Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde - diskret - plassert en binders på jakkeslaget da han presenterte den siste langtidsplanen for forsvaret sist fredag. Bindersen har en dypt symbolsk betydning for dem som ble født i første halvdel av forrige århundre og de av oss som ble fortalt hva den dreide seg om i de første etterkrigsårene. Spesielt sommeren og høsten 1940 var bindersen i bruk, som et tegn på at man sluttet opp om kong Haakon VII mot dem som ville avsette ham eller presse statsoverhodet til å abdisere. Kongen sto fast der de styrende samfunnsmaktene sviktet.
Men bindersen sto også for motstandskamp og samhold mot kretsene som svek eller sviktet, de som støttet Quisling, NS og de tyske okkupantene. En synlig kam ga signal om at "vi greier oss selv".
Det samme kan ikke sies om forsvar og beredskap i 2020. Både denne og tidligere forsvarsplaner sier i klarspråk at Norge ikke "greier seg selv", men trenger NATO og NATO-medlemskapet som skjold og sikring i krise og krig. I denne sammenheng kan vi merke oss hvilke partier som ikke bare er imot norsk NATO-medlemskap, men som til og med mener at forsvarsalliansen "er en del av problemet" i spørsmål om krig og fred (konfrontasjonen med Russland i 2014 etter anneksjonen av Krim og infiltreringen i Ukraina).
Det er nesten patetisk når SV`s Audun Lysbakken sier om forsvarsplanen at Forsvaret nå betaler prisen for å ha valgt å kjøpe dyre kampfly - kjøpet fører til at andre investeringer må skyves på.
Riktig prioritering
Sannheten er at planlagt innfasing av kampflyet F-35 (52 stk) delvis kan erstatte mangelen på effektivt luftvern (langtrekkende rakkettforsvar) rundt flyplasser og baser i en forhåpentligvis kort periode fremover. De forsvarer forsterkningsstyrkenes ankomst. Dessuten har F-35 en så stor offensiv kapasitet at russerne i nord selv må avsette store ressurser til eget nærforsvar.
Som ventet har de kritiske mediene, med Aftenposten i spissen, vært veldig opptatt av at Forsvarssjefen ikke får det han har bedt om. Av hans fire alternativer har regjeringen stort sett landet på D-alternativet. Aller helst ville Haakon Bruun-Hansen sett regjeringen følge hans A-alternativ, som betyr en ganske rask og robust opprustning.
Men la oss se på hva Forsvaret faktisk er stilt i utsikt de neste åtte årene: Forsvarsbudsjettet vil øke fra dagens 63 milliarder kroner til nær 80 milliarder. Vi får en ny hærbataljon i nord, en økning til fire. MTB-ene forlenger sin levetid, de er som skapt for norske farvann. De fire fregattene beholdes noe lenger. Det samme gjelder korvettene og minerydderne. Det blir ikke store fornyelser her med det aller første her, men fartøyene oppgraderes. Seilingstiden økes, det betyr bedre beredskap. Fire nye ubåter kommer i planperioden. Tallet på innkalte til førstegangstjeneste vil øke markant, fra 8.000 til 11.000. Noen må være i kongens klær i 16 måneder. I 2028 vil det være 2.200 flere årsverk i Forsvaret. Hæren får etter hvert nytt, tyngre materiell, særlig bedre stridsvogner Det skal skaffes helikoptre og kystvaktskip, overvåkningsfly og andre kapasiteter.
Har svakheter
Langtidsplanen har svakheter og vil neppe overleve stortingsbehandlingen slik den er lagt frem. Den endelig vedtatte planen vil ytterligere styrke Forsvaret. Det har ganske sikkert regjeringen vært klar over i utgangspunktet. Man lar ivrige forsvarsvenner i andre partier, som til sammen nok vil danne flertall, tilføre planen enda flere budsjettmidler. Det er ikke noe tap for Erna Solberg, det er ganske sikkert en kalkulert strategi. Flere partier har behov for "seire". Senterpartiet, som i drømmeland ser for seg en mo i hver bygd som ledd i distriktspolitikk og økonomiske tilskudd til lokalsamfunnene, vil få noen flere HV-soldater, kanskje en symbolsk økning i hærstyrkene. Frp vil se sitt snitt til å kvesse egen forsvarsprofil, den er det ingen tvil om. Arbeiderpartiet vil forsøke å få inn litt styrking her og en styrking der, men vil stort sett innse at det midt i en coronakrise vil bli vanskelig å tappe oljefondet for betydelig flere milliarder på kort sikt. Skal man hente penger annet sted fra, kan man risikere at det oppstår konkurranse om midler til arbeidsledige og permitterte. Opposisjonen har ikke mye å gå på i en coronakrise. En økonomisk nedtur med krympet nasjonalprodukt kan paradoksalt føre til at 2-prosentmålet rykker nærmere.
Huitfeldt har litt rett
Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som er leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, har gitt fra seg noen kritiske bemerkninger, men ellers vært forsiktig i utgangspunktet. Hennes hovedkritikk går ut på at langtidsplanen ikke får tilført vesentlig økte ressurser de første fire årene, men at den store opptrappingen først skal skje i de siste årene frem mot 2028. Deri har hun rett. Med flere forsvarsforlik bak seg for partiet, kan Solbergregjeringen stort sett være trygg på at langtidsplanen vil bli landet på en betryggende måte.
Ser vi noen år bakover, er det ingen tvil om at vårt militære forsvar er blitt sterkere sammenlignet med situasjonen under de rødgrønne i tiden 2005-2013. Man har tatt igjen store vedlikeholdsmangler, reservedeler er fylt opp og den daglige aktiviteten er økt. Det norske forsvaret flyr mer, seiler mer, hæravdelinger og HV øver mer og har styrket sitt nærvær i utsatte landsdeler. De nye stridsvognene kommer riktignok ikke før i 2025, og det haster med langtrekkende luftvern. Vi kan ikke risikere at F-35-flyene blir slått ut på bakken. Det vil ventelig stå sentralt i stortingsbehandlingen.
Større ansvar hjemme
Forsvarsministeren har rett i at det er behov for å ta større ansvar for forsvar her hjemme, samtidig som innsatsen som alliert vil bli stadig viktigere. Det er summen av vår nasjonale forsvarsevne, NATOs kollektive forsvar og troverdige planer for tidlig støtte fra alliansen som til syvende og sist virker avskrekkende. Her hører det med at de store NATO-nasjonene må oppmuntres til å øve enda mer i Norge. Til enhver tid bør det være NATO-soldater på norsk jord. Det er et språk Putin forstår. Lille Norge er én ting, et samlet NATO bak artikkel 5 noe helt annet.
Jeg legger mindre vekt på kommentarene fra fagforeningene i Forsvaret, annet enn at man kan notere seg de ideelle og ønskverdige kravene, som i og for seg er fornuftige nok. En fagforening er en fagforening og skal arbeide for medlemmenes økonomiske og andre arbeidsvilkår. Flere medlemmer krever flere ansatte. Men det er ikke slik at fagforeningenes krav alltid er identisk med Forsvarets behov.
Når alt kommer til alt, er ett forhold avgjørende: Er det norske nasjonale forsvaret sterkt nok til å kunne sikre allierte forsterkninger på vei inn til forhåndslagret materiell og strategiske utgangsposisjoner? Tør NATO-styrker, når det kreves, gå inn i norske farvann og norsk luftrom? Alt står og faller med denne problemstillingen.
Eller som den patriotiske forsvarsministeren uttrykker det: Det handler om alt vi har, og alt vi er. Med eller uten binders på jakkeslaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar