De voldsomme utfallene mot "søringer" fra folk og medier i Nord-Norge har overrasket eliten i sørnorske større byer. Det bør den egentlig ikke. Så fort Corona-epidemien krevde en form for brems eller nedstengning, fant kommune etter kommune i de tre nord-norske fylkene den passusen i smittevernloven de trengte for å stenge seg selv inne: Man skulle ha seg frabedt at antatt smittebærende landsmenn sør for Dovre reiste nordover og forgiftet sunne og friske nordlendinger. Byer og bygder muret seg inne. Gruveselskaper, fiskerimottak, småbedrifter og næringsdrivende fortvilte: Arbeidstagere med bopæl i én kommune men med jobb i en annen, ble tvunget til 14 dagers karantene dersom de oppsøkte arbeidsplassen. Det ble store økonomiske tap for store og små virksomheter, og permitteringer og ledighet langt ut over det som var nødvendig.
Vil bestemme selv
Selv da regjering og fylkesmann minnet om at denne bruken av smittevernloven var ulovlig, nektet nordnorske kommunestyrer og ordførere å oppheve søringskarantenen. De har brukt usedvanlig harde ord, og både mainstream media (aviser og deres nettsteder) og de sosiale mediene har flommet over av hatske og sjikanerende ord og uttrykk. Voksne redaktører og kommentatorer har fulgt opp, ja, delvis ledet an. Altaposten har vært en av de verste, og har latt trykke klart injurierende innlegg. Påleggene fra legale myndigheter der sør ble sammenlignet med tyskernes vanstyre under annen verdenskrig. Fylkesmann Aspaker i Troms er blitt et hatobjekt.
Vanligvis unnskylder vi nordlendinger med at de har en så medfødt direkte tiltaleform, at vi trekker fra noe når adjektivene kommer ut av balanse. Dette er imidlertid hverken sjarmerende eller morsomt. For det dreier seg ikke om finslipt ironi. Det er tale om usedvanlig dårlig folkeskikk.
Henger sammen
De to nordligste fylkene under Coronakrisen følger egentlig bare opp sitt selvvalgte opprør mot regjering og storting: Fylkessammenslutningen mellom Finnmark og Troms godkjennes ikke, for "vi er ikke enige", og "vi gjør som vi vil". Mange føler seg egentlig ikke som en del av "riket", som innbyggere i staten Norge. Man ønsker et dobbelt bokholderi: Lokal sjølråderett kombinert med fordelene ved å tilhøre storsamfunnet.
Når nordnorske penner i denne situasjonen reiser bust mot demokratisk valgte nasjonale styringsorganer og deres vedtak, må man minnes at noe av det samme skjedde etter 9. april 1940 og månedene som fulgte. Nygaardsvold-regjeringen og andre representanter for sentrale myndigheter som flyktet nordover langs Helgelandskysten med tyske invasjonsstyrker i hælene, var slett ikke velkomne alle steder før de fikk en midlertidig trygg base i Tromsø - så lenge den varte.
Mot farlige gjester sørfra
Politikere som fulgte den daværende legale regjeringen, den som valgte motstandslinjen fremfor samarbeidslinjen til Administrasjonsrådet i de besatte områdene, møtte lokalsamfunn som vegret seg mot å ta imot slike "farlige" gjester. De kunne jo bringe krigen til byen eller bygda. "Kom ikke inn her, vi er nøytrale", erklærte representanter for Bodøs myndigheter da en av skøytene med Norges Banks gull ombord passerte forbi byfjorden en av de første dagene i mai 1940. Bodø tilstrebet status som "åpen by", uten luftforsvar og uten kringkastingssendinger med alliertvennlig innhold, av frykt for å bli innblandet i den krigen landets statsmakter på død og liv ville føre.
Rett skal være rett: Alle de tre nordnorske fylkene, og ikke minst Finnmark, fikk senere føle krigens gru i mye større grad enn de fleste lokalsamfunn i Sør-Norge. Motstandskampen ble ført innbitt og heltemodig. Dagens innbyggere der nord har dessuten helt fra 1940-årene gjennom fedre, mødre og besteforeldre som flyktet sørover, fått høre mange vonde historier om hvordan finnmarkinger og andre nordlendinger ble tatt imot i på Østlandet, eksemplifisert med hybelannonsen i en Oslo-avis: "Billett mrk. Ikke nordlendinger". Det sitter mye agg igjen. Nordlendinger har delvis og tidvis følt seg undervurdert og diskriminert.
Ikke skyt på tyskerne
Så må det videre legges til at motstanden mot tyskerne heller ikke var så helhjertet lenger sør i landet i den første kaotiske tiden: Kommunestyret i Farsund sendte en deputasjon til marinens oppankrede torpedobåt om morgenen 9. april for å be den la være å skyte mot tyskerne for å spare byen for krig.
Da frivillige nordmenn åpnet ild for å forsvare den viktige Vigrasenderen mot tyske fallskjermstyrker, reagerte Ålesunds politimester med forferdelse: Slike krigshandlinger måtte ikke utføres, for de kunne jo føre tyskerne til byen.
Slike eksempler på lokal selvstendighetstrang i farens stund finnes det mange av, om man støvsuger lokalhistoriene i april og mai 1940.
Kongevalget i 1905
En annen sammenligning faller meg inn når ikke minst Telemarksordførere innbitt holder på hytteforbudet mot sentrale myndigheters råd og anbefaling: I 1905 frigjorde Norge seg fra Sverige, og akkurat det spørsmålet i folkeavstemning var det temmelig unison enighet om. Da var vi ett folk. Men under neste folkeavstemning - om hvorvidt den danske pris Carl skulle bli Norges konge - dukket bygdedyret opp i enkelte fylker. Folkeavstemningen ble oppfattet som et valg om monarki eller republikk. Og jammen var det flertall mot kongedømmet og den senere Kong Haakon som monark i det indre og øvre Telemark. Som eneste fylke i landet var det størst nei-oppslutning i et flertall landkommuner i fylket. I Solum, Bø, Tinn, Gransherad, Jondalen, Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Mo, Lårdal, Vinje og Rauland var det til dels solid flertall for republikk. I Vinje var motstanden mot kongedømme 75,2 prosent, i Rauland 83,6 prosent.
Til sammenligning - bare for å ha nevnt det - hadde Vestfold solide ja-flertall i alle de tre byene og samtlige landkommuner. Nå er begge fylker blitt til ett, men med store kulturforskjeller, holdninger og tenkemåte. Det vil nok gå bra likevel.
Ett land, flere folk?
Skraper vi litt i overflaten på landsdeler og fylker, dukker altså forskjellene opp i befolkningens syn på saker og ting. Det bør ikke overraske. I Corona-tider og lignende pressede situasjoner ser vi de intuitive holdningene og de betingede refleksene dukke opp: Hold dere unna bygda vår. Her er det vi som bestemmer, ikke sentralmakten med dens folkevalgte organer. Vi har hatt formannskapslovene helt siden 1837!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar