Løgn og infotainment "trumpet"

Det har kanskje liten hensikt å jakte på syndebukker etter en amerikansk valgkamp vi nå ser faciten til. Meningsmålerne tok feil, de maktet ikke å fange opp understrømningene fra «the silent majority» - til tross for at den langt fra var stille og forsagt denne gang. De knyttede nevene kom opp av lomma og grep fast om stemmeseddelen.

Det som interesserer meg, er medienes rolle som nyttige idioter for såvel en Hillary Clinton som en Donald Trump. Fristelsen ble for stor, både for de tabloide kanalene og de påstått «mainstream»- og «kvalitetsavisene» til å la seg lokke av alle de grove utsagnene, de rasistiske og minoritetsfiendtlige anklagene, den sexistiske sølekastingen og de forenklede løsningene på kompliserte problemer såvel innenriks som utenriks.

   Gjermund Stenberg Eriksen minner i dagens Aftenposten («Medierevisjonen») om at amerikanske medier lot seg bruke – helt bevisst – til å formidle budskapene fra verdens største realitykjendis (Trump) kontra verdens mest utskjelte kvinne (Clinton). Eriksen siterer sjefen i en av USA`s største TV-kanaler, Leslie Moonves i CBS, som allerede i februar uttalte at dekningen av valgkampen «may not be good for America, but it`s damn good for CBS».

Klikkredaktørene

Selvsagt gjelder det samme for europeiske – og norske – medier. «Klikk-redaktørene» i aviser, radio og fjernsyn som er presset hardt økonomisk av sine toppsjefer, tyr i disse tider til de sterkeste virkemidlene de har til rådighet, for å skaffe seg oppmerksomhet, mange lyttere, seere og «klikkere» som igjen er bra for business (annonsører). Resultatet blir konsentrasjon rundt de mest bisarre skandaleuttalelsene – velplassert av kombattantene selv. Mediene gikk rett på limpinnen og ble igjen mikrofonstativer for de profesjonelle aktørene i valgkampen. Selvsagt hadde de «gode» motiver: De ville sette søkelyset på svakheter ved kandidatenes moral, holdninger og kvalifikasjoner. De aller, aller fleste ville advare mot at Donald Trump ble verdens mektigste mann. Kampanjejournalistikken og kommentatorers kreativitet når det gjaldt å formulere edder og galle nådde nye høyder.

   Egentlig er det ikke nødvendig å forsvare en slik redaksjonell linje. Det er nok å si «samfunnsoppdraget, stupid».

Gjengi også "det andre"

Men så har vi en annen side ved problemstillingen: Overraskelsen vi alle opplevde valgnatten kunne vært unngått dersom mediene – i tillegg til de moralsk forankrede angrepene på Donald Trump, i det minste hadde gjengitt de «fakta-arkene» han sendte ut på politikkområde etter politikkområde. For det gjorde faktisk staben hans, og i mange tilfelle hadde den republikanske presidentkandidaten selv seriøse og begrunnede avsnitt i talene sine. Det brydde mediene seg mindre om. Det var de saftige anklagene, de bisarre beskyldningene, de krenkende angrepene som ble heist opp i titler, ingresser, «faktabokser». Fakta er noe kjedelige greier, ikke sant?

Amatøren har noen poenger

Hadde denne informasjonen vært en del av dekningen, ville vi ihvertfall ikke blitt så til de grader blitt tatt på senga. Dessuten: Innimellom amatørpresidentens virkelighetsfjerne standpunkter og forslag, var det faktisk en og annen fornuftig tanke: Som for eksempel at de europeiske NATO-allierte må ta et større ansvar for egen sikkerhet ved å betale mer til militære formål. I dag betaler USA`s skattebetalere tre fjerdedeler av alliansens militære styrke. Nølende og motvillig har de mindre og mellomstore landene i forsvarsalliansen satt seg et mål og avgitt en forpliktelse til å avsette 2 prosent av BNP til eget forsvar. Nå vil Trump sette makt bak ordene. Riset bak speilet er hans tvetydige antydninger om at USA kanskje likevel ikke vil stå så beinhardt på alliansens paragraf 5 dersom ikke de andre landene ydte sin skjerv.

Good for business

Der er flere andre slike trekk ved Donald Trumps politikk som blant annet fikk amerikanske børser og aksjeindekser til å fyke i været dagene derpå. Trump oppfattes som «good for business», inklusive arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det kan innebære et nytt håp og en ny drive for den hvite underbetalte arbeider- og middelklasen.

Fremfor alt bør vi skyve litt i bakgrunnen «hva han sa» (selv om det var avskyelig å høre på), og heller følge med på «hva han gjør».

   De som formidler nyheter, kommentarer og fri debatt bør iallfall få fram flere syn og flere kjensgjerninger – selv om redaksjonen ikke liker dem.

Feighetens nådegave

Feighetens nådegave

I to blogger de siste månedene har undertegnede tatt opp den hissige uenigheten internt i LO-familien om oljepolitikken: «Når sprekker LO?» (23.8) og «Faretruende utvikling i LO» (19.10). Jeg advarte om at denne uenigheten er så fundamental at den har et potensial for sprengning av Landsorganisasjonen, og at den norske velferdsstaten kan miste sitt økonomiske fundament dersom olje- og gassmotstanderne får gjennomslag for sitt krav om at petroleumsindustrien skal fases ut, dvs. nedlegges, innen kort tid. Av hensyn til «klimaet», den globale oppvarmingen, 2-gradersmålet og Paris-avtalen. Hundretusener av arbeidsplasser skal ofres, og det så fort som overhodet mulig.

Krever evig vern

Det er fem fagforbund for offentlig ansatte som krever varig vern av oljeforekomstene. De er blitt overtalt av klima-lobbyen til å gå inn for å endre LO-kongressens vedtak som fortsatt er gjeldende: «LO vil arbeide for igangsetting av konsekvensutredninger i de stengte og uåpnede delene av Barentshavet, Norskehavet og Skagerrak». De grønne partiene og miljøorganisasjonene jubler, oppmuntrer og presser på. Det er typisk at det nettopp er offentlige ansattes forbund som ikke bryr seg om inntektssiden i den totale samfunnsøkonomien. Som ikke ser linken mellom overskudd og skatt og arbeidsplasser i privat sektor – og deres egen lønn og velferd via offentlige budsjetter.

Utmeldelse og eget kartell

Mot fagorganisasjonene for offentlige ansatte, spesielt Fagforbundet, står de som organiserer oljearbeidere og industriarbeidere over hele landet. Og avledede næringer. Ledelsen i Fellesforbundet og Industri Energi truet på Lo´s olje- og gasskonferanse i Bodø denne uken med å starte en prosess for å melde sine forbund ut av LO dersom kongressen endrer sin holdning til olje- og gasspolitikken.

   LO-leder Gerd Kristiansen sto lojalt på LO-kongressens vedtak om at blant annet mulige oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal konsekvensutredes, og hun ga uttrykk for dette på konferansen, samtidig som hun mente kongressen til våren ville fatte et lignende vedtak. Hun fikk stående applaus.

Taus tåkefyrste

Til stede på konferansen var også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Tåkefyrsten mente ingenting. Han holder seg i skyggene for å se hvilken vei vinden blåser. Og det til tross for at Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 er tydelig på hva partiets politikk er (side 33): «Arbeiderpartiet vil legge til rette for fortsatt høy aktivitet og verdiskaping fra petroleumsvirksomheten gjennom økt (!) utvinning fra produserende felt og ved at nye og gamle funn blir satt i produksjon.»

   Det heter videre i programmet – som gjelder inntil et nytt er vedtatt på landsmøtet til våren – at man gjennom lisenstildelinger i nummererte runder og årlige tildelinger i modne områder (TFO) skal stimulere letevirksomheten.

   Som om dette ikke er nok, heter det i programmet: «Sammen med åpning av nye områder fra petroleumsvirksomhet vil disse strategiene dempe fallet i olje- og gassproduksjonen og sikre at kompetansen ivaretas og at vi får langsiktig verdiskaping og inntekter fra våre petroleumsressurser» (min utheving).

   Man lover å legge til rette for utvikling av petroleumsvirksomheten i nord og åpne for letevirksomhet i de områdene nær den nye grensen til Russland som tidligere var omstridt.

Hele avsnittet videre er i samme stil og ånd. Detaljert beskriver Arbeiderpartiet en politikk som nærmest er en blåkopi av Solberg-regjeringens.

Han sier ingenting

Men hva gjør Jonas Gahr Støre? Han sier ingenting. Han forsvarer ikke partiets egne programløfter i forsamlinger der det er naturlig å gjøre nettopp det. Etter min mening er det en partileders forbannede plikt å stå på landsmøtevedtak og vedtatte programmer inntil et nytt landsmøte eventuelt har endret innholdet. Han kan ikke lettvint vise til programarbeidet som er igangsatt for neste periode og spille «nøytral» i hele denne fasen frem til våren.

   Da var det mer «hel ved» i LO-leder Gerd Kristiansens klare uttalelse på olje- og gasskonferansen i Bodø.

Ingen stor leder

I mitt hode viser dette en feig partileder, en taktiker og ingen stor politiker. Velgerne, og spesielt i nord, må leve i uvisshet. En landsdel som mer enn andre trenger nye lønnsomme arbeidsplasser og fremtidstro. Som iallfall har behov for å vite hvilke verdier som finnes der ute på havbunnen like ved strandkanten. Fellesskapet, velferdssamfunnet som omfatter oss alle, trenger også å få vite hvordan velferden skal finansieres i tiårene fremover. I dag henter statsbudsjettene over 200 milliarder kroner årlig fra oljeinntektene for å opprettholde trygder, helsehjelp og omsorg. Hvilke finansieringskilder skal overta om LO, og deretter eventuelt Arbeiderpartiet, velger å knele for klima-lobbyen og legge ned norsk olje- og gassvirksomhet?

Sitter musestille

I stedet for å gå foran og vise vei, sitter Støre musestille i båten og opptrer som en blanding av mumie og sfinx. Han er besk i sin kritikk mot dagens regjering, men viser ikke fram alternativer. Han bare kritiserer og kritiserer, smått som stort. Hvor er den konstruktive opposisjonen?

   Det heter i avslutningen av olje-kapitlet i Aps program: «Fremme ytterligere internasjonalisering og eksport fra den petroleumsrettede leverandørindustrien». Mener man fortsatt det? Står partiet fortsatt for oljepolitikken vedtatt for perioden 2013-2017?