"Mot normale tider"

Det er ikke slik alle oppfatter situasjonen i disse dager, men vi går faktisk mot normale tider. I Norge er det en almen oppfatning at helsemyndighetenes og regjeringens tiltak mot corona-epidemien har hatt effekt, og at epidemien er under kontroll. Derfor løsner man på de strengeste restriksjonene for bevegelser, omgang og oppholdssted. Faren er selvsagt at opphevelse av de strengeste tiltakene kan føre til en viss løssluppenhet, slik at folk opptrer uforsiktig. Fare for tilbakefall og en ny bølge av smitte kan ikke utelukkes. Følger vi imidlertid råd og forsiktighetsregler noen uker og måneder til, kan nordmenn øyne en forholdsvis normal sensommer i horisonten.
   Bare tanken er sjelebot. At det går mot slutten av krisen, at det meste forhåpentlig blir som før, gir trøst og oppmuntring i hverdagen.

Lengsel etter det normale
For er det noe "alle" lengter etter, så er det at tilværelsen blir tilnærmet som før epidemien. At permitterte kommer tilbake til jobben de måtte forlate, at arbeidsledige blir sugd opp av ny etterspørsel etter arbeidskraft, at de utbetalte lønningene blir omtrent som før. At kjøpekraften gjenreises og etablerer seg på et nivå vi er vant til - eller bortskjemt med. Dette tidligere, dette "normale", tilsvarer jo den lykketilstanden Norge er blitt tilkjent, den som viser seg i internasjonale sammenligninger. Hvorfor skal det ikke være lov å tenke slik og drømme slik?
   Når dugnadsånden og fellesskapsfølelsen ikke lenger trenger å skjerpes, vil de aller, aller fleste forsøke å leve slik de gjorde før. Med litt mer omsorg for andre. Og hvorfor skulle de ikke ha lov til det? Coronakrisen er blitt kalt den alvorligste tilstanden landet har vært utsatt for siden annen verdenskrig og okkupasjonen. Det er naturlig at folk tenker tilbake på "fredstilstanden". Enkel psykologi.

Noen vil utnytte krisen
Men en del mennesker, partier og synsere der ute vil nok ha oss til å tro at nei, da - det bør så absolutt ikke bli som normalt i Norge etter Corona. For i denne unntakstilstanden har det jo vist seg at vi brukte mindre fossilt drivstoff, det var mindre trafikk på veiene, luften var så mye renere, vi gikk på tur i marka ovenfor Ring 3 i stedet for å sitte i bil eller buss og spy ut CO2. Det var bra, det! Og tenk - oljeindustrien slet med bunnpriser, måtte redusere virksomheten eller stenge ned. Flott! En enda kortere vei til et ideelt samfunn uten bore- og produksjonsplattformer og rørledninger til land. Vi er på vei mot et grønnere samfunn og "omstilling"! Hurra! Vi redder klimaet og kloden. Hurra! Det er ikke mange dagene siden de aller ivrigste ville sette "omstilling" som betingelse for statlige redningspakker.
   Det man ikke tar med i propagandaen er at Coronaen og de innførte mottiltakene også førte til kriser i mange hjem, frykt for jobb og inntekt, konkurs og ødelagte livsverk, mindre inntekter til statskasse og Pensjonsfond utland. Fondet som hvis avkastning nå i realiteten finansierer mange hundre milliarder kroner i kontantstøtte, lån, garantier, kulturstøtte,  næringsubsidier, utsatt skatt og moms, høyere ledighetstrygd og romslige permitteringsordninger. De grønne teknologifantastene nekter å se olje- og gasssektoren som et av de viktigste virkemidlene nettopp som bidrag til den gradvise overgangen til et noe mindre oljeavhengig samfunn. Om en generasjon eller to.

Alvorlige konsekvenser
Når IMF spår en markant nedgang i verdensøkonomien og vårt eget nasjonalprodukt, er det nettopp denne desidert mest verdiskapende næringen vi må satse videre på, den som i realiteten finansierer det høye velferdsnivået og den høye materielle levestandarden i landet vårt - inklusive hele den vidtfavnende leverandørindustrien. For å komme på fote igjen, opp til det nivået vi hadde i "normale tider" må nødvendigvis petroleumssektoren gjenvinne det tapte så langt det lar seg gjøre.
   Coronakrisen fører i disse dager til noen fenomener som slett ikke er overraskende, men som helt sikkert ikke vil få langvarige, for ikke å si permanente virkninger - det bare virker slik akkurat nå: At vi vil bruke nærbutikkene mye mer, at den kortreise maten blir mer populær, at vi støtter den lokale handelsstanden ved ikke å gå i kjøpesentra eller bestille varer på nettet.
   Når det kommer til stykket, dreier alt seg om samfunnsøkonomi, privatøkonomi, familieøkonomi. Importeres det billigere og like gode varer fra andre land, vil forbrukerne etter hvert falle tilbake i gamle vaner. For import og eksport vil snart foregå som før. Alle land og regjeringer ser at den internasjonale arbeidsdelingen er fornuftig. Fri bevegelse over landegrensene er et gode, og ingen trussel. Forbrukerne vil ganske snart kjøpe klær fra China, India og Bangladesh nøyaktig som før.

Neppe langtidseffekt
Og reiselivet? Det er klart at så lenge grenser er stengt med karantenetrusler, flyselskapene ikke får fly som før, hoteller ved strandkanten er stengt, så vil tallet på sydenturer og eksotiske reisemål være på et lavmål. Mange vil som nødvendig erstatning ønske å lære sitt eget land å kjenne, og sette pris på det (det bør man). Særlig når de vanlige utenlandsmålene er uoppnåelige - denne sommeren. Men norsk sommer er norsk sommer, vi har det klimaet vi har. Jeg er helt sikker på at drømmen om sol og sommer spredt over en større del av året vil trigge ønsket om å vende tilbake til "det normale". At de som har nytt vinterferier i middelhavsland, i Nord-Afrika og Thailand, vil søke seg tilbake til noe man allerede har fått smaken på.
   Enhver er seg selv nærmest, og det har vi lov til å være som frie individer. Vi fattige 5,5 millioner nordmenn kan ikke alene redde norsk reiseliv på sikt. Vi kan ikke fylle opp de millioner av gjestedøgn som utlendinger legger igjen i her i landet. Noen flere landsmenn vil reise til fjellheimen, fjordene og til Lofoten i år. Det er bra - i 2020. Men senere må norsk reiseliv igjen satse på besøkende fra utlandet. Det er ikke en løs spådom, det er en sikker vurdering.

Vil åpne opp
I andre land i Europa og ellers, der turistnæringene blør fordi blant andre skandinavene, europeerne og amerikanerne ikke kommer under den unntakstilstanden de lever i, vil det oppstå et sterkt press for å åpne grenser og flyplasser og fergehavner og hoteller. Så raskt som overhodet mulig. Det er bare et spørsmål om tid. Så fort forholdene normaliseres, kommer vi til å reise, og det temmelig nøyaktig som før. Vi trenger varmen, kultur- og naturinntrykkene, de dovne dagene og de opplevelsesrike utfluktene, inklusive storbyene - også i andre land. Mange hadde alt bestilt slike reiser før epidemien skrotet planene. De fleste vil bestille på nytt.
   Det kan ta noen tid før det meste blir som det var. Men normaltilstanden vil helt sikkert gjenoppstå. Og bra er det.