Mot lysere tider - tross alt

Sitat: «I år er det 50 år siden folketrygden ble innført, selve kronen på velferdsstaten Norge. Sammen med de andre nordiske landene er Norge i en unik posisjon i verden. Vi har et stort samhold med mye tillit både til hverandre og til politikerne våre. Lønnsforskjellene er relativt små, utdanningsnivå og levestandarden er høy, folkehelsen er god, likestillingen er kommet langt og vi har en velferdsstat som sikrer oss fra vugge til grav. Ikke rart at Norge og resten av Norden scorer på topp i alle internasjonale undersøkelser når det gjelder lykke og tilfredshet.»

Denne beskrivelsen av landet Norge kommer ikke fra en talsperson for Solbergregjeringen, men fra Morten Lundstein, pensjonert rådgiver i Fagforbundet – i Dagsavisen 30. desember. Som pensjonist kan han være ærligere og mer oppriktig enn i jobbsituasjon. Nåtidsskildringen skrives etter fire år med borgerlig regjering. Erna har med andre ord ikke smadret velferdssamfunnet (og hun har selvsagt ikke noe ønske om å gjøre det heller, tvert imot). Lundstein er historisk korrekt også når han understreker at folketrygden ble innført i 1967 – under den første (egentlig den andre) borgerlige regjeringen etter 1945.

Bekrefter hva andre har påvist

Dette bekrefter hva yngre og uavhengige historikere har påpekt de siste ti årene: Oppbyggningen, bevaringen og utviklingen av velferdsstaten har her i landet vært et felles politisk løft. Regjeringer på begge sider av den politiske midtstreken har foreslått, utredet og gjennomført velferdsreformer fortløpende siden 1945, ja, det var i realiteten stor enighet om trygder og bedre sikkerhetsnett også i mellomkrigstiden, men venstresiden tok æren for alt i sin historieskrivning.

Fagforbundets tidligere rådgiver beskriver også dagens virkelighet ærligere og mer oppriktig enn venstresidens ideologer og etterplaprere. Da den virkelig store oppbyggingen av velferdsstaten startet etter annen verdenskrig stemte godt over 50 prosent på Arbeiderpartiet og NKP. Etter 1965 har venstresiden svekket seg med nesten 30 prosent. Samtidig er oppslutningen om høyrepartiene fordoblet. Flere og flere arbeidervelgere støtter nå i stedet Frp, påpeker Lundstein.

Fagbevegelsen svekkes

Han minner om den kjensgjerningen som mange har bekreftet høsten 2017: Medlemstallet i fagbevegelsen går ned, særlig i LO. I dag er færre enn halvparten av arbeidstakerne organisert, og innen tjenesteytende privat sektor er færre enn hver femte arbeidstaker organisert. Og: Fagbevegelsen selv må ta ansvar for deler av svekkelsen, skriver Fagforbundets pensjonerte rådgiver. Den har fjernet seg fra primæroppgavene som er å ta vare på medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår på den enkelte arbeidsplass. «Stort engasjement på andre felter og økende byråkratisering presser opp kostnadene og fører til dårligere fokus på primæroppgavene. Mange føler derfor at de får for lite igjen for kontingentpengene. Dessuten reagerer mange på at mye av tid og penger brukes til å støtte politiske partier og bevegelser.» Lundstein hevder at mange medlemmer blir støtt bort.

Han kunne ha nevnt en annen viktig årsak til at medlemsraset ikke har vært enda større: Det som i dag holder mange fagorganiserte i medlemskartoteket, ikke minst pensjonistene, er de gunstige avtalene fagforbundene har inngått med forsikringsbransjen. Med mange medlemmer på papiret har fagbevegelsen stor forhandlingsmakt og kan få til gunstige avtaler som lokker med lave premier for alt fra hus-, bil- og hytteforsikringer til innbo-, reise- og ulykkeserstatninger.

For lav yrkesdeltakelse

I motsetning til mange andre som kommenterer perspektivmeldingen og innvandrerregnskapet, er Morten Lundstein befriende ærlig når han påpeker manglende arbeidsdeltakelse blant yngre mennesker mellom 20 og 30 år, flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Han nevner konkret at halvparten av afrikanerne er uten fast arbeid.

Derimot nevner han ikke behovet for å gjøre noe med den utrolig generøse sykepengeordningen vår, som gjør at sykefraværet her i landet er dobbelt så stort som i Sverige. Eller at mer resolutte krav om aktivitetsplikt for en del sosialhjelpsmottakere kunne fått flere i den yngste ledighetsgruppen ut i jobb. Han skriver ikke om behovet for effektivisering og smartere løsninger i offentlig sektor (da ville han provosere alle de offentlig ansatte i eget forbund), digitalisering og omstilling i såvel statlig, kommunal som privat sektor.

Privat sektor må styrkes

Han påpeker ikke det åpenbare faktum at skal det bli flere offentlig ansatte helse- og omsorgsarbeidere for blant annet å møte eldrebølgen, da må jobbskaping i privat sektor prioriteres kraftig. Det er det private næringslivet som betaler for offentlig ansattes lønn. En stor del av verdiskapingen i privat sektor finansierer kommunale budsjetter. I stedet faller han ned på den delvis falske problemstillingen: Enten må ytelsene i velferdssamfunnet reduseres, eller så må man øke skattene. Slik er det nødvendigvis ikke.

Han ser for seg en utvikling mot «amerikanske tilstander» med mer private løsninger, mer grådighet, mindre fellesskapstenkning. Nei, det behøver ikke bli faciten. En dynamisk og tilretteleggende skattepolitikk som gjør norske bedrifter mer konkurransedyktige overfor utenlandske vil utløse økte verdier. Om ikke i morgen, så på sikt. Der finnes oppmuntrende trekk i bildet: Vi går mot like lav ledighet som under de rødgrønne. Den økonomiske veksten tiltar, sysselsettingsgraden øker – svakt, men stødig. EØS-avtalen, som sterke krefter i Fagforbundet motarbeider, sikrer markedsadgang og trygger norske arbeidsplasser. Jeg velger å være optimist.