Det
har kanskje liten hensikt å jakte på syndebukker etter en
amerikansk valgkamp vi nå ser faciten til. Meningsmålerne tok feil,
de maktet ikke å fange opp understrømningene fra «the silent
majority» - til tross for at den langt fra var stille og forsagt
denne gang. De knyttede nevene kom opp av lomma og grep fast om
stemmeseddelen.
Det
som interesserer meg, er medienes rolle som nyttige idioter for såvel
en Hillary Clinton som en Donald Trump. Fristelsen ble for stor, både
for de tabloide kanalene og de påstått «mainstream»- og
«kvalitetsavisene» til å la seg lokke av alle de grove utsagnene,
de rasistiske og minoritetsfiendtlige anklagene, den sexistiske
sølekastingen og de forenklede løsningene på kompliserte problemer
såvel innenriks som utenriks.
Gjermund
Stenberg Eriksen minner i dagens Aftenposten («Medierevisjonen») om
at amerikanske medier lot seg bruke – helt bevisst – til å
formidle budskapene fra verdens største realitykjendis (Trump)
kontra verdens mest utskjelte kvinne (Clinton). Eriksen siterer
sjefen i en av USA`s største TV-kanaler, Leslie Moonves i CBS, som
allerede i februar uttalte at dekningen av valgkampen «may not be
good for America, but it`s damn good for CBS».
Klikkredaktørene
Selvsagt
gjelder det samme for europeiske – og norske – medier.
«Klikk-redaktørene» i aviser, radio og fjernsyn som er presset
hardt økonomisk av sine toppsjefer, tyr i disse tider til de
sterkeste virkemidlene de har til rådighet, for å skaffe seg
oppmerksomhet, mange lyttere, seere og «klikkere» som igjen er bra
for business (annonsører). Resultatet blir konsentrasjon rundt de
mest bisarre skandaleuttalelsene – velplassert av kombattantene
selv. Mediene gikk rett på limpinnen og ble igjen mikrofonstativer
for de profesjonelle aktørene i valgkampen. Selvsagt hadde de «gode»
motiver: De ville sette søkelyset på svakheter ved kandidatenes
moral, holdninger og kvalifikasjoner. De aller, aller fleste ville
advare mot at Donald Trump ble verdens mektigste mann.
Kampanjejournalistikken og kommentatorers kreativitet når det gjaldt
å formulere edder og galle nådde nye høyder.
Egentlig
er det ikke nødvendig å forsvare en slik redaksjonell linje. Det er
nok å si «samfunnsoppdraget, stupid».
Gjengi også "det andre"
Men
så har vi en annen side ved problemstillingen: Overraskelsen vi alle
opplevde valgnatten kunne vært unngått dersom mediene – i tillegg
til de moralsk forankrede angrepene på Donald Trump, i det minste
hadde gjengitt de «fakta-arkene» han sendte ut på politikkområde
etter politikkområde. For det gjorde faktisk staben hans, og i mange
tilfelle hadde den republikanske presidentkandidaten selv seriøse og
begrunnede avsnitt i talene sine. Det brydde mediene seg mindre om.
Det var de saftige anklagene, de bisarre beskyldningene, de krenkende
angrepene som ble heist opp i titler, ingresser, «faktabokser». Fakta er noe kjedelige greier, ikke sant?
Amatøren har noen poenger
Hadde
denne informasjonen vært en del av dekningen, ville vi ihvertfall
ikke blitt så til de grader blitt tatt på senga. Dessuten:
Innimellom amatørpresidentens virkelighetsfjerne standpunkter og
forslag, var det faktisk en og annen fornuftig tanke: Som for
eksempel at de europeiske NATO-allierte må ta et større ansvar for
egen sikkerhet ved å betale mer til militære formål. I dag betaler
USA`s skattebetalere tre fjerdedeler av alliansens militære styrke.
Nølende og motvillig har de mindre og mellomstore landene i
forsvarsalliansen satt seg et mål og avgitt en forpliktelse til å
avsette 2 prosent av BNP til eget forsvar. Nå vil Trump sette makt
bak ordene. Riset bak speilet er hans tvetydige antydninger om at USA
kanskje likevel ikke vil stå så beinhardt på alliansens paragraf 5
dersom ikke de andre landene ydte sin skjerv.
Good for business
Der
er flere andre slike trekk ved Donald Trumps politikk som blant annet
fikk amerikanske børser og aksjeindekser til å fyke i været dagene
derpå. Trump oppfattes som «good for business», inklusive
arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det kan innebære et nytt håp og
en ny drive for den hvite underbetalte arbeider- og middelklasen.
Fremfor
alt bør vi skyve litt i bakgrunnen «hva han sa» (selv om det var
avskyelig å høre på), og heller følge med på «hva han gjør».
De
som formidler nyheter, kommentarer og fri debatt bør iallfall få
fram flere syn og flere kjensgjerninger – selv om redaksjonen ikke
liker dem.