Sitat: «I år er det 50 år
siden folketrygden ble innført, selve kronen på velferdsstaten
Norge. Sammen med de andre nordiske landene er Norge i en unik
posisjon i verden. Vi har et stort samhold med mye tillit både til
hverandre og til politikerne våre. Lønnsforskjellene er relativt
små, utdanningsnivå og levestandarden er høy, folkehelsen er god,
likestillingen er kommet langt og vi har en velferdsstat som sikrer
oss fra vugge til grav. Ikke rart at Norge og resten av Norden scorer
på topp i alle internasjonale undersøkelser når det gjelder lykke
og tilfredshet.»
Denne beskrivelsen av
landet Norge kommer ikke fra en talsperson for Solbergregjeringen,
men fra Morten Lundstein, pensjonert rådgiver i Fagforbundet – i
Dagsavisen 30. desember. Som pensjonist kan han være ærligere og
mer oppriktig enn i jobbsituasjon. Nåtidsskildringen skrives etter
fire år med borgerlig regjering. Erna har med andre ord ikke smadret
velferdssamfunnet (og hun har selvsagt ikke noe ønske om å gjøre
det heller, tvert imot). Lundstein er historisk korrekt også når
han understreker at folketrygden ble innført i 1967 – under den
første (egentlig den andre) borgerlige regjeringen etter 1945.
Bekrefter
hva andre har påvist
Dette bekrefter hva yngre og
uavhengige historikere har påpekt de siste ti årene: Oppbyggningen,
bevaringen og utviklingen av velferdsstaten har her i landet vært et
felles politisk løft. Regjeringer på begge sider av den politiske
midtstreken har foreslått, utredet og gjennomført velferdsreformer
fortløpende siden 1945, ja, det var i realiteten stor enighet om
trygder og bedre sikkerhetsnett også i mellomkrigstiden, men
venstresiden tok æren for alt i sin historieskrivning.
Fagforbundets tidligere
rådgiver beskriver også dagens virkelighet ærligere og mer
oppriktig enn venstresidens ideologer og etterplaprere. Da den
virkelig store oppbyggingen av velferdsstaten startet etter annen
verdenskrig stemte godt over 50 prosent på Arbeiderpartiet og NKP.
Etter 1965 har venstresiden svekket seg med nesten 30 prosent.
Samtidig er oppslutningen om høyrepartiene fordoblet. Flere og flere
arbeidervelgere støtter nå i stedet Frp, påpeker Lundstein.
Fagbevegelsen
svekkes
Han minner om den
kjensgjerningen som mange har bekreftet høsten 2017: Medlemstallet i
fagbevegelsen går ned, særlig i LO. I dag er færre enn halvparten
av arbeidstakerne organisert, og innen tjenesteytende privat sektor
er færre enn hver femte arbeidstaker organisert. Og: Fagbevegelsen
selv må ta ansvar for deler av svekkelsen, skriver Fagforbundets
pensjonerte rådgiver. Den har fjernet seg fra primæroppgavene som
er å ta vare på medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår på den
enkelte arbeidsplass. «Stort engasjement på andre felter og økende
byråkratisering presser opp kostnadene og fører til dårligere
fokus på primæroppgavene. Mange føler derfor at de får for lite
igjen for kontingentpengene. Dessuten reagerer mange på at mye av
tid og penger brukes til å støtte politiske partier og bevegelser.»
Lundstein hevder at mange medlemmer blir støtt bort.
Han kunne ha nevnt en annen
viktig årsak til at medlemsraset ikke har vært enda større: Det
som i dag holder mange fagorganiserte i medlemskartoteket, ikke minst
pensjonistene, er de gunstige avtalene fagforbundene har inngått med
forsikringsbransjen. Med mange medlemmer på papiret har
fagbevegelsen stor forhandlingsmakt og kan få til gunstige avtaler
som lokker med lave premier for alt fra hus-, bil- og
hytteforsikringer til innbo-, reise- og ulykkeserstatninger.
For
lav yrkesdeltakelse
I motsetning til mange andre
som kommenterer perspektivmeldingen og innvandrerregnskapet, er
Morten Lundstein befriende ærlig når han påpeker manglende
arbeidsdeltakelse blant yngre mennesker mellom 20 og 30 år,
flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Han nevner konkret at
halvparten av afrikanerne er uten fast arbeid.
Derimot nevner han ikke
behovet for å gjøre noe med den utrolig generøse
sykepengeordningen vår, som gjør at sykefraværet her i landet er
dobbelt så stort som i Sverige. Eller at mer resolutte krav om
aktivitetsplikt for en del sosialhjelpsmottakere kunne fått flere i
den yngste ledighetsgruppen ut i jobb. Han skriver ikke om behovet
for effektivisering og smartere løsninger i offentlig sektor (da
ville han provosere alle de offentlig ansatte i eget forbund),
digitalisering og omstilling i såvel statlig, kommunal som privat
sektor.
Privat
sektor må styrkes
Han påpeker ikke det åpenbare
faktum at skal det bli flere offentlig ansatte helse- og
omsorgsarbeidere for blant annet å møte eldrebølgen, da må
jobbskaping i privat sektor prioriteres kraftig. Det er det private
næringslivet som betaler for offentlig ansattes lønn. En stor del
av verdiskapingen i privat sektor finansierer kommunale budsjetter. I
stedet faller han ned på den delvis falske problemstillingen: Enten
må ytelsene i velferdssamfunnet reduseres, eller så må man øke
skattene. Slik er det nødvendigvis ikke.
Han ser for seg en
utvikling mot «amerikanske tilstander» med mer private løsninger,
mer grådighet, mindre fellesskapstenkning. Nei, det behøver ikke
bli faciten. En dynamisk og tilretteleggende skattepolitikk som gjør
norske bedrifter mer konkurransedyktige overfor utenlandske vil
utløse økte verdier. Om ikke i morgen, så på sikt. Der finnes
oppmuntrende trekk i bildet: Vi går mot like lav ledighet som under
de rødgrønne. Den økonomiske veksten tiltar, sysselsettingsgraden
øker – svakt, men stødig. EØS-avtalen, som sterke krefter i
Fagforbundet motarbeider, sikrer markedsadgang og trygger norske
arbeidsplasser. Jeg velger å være optimist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar