Alle politiske partier i fedrelandet taper på varslene mot navngitte eller anonyme medlemmer, tillits- og folkevalgte. De opprørende avsløringene ryster både store og små partier, fra Sosialistisk Venstreparti til Kristelig Folkeparti. En oversikt i Dagsavisen utarbeidet av NTB viser at det til sammen er blitt varslet om minst 74 saker i den norske partifloraen de siste fem årene. Når jeg skriver "minst", er det fordi Arbeiderpartiet er svært upresis når man der ble presset til å oppgi et tall. Man snakker om "et tjuetalls". Det kan bety fra 20 til opp imot 29.
Varslene gjelder både moderparti og ungdomsorganisasjoner, og alvorlighetsgraden varierer fra "upassende oppførsel" til alvorlige varsler og én mulig voldtekt (SV`s ungdomsorganisasjon). Flere av sakene er ikke ferdigbehandlet. Oversikten gir følgende bilde: Arbeiderpartiet 20-29, Høyre 21 (10 mot tidligere UH-leder Kristian Tonning Riise), Frp 8, Sp 5, KrF 3, Venstre 3, SV 5, MDG 5, Rødt 4.
Kan bli 80-100 saker
Flere av varslene er flere år gamle, de fleste er nok kommet som konsekvens av #metoo-kampanjen. Vi kan ennå få flere varsler når mulige ofre får tenkt seg litt om. Vi kan ende opp med et sted mellom 80 og 100 anklager om alt fra "upassende oppførsel" til voldtekt og grov utnyttelse av svært unge mennesker.
Alle partier har fått sitt å stri med, men der er noen fellestrekk og noen forskjeller, særlig i håndteringen. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre var i begynnelsen litt forsiktig, vag og utydelig i håndteringen, men partilederen strammet seg etter hvert opp og kom godt ut av presset og utfordringene til slutt. Det hjalp godt at Trond Giske selv sa fra seg nestledervervet og posisjonen i finanskomiteen, og beklaget sin oppførsel for åpent NRK-kamera og -mikrofon. Partiet kom skikkelig ut å kjøre da Oslo-partiet kom med sitt utspill om "en råtten partikultur" - altså dyp intern splittelse.
For mange har visst for lenge
Problemet for Arbeiderpartiet er at svært mange i organisasjonen må ha visst - i årtier - at Trond Giske hadde stor appetitt på yngre jenter, både i AUF og på andre arenaer. Pressefolk har visst om det lenge. Men episodene og overgrepene ble dysset ned og forsøkt skjult for den øverste ledelsen. Jeg tror Jonas Gahr Støre er blitt holdt utenfor.
Noe av det samme ser vi i Høyre: De alvorlige varslene har ikke nådd opp til partilederen før det var "for sent". Man har først forsøkt å håndtere den langvarige upassende oppførselen på et lavest mulig nivå (Unge Høyre), og det virker som både generalsekretærer og andre har holdt tilbake informasjon overfor Erna Solberg. Forklaringen kan være at UH-lederen kanskje har lovet bot og bedring i interne konfrontasjoner og samtaler, men likevel fortsatt som før. Man har vært for naiv i forhold til det som åpenbart er et personlighetstrekk.
Gått av skaftet
Noen få av varslene er såpass alvorlige at politiet er koblet inn, som statsadvokatens anmodning om å foreta innledende politietterforskning mot Kristian Tonning Riise. Her er det at noen politiske kommentatorer er gått litt av skaftet. Den ellers rimelig klart-tenkende politiske redaktøren i Aftenposten problematiserer at Høyre "vil fortelle til politiet" om hva varslerne har fortalt dem mot løfte om anonymitet. Her er det en tydelig logisk klikk. Det er ikke Høyre som har bedt politiet etterforske Riise, det er et selvstendig påtaleinitiativ. Skulle Høyres ledelse da si at man nekter å svare på spørsmål fra politiet? Politikere kan ikke påberope seg kildevern, som journalister bruker og misbruker når de blir bedt om å oppgi det de vet i en kriminalsak. Trine Eilertsen påstand om at Høyre håndterer sine saker på en "hjemmesnekret måte" faller på sin egen urimelighet.
Hvem taper mest?
Tilbake til spørsmålet om hvilket eller hvilke partier som kommer til å tape mest på #metoo-varslene. Selv om undertegnede er medlem av Høyre, tror jeg - sett utenfra med en viss distanse - at Erna Solberg vil komme rimelig godt ut av den minelagte diskusjonen og det midlertidige omdømmetapet. Det kommer av raske reaksjoner og kloke uttalelser når det stormer på som verst. Partiledelsen legger seg flat, beklager og ber om unnskyldning. Men det stopper ikke der: Det interne reglementet med de etiske reglene skal ikke bare strammes opp og ettergås, man vil nedsette et utvalg som skal gå igjennom selve håndteringen av varslene. Lederen av utvalget, Henrik Syse, har en solid posisjon og godt omdømme. Han var et klokt valg til å lede arbeidet. Det vil bli tatt grep for å "undervise" gamle og unge i hva som skal gjelde som kjøreregler på møter og sammenkomster, årsmøter og landsmøter. Holdninger skal bearbeides.
Løgn og troverdighet
Fremskrittspartiet er i en spesiell situasjon der hovedaktører "ikke husker". Det får være opp til den enkelte hva man skal tro. Det dreier seg om troverdighet. Selv tror jeg Siv Jensen vil stå stormen av. I de andre mindre partiene er sakene mindre kjent for offentligheten, men det vil sikkert bli tatt grep for å stramme opp moralen og oppførselen. Alle vil gjøre dumt i å bagatellisere med at "fylla har skylda". Sånn er det ikke. De fleste drikker i den hensikt å nettop overvinne hemninger. (U)moralen er der fra før, i karakteren og personligheten.
Min beskjedne konklusjon er at Arbeiderpartiet kommer til å tape mest på avsløringene. Det kommer ikke minst av det siste døgnets utspill fra Trond Giskes advokat som forsøker å føre inn et juridisk element på et område som ikke er underlagt jussen ("Giske har ikke fått anledning til å forsvare seg"). Det tyder på at Trond Giske er i ferd med å komme til hektene og vil kjempe for sitt omdømme og sin politiske fremtid. Arbeiderpartiet er kommet til at Giske har brutt de interne retningslinjene i partiet. Det er en alvorlig sak. Men Giske-vennene har ikke gitt opp, og sent torsdag kveld er det kommet frem uenighet dypt inne i partiledelsen. Det er alvorlig.
Maktkamp og uenighet
For i Arbeiderpartiet er varslingene nært knyttet til maktkamp og alvorlig politisk og ideeologisk uenighet, og den tidligere nestlederen har fortsatt sin tilhengerskare, spesielt i "trøndermafiaen" og deler av LO. Dermed vil ikke partiet kunne legge bak seg Giske-saken og andre varslinger på lang tid fremover. Det vil pågå krasse rivninger over tid, kanskje i årevis. Frontene er langt hardere enn i andre partier. Det vil svekke Det norske Arbeiderparti i tiden som kommer. Konfliktene blir langvarige, utfallet uvisst. Konsentrasjonen om politikken blir svekket.
Arbeiderpartiet vil tape mest.
torsdag 25. januar 2018
mandag 15. januar 2018
Fake News på lederplass
Frustrert over #metoo-rabalderet i partiet, utbrettingen av intern ukultur og katastrofalt fall i folkelig oppslutning har Dagsavisen på lederplass kommentert den borgerlige regjeringsutvidelsen med følgende overskrift: "Svakere regjering". Det er nesten patetisk, og et skudd så langt bort fra målskiven at det kan ramme publikum..
Hvordan er det mulig å beskrive en regjering som går fra to til tre partier samlet om en felles plattform som "svakere"? Det Erna Solberg har gjort er å styrke sitt parlamentariske grunnlag. Riktignok uten å ha absolutt flertall i Stortinget slik det var under "den Hønsvaldske parlamentarismen" på 1950-tallet. Men atskillig mer solid enn da Kåre Willoch dannet sin mindretallsregjering i 1983. Da sto et uberegnelig Frp på utsiden av enhver regjeringsdannelse, nå er partiet "innenfor". Det er en vesentlig forskjell.
Frp har endret seg
En annen forskjell er at Fremskrittspartiet har endret seg. Det er ikke lenger et parti det går an å skremme med annet enn i retoriske pliktøvelser. Frp under Siv Jensen er blitt et ansvarlig, moderat høyreparti langt utenfor enhver ekstrembetegnelse. Partiet har vist seg kompromissvillig og kamelkjøtt-tyggende, og har innsett at politikk er det muliges kunst. Dets kjernesaker er likevel intakt. Og ikke bare det: Partiet har forstått at politisk innflytelse går gjennom initiativets makt i statsråd, med ministre som setter dagsorden og preger nyhetsbildet. Det har sakseierskap til flere hovedtemaer velgerne er mest opptatt av. Arbeiderpartiet, SV, Sp, Rødt og MDG har ingen.
Da Ap-leder Jonas Gahr Støre kommenterte regjeringsutvidelsen, var uttalelsene så pinglete at man nesten syntes synd på ham. Det er ikke sånn at "resten av Stortinget" er imot den nye regjeringen og kan og vil felle den ved første anledning. Uenigheter går på kryss og tvers fra sak til sak. Det partiet som i en virkelig krisesituasjon teoretisk kan bidra til å felle Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, har selv pekt på henne som "deres" statsminister, og det skjedde til og med før valget i fjor.
Et historisk skritt
Venstre har tatt et modig historisk skritt, vel vitende om at dets inntog i regjeringsbygget bidrar til å svekke den politiske innflytelsen til Fremskrittspartiet: Frp vil måtte gi seg på flere områder og er dratt mer mot sentrum. Forsøket på å stemple regjeringsutvidelsen som "høyredreining" vil jeg uten nøling kalle Fake News og propaganda. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet.
En annen sak er at der er flere ideologiske likheter og berøringspunkter mellom de kommende tre regjeringspartnerne enn kunnskapsløsheten sett fra utsiden forsøker å hinte om: Frp kaller seg gjerne liberalistisk, Høyre liberalkonservativt, Venstre sosialliberalt. Kjernen for alle tre er det gamle Venstre-slagordet "Mennesket i sentrum" - kontra sosialismen og kollektivismen. De er alle tre opptatt av individets frihet, dets valgmuligheter og forsvaret for den private sfæren og sivilsamfunnet.
Valgmulighetene for den enkelte borger viser seg blant annet i at hver og en av oss skal ha frihet til å velge en friskole fremfor den offentlige skolen, at vi kan velge tjenester som er konkurranseutsatt, som supplementer til offentlig helse og omsorg, og et personvern som er presset av kommersielle og statsideologiske krefter.
Umulig situasjon for KrF
Det er nærmest latterlig når KrF-leder Knut Arild Hareide sutrer over at det er for lite kristendom og kristne verdier i regjeringsplattformen, og for mye utvidet adgang til alkohol i samfunnet. Hva har han gjort for å forhindre det? Hadde Kristelig Folkeparti gått inn i de samme regjeringsforhandlingene, ville partiet opplagt fått satt sitt stempel på resultatet - i alkoholpolitikken, i familiepolitikken, i bioteknologi-spørsmål, i bistandspolitikken og i verdispørsmål. Erna og de andre ville vært rause og forstått å ta hensyn til også Hareides hjertesaker.
I stedet velger KrF fortsatt "splendid isolation" og skilter med berøringsangst overfor et Fremskrittsparti som har fire ganger så stor oppslutning blant velgerne og som det faktisk går an "å snakke med". Mye av suksessen bak det kommende regjeringssamarbeidet skyldes personlig kjemi mellom forhandlerne. Men Hareide vil ikke bli "smittet". Han vil ikke la seg påvirke av mennesker han i utgangspunktet ikke liker, men som kanskje ikke er så store demoner og djevler om han lærer dem bedre å kjenne.
Vil miste innflytelse
Nå risikerer KrF å miste innflytelse, ikke maksimere den gjennom det parlamentariske spillet og taktikkeriet: Det er nærmest en naturlov at når Arbeiderpartiet mister oppslutning - og de fleste av dets velgere går nå mot venstre - da blir partiet mer radikalt. Det så vi blant annet på 70- og 80-tallet. I en slik prosess vil man fjerne seg fra KrF i "sentrum". Arbeiderpartiet har ingen annen vei å gå: Og partiet vil fortsatt måtte opptre som ansvarlig styringsparti i viktige nasjonale saker som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hvis ikke, mister det enhver troverdighet i sin egen moderate fløy. Vi kan vente oss at Ap står oppreist i saker som har med skattepolitikk overfor næringslivet å gjøre, EØS-spørsmål, oljepolitikk, pensjonsspørsmål og velferdsstatens bærekraft. Blant annet.
Hvor i all verden skal KrF finne sin plass og posisjon i dette bildet? Toget har gått i denne omgang, KrF står igjen på perrongen og må innse at de har mistet sin sjanse. De får ingen statsråder, ingen statssekretærer, ingen politiske rådgivere knyttet til departementene. De har fjernet seg fra initiativets makt og dagsorden-setting. De kan krisemaksimere for å presse frem egne hjertesaker, skrike og true. Men hva vil velgernes dom bli i slike situasjoner? De vil ganske sikkert gå lei.
Partilederen nevnte saker som landbruks- og distriktspolitikk i sine kommentarer. Han har ikke nubbesjangs til å prege de sakene med et sterkt Senterparti og et maktsugent Arbeiderparti, annet enn å henge seg på deres utspill og innspill. Hareide har malt seg inn i et hjørne. Han og partiet hans bør snarest mulig ta en generalforsamling med seg selv. Det er en nyttig øvelse.
Hvordan er det mulig å beskrive en regjering som går fra to til tre partier samlet om en felles plattform som "svakere"? Det Erna Solberg har gjort er å styrke sitt parlamentariske grunnlag. Riktignok uten å ha absolutt flertall i Stortinget slik det var under "den Hønsvaldske parlamentarismen" på 1950-tallet. Men atskillig mer solid enn da Kåre Willoch dannet sin mindretallsregjering i 1983. Da sto et uberegnelig Frp på utsiden av enhver regjeringsdannelse, nå er partiet "innenfor". Det er en vesentlig forskjell.
Frp har endret seg
En annen forskjell er at Fremskrittspartiet har endret seg. Det er ikke lenger et parti det går an å skremme med annet enn i retoriske pliktøvelser. Frp under Siv Jensen er blitt et ansvarlig, moderat høyreparti langt utenfor enhver ekstrembetegnelse. Partiet har vist seg kompromissvillig og kamelkjøtt-tyggende, og har innsett at politikk er det muliges kunst. Dets kjernesaker er likevel intakt. Og ikke bare det: Partiet har forstått at politisk innflytelse går gjennom initiativets makt i statsråd, med ministre som setter dagsorden og preger nyhetsbildet. Det har sakseierskap til flere hovedtemaer velgerne er mest opptatt av. Arbeiderpartiet, SV, Sp, Rødt og MDG har ingen.
Da Ap-leder Jonas Gahr Støre kommenterte regjeringsutvidelsen, var uttalelsene så pinglete at man nesten syntes synd på ham. Det er ikke sånn at "resten av Stortinget" er imot den nye regjeringen og kan og vil felle den ved første anledning. Uenigheter går på kryss og tvers fra sak til sak. Det partiet som i en virkelig krisesituasjon teoretisk kan bidra til å felle Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, har selv pekt på henne som "deres" statsminister, og det skjedde til og med før valget i fjor.
Et historisk skritt
Venstre har tatt et modig historisk skritt, vel vitende om at dets inntog i regjeringsbygget bidrar til å svekke den politiske innflytelsen til Fremskrittspartiet: Frp vil måtte gi seg på flere områder og er dratt mer mot sentrum. Forsøket på å stemple regjeringsutvidelsen som "høyredreining" vil jeg uten nøling kalle Fake News og propaganda. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet.
En annen sak er at der er flere ideologiske likheter og berøringspunkter mellom de kommende tre regjeringspartnerne enn kunnskapsløsheten sett fra utsiden forsøker å hinte om: Frp kaller seg gjerne liberalistisk, Høyre liberalkonservativt, Venstre sosialliberalt. Kjernen for alle tre er det gamle Venstre-slagordet "Mennesket i sentrum" - kontra sosialismen og kollektivismen. De er alle tre opptatt av individets frihet, dets valgmuligheter og forsvaret for den private sfæren og sivilsamfunnet.
Valgmulighetene for den enkelte borger viser seg blant annet i at hver og en av oss skal ha frihet til å velge en friskole fremfor den offentlige skolen, at vi kan velge tjenester som er konkurranseutsatt, som supplementer til offentlig helse og omsorg, og et personvern som er presset av kommersielle og statsideologiske krefter.
Umulig situasjon for KrF
Det er nærmest latterlig når KrF-leder Knut Arild Hareide sutrer over at det er for lite kristendom og kristne verdier i regjeringsplattformen, og for mye utvidet adgang til alkohol i samfunnet. Hva har han gjort for å forhindre det? Hadde Kristelig Folkeparti gått inn i de samme regjeringsforhandlingene, ville partiet opplagt fått satt sitt stempel på resultatet - i alkoholpolitikken, i familiepolitikken, i bioteknologi-spørsmål, i bistandspolitikken og i verdispørsmål. Erna og de andre ville vært rause og forstått å ta hensyn til også Hareides hjertesaker.
I stedet velger KrF fortsatt "splendid isolation" og skilter med berøringsangst overfor et Fremskrittsparti som har fire ganger så stor oppslutning blant velgerne og som det faktisk går an "å snakke med". Mye av suksessen bak det kommende regjeringssamarbeidet skyldes personlig kjemi mellom forhandlerne. Men Hareide vil ikke bli "smittet". Han vil ikke la seg påvirke av mennesker han i utgangspunktet ikke liker, men som kanskje ikke er så store demoner og djevler om han lærer dem bedre å kjenne.
Vil miste innflytelse
Nå risikerer KrF å miste innflytelse, ikke maksimere den gjennom det parlamentariske spillet og taktikkeriet: Det er nærmest en naturlov at når Arbeiderpartiet mister oppslutning - og de fleste av dets velgere går nå mot venstre - da blir partiet mer radikalt. Det så vi blant annet på 70- og 80-tallet. I en slik prosess vil man fjerne seg fra KrF i "sentrum". Arbeiderpartiet har ingen annen vei å gå: Og partiet vil fortsatt måtte opptre som ansvarlig styringsparti i viktige nasjonale saker som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hvis ikke, mister det enhver troverdighet i sin egen moderate fløy. Vi kan vente oss at Ap står oppreist i saker som har med skattepolitikk overfor næringslivet å gjøre, EØS-spørsmål, oljepolitikk, pensjonsspørsmål og velferdsstatens bærekraft. Blant annet.
Hvor i all verden skal KrF finne sin plass og posisjon i dette bildet? Toget har gått i denne omgang, KrF står igjen på perrongen og må innse at de har mistet sin sjanse. De får ingen statsråder, ingen statssekretærer, ingen politiske rådgivere knyttet til departementene. De har fjernet seg fra initiativets makt og dagsorden-setting. De kan krisemaksimere for å presse frem egne hjertesaker, skrike og true. Men hva vil velgernes dom bli i slike situasjoner? De vil ganske sikkert gå lei.
Partilederen nevnte saker som landbruks- og distriktspolitikk i sine kommentarer. Han har ikke nubbesjangs til å prege de sakene med et sterkt Senterparti og et maktsugent Arbeiderparti, annet enn å henge seg på deres utspill og innspill. Hareide har malt seg inn i et hjørne. Han og partiet hans bør snarest mulig ta en generalforsamling med seg selv. Det er en nyttig øvelse.
onsdag 10. januar 2018
Erna Solberg i Det hvite hus
I dag gjester vår statsminister Washington der hun skal ha samtale med president Trump i Det hvite hus. Omtrent samtidig skal vår utenriksminister møte kjernen i kretsen rundt presidenten - utenriks- og forsvarsministrene og Trumps sikkerhetsrådgiver. Flere UD-eksperter på ulike sentrale felter er med. Dermed møter det offisielle Norge ikke bare president Trump, men viktige og innflytelsesrike personer i presidentens nærmeste krets. Å ha samtaler med disse er like viktig som direkte meningsutvekslinger med Trump selv.
Særlig en drøy time i Det hvite hus er verdifull tid, som må brukes fornuftig og etter en klar prioriteringsliste. Det er etter min mening tøv å topp-prioritere klimasaker og USAs forhold til Paris-avtalen. Norge har minimal innflytelse på slike avgjørelser. Hadde ledere fra land som China, Japan, Tyskland, Frankrike eller Storbritannia vært på besøk, hadde det stilt seg annerledes.
En klar prioritering
I stedet for å provosere og irritere president Donald Trump ved å kjøre en kritisk linje i klimaspørsmålet under meningsutvekslingn, er det helt andre temaer som åpenbart bør ha forrang. Som Russlands nabo er det mye viktigere å drøfte (å få bekreftet) USAs interesse for nordområdene og Barentshavet og en forsikring om at NATOs viktigste medlemsland står ved alle forpliktelser og forsvarsavtaler. Det har Trump forsåvidt uttalt seg om på generelt grunnlag i NATO-sammenheng, men det vil styrke Norges posisjon å få klare uttalelser angående nettopp slike store strategiske linjer.
Norge har en unik geopolitisk posisjon som nabo til et mer selvhevdende, brutalt og lite forutsigbart Putin-regime. Vi er NATO`s lyttestasjon og snubletråd i nord. Vi har et militært forsvar som er helt avhengig av inngåtte forpliktelser i Atlanterhavspakten og tosidige avtaler med toneangivende medlemsland. Forhåndslagringen og den kontinuerlige øvelsesaktiviteten sammen med US Marines på Værnes og viktige områder i Nord-Norge er en garanti for dedikerte unnsetningsstyrker. Det er en linje jeg antar Erna Solberg vil understreke og markere - og få forpliktende bekreftelser på.
Det tosidige forholdet
Dette er rett og slett det aller viktigste for Norge. Så kommer det tosidige forholdet mellom USA og vårt land på mange felter - økonomisk, handelsmessig, teknologisk, kulturelt og utdanningsmessig. Selvsagt er det av stor betydning at vi har en bilateral handelsavtale som sikrer norsk eksport og som tillater amerikansk import på en balansert og kommersiell, markedsøkonomisk måte.
Norge er et lite land i verden, og det virker nesten komisk når det sosialdemokratiske Aftenposten fyrer opp under den politiske opposisjonens høylytte krav om at "klima" skal ha topp prioritet i samtalene. Lobbyister, "eksperter" og de små uteligger-partiene i Stortinget samt en drøss klimaaktivist-miljøer blir gitt solid spalteplass - i den hensikt å øve "press" på Erna Solberg og diktere hennes dagsorden og møteagenda under besøket i Det hvite hus.
En fornuftig stemme
En eneste fornuftig stemme i opposisjonens hylekor registrerer jeg: Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt, som sier: "Det er viktig at USA forstår Arktis". Og hun mener møtet med Trump bør benyttes til å ta opp forholdet til Russland og nordområdene. Selvsagt nevner hun ordet "klima", det må man for å være med i det gode selskap. Jeg er ganske sikker på at hadde Støre, Barth Eide og Huitfeldt vært dem som skulle møte den amerikanske presidenten, ville agendaen vært temmelig den samme som Ernas, i prioritet-rekkefølge.
I stedet kjører altså landets største avis opp at "Klima er viktigst". Helt typisk for det MDG-styrte Aftenposten, som strever iherdig for å være politisk korrekt i de begrensede, men høylytte og utagerende miljø- og klimakretsene. Det forteller mer om avisens redaksjonelle linje enn hva som er viktig for Norge.
Særlig en drøy time i Det hvite hus er verdifull tid, som må brukes fornuftig og etter en klar prioriteringsliste. Det er etter min mening tøv å topp-prioritere klimasaker og USAs forhold til Paris-avtalen. Norge har minimal innflytelse på slike avgjørelser. Hadde ledere fra land som China, Japan, Tyskland, Frankrike eller Storbritannia vært på besøk, hadde det stilt seg annerledes.
En klar prioritering
I stedet for å provosere og irritere president Donald Trump ved å kjøre en kritisk linje i klimaspørsmålet under meningsutvekslingn, er det helt andre temaer som åpenbart bør ha forrang. Som Russlands nabo er det mye viktigere å drøfte (å få bekreftet) USAs interesse for nordområdene og Barentshavet og en forsikring om at NATOs viktigste medlemsland står ved alle forpliktelser og forsvarsavtaler. Det har Trump forsåvidt uttalt seg om på generelt grunnlag i NATO-sammenheng, men det vil styrke Norges posisjon å få klare uttalelser angående nettopp slike store strategiske linjer.
Norge har en unik geopolitisk posisjon som nabo til et mer selvhevdende, brutalt og lite forutsigbart Putin-regime. Vi er NATO`s lyttestasjon og snubletråd i nord. Vi har et militært forsvar som er helt avhengig av inngåtte forpliktelser i Atlanterhavspakten og tosidige avtaler med toneangivende medlemsland. Forhåndslagringen og den kontinuerlige øvelsesaktiviteten sammen med US Marines på Værnes og viktige områder i Nord-Norge er en garanti for dedikerte unnsetningsstyrker. Det er en linje jeg antar Erna Solberg vil understreke og markere - og få forpliktende bekreftelser på.
Det tosidige forholdet
Dette er rett og slett det aller viktigste for Norge. Så kommer det tosidige forholdet mellom USA og vårt land på mange felter - økonomisk, handelsmessig, teknologisk, kulturelt og utdanningsmessig. Selvsagt er det av stor betydning at vi har en bilateral handelsavtale som sikrer norsk eksport og som tillater amerikansk import på en balansert og kommersiell, markedsøkonomisk måte.
Norge er et lite land i verden, og det virker nesten komisk når det sosialdemokratiske Aftenposten fyrer opp under den politiske opposisjonens høylytte krav om at "klima" skal ha topp prioritet i samtalene. Lobbyister, "eksperter" og de små uteligger-partiene i Stortinget samt en drøss klimaaktivist-miljøer blir gitt solid spalteplass - i den hensikt å øve "press" på Erna Solberg og diktere hennes dagsorden og møteagenda under besøket i Det hvite hus.
En fornuftig stemme
En eneste fornuftig stemme i opposisjonens hylekor registrerer jeg: Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt, som sier: "Det er viktig at USA forstår Arktis". Og hun mener møtet med Trump bør benyttes til å ta opp forholdet til Russland og nordområdene. Selvsagt nevner hun ordet "klima", det må man for å være med i det gode selskap. Jeg er ganske sikker på at hadde Støre, Barth Eide og Huitfeldt vært dem som skulle møte den amerikanske presidenten, ville agendaen vært temmelig den samme som Ernas, i prioritet-rekkefølge.
I stedet kjører altså landets største avis opp at "Klima er viktigst". Helt typisk for det MDG-styrte Aftenposten, som strever iherdig for å være politisk korrekt i de begrensede, men høylytte og utagerende miljø- og klimakretsene. Det forteller mer om avisens redaksjonelle linje enn hva som er viktig for Norge.
mandag 1. januar 2018
Mot lysere tider - tross alt
Sitat: «I år er det 50 år
siden folketrygden ble innført, selve kronen på velferdsstaten
Norge. Sammen med de andre nordiske landene er Norge i en unik
posisjon i verden. Vi har et stort samhold med mye tillit både til
hverandre og til politikerne våre. Lønnsforskjellene er relativt
små, utdanningsnivå og levestandarden er høy, folkehelsen er god,
likestillingen er kommet langt og vi har en velferdsstat som sikrer
oss fra vugge til grav. Ikke rart at Norge og resten av Norden scorer
på topp i alle internasjonale undersøkelser når det gjelder lykke
og tilfredshet.»
Denne beskrivelsen av
landet Norge kommer ikke fra en talsperson for Solbergregjeringen,
men fra Morten Lundstein, pensjonert rådgiver i Fagforbundet – i
Dagsavisen 30. desember. Som pensjonist kan han være ærligere og
mer oppriktig enn i jobbsituasjon. Nåtidsskildringen skrives etter
fire år med borgerlig regjering. Erna har med andre ord ikke smadret
velferdssamfunnet (og hun har selvsagt ikke noe ønske om å gjøre
det heller, tvert imot). Lundstein er historisk korrekt også når
han understreker at folketrygden ble innført i 1967 – under den
første (egentlig den andre) borgerlige regjeringen etter 1945.
Bekrefter
hva andre har påvist
Dette bekrefter hva yngre og
uavhengige historikere har påpekt de siste ti årene: Oppbyggningen,
bevaringen og utviklingen av velferdsstaten har her i landet vært et
felles politisk løft. Regjeringer på begge sider av den politiske
midtstreken har foreslått, utredet og gjennomført velferdsreformer
fortløpende siden 1945, ja, det var i realiteten stor enighet om
trygder og bedre sikkerhetsnett også i mellomkrigstiden, men
venstresiden tok æren for alt i sin historieskrivning.
Fagforbundets tidligere
rådgiver beskriver også dagens virkelighet ærligere og mer
oppriktig enn venstresidens ideologer og etterplaprere. Da den
virkelig store oppbyggingen av velferdsstaten startet etter annen
verdenskrig stemte godt over 50 prosent på Arbeiderpartiet og NKP.
Etter 1965 har venstresiden svekket seg med nesten 30 prosent.
Samtidig er oppslutningen om høyrepartiene fordoblet. Flere og flere
arbeidervelgere støtter nå i stedet Frp, påpeker Lundstein.
Fagbevegelsen
svekkes
Han minner om den
kjensgjerningen som mange har bekreftet høsten 2017: Medlemstallet i
fagbevegelsen går ned, særlig i LO. I dag er færre enn halvparten
av arbeidstakerne organisert, og innen tjenesteytende privat sektor
er færre enn hver femte arbeidstaker organisert. Og: Fagbevegelsen
selv må ta ansvar for deler av svekkelsen, skriver Fagforbundets
pensjonerte rådgiver. Den har fjernet seg fra primæroppgavene som
er å ta vare på medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår på den
enkelte arbeidsplass. «Stort engasjement på andre felter og økende
byråkratisering presser opp kostnadene og fører til dårligere
fokus på primæroppgavene. Mange føler derfor at de får for lite
igjen for kontingentpengene. Dessuten reagerer mange på at mye av
tid og penger brukes til å støtte politiske partier og bevegelser.»
Lundstein hevder at mange medlemmer blir støtt bort.
Han kunne ha nevnt en annen
viktig årsak til at medlemsraset ikke har vært enda større: Det
som i dag holder mange fagorganiserte i medlemskartoteket, ikke minst
pensjonistene, er de gunstige avtalene fagforbundene har inngått med
forsikringsbransjen. Med mange medlemmer på papiret har
fagbevegelsen stor forhandlingsmakt og kan få til gunstige avtaler
som lokker med lave premier for alt fra hus-, bil- og
hytteforsikringer til innbo-, reise- og ulykkeserstatninger.
For
lav yrkesdeltakelse
I motsetning til mange andre
som kommenterer perspektivmeldingen og innvandrerregnskapet, er
Morten Lundstein befriende ærlig når han påpeker manglende
arbeidsdeltakelse blant yngre mennesker mellom 20 og 30 år,
flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Han nevner konkret at
halvparten av afrikanerne er uten fast arbeid.
Derimot nevner han ikke
behovet for å gjøre noe med den utrolig generøse
sykepengeordningen vår, som gjør at sykefraværet her i landet er
dobbelt så stort som i Sverige. Eller at mer resolutte krav om
aktivitetsplikt for en del sosialhjelpsmottakere kunne fått flere i
den yngste ledighetsgruppen ut i jobb. Han skriver ikke om behovet
for effektivisering og smartere løsninger i offentlig sektor (da
ville han provosere alle de offentlig ansatte i eget forbund),
digitalisering og omstilling i såvel statlig, kommunal som privat
sektor.
Privat
sektor må styrkes
Han påpeker ikke det åpenbare
faktum at skal det bli flere offentlig ansatte helse- og
omsorgsarbeidere for blant annet å møte eldrebølgen, da må
jobbskaping i privat sektor prioriteres kraftig. Det er det private
næringslivet som betaler for offentlig ansattes lønn. En stor del
av verdiskapingen i privat sektor finansierer kommunale budsjetter. I
stedet faller han ned på den delvis falske problemstillingen: Enten
må ytelsene i velferdssamfunnet reduseres, eller så må man øke
skattene. Slik er det nødvendigvis ikke.
Han ser for seg en
utvikling mot «amerikanske tilstander» med mer private løsninger,
mer grådighet, mindre fellesskapstenkning. Nei, det behøver ikke
bli faciten. En dynamisk og tilretteleggende skattepolitikk som gjør
norske bedrifter mer konkurransedyktige overfor utenlandske vil
utløse økte verdier. Om ikke i morgen, så på sikt. Der finnes
oppmuntrende trekk i bildet: Vi går mot like lav ledighet som under
de rødgrønne. Den økonomiske veksten tiltar, sysselsettingsgraden
øker – svakt, men stødig. EØS-avtalen, som sterke krefter i
Fagforbundet motarbeider, sikrer markedsadgang og trygger norske
arbeidsplasser. Jeg velger å være optimist.
Abonner på:
Innlegg (Atom)