Medier, ikke minst de sosiale, flommer over av corona-artikler og -temaer i disse dager, og det er ganske naturlig. De fleste problemstillinger som reises, er reelle og alvorlige og omhandler de katastrofale følgene av epidemien (pandemi på verdensbasis, epidemi i hvert enkelt land som rammes). Den viktigste konsekvensen er utfordringene i kampen for liv og helse, men også de økonomiske utslagene bekymrer. De fører til betydelige globale tilbakeslag, kraftig stigende arbeidsløshet, bedrifter i knestående, reduserte skatteinntekter og lavere verdiskaping i hele samfunnet. De personlige krisene og psykologiske ettervirkningene kan bli store.
Men i norsk presse skrives det også mye rart. Jeg registrerer at man er svært så opptatt av EU og påstanden om manglende samordning, handlekraft og grenseoverskridende hjelp mellom medlemslandene. Slik jeg oppfatter det, er kritikken betydelig overdrevet og vitner om manglende innsikt i hva Den europeiske unionen er og hvordan den fungerer. Faktum er at helsevesen er et nasjonalt anliggende - fordi medlemslandene har ønsket det slik. Der er ingen "fri bevegelse" av pasientbehandling utenom private sykehustilbud. De nasjonale helseinstitusjonene er nettopp det - for landets egne innbyggere. Det eneste felles er stort sett det europeiske helsekortet, som omfatter både EU- og EØS-medlemmene, og som gir rett til akutt behandling i det landet man oppholder seg i, på linje med landets egne innbyggere.
Ingen avsatte midler
Derfor nølte blant annet EU-institusjonene og enkelte store EU-land da coronakrisen i Italia utviklet seg i et tempo uten sidestykke. Der var ingen felles budsjettmidler eller spesielt avsatte fond som på minuttet kunne frigjøres for hjelp til for eksempel Italia. Forvirringen varte imidlertid ikke lenge, kommisjonspresidenten tok etter noen dager initiativ til en felles, koordinert innsats for å hjelpe landet syd for Alpene. Deler av NATO`s infrastruktur og ressurser ble også satt inn.
I situasjoner som denne vil hvert enkelt land forsøke å hjelpe egen befolkning først. Myndighetene er forpliktet til, gjennom grunnlov, andre lovverk og ikke minst opinionspress, raskt å ta i bruk og bygge opp kapasitet for pasientbehandling hjemme. Vi vet nå at de aller fleste europeiske land ikke hadde tilstrekkelige lagre av intensivplasser, respiratorer, smittevernutstyr og testreagenser. Heller ikke var det tilstrekkelig helsepersonell tilgjengelig som kunne settes inn umiddelbart. Helsemyndighetenes reaksjoner og tiltak varierte etter hvert som pandemien vokste i omfang. Noen var tidlig ute med brems eller nedstengning, andre slepte bena etter seg. Isolasjons- og karantenebestemmelsene var også litt forskjellige i den første fasen - også hvordan man håndterte innskrenkninger i antall personer i det offentlige rom.
Hvordan ville vi ha reagert?
Alt dette var som forventet. Man kan bare tenke seg hvordan nordmenn ville reagert dersom Norge var EU-medlem: Ville vi gladelig sendt medisinsk utstyr til kontinentet dersom vi ikke hadde tilstrekkelige ressurser til egen befolkning? Man kan forestille seg ramaskriket, folkeopprøret og de anti-EU-holdningene som ville koke over. Nei til EU ville ha opplevde nye glansdager.
Automatisk humanitær solidaritet er ikke noe man kan regne med i tider som disse. Den må i tilfelle være del av et felles regelverk vedtatt før en krise oppstår. Og det har EUs medlemsland altså ikke ønsket. Deres helsevesen er et nasjonalt anliggende. Så kan man jo forestille seg hva dyrekjøpte erfaringer og ettertankens kranke blekhet vil gi av ny politikk. Først og fremst bør man likevel huske at EU er "nasjonenes Europa". Selv med felles regler for bevegelser av varer og tjenester over landegrensene, standardisering, felles transport- og energiløsninger, skole- og studiesamarbeid, vitenskapelige fellesarenaer og en viss samkjørt utenrikspolitikk er ikke EU noen superstat, noe a la Amerikas forente stater. Kultur og historiske strukturer varierer. Det er først og sist Ministerrådet (regjeringene), Kommisjonen og parlamentet som på demokratisk vis styrer og utvikler det man er blitt enig om. EU er fortsatt i bevegelse, unionen utvikler seg organisk etter prinsippet om enstemmighet.
Et China-virus
Corona-viruset er et China-virus, la oss for all del ikke glemme det. Etterretningsrapporter tyder på at viruset oppsto i Wuhan så tidlig som i november 2019. Epidemien ble holdt skjult, og de som fortalte om den ble kneblet og undertrykket av de kommunistiske myndighetene. Først da omfanget av katastrofen var et faktum og for mange kinesere døde, var det umulig å holde epidemien skjult for resten av China og verden utenfor. President Trump hadde helt rett da han kalte viruset ved dets mest presise navn.
Til den sjarm- og propagandaoffensiven vi ser fra kinesisk side i disse dager, med store forsendelser av smittevernutstyr, er det bare å si: Det skulle bare mangle. Det China gjør, er å betale avlat for en stor og utilgivelig synd. Kineserne rydder opp i et egenprodusert problem.
Et diktatur kan stanse en epidemi med diktaturets metoder, som vi på vår side vil ha oss frabedt. Det er ikke mye vi har å lære av China her. Vi vil ikke overføre deres brutale virkemidler til demokratiske samfunn. Derimot kan det være ett og annet å lære av Sør-Korea, Japan og Taiwan.
Det absolutte kommunale selvstyre
På den hjemlige fronten har striden stått om smittevernmetoder og innføring av et slags absolutt kommunalt selvstyre vi ikke har sett maken til siden de tyske okkupantenes innføring av grenseboerbevis under annen verdenskrig. Vi har sett tilløp til "skit i Norge, leve Toten" som har ført til sterke motsetninger mellom by og land og landsdel mot landsdel. Utenbygdsboende har vært oppfattet som farlige inntrengere. Det skal bli interessant å se evalueringene i ettertid. Hva var effektivt smittevern, og hva var bygdefolks og ordføreres instinktive skepsis, frykt og ønske om først og sist å verne om egne velgere?
Jeg er helt enig med byrådsleder Raymond Johansens søknad om å holde påskeåpent for dagligvareforretninger på påskens helligdager. All fornuft burde tilsi at det er bedre å spre folks handlevaner på flere dager i disse helt spesielle tider. Oslofolk med hytter må jo være hjemme, ingen kan reise til slekta på landet, det er restriksjoner på båttrafikk, og friluftsområder er begrensede når 700.000 mennesker pent må holde seg i Oslogryta. Av disse er 220.000 personer bosatt i coronaepidemiens episenter - de sentrale og østlige bydeler. Her får nå smitten spre seg temmelig fritt i nær ti dager. Befolkningsspredning er smittevern.
Byrådslederen søkte fylkesmannen om dispensasjon, og fikk avslag. Jeg er overbevist om at dersom den konkrete fylkesmannen hadde vært noe annet enn en KrF`er, ville svaret vært et annet. Politikk, tro og ideologi spiller en rolle - også i krise- og dugnadstider.
Bedre beredskap?
Burde vi vært bedre forberedt? Mye tyder på det. Men det er vanskelig å være mentalt og praktisk forberedt på et helt nytt og aggressivt virus som det ikke er utviklet noen vaksine mot, "Made in China". Mer smittevern- og testutstyr skulle vært lagret. Men her er det ikke "myndighetene" generelt eller "regjeringa" som må bære et ansvar, men helseforetakene. De er delegert ansvaret og oppgaven med å sørge for at slikt er på stell. Noen hadde betydelige lagre, andre ikke. Jeg antar at beredskapsdirektoratet har en kontrollfunksjon som det også bør settes et søkelys på i ettertid. Politikere på toppnivå kan ikke fly rundt og telle munnbind og vernefrakker. Derimot må de sørge for at systemet og beredskapen fungerer.
Det aller viktigste er altså beredskap og beredskapsplaner. 74 norske kommuner hadde ikke oppdaterte smittevernplaner ved utløpet av februar. Tromsø hadde ikke oppdatert sine planer på 17 år.
Vi har en del å gripe fatt i når coronaepidemien har sluknet og livet vender tilbake til det normale. Det siste vil ta tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar