uttalelsen, er at sykehus og sykehjem nettopp nå er blitt forsterket personellmessig på grunn av coronaepidemien her i landet. De ekstra ankomne sitter neppe ved pasientens seng kontinuerlig i hele stillinger, men går i skift og turnus. Som vanlig er det nattestid, i helger og under høytider beboere og pasienter generelt må forholde seg til flere personer enn på dagtid. Mye på grunn av at en del helsearbeidere faktisk ønsker lavere stillingsbrøk, og fordi forbundet tviholder på helgeturnus-ordningen.
Jeg sier ikke at det ikke er bra med flere heltidsstillinger, tvert imot, men det er direkte upassende å komme med denne type påstander mitt i en krisetid. Da utnytter man situasjonen kynisk og brutalt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)