Mye er satt på hodet etter hvert som Corona-epidemien har utviklet seg. I en tidligere blogg, før smitten helt hadde tatt av, raljerte jeg over at kommune-Norge opptrådte litt timid og tafatt i starten: Ordførerne skrek seg hese med krav om nasjonale pålegg som skulle gjelde over hele landet slik at de selv slapp å ta selvstendige beslutninger og gjøre seg upopulære ved å stenge kroer og puber, frisører og treningssentra. Man ønsket en nasjonal hjemmel, et klart påbud. Da ville man hatt nasjonale myndigheter å "skylde på".
Men det var før særlig distrikts-Norge hadde studert smittevernloven og funnet hjemmel der for å stenge bygda inne, det vil si: forby utenbygds-boende å krysse kommunegrensa, og vice versa. Noe som førte til at egne innbyggere ble satt i karantene om de våget seg til nabokommunen på jobb. Hele Nord-Norge senket bommen og bad alle sør for Dovre om å holde seg hjemme. Søringer var smittebærere, forstås.
Arbeidsregioner
Det var bare det at mange i distriktskommuner ikke har jobb der de bor, men dag- eller ukependler til nabokommuner eller noen mil ekstra, til byene. De ble arbeidsløse ved hjemkomst. Om ikke til permittering så iallfall satt i hjemmekarantene. Både LO og NHO pluss spesielt utsatte næringsorganisasjoner reiste bust og påpekte de store økonomiske kostnadene ved denne egoistiske praksisen. Massearbeidsløsheten steg, bedrifter som var i full drift fikk ikke friske ansatte på jobb. De nasjonale retningslinjene ble strammet inn, men fortsatt hadde kommunene i prinsippet mulighet for å gjøre som de ville. Og det har noen av dem gjort.
Heller ikke bryr noen ordførere seg om den dispensasjonen som ligger i hytteforbudet: Når en familie, la oss si på fire personer, blir rammet av corona på én person i en trang byleilighet, kan de tre friske reise på hytta. - Ikke tale om, sa ordføreren i Vinje. -Da får resten av familien heller bli corona-sjuke, de også! Her skal vi ikke få noen ekstra belastning på det lokale helsevesenet, nei! (Selv om de som eventuelt føler seg dårlig på hytta, er villig til å reise tilbake til byen for å belaste helsevesenet der).
Ordføreren er garantert gjenvalg i 2023.
Savner cruisebåtene
Noen andre paradokser opplever vi også: Reiselivsnæringen og turistkommunene taper sammenlagt 50 milliarder kroner ved at hele reiselivet går i dvale. Turistene avlyser og avbestiller. Til Geirangerfjorden kommer ikke cruiseskipene lenger. Havnesjefen og bygda fortviler. De siste somrene har bygdefolk, støttet av miljøvernorganisasjonene, begynt å brumme over den illeluktende og farlige røyken som kommer ut av skorstenene. Det har vært snakk om restriksjoner på antall anløp og krav om høyere miljøstandard fra cruisebransjen. Ja, så kommer ikke skipene, da. Og nå er det galt også. Man kan liksom ikke leve av bare ren luft heller. Kanskje er kompromissenes og fornuftens tid likevel ikke over? For eksempel ved, når dette er over, å sluse inn skipene med høyest miljøstandard fritt samt stille ytterligere krav la oss si i et fem års perspektiv til de andre? Noe slikt ville miljø- og klimavernere neppe godta. Alt skal helst være gjennomført i går.
Parti-taktikkeriet
Under den felles paraplyen "dugnad" lever fortsatt parti-taktikkeriet: Opposisjonen på Stortinget opptrer tilnærmet slik de gjorde før epidemien da krisepakke 3 skulle behandles og vedtas. Opposisjonspartiene vil nok "støtte regjeringen" i disse vanskelige tider, men passer nøye på at deres velgergrupper få sitt gjennom krisepakkene. Alle skal ha sitt stempel på tiltakene. Kommunenes Sentralforbund krever milliarder til kommunene, selv til de kommunene som nekter å følge de nasjonale retningslinjene med den følge at den økonomiske nedgangen forsterkes.
Et kynisk utspill
Det mest påfallende utspillet kommer fra Fagforbundet, som mener alle deltidsstillingene i helsevesenet forsterker coronakrisen og smittefaren.
Denne uttalelsen er desidert den mest infame og spekulative jeg til nå har registrert. Faaagforeninga benytter enhver anledning. Det er altså sykehjemsansatte i små stillinger som har skylda for at eldre dør på sykehjem. Forbundslederen slår selvsagt ikke påstanden fast som en sannhet, eller noe som bekreftes av forskning og erfaring, men hun "frykter". Hun benytter insinuasjoner, antydninger, halvkvedede viser. Litt av en kollegial holdning overfor helsearbeidere som i disse tider, noen i små stillinger, jobber beinhardt dag og natt for og med beboere og pasienter!
Gjelder det influensadødsfall også?
Det skulle være interessant å få en sammenligning mellom situasjonen nå og i forhold til "vanlig" influensa. Det dør jo minst 1.000 personer årlig av det også, mange av dem på sykehjem i livets siste fase. Har ansatte i deltidsstillinger ansvaret for smittesituasjonen overfor slike dødsfall også? Det har jeg til gode å ha registrert. Noe som er enda merkeligere ved uttalelsen, er at sykehus og sykehjem nettopp nå er blitt forsterket personellmessig på grunn av coronaepidemien her i landet. De ekstra ankomne sitter neppe ved pasientens seng kontinuerlig i hele stillinger, men går i skift og turnus. Som vanlig er det nattestid, i helger og under høytider beboere og pasienter generelt må forholde seg til flere personer enn på dagtid. Mye på grunn av at en del helsearbeidere faktisk ønsker lavere stillingsbrøk, og fordi forbundet tviholder på helgeturnus-ordningen.
Jeg sier ikke at det ikke er bra med flere heltidsstillinger, tvert imot, men det er direkte upassende å komme med denne type påstander mitt i en krisetid. Da utnytter man situasjonen kynisk og brutalt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar